Overhørt i klasserommet i går, da jeg avrundet dagen med å gi beskjeder:
- Og så legger jeg ut nærmere beskjed om fagdagene framover på It's Learning, så dere må følge med der, OK?
- Kan du ikke heller legge det ut på Twitter, a? Det er så mye enklere!
Jepp, jeg har stadig flere elever som følger meg der, og framtida er gøyal når den virker. Jeg kan dele interessante faglenker, tipse om dyktige folk de bør følge, purre effektivt på oppgaveinnleveringer (via direktetweet, jeg er ikke helt indiskret) og svare på spørsmål som kommer opp etter skoletid. Og ettersom dette er MK-elever, har det en verdi i seg selv at de lærer om sosiale medier ved å bruke dem.
Nå lurer jeg imidlertid på om Twitter kan brukes på noen fiffige måter i selve undervisningen. Jeg har sett en snutt om å bruke Twitter i klasserommet, men tror ikke det uten videre kan (eller bør) overføres til vår skolehverdag.
Vi har ikke så mange elever i klasserommet, og jeg tviler sterkt på at flere distraksjoner er det som mangler for å sette en ekstra spiss på læringen. Snarere tvert imot.
Jeg er med andre ord ikke overbevist.
Kanskje vi rett og slett skal fortsette å bruke det som vi gjør, altså som et supplement til den kommunikasjonen som allerede foregår, uten at det trenger å få sin egen plass blant pultrekkene.
Men om noen har tanker om twitring med elever eller forslag til fornuftig og effektiv bruk utover dette, er jeg veldig lydhør.
11 kommentarer:
Problemet er at alle foretrekker å få beskjedene på forskjellige måter, twitter, it's-learning, på tavla, muntlig, hjem til dem med minibuss osv. Noen vil helst ha det inn alle disse stedene, noen synes ingen av dem. Hva med dokumenterbar telepati?
Anonym: Dokumenterbar telepati er vel det absolutt ideelle, ja - og helt i tråd med Kunnskapsløftets krav. ;)
Jeg må for ordens skyld si at alle (skriftlige) beskjeder blir gitt via It's Learning uansett, og at jeg bruker både stemme og tavle flittig.
For MK studenter er det en klar fordel, for å ikke si nødvendighet å kunne sosiale media, og Twitter er en stor del av dette.
Jeg tok historie på UiB, og der var enkelte fag ganske store (150-200 stk), ville ha vært utmerket å bruke Twitter til å kunne stille spørmål til foreleser uten å måtte bryte inn. Foreleser kunne enkelt se det (kan også vises i storskjerm) og besvare det når det passet i forelesingen.
I mindre klasser er det helt annerledes der forholdet mellom foreleser og student er mer nær. Men det er klart om man jobbet i prosjekt kunne man stille åpne spørsmål, f.eks bruke hashtag #mk-proj01 etc.
Men jeg må si at uansett ville det nok mer for å kunne lære om å utnytte Twitter enn å faktisk bruke det som et læreverktøy.
Men det er kanskje ikke så gale det heller?
Nech: Det er vel omtrent sånn jeg resonnerer også. Tror det er et utmerket redskap i store forelesninger, for eksempel, men at gevinsten er mindre enn ulempene i et lite klasserom. Samtidig er det absolutt viktig at elevene gjør seg kjent med sosiale medier. Men det med å bruke hashtag & åpne spm i prosjekter er ikke dumt.
Jeg kunne jo sagt hva jeg mener, men jeg har en mistanke om at du allerede vet det ... ;-)
Gretne, gamle Roger: Ja, ifølge deg gikk vel teknologien i skolen litt over styr omtrent da de sluttet med pennesplitter og blekkhus? ;)
Nei, akkurat pennesplitter har jeg aldri hatt noe særlig sans for. Ikke spanskrør, heller. Jo mer jeg tenker på det, jo klarere står det for meg at jeg er for en ren reformtilhenger å regne. Men jeg må si at det tross alt hadde en viss sjarm den gang vi lærte oss grammatikk og matematikk. Nå kan ikke elvene de grunnleggende reglene i noen av delene, for de kan bruke kalkulatorer og rettskrivningsprogram som de lyster. Eller er kanskje kalkulatorer allerede historie?
GGR: Heldigvis er jeg ikke mattelærer, så jeg kan ikke si noe som helst om hvordan matteundervisningen foregår på vgs. Men guttungen, som går i 3.klasse på barneskolen, pugger i hvert fall gangetabeller som en gærning og har ikke satt sine bein i en kalkulator ennå.
Når det gjelder grammatikk, kan jeg berolige deg med at jeg bruker både tid og krefter i tekstundervisningen på å luke i språk og gnåle om skriveregler. Rettskrivingsprogrammer er bannlyst hos meg. De er rett og slett ikke gode nok.
Ordbøker på nett og nyhetsbrev fra språkspalta på www.komma.no, derimot, er sterkt anbefalt.
That's my gal. Ang. kalkulatorer er det vel slik nå at de lærer seg de fire regneartene på barneskolen, og så, når de kommer på ungdomsskolen, får de begynne med kalkulator, og da glemmer de alt. Sekstenåringer kan svært ofte ikke regne ut 48X59 e.l. Det var i hvert fall det min gamle mattelærer sa (eller snerret) sist jeg pratet med ham, men han er jo enda eldre og mer gretten enn meg. Tenk det :@
Hm. Jeg tror greia er at twitter er såpass uformelt. Da funker det fint. Elevene tvitrer på eget inititativ, både med lærere, hverandre og andre rare mennesker som de finner for godt å følge. Så fort man gjør twitter til noe obligatorisk, så mister det sin glød. Jeg tror kanskje til og med at jeg hadde vært innom it's learning mye oftere (altså like ofte som jeg skal) hadde det ikke vært for at det ble dratt nedover hodene våre. Eller nei, forresten. It's learning er ikke så kult. Men lar den være, om enn som en hard metafor. @Jonaspaataket
Jonas: Jeg tror du har et veldig godt poeng. Husker godt (og med gru) de bøkene vi MÅTTE lese på skolen. De kunne være hvor gode som helst, i det øyeblikk de ble til pensum og felles gjennomgang, mistet de all glans og glede. Jeg tror dessuten vi kan trenge et uformelt virtuelt rom å treffes i, litt som å prate i gangen på skolen.
Men jeg tviler på at du hadde vært innom It'sL så mye oftere hvis det var frivillig.
Som en elev i 1kmb sa forrige dagen: "Noen synes det er flaut at de møtte dama si på Facebook. Men tenk hvor flaut det er å treffe dama si på It's Learning, da!" :D
Legg inn en kommentar