Det går mot siste helg i sommerferien, og jeg kjenner at jeg egentlig er glad til.
Jeg har ikke hatt så lang ferie siden jeg gikk på skolen selv. Det er uvant - og ikke bare av det gode. Når jeg har lite å gjøre, blir jeg nemlig så usigelig lat og får liksom ikke gjort noenting - jeg har jo ikke klart å blogge, engang!
Javisst er det godt å senke skuldrene og bare gjøre det man har lyst til, men alt til sin tid. Nå gleder jeg meg til å komme i gang, både med jobb, studier og alt annet hverdagsaktig. Jeg må visst ha det litt travelt for å fungere optimalt.
Men før jeg trekker på meg striskjorta på mandag, skal jeg altså iføre meg både regnjakke og solbriller (man har da vett på å helgardere) og nyte Øyafestivalen. Jeg unnet meg to dagers festivaldeltakelse i år, og det var ikke bare enkelt å velge dager. Man går jo alltid glipp av noe. Men til slutt endte jeg opp med fredag og lørdag, og det blir nok brillefint.
I fjor var det Sonic Youth som var det store, altoverskyggende trekkplasteret for meg - og de skuffet ikke.
I år er det ingen band i kategorien "jeg bare MÅ se dem før jeg dør", men derimot mange "åh, det blir fint å få med seg" og "oi, det må jeg sjekke ut".
Jeg gleder meg kanskje mest til å høre den gamle ringreven Thåström, som du for øvrig kan lese om hos Øyvind Holen.
Hvis du har Spotify og ønsker deg noen ørebiter av Øyamusikken, kan du jo ta en lytt på venninne Sirens utmerkede spilleliste. Den finner du her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar