tirsdag 25. august 2009

Om fellesskap, nyanser, trommekurs og bunad. Hæ?

Today, almost all parents who adopt internationally try to cultivate some kind of connection to their child’s birth land. Efforts range from throwing some ramen noodles in a salad to remodeling the interior of their homes to an Asian motif and spending thousands of dollars to send their children to language schools and heritage camps on another continent.
Parents do these things hoping to help their children adjust to the sometimes tricky duality of their existence. Yet I worry that some parents are now taking things too far: Going to extremes to idealize the native culture might be as damaging to an adoptee as ignoring it.

Her berører Mei-Ling Hopgood en diskusjon som til stadighet ruller og går på adopsjonsnettsider og blant bekjente, både av sorten adoptivforeldre og adopterte: Hvor mye skal foreldrene dyrke forholdet til barnas fødeland?

Utdraget er hentet fra en veldig interessant artikkel i The Boston Globe: Another country, not my own (og jeg snublet naturligvis over den via bloggen Anti-racist Parent).

Jeg kjenner voksne adopterte som ble kledd opp i opprinnelseslandets festdrakter ved enhver anledning og gremmet seg gjennom hele oppveksten, de ønsket jo bare å være som alle andre.
Samtidig vet jeg om barn som verket etter å få snakke om opprinnelseslandet og diskutere en følelse av annerledeshet, men som visste at dette var et tabu-tema i hjemmet.
Man kan vel trygt si at ingen av delene er noe å trakte etter - men hvor ligger egentlig løsningen?
Noen av oss er nok litt i overkant betatt av barnas fødeland, mens andre er redde for å fremmedgjøre ungene. For mye og for lite skjemmer alt, det kan være litt av en balansegang.

Jeg er veldig begeistret for Ane Ramms bok Adoptert og har flere ganger anbefalt den på det varmeste.
I et av kapitlene skriver hun om "juletrefest for de rare":

"Som barn gikk vi noen år på juletrefestene i det som den gang het Korea-foreningen. Foreldrene mine tok meg med på festen slik at jeg skulle få treffe andre barn som lignet på meg. Allerede i utgangspunktet var jeg skeptisk. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle gå på egen juletrefest, men jeg gikk, tanken på nok en ekstra godtepose var jo forlokkende. Et rom fylt av barn som så akkurat ut som meg, var også spennende.

Da vi kom fram til juletrefesten, fant jeg imidlertid ingen som lignet på meg. I mine øyne så alle de andre barna helt like ut. Det var litt forvirrende det hele. Jeg så utover forsamlingen med norske øyne. Da jeg var blitt vant til alle disse fremmede barna, oppdaget jeg smått om senn at de andre barna også så forskjellige ut. Det vi hadde til felles, var at ingen av oss så ut som nordmenn. Var det dette foreldrene mine hadde ment da de sa jeg skulle få treffe barn
som lignet på meg? Jeg lengtet hjem. Det føltes som om de hadde tatt meg med på juletrefesten for de rare, de som ikke så ut som nordmenn. Sjelden har jeg følt meg mer annerledes enn på disse festene, og sjelden har jeg følt meg mer usikker på hvem jeg var."


Betyr det at vi som adopterer fra utlandet sporenstreks bør rydde bort souvernirer fra hentereisa, holde oss langt borte fra adopsjonsrelaterte treff og insistere på at ingenting er annerledes i familiene våre?
Mnja, ikke nødvendigvis.

En klok dame jeg kjenner bruker ofte uttrykket: "På seg selv kjenner man ingen andre".

Som adoptert selv har jeg tidvis blitt oppgitt over det enorme maset fra omgivelsene om mine "ordentlige" foreldre og spørsmål om hvorfor jeg ikke vil finne ut mer om de såkalte røttene mine. Jeg har nærmest følt meg unormal som ikke var så opptatt av akkurat det, og derfor var det en befrielse da blant andre Geir Follevåg og Hanne Eide Andersen åpnet for den debatten. Førstnevnte med boka "Adoptert identitet" , sistnevnte med denne glimrende artikkelen.

Men så er det dette med nyansene og mangfoldet, da.
Selv om jeg personlig kjenner meg veldig godt igjen i Follevåg/Andersen/Ramm sine tanker og erfaringer, vet jeg jo at mange andre har det på andre måter. Og selv om jeg alltid vil fnyse av biosentrisme og påstander om at vi adopterte umulig kan bli skikkelige folk uten å kjenne vårt opphav og blablabla, merker jeg jo at jeg har et spesielt forhold til Lillesøsters opphavsland. Og uansett hvor mye vi vil fremheve likheter, er det sånn at omgivelsene kan finne på å påpeke andre ting.
Da vil jeg gjerne at hun skal være stolt av hele seg - inkludert den såkalte annerledesheten.

Her i huset har vi hatt noen runder rundt temaet, særlig da det i fjor ble spørsmål om å delta på såkalt Etiopiatreff. Det er bare å tilstå at Mannen i huset var rimelig skeptisk. Han så for seg en en gjeng med afrikafetisjistiske følere som ikke hadde noe som helst annet til felles enn barnas fødeland, og fryktet at dette ville bli i overkant klamt og konstruert.

Etter ti års ekteskap er han heldigvis vant til å skifte mening. Det ble med andre ord etiopiatreff i fjor, og i år gledet vi oss like mye, både han, ungene og undertegnede.
For oss voksne handler det om å kunne utveksle erfaringer og opplevelser - og ikke minst kose oss sammen med brillefine folk. For barna våre handler det i første omgang mye om utagerende lek med en hel haug andre unger.
At de andre familiene også er blitt til ved hjelp av adopsjon, er en kjempebonus.

Vi møter andre adoptivfamilier fordi vi har adopsjon til felles.
Vi møter andre fjerdeklasseforeldre på skoleavslutning fordi vi har skolebarn til felles.
Vi tilbringer tid med naboer på stikkveisfest fordi vi har gatenavnet til felles.
Ungene mine blir tatt med i selskaper med unger de ikke kjenner så godt fordi jeg studerte sammen med foreldrene deres i forrige århundre.

Det ene er ikke noe merkeligere enn det andre, så lenge vi ikke gjør det merkelig overfor barna våre. Vi trenger ikke tute ørene deres fulle med at "de er sånn som deg" eller "dette gjør vi for din skyld".
Vi kan tilby dem slike treff som et av mange forskjellige fellesskap. Så kan de selv velge hvilken vekt de vil legge på det senere.

Så er det også slik, at man alltid treffer noen man kommer bedre overens med enn andre i alle slike sammenhenger. Vi ville nok vært venner uansett. For vi liker jo hverandre!

En ting er jeg uansett ikke i tvil om verdien av: At barna våre får ta del i forskjellige typer fellesskap, og at de får treffe mennesker som speiler at ikke alle her til lands er hvite, heterofile kjernebiofamilier. Jada, jeg maser om mangfold igjen.
Når vi først omgås hyggelige folk, synes jeg absolutt det er verdifullt (for begge ungene mine) at de kjenner til andre adoptivfamiler, eller norskfødte barn med afrikanske foreldre, eller barn samkjønnede foreldre - og til og med noen som snakker bergensdialekt (og la oss innse det, sistnevnte stikker seg virkelig ut her på sentrale østlandet).

Har jeg noe poeng her, tro? Det er kanskje at alle erfaringer og innspill er nyttige og valide for oss som prøver å navigere gjennom våre barns oppvekst på en best mulig måte. Jeg vil absolutt ikke prakke på Lillesøster en masse følelser for Etiopia dersom hun ikke ønsker det.
Samtidig må jeg være åpen for at hun kan bli glødende interessert i dette selv. Og da har hun mange kjente med samme bakgrunn - noen av dem har hun sågar bodd på barnehjem sammen med. Det er fint å tenke på.

Selv om datteren min aldri blir opptatt av Etiopia, vil landet alltid bety noe spesielt for MEG. Fordi det var der jeg ble mammaen hennes. Det var der vi opplevde noe av det største i verden, og vi hadde et fantastisk opphold i et land som grep oss sterkt. I Etiopia måtte noen oppleve et tap som etter hvert ble til vårt livs lykke. Klarer man som forelder å være uberørt av slikt, bør man kanskje rote litt dypere ned i følelseskista si.
Men det er mine følelser, det er ikke dermed sagt at jeg bør overføre dem til datteren min.

It can be tough to maneuver the multiracial dynamics inside, and outside, the confines of a family, but what I tell parents is: “Relax.” There is a healthy middle ground that I think my own family more or less found.


Vi har ikke fasitsvarene, noen av oss - for det å være forelder er en risikosport.
Men vi har noe forrige generasjons (adoptiv)foreldre ikke hadde: En rekke varierte erfaringer å høste av og dette vidunderlige internettet, hvor vi får brynt våre egne tanker og holdninger.
Og vi har et oppriktig ønske om å gjøre det beste for barna våre.
Det er ikke det verste utgangspunktet man kan ha.



----------------------------------------------------------------------------------

P.S. Huff, dette ble langt og springende. Jeg får si som mange har gjort før meg:
Jeg beklager at denne teksten er så lang. Jeg hadde ikke tid til å skrive kort.

17 kommentarer:

Trine s sa...

Jeg må bare si at når det gjelder følelsen av "noe spesielt" knyttet til stedet man ble mamma, så kjenner jeg meg godt igjen.

Mitt spesielle sted er heller upersonlig, klinisk og dessuten ganske nedspritet. Det er også kjent som et sykehus. Like fullt er det noe spesielt med stedet man ble mamma :)

Men om jeg skal dra på ferie dit med ungen for å vise hvor livet ble til osv, nei... Sånn sett har jo dere adoptivforeldre en bedre unnskyldning for en mer spennende ferie enn campinghytte i nabobyen ;)

Hanne sa...

Haha, det har du selvfølgelig rett i. Eldstemann ble jeg mamma til på Ahus, og selv om jeg har fine minner om akkurat det, tar vi sjelden den ti minutters bilturen som pilgrimsreise. Aldri, for å være helt ærlig.

Da Storebror ble storebror, var det for øvrig mange kompiser som uttrykte en viss misunnelse over at han fikk reise helt til Afrika, mens de ble avspist med barnepass hos naboer eller besteforeldre og en snartur til Lørenskog. ;D

hvorfor ikke... sa...

Tenkte ikke på at det var langt, engang. Reflektert, interessant og nyttig! Mangfold er flott enten man er adoptert/ adoptivforeldre/eller bare interessert i en mangfoldig, og bedre verden...for alle...uansett...
smil Torunn

Ellinor sa...

Utrolig viktig at dette diskuteres. Ja, man gleder seg sånn til å bli foreldre at man kanskje ikke tenker på akkurat dette med hvor mye og hvor lite skal man "prakke" fødelandet på barnet...
Selv må jeg innrømme at jeg tenker veldig på farger, kinesiske tegn, innredning osv nå når vi snart skal pusse opp soverommet til dette barnet som kommer. Det er utrolig lett å gå i den fellen å prøve å gjøre alt likt som det barnet er kjent med, men så er det jo i nye og ukjente omgivelser, og da blir det bare rart uansett.

Jeg liker også boka til Ane Ramm. Etter å ha blitt tutet ørene fulle om alt som kan gå galt, så var det befriende deilig å lese om ei som mente det motsatte :)

Hanne sa...

Torun (hvorfor ikke): Takk for det. Jada, noen av oss er jo litt ekstra glad i dette m-ordet. :)

Ellinor: Det er utrolig lett å bli litt rusa på giverlandet, nesten forelska. Og det er jo fint, det, at vi er åpne og positive til landet barna våre kommer fra. Men det er jo ikke sikkert at barna bryr seg noe særlig. Det er nok viktig å lese signalene, altså. Og generelt senke skuldrene, kanskje. :)

livetleker sa...

Jeg synes du virker akkurat passe balansert, jeg. Selv kan jeg lite om dette, men jeg synes ofte det er lurt å la ungene styre denne typen ting. Når de spør, får de svar, - vil de reise, - så kan vi reise (om vi har råd).

Selv er jeg ikke adoptert, men jeg har vokst opp med en far jeg baer hadde møtt tre ganger i mitt liv, og en pappa som hadde valgt meg da jeg var to år. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg skulle lengte etter eller ønske å treffe min kjødelige far. Da Tore på sporet huserte som verst, så jeg på med store, forundrede øyne. Hvordan var det mulig å kaste seg om halsen på et vilt fremmed menneske og gråte og hulke: Endelig, endelig! Som pappa sa til meg da jeg var liten: Jeg har valgt deg, du kan ikke velge bort meg. Jeg er pappaen din fordi jeg er glad i deg, bader deg, leser for deg og kjefter på deg.

For meg var det superlett, - kanskje ikke for alle andre.

Beklager rotete formulering og sikkert skrivefeil, - jeg sitter med en deilig skravleunge i armkroken. Hun er bare min 1 av fire dager, - og vi har null gener sammen, - men vi kan ha et mor - datterforhold likevel. Det er plass til mange ulike typer relasjoner rundt unger,- og en etiopiaforening kan sikkert også være en sånn relasjon.

Hanne sa...

Livet leker: Takk for det. Det er lurt å la ungene styre det litt, ja. Så lenge de vet at vi voksne er åpne og avslappede i forhold til det, i hvert fall.
Jeg har også vært forundret av Tore på sporet (og til tider frastøtt av programmet, men det er en annen sak), for jeg klarer overhodet ikke å spa opp denslags følelser selv. Men det er viktig å understreke at når jeg tidligere har kritisert Tore Strømøy & co, er det konsept og vinklinger jeg har kritisert, ikke de som drømmer om en slags gjenforening.

Så hyggelig med en deltidsskravleunge i armkroken. Du har helt rett i at det er plass til mange ulike type relasjoner, og det er fint når man får være en viktig person i den landsbyen. :)

Fran sa...

Min kommentar til dette fine innlegget er at det lærte jeg virkelig noe av. Det samme gjelder tidligere poster om samme emne. Så veldig mye jeg ikke tenker på når jeg ikke er oppi det selv. Men, jeg samler på det og kanskje kommer det til nytte i en fremtidig diskusjon.

Hanne sa...

Fran: Jeg blir veldig glad for at du synes du lærte noe av dette! Noen voldsomme konklusjoner kan man kanskje ikke treffe, men dersom jeg kan bidra med litt refleksjon over temaet, er det veldig fint. Jeg samler også på sånt jeg leser i andre blogger, og det hender det kommer veldig godt med. :)

Toril sa...

Nok en fin og kort blogg om et viktig tema. Har gått en del runder her i huset også, og gruer oss til den dagen en av ungene ikke vil på Etiopiatreff, for vi voksne har det jo så kjekt! Som du skriver vil vi jo være venner med de brillefine folkene likevel, men må finne andre arenaer å møtes på og for. Og så glemte du at vi ikke ville truffet de flotte folkene hvis ikke det var for E- treffene, og det ville vært trist!

Storebror her i huset har forresten nettopp innsett at noen var på Vilvite- senteret i år, og er dypt fornærmet for at ikke han fikk bli med. Han mente derfor at neste gang var det de små som skulle få dra. Helt til han innså at da ville jo ikke han få dra da heller!

Klem fra en bergenser i naturlige omgivelser:-)

Hanne sa...

Kjære Toril - bergenser i naturlig habitat:
Huff ja, når/hvis den dagen kommer at ungene ikke vil dra på treff, får vi finne på andre ting som gjør at vi kan treffes. Det er jo så kjempehyggelig å være sammen med dere, og det er takket være E-nettverket vi har møtt hverandre (og dessuten har ungene våre har godt av å tilbringe tid med folk som er annerledes, og der kommer bergensdialekt og Brann-tilhørighet høyt opp på lista over eksotiske elementer)! :D
Stakkars Storebror hos dere som har innsett at han har gått glipp av spennende ting. Forhåpentligvis skjer det noe stas neste år også. Og ha nå endelig et hyttebesøk i forkant i bakhodet, da.

Anonym sa...

Veldig flott! Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg håper du regner oss som noen av de hyggelige menneskene på e-treff:)
Første gangen vi dro var det fordi vi mente det var riktig og viktig for gutten vår. Etterhvert er det like mye for vår egen del vi vil delta. For å treffe flotte mennesker vi har blitt kjent med. Mennesker som har en helt annen forståelse enn andre for mange ting dukker opp i hverdagen vår. Det er ting vi kan snakke om og diskutere med andre uten å måtte forklare i ett sett.
J. var i sitt første bursdagsselskap til en i klassen denne uken. Moren til bursdagsbarnet fortalte etterpå at J. hadde rukket opp hånden og stolt forklart henne: -Jeg vet ikke om du er klar over det, men jeg er faktisk født i Etiopia. Men nå er jeg norsk!
Jeg håper det er slik han vil føle det for fremtiden også. Stolt og kry av to land som er en naturlig del av han. Og av oss som familie.
I morgen skal vi på internasjonalt senter og spise middag og se på thailandsk og afrikansk dans. Ikke fordi vi har en sønn som er født i Afrika, men fordi det er i nabolaget, og fordi vi synes det er god mat og god underholdning!
Ina

-dette var kanskje en litt vel lang kommentar?

Hanne sa...

Ina! Dere er absolutt blant de superdupre menneskene jeg tenker på fra E-treff, og derfor vil vi veldig gjerne leke mer med dere. :)
Historien om J i bursdagsselskap er jo et alldeles forbilledlig eksempel - akkurat sånn er vel man ønsker at ungene skal ha det: Trygge og stolte!
Ha det fint på internasjonalt senter i morgen, det høres ut som en god lørdagsplan. :)

...og kloke kommentarer kan være hvor lange som helst.

aPOdorm sa...

Hm... litt overrasket over den voldsomme begeistringen over Ramm og Follevågs bøker. Det er to ganske forskjellige bøker og ikke minst Ramms bok er en idyllisering, av utenlandsadopsjon , som jeg definitivt ikke kjenner meg igjen i.

Her nevnes at jeg er adoptert til Norge, fra Korea i 1968.

Ramm er et drømmeadoptivbarn , i motsetning til mange av oss andre, som ikke synes at det er rå-kult å være adoptert og synes at ikke-biologiske foreldre er toppen av lykke. Eller som Follevåg sier - det gir han en annen frihet.

Jeg synes Ramm og Follevåg har skrevet, som om det er de som besitter sannheten. De forbeholder seg at noen kan ha hatt det annerledes men det er egentlig feil, for det er de som har rett.
Godt gjort!

På sammen måte som det ikke finnes en fasit på hvordan det er å vokse opp i Norge, enten som norskadopert eller med biologiske foreldre, finnes det ingen fasit eller generell sannhet.
Tror jeg.

Deres bok er et innlegg i debatten. Ingen dokumentert sannhet, for andre enn dem selv.
Slik jeg ser det.

/ht

Hanne sa...

aPOdorm:
Jeg er helt enig i at ingen sitter på noen almenngyldig fasit, og jeg skriver vel ikke et eneste sted i innlegget at det finnes én, dokumentert sannhet i denne sammenhengen.

Selv er jeg begeistret for Ramm sin bok fordi jeg kjenner meg igjen i den. Så er vel jeg et sånt drømmeadoptivbarn jeg også, da - og det må jeg vel få lov til å være?

Det er ikke dermed sagt at jeg er enig i alle konklusjonene deres, men jeg er altså ikke av den oppfatning av at de prøver å konkludere på vegne av alle andre, en gang for alle, heller. Ramm skriver jo selv at boka handler om hennes erfaringer og opplevelser. Jeg opplever deres stemmer som kjærkomne i et kor som inntil da overveiende besto av det negative og problematiserende.

Vi trenger alle stemmer, så lenge de er nogenlunde edruelige.

aPOdorm sa...

Hei Hanne,
Jeg avslutter min kommentar med, at deres bidrag er en stemme i debatten, så sånn sett tror jeg vi følger hverandre der.

Min kritikk går ikke på ditt innlegg eller opplevelse av boken, men det jeg oppfatter som Ramms tolkninger (=tilnærmingsvis sannheter) og uttalelser, om og vedr. boken.
Derimot var min forundring, knyttet til din uforbeholdene hyllest til boken. Et innlegg i debatten, ja - men boken er en stemme, (av 6-8000 koreansadopterte,) men blir, mer eller mindre, presentert som "det er sånn det er".

Før jeg begir meg ut på ytterligere debatt, skal jeg lese boken en gang til.

/ht

Hanne sa...

Hei igjen aPOdorm,
Da skjønner jeg hva du mener, og vi må nok konkludere med at vi har oppfattet boka helt forskjellig med hensyn til akkurat dette med et evt fasitsvar.
Og for ordens skyld mener jeg altså overhodet ikke at det finnes noe sånt - da ville jeg for eksempel ikke skrevet et sånt innlegg som dette i første omgang. :)
Takk for kommentarene dine, kom gjerne tilbake!