Søttitallet, åttitallet, nittitallet, nullnulltallet - swoosh!

Da 1979 ble 1980, hadde jeg nettopp blitt sju år og skolejente. Vi feiret vår første nyttårsaften i nybygd hus på boligfelt i Østfolds dype skoger.
Jeg var litt betuttet over at jeg ikke hadde mistet noen tenner ennå, og ønsket meg langt hår. På den tida var det kort og lettstelt som gjaldt, til nød med ei spenne i luggen, og jeg ble rett som det var tatt for å være gutt.
Jeg husker at jeg kjente litt på at det var noe ekstra ved at vi var på vei inn i et nytt tiår, og kusine A og jeg skrev "1980" på selvlagde papirvimpler vi viftet energisk med.
Jeg husker også at læreren vår (som vi den gang kalte frøken), fortalte oss at i år 2000 ville vi bli hele 28 år gamle. Det var svimlende langt unna, og jeg syntes det var litt synd at når selveste framtida en gang kom, ville jeg være altfor eldgammel til å ha noen glede av den.



Da 1989 ble til 1990, var jeg nettopp blitt 17 år og gikk på videregående skole i Moss. Berlinmuren hadde falt samme høst, og vi følte at vi opplevde noe virkelig historisk. Noen av de tøffere elevene på skolen kastet seg på et tog til Berlin for virkelig å stå midt i det som skjedde, og jeg var så misunnelig på de som bare klare å gjøre noe sånt - og få lov til det, attpåtil.
Selv ante jeg ikke hvem jeg var, og det var vanskelig å finne det ut, jeg fant i det i hvert fall ikke i Moss. Videregående var som et slags vakuum, jeg var i limbo mellom det som var og det som skulle bli, jeg lengtet ut.
Jeg husker ikke hva jeg gjorde akkurat denne nyttårsaftenen, det var nok en hjemme alene-fest av mer eller mindre kleint kaliber, hvor vi lo høyere enn nødvendig for å vise at vi hadde det morsommere enn noensinne og desperat prøvde å finne noen å kysse eller i det minste klemme ved midnatt. Det var en slags sosial stol-lek, hele tiden. Utmattende, og vi trodde at det måtte være sånn.



Da 1999 ble til 2000, var jeg nettopp blitt 27 år og følte meg slett ikke i nærheten av så eldgammel som jeg fryktet da jeg var barn. Tvert om, jeg følte meg ung og trygg på samme tid - en uslåelig kombinasjon. Ung nok til å kunne erobre verden, trygg nok til å gi faen om akkurat det ikke fungerte.
Mannen og jeg var nygifte, barnløse og bodde i en toroms på Grünerløkka, sågar med hageflekk og garasje. Ferdig utdannede og i jobb, begge to, levde vi det glade DINK-livet (double income, no kids). Det var kafeer, konserter, middager, museer, venner, venner, venner og venner. Mobiltelefon var relativt fersk som allemannseie og PC-en var stor, grå og i høyeste grad stasjonær. Internettbruken sparte vi på, for vi betalte per tellerskritt.
Nyttårshelga tilbragte vi i en stor sveitservilla i Arendal sammen med et titalls venner. Vi hadde langbord og drinker, sang og musikk, og jeg husker at verten på et tidspunkt ble så revet med at han begeistret ropte "Åh, dette er akkurat som i den Last Christmas-videoen til Wham!", og vi var skjønt enige. Bortsett fra at det ikke var noe snø, da. Så vi ble enige om at nok var mer som gjengen i Friends. Fint hadde vi det, i hvert fall, og glade var vi.



Og nå har 2009 blitt til 2010, og jeg kan med hånda på hjertet si at dette tiåret varte omtrent tre uker. Det er da ikke lenge siden vi måtte venne oss til å skrive årstallene med et totall først?
Men i løpet av disse ti årene har jeg flyttet inn i et rekkehus i suburbia, fått to barn, byttet arbeidsplass noen ganger, tatovert meg, feiret ti års bryllupsdag og ombestemt meg med hensyn til hva jeg vil bli når jeg blir stor. For sannelig er jeg ikke tilbake på videregående igjen, men denne gangen heldigvis som lærer. Og jaggu rakk jeg ikke å begynne å studere igjen før tiåret var over, men denne gangen på deltid.
Jeg har nettopp fylt 37 år, men hvor gammel føler jeg meg? Et sted mellom søtten og søttifem. Akkurat passe.

Og når jeg ser på denne overflatiske oppsummeringen av de siste tiårsfeiringene, innser jeg at jeg antageligvis er en ganske typisk representant for min generasjon.
Vi som vokste opp under Keegan og den kalde krigen.
Vi som sløser der foreldregenerasjonen vår sparte (klart man må unne seg skikkelig vin og hyppige restaurantbesøk), men som samtidig hytter med en moralsk og påpasselig pekefinger der de hadde løse tøyler (sykkelhjelm! røykelov! kildesortering!).

Vi som gikk fra svart-hvitt TV-monopol og tegnefilm en gang i året til multimedialt mangfold 24/7. Vi blogger manisk, tvitrer vilt og boltrer oss i spillkonsoller, men når det butter, er det barna våre som må trå støttende til. Senest forrige uke måtte Storebror hjelpe meg med noe på Wii. Barna våre er født inn i denne virkeligheten. Lurer på hvordan oppsummeringen deres kommer til å se ut om noen årtier.
Jeg håper at jeg får henge rundt her en god stund til, for jeg er jaggu spent på fortsettelsen.