Ukas fredagsdikt er en skikkelig klassiker. Jeg kunne det utenat allerede på videregående (gikk språklinje, leste mye Robert Frost), og jeg må tilstå at diktet nok er blant dem jeg har tvangsdeklamert en del for et mer eller mindre uskyldig publikum opp gjennom åra. Og når man har lest et dikt hundrevis av ganger, blir man liksom litt blind for det. En periode ble jeg litt døv for Beatles også, fordi jeg hadde hørt dem så mye. Uten sammenlikning for øvrig, altså.
Uansett ble det fortrengt en stund, helt til jeg kom på det ved en tilfeldighet her forleden. Det er et fint, lite dikt. Poengtert og med god rytme.
Enjoy - og god helg!
Fire and Ice
Some say the world will end in fire;
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
(Robert Frost)
fredag 30. april 2010
torsdag 29. april 2010
Fortrillende forandringer
Jeg er så ellevilt, tullete lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig:
Jeg er våryr og nyforelska!
Den nye pasjonen startet som sånt ofte gjør - på jobbreise.
For de som vet at jeg er lærer, kan det kanskje virke mer enn suspekt at alt dette våknet i meg på en klassetur til Nederland.
Men før du slår alarm, la meg vise fram min nyeste flamme. Ta en titt på formene og fargen, tenk på hvilke eventyr en sånn kan ta deg med på og hvordan det kiler i magen når gamle kunster gjenoppleves.
Og SÅ kan du dømme meg - om du fremdeles vil (men da er du i så fall helt klin kokos tett i kålen, og således ingen man bør høre på).
La meg introdusere: Ta-daahhhh!
Er den ikke fin? Hæ? Er det ikke så det formelig lyser av den? Hæ? HÆ?
Jeg har jo nevnt (les: skrytt ubeskjemmet av) at jeg nylig gjorde unna en seks mils sykkeltur i Nederland. For mange er ikke dette stort, og særlig ikke i et land som er så flatt at det får pannekaker til å framstå som klatrevegger. Men for meg var dette en bragd. Jeg hadde nemlig ikke syklet på tolv år.
Jepp, tolv år.
Jeg ble litt paff selv, da jeg begynte å regne på det.
For tolv år siden bodde jeg midt i Oslo, og syklet til jobben i sentrum en kort periode. Men jeg kom aldri over den øredøvende dødsangsten av å bevege meg som en trillende, myk trafikantblink blant aggressive bilister og nådeløse trikker. Det ble rett og slett for skummelt, og da sykkelen min etter en stund ble stjålet, så jeg det som et vennlig pek fra skjebnen. Jeg skulle få leve!
Deretter flyttet vil til sykkelvennlige suburbia, men jeg levde greit uten sykkel. Og så gikk månedene. Og årene. Jeg levde fremdeles greit som fotgjenger og bilist.
Så da jeg fikk tilsendt ukeprogrammet fra vår nederlandske vertsskole, og så at sykkel var en vesentlig del av opplegget, ble jeg litt kaldsvett. Stemmer det virkelig at man aldri glemmer hvordan man sykler? Jeg var skeptisk. Det ble ikke bedre da min vertslærer skrev i en mail at hun ikke bodde i Delft, men i nabobyen Den Haag, en mil unna. Og hun håpte jeg likte å sykle, for vi kom til å drive en hel del med det.
Jeg så for meg en kjempeflokk friskusaktige lærere og elever som trillet muntert plystrende langs jorder og kanaler - og meg, pesende tre kilometer bak mens jeg hostet blod, før jeg vinglet hodestups ut i nærmeste grøft. Noe så ydmykende. Jeg gruet meg som ei bikkje.
Og så viste det seg at sykling slett ikke var vanskelig. Det var som...ja, som å sykle: Jeg hadde ikke glemt hvordan man gjør det! Men det jeg hadde glemt, var den berusende frihetsfølelsen man får av å trille muntert plystrende langs jorder og kanaler.
Herlighet, så gøy! Mer, mer, mer!
Skal jeg være helt ærlig, har jeg aldri før fått den berusende gladfølelsen av sykling. For oss som vokste opp langt ute på landsbygda, var sykkel først og fremst et nødvendig onde. Bussene gikk ikke, og vi ventet bare på å bli gamle nok til å kjøre moped, og deretter bil, for å komme oss langt avgårde. Og da vi først kom oss til byer og bynære strøk, var avstandene så greie og kollektivtrafikken så luksuriøst hyppig at vi sjelden så oss tilbake.
Hadde noen sagt til meg for noen år siden at jeg skulle bli en lallende gladtulling av en sykkel, og nesten ikke få sove fordi jeg gledet meg sånn til å sykle til jobben, ville jeg fnyst hånlig. Jaaaada, helt sikkert, lissom. Men den samme reaksjonen ville jeg ved nærmere ettertanke fått dersom noen på den tida hadde sagt at jeg ville elske å jobbe som lærer, også.
Sånt får en til å spekulere litt:
Tenk så mange ting jeg aldri har prøvd, men som kanskje ville vært midt i blinken for meg. Kanskje jeg er et supertalent på tuba, helt uten å vite det.
Eller er muligens sekkepipe midt i blinken for meg?
Kanskje ville dressur av veddeløpskameler vært en jobb jeg hadde trivdes ypperlig med.
Er det en sjanse for at jeg blir hekta på undervannsrugby en gang i framtida?
Her er det åpenbart ingen grenser.
I mellomtiden plinger jeg muntert med bjella på den skinnende, røde sykkelen min.
O sykkelstyre. O kjærlighet.
Jeg er våryr og nyforelska!
Den nye pasjonen startet som sånt ofte gjør - på jobbreise.
For de som vet at jeg er lærer, kan det kanskje virke mer enn suspekt at alt dette våknet i meg på en klassetur til Nederland.
Men før du slår alarm, la meg vise fram min nyeste flamme. Ta en titt på formene og fargen, tenk på hvilke eventyr en sånn kan ta deg med på og hvordan det kiler i magen når gamle kunster gjenoppleves.
Og SÅ kan du dømme meg - om du fremdeles vil (men da er du i så fall helt klin kokos tett i kålen, og således ingen man bør høre på).
La meg introdusere: Ta-daahhhh!
Er den ikke fin? Hæ? Er det ikke så det formelig lyser av den? Hæ? HÆ?
Jeg har jo nevnt (les: skrytt ubeskjemmet av) at jeg nylig gjorde unna en seks mils sykkeltur i Nederland. For mange er ikke dette stort, og særlig ikke i et land som er så flatt at det får pannekaker til å framstå som klatrevegger. Men for meg var dette en bragd. Jeg hadde nemlig ikke syklet på tolv år.
Jepp, tolv år.
Jeg ble litt paff selv, da jeg begynte å regne på det.
For tolv år siden bodde jeg midt i Oslo, og syklet til jobben i sentrum en kort periode. Men jeg kom aldri over den øredøvende dødsangsten av å bevege meg som en trillende, myk trafikantblink blant aggressive bilister og nådeløse trikker. Det ble rett og slett for skummelt, og da sykkelen min etter en stund ble stjålet, så jeg det som et vennlig pek fra skjebnen. Jeg skulle få leve!
Deretter flyttet vil til sykkelvennlige suburbia, men jeg levde greit uten sykkel. Og så gikk månedene. Og årene. Jeg levde fremdeles greit som fotgjenger og bilist.
Så da jeg fikk tilsendt ukeprogrammet fra vår nederlandske vertsskole, og så at sykkel var en vesentlig del av opplegget, ble jeg litt kaldsvett. Stemmer det virkelig at man aldri glemmer hvordan man sykler? Jeg var skeptisk. Det ble ikke bedre da min vertslærer skrev i en mail at hun ikke bodde i Delft, men i nabobyen Den Haag, en mil unna. Og hun håpte jeg likte å sykle, for vi kom til å drive en hel del med det.
Jeg så for meg en kjempeflokk friskusaktige lærere og elever som trillet muntert plystrende langs jorder og kanaler - og meg, pesende tre kilometer bak mens jeg hostet blod, før jeg vinglet hodestups ut i nærmeste grøft. Noe så ydmykende. Jeg gruet meg som ei bikkje.
Og så viste det seg at sykling slett ikke var vanskelig. Det var som...ja, som å sykle: Jeg hadde ikke glemt hvordan man gjør det! Men det jeg hadde glemt, var den berusende frihetsfølelsen man får av å trille muntert plystrende langs jorder og kanaler.
Herlighet, så gøy! Mer, mer, mer!
Skal jeg være helt ærlig, har jeg aldri før fått den berusende gladfølelsen av sykling. For oss som vokste opp langt ute på landsbygda, var sykkel først og fremst et nødvendig onde. Bussene gikk ikke, og vi ventet bare på å bli gamle nok til å kjøre moped, og deretter bil, for å komme oss langt avgårde. Og da vi først kom oss til byer og bynære strøk, var avstandene så greie og kollektivtrafikken så luksuriøst hyppig at vi sjelden så oss tilbake.
Hadde noen sagt til meg for noen år siden at jeg skulle bli en lallende gladtulling av en sykkel, og nesten ikke få sove fordi jeg gledet meg sånn til å sykle til jobben, ville jeg fnyst hånlig. Jaaaada, helt sikkert, lissom. Men den samme reaksjonen ville jeg ved nærmere ettertanke fått dersom noen på den tida hadde sagt at jeg ville elske å jobbe som lærer, også.
Sånt får en til å spekulere litt:
Tenk så mange ting jeg aldri har prøvd, men som kanskje ville vært midt i blinken for meg. Kanskje jeg er et supertalent på tuba, helt uten å vite det.
Eller er muligens sekkepipe midt i blinken for meg?
Kanskje ville dressur av veddeløpskameler vært en jobb jeg hadde trivdes ypperlig med.
Er det en sjanse for at jeg blir hekta på undervannsrugby en gang i framtida?
Her er det åpenbart ingen grenser.
I mellomtiden plinger jeg muntert med bjella på den skinnende, røde sykkelen min.
O sykkelstyre. O kjærlighet.
fredag 23. april 2010
Vårlykke uten sidestykke
I ettermiddag hentet jeg to elleville jenter i barnehagen: Vi skal låne Kusinebestevenninna hele helga, og både hun og Lillesøster gledet seg nesten fra sans og samling. Gjett om de skulle finne på mye moro - og kanskje littegranne hyss! Storebror er glad i dem begge, men synes det kan bli litt mye småjenteglam til tider:
– Det blir to mot én hele helga, det, sukket han lakonisk og søkte tilflukt på rommet sitt etter at pannekakefredagen var overstått og alle var mette. Småjentene strøk på dør, ut i den tidlige vårkvelden, for det er stas å henge i stikkveien med kritt og sparkesykler.
Selv vasket jeg opp, ryddet litt og satte meg til i sofaen med A-magasinet.
Aaah. Fredag. Alt vel.
Bankbankbank!
Plutselig hørte jeg intens hamring og neveklasking på stort sett hele verandadøra (det er liten vits i å vaske glassrutene, for å si det sånn).
Bankbankbank!
Det var da voldsomt til mas! Jeg kvalte et sukk og gikk for å åpne. Der sto to strålende frøkner med en overraskelse:
Åh, så glad man blir. Hvert eneste år, like glad. Det er helt tullete.
– Det blir to mot én hele helga, det, sukket han lakonisk og søkte tilflukt på rommet sitt etter at pannekakefredagen var overstått og alle var mette. Småjentene strøk på dør, ut i den tidlige vårkvelden, for det er stas å henge i stikkveien med kritt og sparkesykler.
Selv vasket jeg opp, ryddet litt og satte meg til i sofaen med A-magasinet.
Aaah. Fredag. Alt vel.
Bankbankbank!
Plutselig hørte jeg intens hamring og neveklasking på stort sett hele verandadøra (det er liten vits i å vaske glassrutene, for å si det sånn).
Bankbankbank!
Det var da voldsomt til mas! Jeg kvalte et sukk og gikk for å åpne. Der sto to strålende frøkner med en overraskelse:
Åh, så glad man blir. Hvert eneste år, like glad. Det er helt tullete.
Fredagsdiktet: Savnevise
- Sett på Kludvigsen og Ludvigsen, roper ungene når vi kjører bil. Storebror har for lengst oppdaget at de egentlig heter Knutsen og Ludvigsen, men ser ingen grunn til å oppklare misforståelsen for Lillesøster. Vi voksne er bare dypt takknemlige for at ungene foretrekker barnemusikk som voksne også liker å høre på, og på noen av sangene er nok vi i forsetet de mest entusiastiske (som når det snakkes om at "skraphandler Lund prøvd' sæ på a Lina Larsen - og klart' det" - haha).
Storebror elsker Hallo, hallo og Kanskje kommer kongen. Lillesøster kniser henrykt av Jeg er en forhekset prinsesse og Syk. Begge prøver å få til skarre-r på Eg ve te Bergen.
Mannen har fortalt at han lenge i oppveksten (egentlig altfor lenge, innbiller jeg meg) trodde at "små glass med artisjokk" bare var et tulleutrykk som duoen hadde funnet på. Selv kan jeg ikke høre Grevling i taket uten å tenke på mammas barndomshjem.
Jeg var veldig glad i Knutsen og Ludvigsen, og hørte til og med på dem i de kleine pre-tenårene da jeg ellers var livredd for å virke barnslig. Men Knutsen og Ludvigsen var større enn sånt.
Ukas fredagsdikt blir, ikke overraskende, en sang: Savnevise. Sniff.
Egentlig burde det vært mange, mange sanger, men du kan jo finne fram Knutsen og Ludvigsen-platene dine selv og høre på dem - du finner dem også på Spotify.
Storebror elsker Hallo, hallo og Kanskje kommer kongen. Lillesøster kniser henrykt av Jeg er en forhekset prinsesse og Syk. Begge prøver å få til skarre-r på Eg ve te Bergen.
Mannen har fortalt at han lenge i oppveksten (egentlig altfor lenge, innbiller jeg meg) trodde at "små glass med artisjokk" bare var et tulleutrykk som duoen hadde funnet på. Selv kan jeg ikke høre Grevling i taket uten å tenke på mammas barndomshjem.
Jeg var veldig glad i Knutsen og Ludvigsen, og hørte til og med på dem i de kleine pre-tenårene da jeg ellers var livredd for å virke barnslig. Men Knutsen og Ludvigsen var større enn sånt.
Ukas fredagsdikt blir, ikke overraskende, en sang: Savnevise. Sniff.
Egentlig burde det vært mange, mange sanger, men du kan jo finne fram Knutsen og Ludvigsen-platene dine selv og høre på dem - du finner dem også på Spotify.
torsdag 22. april 2010
I see red people. They're everywhere.
Det er et enda sikrere vårtegn enn snøsmelting og hestehov: Når kalenderen nærmer seg mai fylles skolegård og klasserom opp av rødkledde, unge mennesker som gjør de underligste ting.
Denne nydelige buketten frisk, norsk ungdom møtte meg i første økt i dag, og jeg måtte jo ta bilde av dem (og ja, jeg fikk lov til å publisere det):
- HVEM er fine russen? Ja, det er DERE, det. Ja, det ER det. ÅH, så fine russen! sier jeg til dem med tullestemme. Men mener det.
For fremdeles er russebuksene nogenlunde rene og hele, og tredjeklassingene inni klærne har fremdeles (med noen hederlige unntak) både stemme, helse og tindrende høye forventninger i behold. Sånn er det nok ikke når vi runder 17.mai - da er det mange slitne fjes å se, med anstrøk av naken eksamensangst.
Men enn så lenge stråler de i sin nyvunne russestand, og vi snubler over det ene merkelige knuteforsøket etter det andre.
Ei av jentene sto og svaiet i skolegården, grønnaktig i fjeset, etter å ha spist to liter is på under 25 minutter. På tirsdag reiste en hel gjeng seg opp hvert femte minutt en hel skoletime og ropte "skål!". Og noen av oss har sågar gått med på å stå bundet til flaggstanga mens russen danser krigsdans i et minutt. Frivillig, altså - de spurte pent og vi gjorde en slags avtale som innebærer et visst oppmøte og engasjement i timene fra deres side, til tross for at det er mye som skjer på festlighetsfronten akkurat nå.
Dette er flinke ungdommer, så de bør absolutt klare å holde et minimum av skolearbeidsfokus også de siste ukene. Litt, i hvert fall. For det er veldig, veldig dumt å feire så mye at man ikke får noe vitnemål allikevel.
At de er flinkiser, fikk jeg enda en bekreftelse på forrige dagen. En av knutereglene består nemlig i å ha seksualundervisning for en vg1-klasse, og noen av jentene spurte om å få noen minutter av en mediekommunikasjonsøkt med førsteklassingene mine. Jeg hadde ventet en litt tullete greie, men dette var russ som hadde forberedt seg! Fra helsesøsters kontor hadde de fått både kondomer og en isoporgreie å demonstrere bruken på, og de hadde satt sammen en finfin powerpoint med informasjon som alle i den alderen burde hatt. De var ryddige, tydelige og nyanserte, og svarte godt på alle spørsmål. Jeg ble rett og slett skikkelig imponert. Ungdommen nå til dags, altså!
Selv begynner jeg å lure jeg på hvor dette skoleåret ble av - den tanken er forsåvidt også et sikkert vårtegn. Riktignok er det litt tid igjen, men de røde dressene minner oss på at disse elevene snart kommer til å forsvinne ut i den store verden, bort fra oss.
Huff, jeg kommer til å savne dem.
Men det får jeg grunne på senere. Enn så lenge skal vi tenke på å hale i land de siste undervisningsukene - russetid eller ei.
Denne nydelige buketten frisk, norsk ungdom møtte meg i første økt i dag, og jeg måtte jo ta bilde av dem (og ja, jeg fikk lov til å publisere det):
- HVEM er fine russen? Ja, det er DERE, det. Ja, det ER det. ÅH, så fine russen! sier jeg til dem med tullestemme. Men mener det.
For fremdeles er russebuksene nogenlunde rene og hele, og tredjeklassingene inni klærne har fremdeles (med noen hederlige unntak) både stemme, helse og tindrende høye forventninger i behold. Sånn er det nok ikke når vi runder 17.mai - da er det mange slitne fjes å se, med anstrøk av naken eksamensangst.
Men enn så lenge stråler de i sin nyvunne russestand, og vi snubler over det ene merkelige knuteforsøket etter det andre.
Ei av jentene sto og svaiet i skolegården, grønnaktig i fjeset, etter å ha spist to liter is på under 25 minutter. På tirsdag reiste en hel gjeng seg opp hvert femte minutt en hel skoletime og ropte "skål!". Og noen av oss har sågar gått med på å stå bundet til flaggstanga mens russen danser krigsdans i et minutt. Frivillig, altså - de spurte pent og vi gjorde en slags avtale som innebærer et visst oppmøte og engasjement i timene fra deres side, til tross for at det er mye som skjer på festlighetsfronten akkurat nå.
Dette er flinke ungdommer, så de bør absolutt klare å holde et minimum av skolearbeidsfokus også de siste ukene. Litt, i hvert fall. For det er veldig, veldig dumt å feire så mye at man ikke får noe vitnemål allikevel.
At de er flinkiser, fikk jeg enda en bekreftelse på forrige dagen. En av knutereglene består nemlig i å ha seksualundervisning for en vg1-klasse, og noen av jentene spurte om å få noen minutter av en mediekommunikasjonsøkt med førsteklassingene mine. Jeg hadde ventet en litt tullete greie, men dette var russ som hadde forberedt seg! Fra helsesøsters kontor hadde de fått både kondomer og en isoporgreie å demonstrere bruken på, og de hadde satt sammen en finfin powerpoint med informasjon som alle i den alderen burde hatt. De var ryddige, tydelige og nyanserte, og svarte godt på alle spørsmål. Jeg ble rett og slett skikkelig imponert. Ungdommen nå til dags, altså!
Selv begynner jeg å lure jeg på hvor dette skoleåret ble av - den tanken er forsåvidt også et sikkert vårtegn. Riktignok er det litt tid igjen, men de røde dressene minner oss på at disse elevene snart kommer til å forsvinne ut i den store verden, bort fra oss.
Huff, jeg kommer til å savne dem.
Men det får jeg grunne på senere. Enn så lenge skal vi tenke på å hale i land de siste undervisningsukene - russetid eller ei.
tirsdag 20. april 2010
Rimer på Delft
Når man planlegger utvekslingstur med 24 elever, er det mange potensielle utfordringer å forholde seg til. Å sitte fast i Nederland på grunn av vulkanutbrudd var ikke blant de tingene vi forutså. Vi skulle reist med fly hjem fredag formiddag, men i stedet ble det en laang busstur og en svært forsinket ankomst til Lillestrøm. Men det endte godt, og for en fin tur vi hadde!
Dette kan imidlertid vente litt, la oss ta det viktigste først:
I løpet av oppholdet knatret jeg ned en og annen Facebook-oppdatering om ståa i Delft og omegn (jeg bodde hjemme hos en vertslærer i Den Haag), og da dukket følgende oppfordring opp blant kommentarene (klikk på bildet for større versjon):
Det var selvsagt en besnærende utfordring, men herlighet, så vanskelig det er å finne noe som rimer på Delft! Jeg brukte uforholdsmessig mye tid på å pønske og gruble, uten resultat. Det var nesten så jeg ble lettet da jeg skjønte at jeg ikke ville rekke hjem i tide til fredagsdiktet.
Men den som gir seg er en dritt. Jeg måtte til slutt innse at det norske språket ikke var tilstrekkelig for oppgaven, så nå har jeg benyttet meg av selve utvekslingsideen og inkorporert noen nederlandske ord. Juks, sier du? Neida - kravet var at Delft måtte være rimordet. Og det er det.
So here goes (trommevirvel)....
Ukas fredagsdikt: Delft-rick på en tirsdag
En lærer på reise til Delft
ble kjent med kulturen, sånn helft
hun syklet seks mil,
utvekslet med stil
men nektet å smake på elft.
Hah! Og det henger helt på greip, altså.
Helft er altså nederlandsk for en halv, og elft er en sildesort.
Limericken skildrer en sann historie fra virkeligheten, all den tid jeg:
1) faktisk syklet seks mil forrige tirsdag - en bragd, om jeg skal si det selv (to mil lenger enn den offisielle sykkelturen med elevene, ettersom jeg syklet til og fra Den Haag i tillegg)
2) takket høflig, men bestemt nei den dagen på strandpromenaden da våre nederlandske verter prøvde å prakke på meg hele sild som skulle slukes på tilnærmet pingvinvis.
Dette kan imidlertid vente litt, la oss ta det viktigste først:
I løpet av oppholdet knatret jeg ned en og annen Facebook-oppdatering om ståa i Delft og omegn (jeg bodde hjemme hos en vertslærer i Den Haag), og da dukket følgende oppfordring opp blant kommentarene (klikk på bildet for større versjon):
Det var selvsagt en besnærende utfordring, men herlighet, så vanskelig det er å finne noe som rimer på Delft! Jeg brukte uforholdsmessig mye tid på å pønske og gruble, uten resultat. Det var nesten så jeg ble lettet da jeg skjønte at jeg ikke ville rekke hjem i tide til fredagsdiktet.
Men den som gir seg er en dritt. Jeg måtte til slutt innse at det norske språket ikke var tilstrekkelig for oppgaven, så nå har jeg benyttet meg av selve utvekslingsideen og inkorporert noen nederlandske ord. Juks, sier du? Neida - kravet var at Delft måtte være rimordet. Og det er det.
So here goes (trommevirvel)....
Ukas fredagsdikt: Delft-rick på en tirsdag
En lærer på reise til Delft
ble kjent med kulturen, sånn helft
hun syklet seks mil,
utvekslet med stil
men nektet å smake på elft.
Hah! Og det henger helt på greip, altså.
Helft er altså nederlandsk for en halv, og elft er en sildesort.
Limericken skildrer en sann historie fra virkeligheten, all den tid jeg:
1) faktisk syklet seks mil forrige tirsdag - en bragd, om jeg skal si det selv (to mil lenger enn den offisielle sykkelturen med elevene, ettersom jeg syklet til og fra Den Haag i tillegg)
2) takket høflig, men bestemt nei den dagen på strandpromenaden da våre nederlandske verter prøvde å prakke på meg hele sild som skulle slukes på tilnærmet pingvinvis.
fredag 9. april 2010
Fredagsdiktet: Daarom noem ik je M'n Liefste
I morgen tar jeg med meg en kollega og 24 elever og stikker til Nederland, dette finurlige landet med tresko og gouda som er enda flatere enn Lillestrøm (landet, altså - ikke goudaen).
Uansett: Når jeg reiser på tur, bytter jeg ut det vanlige fredagsdiktet med en sang fra det landet jeg skal til. (1)
Men nederlandske musikere... æh, det er ikke akkurat innlysende for meg, altså.
Jeg kom bare på én favoritt som har sunget på nederlandsk, nemlig Jacques Brel. Og han brukte jeg dessverre opp til Brussel-turen, for han var jo belgisk (og mest kjent for å synge på fransk).
Men så slo det meg: Cornelis Vreeswijk!
Jeg har bare hørt de svenske sangene hans, men det har jeg til gjengjeld gjort mye. Fine, fine Cornelis.
Han var da vitterlig både svensk og nederlandsk. Og selv om han flyttet til Sverige allerede som tolvåring, ga han ut hele 6 plater og 14 singler i Nederland, ifølge Wikipedia.
Jeg fant sporenstreks fram noen nederlandske Cornelis-sanger på Youtube, og det var så rart! Stemmen er kjent, og språket virker kjent, det også, akkurat som om man burde forstå det. Men jeg skjønner bare bruddstykker.
Nederlandsk er tullete morsomt, men av de setningene jeg kan, er det få som egner seg for anstendige mennesker. Jeg planlegger å opparbeide meg et solid og voksent vokabular i løpet av neste uke.
Inntil da, hør på Daarom noem ik je M'n Liefste:
(1) Jeg har bare gjort dette én gang før, og ettersom en gang knapt kan kvalifisere som en vane, innser jeg at min bruk av "når" er litt i overkant dristig. Men jeg planlegger å la det bli en vane, og dermed kan vi med litt godvilje kalle det en "intensjonell når". Er ikke det en fiffig grammatikalsk vending, så vet ikke jeg!
-----------------
Tillegg 21.50: Jeg har pønska litt på "Daarom noem ik je M´n Liefste". Jeg vet at ik=jeg og je=du, og med litt tyskinspirasjon og sånt, tenker jeg at det kanskje kan bety noe sånt som "Derfor kaller jeg deg min elskede". Alternativt "derfra stammer min limstift". Begge alternativene er egentlig fine, på hver sin måte.
Uansett: Når jeg reiser på tur, bytter jeg ut det vanlige fredagsdiktet med en sang fra det landet jeg skal til. (1)
Men nederlandske musikere... æh, det er ikke akkurat innlysende for meg, altså.
Jeg kom bare på én favoritt som har sunget på nederlandsk, nemlig Jacques Brel. Og han brukte jeg dessverre opp til Brussel-turen, for han var jo belgisk (og mest kjent for å synge på fransk).
Men så slo det meg: Cornelis Vreeswijk!
Jeg har bare hørt de svenske sangene hans, men det har jeg til gjengjeld gjort mye. Fine, fine Cornelis.
Han var da vitterlig både svensk og nederlandsk. Og selv om han flyttet til Sverige allerede som tolvåring, ga han ut hele 6 plater og 14 singler i Nederland, ifølge Wikipedia.
Jeg fant sporenstreks fram noen nederlandske Cornelis-sanger på Youtube, og det var så rart! Stemmen er kjent, og språket virker kjent, det også, akkurat som om man burde forstå det. Men jeg skjønner bare bruddstykker.
Nederlandsk er tullete morsomt, men av de setningene jeg kan, er det få som egner seg for anstendige mennesker. Jeg planlegger å opparbeide meg et solid og voksent vokabular i løpet av neste uke.
Inntil da, hør på Daarom noem ik je M'n Liefste:
(1) Jeg har bare gjort dette én gang før, og ettersom en gang knapt kan kvalifisere som en vane, innser jeg at min bruk av "når" er litt i overkant dristig. Men jeg planlegger å la det bli en vane, og dermed kan vi med litt godvilje kalle det en "intensjonell når". Er ikke det en fiffig grammatikalsk vending, så vet ikke jeg!
-----------------
Tillegg 21.50: Jeg har pønska litt på "Daarom noem ik je M´n Liefste". Jeg vet at ik=jeg og je=du, og med litt tyskinspirasjon og sånt, tenker jeg at det kanskje kan bety noe sånt som "Derfor kaller jeg deg min elskede". Alternativt "derfra stammer min limstift". Begge alternativene er egentlig fine, på hver sin måte.
Bursdagsmamma - og ut på tur
Det er mange som husker bursdagen til mammaen min. Hun er nemlig født 9.april 1940, og det er ikke noen hvilkensomhelst dato i norsk historie.
I dag blir hun altså 70 år, og vi kan trygt ønske henne velkommen inn i de voksnes rekker.
Den store bursdagsfesten ble avholdt allerede forrige lørdag, med 40 gjester, taler, tøys, gaver, mat og drikke i et på alle måter strålende lag.
Hurra for mor!
Selv har jeg brukt den siste uka til å jobbe og skrive oppgave, og det har vært lite tid igjen til blogging og fjas. Ikke så stas, men i dag ble oppgaveframføringen unnagjort på Høyskolen, og den skriftlige rapporten avlevert. Åh, så deilig det er når ting klaffer og en stor oppgave kan strykes fra to do-lista.
Men det blir ikke så mye beina på bordet og sofatjeneste på meg. I morgen drar jeg på utvekslingstur til Delft, Nederland med en kollega og hele 24 elleville elever. Elevene skal bo hjemme hos nederlandske elever, og kollega Stian og jeg har fått tildelt hver vår nederlender, vi også. Det er nesten så jeg kjenner et snev av språkreise-følelsen fra åttitallet.
Spent, nå. Pakke, nå.
Og sjekke listene mine igjen.
Man må jo ha lister, skal det bli noe greie på ting.
Wish me luck.
I dag blir hun altså 70 år, og vi kan trygt ønske henne velkommen inn i de voksnes rekker.
Den store bursdagsfesten ble avholdt allerede forrige lørdag, med 40 gjester, taler, tøys, gaver, mat og drikke i et på alle måter strålende lag.
Hurra for mor!
Selv har jeg brukt den siste uka til å jobbe og skrive oppgave, og det har vært lite tid igjen til blogging og fjas. Ikke så stas, men i dag ble oppgaveframføringen unnagjort på Høyskolen, og den skriftlige rapporten avlevert. Åh, så deilig det er når ting klaffer og en stor oppgave kan strykes fra to do-lista.
Men det blir ikke så mye beina på bordet og sofatjeneste på meg. I morgen drar jeg på utvekslingstur til Delft, Nederland med en kollega og hele 24 elleville elever. Elevene skal bo hjemme hos nederlandske elever, og kollega Stian og jeg har fått tildelt hver vår nederlender, vi også. Det er nesten så jeg kjenner et snev av språkreise-følelsen fra åttitallet.
Spent, nå. Pakke, nå.
Og sjekke listene mine igjen.
Man må jo ha lister, skal det bli noe greie på ting.
Wish me luck.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
