fredag 25. juni 2010

Fredagsdiktet: Hansken

Da bestefar døde for mange år siden, arvet mamma losjeringen hans (red.anm, altså ringen fra losjen. Jeg innser at ordet losjeringen åpner for flere tolkninger). Ringen bruker hun fremdeles. Etter hvert viser det seg at hun tydeligvis har arvet hendene hans også. Av og til skvetter hun når hun ser ned på hånda som har ringen på seg – det er jo ikke hennes hånd, men hånda til faren hennes som ligger der!
Det er litt rart og veldig fint, og i en diktsamling av Hilchen Sommerschild fant jeg et dikt som handler om noe av det samme.


HANSKEN

Hva er det for en fremmed hånd
som ligger her i fanget mitt
med skrukkehud og årer?

Det er jo mammas gamle hånd
som leier aller trette barn
og tørker unge tårer

Nei hun er død
ja hun er død

Det er min egen hånd som nå
har gammel hanske på

men myke varme hender
som stryker barnekinn
er evig gjemt i hansken
i mammas
og i min


(Hilchen Sommerschild)

5 kommentarer:

MammaMy sa...

Guri, så nydeleg! Tusen takk for fint dikt. Blei heilt rørt av det. God helg. :)

Hanne sa...

Ja, det er et kjempefint dikt. God helg til deg også, MammaMy! :)

Trine s sa...

Ble rørt til tårer jeg nå. Så vakkert skrevet!

Toril sa...

For et skjønt dikt!

Lina Bjelland Myrvoll sa...

Akkurat dette har jeg tenkt i det siste når jeg ser mine egne hender. De blir likere og likere mammas. Akk så rørende når noen setter så vakre ord på det...