onsdag 2. juni 2010

Toget er å la tankene fly i flint

Jeg har ikke for vane å føre takknemlighetsdagbok (i hvert fall ikke utenfor mitt eget hode, hvor jeg sant å si lager allverdens lister og rankinger stadig vekk), men i dag skal jeg gjøre et unntak:
Kjære dagbok,
I dag er jeg takknemlig for så mye. Men bortsett fra det åpenbare (fred, helse og sånt), er jeg dypt og inderlig takknemlig for at jeg slipper å ta toget hver dag.
Jeg liker egentlig toget veldig godt. Jeg liker i hvert fall konseptet tog, og tog på sitt aller beste. Da jeg studerte i Bergen tok jeg for eksempel toget fra vest til øst eller øst til vest så å si hver gang jeg skulle forflytte meg over fjæææællene (som de så velklingende formulerer det der borte i ville vesten).
Og det var ikke bare fordi jeg var fattig student.
Togideen er sympatisk på så mange måter: Det er miljøvennlig, kult på en litt sånn retromåte, har potensielt spennende utsikt fra vinduet og man kan lese, prate, sove, spise, skrive og finne på historier om det som skjer i verden langs skinnegangen mens man forflytter seg. Mange av de tingene kan man slett ikke gjøre mens man kjører bil, for eksempel. En gang slo jeg på stortromma og tok nattoget fra Bergen til Oslo, og jeg sverger på at det er en av de beste soveopplevelsene jeg noensinne har hatt.

Men dette jobbe- og pendlertoget! Åherrejeminiminskaper, så trist.
Og da snakker jeg ikke om trangt, varmt og dårlig luft, trengsel på perrongen og åpenbare brudd på "vent på at folk går ut av vogna før du selv trenger deg inn uten hensyn til gamle, svangre og vanføre medpassasjerer"-regler og liknende tildragelser.
Nei, jeg snakker om disse menneskene man er nødt til å forholde seg til.
Jeg liker mennesker, jeg. Virkelig. Men du verden, som jeg har fått mat til min skjulte misantrop de siste to dagene.

Scene:
Lillestrøm stasjon, klokka 07.04 (om natta). Togvogn med to og to seter mot hverandre (såkalt fireresete). Ett ledig sete, selvsagt innerst i kroken mellom tre herremenn som:
1) sukker motvillig når jeg antyder at jeg ønsker å benytte meg av det tomme setet i det fulle toget, og
2) skræver som om de hadde hatt baller på størrelse med vannmeloner, alle tre. Beklager gutter, så mye plass trenger dere faktisk ikke til dette utstyret deres.
Lager dere bare en dårlig unnskyldning for å kneflørte med hverandre?

Scene:
Tog et sted mellom Asker- Oslo S, klokka 16.46.
Dresskledd og åpenbart Svært Viktig Mann snakker Høylytt og Svært Viktig i telefonen, blant annet med en namedropping av businessnavn jeg sjelden har hørt maken til på denne siden av NHH. Aller mest klager han over denne "helvetesuken" han har:
Kona er nemlig bortreist i jobb, og han må passe på (SIC!) ungene helt alene ei hel uke nå. Det er åpenbart helt grusomt, for han får ikke engang lest avisen, og samtalepartneren (og resten av togvogna) kan neppe forestille seg hvor vanskelig og stressende det er å ha eneansvaret for egne barn noen timer hver ettermiddag.
Vi brekker oss i sympati.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men det blir bare enda mer sytete og kjipt, og plutselig er jeg blitt en sånn person det er irriterende å møte på toget. Så jeg avslutter nå, og priser meg lykkelig over at jeg ikke trenger å ta jobbetog på verken daglig eller månedlig basis. Det bør omgivelsene mine også gjøre - det er tydelig at det ikke bringer fram det beste i meg.

8 kommentarer:

Katrine sa...

Åh, sånne ballemenn er det mange av på t-banen også. De sitter to og to og skrever på treseterne, og overser glatt alle de lange blikkene folk sender de 20 centimetrene sete de har mellom seg, men det er forsåvidt heldig for meg, som ikke er belastet med blyghet, og skritter opp mellom dem og med høy stemme sier bydende -Unnskyld!
Hvis de bare ser med blanke ansikter og later som om de ikke forstår at det skal være plass til en til, sier jeg -dette er en treseter, ikke sant? kan jeg få sitte? Og det er så direkte at de ikke kan si nei.

Trikset er å gå imellom, og ikke bare prøve å få den ytterste plassen, da blir du avspist med 20 cm, og får max plass til én skinke, men hvis du posisjonerer deg i midten -og i tillegg er velsignet med mer rævbagasje enn de er utstyrt med- så vinner du. Du sitter riktignok trangt, men de må samle seg litt, og ha hakket mer paralelle lår.

Dog hendte deg en gang at sidemannen, som nektet å redusere vinkelgraden på skrevet, måtte anmodes om å vri seg mot midtgangen hvis han virkelig trengte så mye luft rundt ballene. Jeg var riktignok premenstruell, men den studentgutten og den voksne damen midt i mot fniste godt i nesen. Og sidemannen reiste seg og stod resten av turen.

Hanne sa...

Hahaha, heia premenstruelle deg som leverte en sånn beskjed om luft rundt ballene - herlig! *applauderer* :D

Jeg er heldigvis heller ikke veldig blyg når det gjelder å be om plass (jeg har sågar "vekket" folk som plutselig har "sovnet" det øyeblikket de ser at folk kommer inn på bussen/toget og de må dele sete med noen).
Men herrejemini, så langt inne det sitter for noen, altså. Huh.

Takk for gode tips mtp seteteknikk, jeg håper riktig mange noterer dem ned til senere bruk.

Katrine sa...

Samtidig lurer jeg også litt på de ballemennene. Er det bare for å breie seg og ta opp plass de sitter sånn? Kneflørter de, som du er inne på? Eller var jeg på sporet av noe med luft rundt ballene?
Er det en utbredt tvangstanke blant norske menn at ikke bare ikke må sitte med kryssede ben (femi!), men helst ikke med paralelle ben heller? I så fall hvorfor? Og hvorfor er denne trangen så åpenbart sterkere enn øvrige sosiale konvensjoner om å ha færrest mulig berøringspunkter med medpassasjerer? Jeg spørger kun.

Maria sa...

Argh, det er det mest irriterende jeg vet, menn som "passer" sien egne barn.

På treningsstudioet jeg går til overhørte jeg faktisk en gang en mann som fortalte at kona hans var bortreist, så han måtte være barnevakt hele helga. BARNEVAKT! Men så fortalte han at det var jo ingen ting av vasking rydding og klesvask som ble gjort, høhøhø, så da klarte han seg likevel.

Jeg var dritsur på ham i mange timer, og han hadde ikke en gang snakka til meg. Lurer på hva kona hans følte om det.

Trine s sa...

Jeg tar det for gitt at du brekker deg i kvalme over hans oppførsel og sympati med ungene og kona, og istemmer helhjertet. Dog uten brekninger ;)

Det er liksom i etterkant av slikt man kommer på alle de gode tingene man kunne sagt høyt der og da. Og hvis man er meg (noe jeg er) så er det såklart så vittig og treffende at alle i vogna utbryter i spontan applaus og latter.

Til pass for en så utrolig nedlatende idiot til mann.

Og det har ikke noe med manglende likestilling å gjøre engang, for min oldefar var alt annet enn en likestillingsforkjemper, men hadde likevel respekt og kjærlighet for dem rundt seg av alle kjønn og aldre uansett.

Jeg håper for den ukjente konens skyld at hun brakk begge bena i en freak accident og må tilbringe mange dager i strekk på sykehus, og uten besøk av hensyn til helsen hennes. Det er muligens bedre enn å gå hjemme igjen på fulltid.

Marianne sa...

Jeg har også presset meg ned mellom to sånne skrevemenn, og så har jeg skrevet like mye. Da blir de litt furte, siden jeg er jo dame, og damer skal ikke skreve, og da får de jo ikke plass til pungen sin. Haha.
Jeg har også vært i dårlig humør ved siden av sånne (Jeg blir ikke sur når jeg er premenstruell.), og da har det hendt at jeg har sendt ett hånlig blikk ned i skrittet på dem og kommet med en kommentar à la "Vel, den ser ikke sååå stor ut..."

Jeg har også bedt en herremann om å betale bilett for kulturdelen av avisa. "Har den der avisa betalt billett? Ikke? Nei, men det har jeg, og jeg vil sitte."
Mannen med kulturdelen har begynt å kjenne meg igjen nå (hei hei, avismannen på buss 6!), så nå flytter han avisa automatisk, før jeg rekker å komme med litt pinlige kommentarer om den. høhøhø.

greeno sa...

Som mann og togpendler, men som ikke føler at jeg trenger så mye luft rundt ballene at jeg sitter med beina i 90 graders vinkel, (Herregud hadde jeg hatt bruk for masse luft rundt ballene hadde jeg brukt skjørt for F**n) så er jeg også like irritert over noens evne til å breie seg unødvendig.

Bra tatt Hanne

Hanne sa...

Oioioi, her var det mange gode, fyldige og ikke minst poengterte kommentarer, gitt. Jeg er imponert! :)