Intimitetslimbo: Hvor nært kan du gå?

– Jeg er så drittlei av at folk spør om jeg er gravid!
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?

Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.

Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.

Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).

Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".

– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!

Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!

Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.

Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?

Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.

Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?