Spionen og journalisten

Den elleville gjenopplivningen av Treholt-saken fikk meg til å tenke på noe jeg skrev i forrige århundre. Jeg var på humorkurs for skrivende journalister på IJ da en annen spionaffære eksploderte: Svein Lamark og hans Kodenavn Havmåke. Blodtåka lå tungt over presse-Norge. Dermed gikk vi spion-bananas.
For de som ikke husker saken, har PFU (!) en brukbar oppsummering:

Norsk Telegrambyrå (NTB) sendte tirsdag 3. november 1998 ut en nyhetsmelding med tittelen "Tre utnevnelser - en spion?". Meldingen tok utgangspunkt i lanseringen av boken "Kodenavn Havmåke", skrevet av Svein Lamark. Lamark ble landskjent tidligere samme år, da han sto frem som norsk dobbeltagent i forbindelse med utvisningen av flere russiske diplomater fra Norge

Kursholder Are Kalvø (iiiihhh!) ga oss en oppgave: Skriv en humoristisk tekst basert på dagens nyheter. Her er min besvarelse:

Spionen og journalisten

Det er spion jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «Kalinka», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for rikets sikkerhet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare kontaktene mine fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i KGB, CIA, MI6 og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av James Bond.

Jeg ville ha sett journalister overalt, og vært redd for at de skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som spion».


Det er journalist jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «sikre kilder», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for demokratiet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare desken min fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i NHO, Ap, LO og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av Gunther Wallraff.

Jeg ville ha sett spioner overalt, og vært redd for at andre journalister skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som journalist».


(Publisert i Journalisten november 1998)