Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Når jeg hører hva Lillesøster (5) kan lire ut av seg, skjønner jeg hvorfor det ikke er lov å skjenke unger. Det ville avstedkommet en så nådeløs ærlighet at det knapt ville være menneskeheten til gagns.
Et eksempel fra forrige dagens leggeseanse. Vi ligger og klapper hverandre på kinnet, og stemningen er myk. Tror jeg.
– Jeg synes ikke du skal ha pannelugg, altså. Du er mye finere uten, og jeg vil at mammaen min skal være pen. Er det forstått? sier hun med streng mine og bydende tone.
Men jøssenam, hun er løsningsorientert også. Jeg sitter i sofaen og slapper av, da Lillesøster krabber opp i fanget mitt, trekker fram det lille lekekjevlet sitt, bretter opp ermene og sier gledesstrålende:
– Mamma, vil du ha flat mage?
Mæh, det er forsøket verdt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Fantastisk! Og gjenkjennelig ... Av og til tenker jeg at "det der må jeg skrive opp", men så glemmer jeg det, og de kostelige kommentarene forsvinner i ursuppa. Men gleden der og da kan ingen ta fra meg ;)
hahaha!
herlighet, hun virker så kul.
Åh ingenting overgår virkeligheten altså. Dette er sånt man bare ikke kan klare å finne på! Jeg vedder på at jenta en stakkars dag kommer til å vri seg i flaue latterkramper over alt hun sa da hun var liten, og som hun selv har i vente fra egne små ;)
Merel:
Ja, hvis man ikke skriver opp kommentarene blir de garantert glemt. Jeg har prøvd å samle de beste fra begge ungene, og når jeg blar tilbake til Storebrors utsagn fra 3-4-årsalderen er det myye jeg har glemt. Det hjelper litt å blogge om det.
Karen:
Hun har sine sider, det er helt sikkert.
Trine s:
Jeg håper virkelig hun velger å konfirmere seg, for jeg kan virkelig ikke spare på disse gullkornene helt fram til et eventuelt bryllup. Dessuten er det flauere i fjortenårsalderen. Moahaha.
Legg inn en kommentar