Tirsdaglyd: On and on Chameleon

Ja ja, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg visste ikke at det var tirsdag i går. Eller altså, i går hadde jeg tankene mine helt andre steder, og derfor kommer tirsdagslyden en dag for sent. Det får vi bare leve med, alle som en.

Ukas tirsdagslyd er Lillesøsters nye favoritt. Storebror har lenge kjørt en massiv (og ganske følelsesladet) kampanje for å få den unge damen bort fra Justin Bieber. Det har til tider vært et tøft klima her i huset.

Gjennombruddet kom imidlertid da jeg begynte å spille Blood Command i bilen på vei til barnehagen. Den lille baksetesjåføren falt pladask for On and on Chameleon, og når noen snakker om Bieber nå, erklærer hun med blasert mine:
– Jeg liker ikke djustinbiber lenger, jeg liker blådd kåmæææænd. Og den der steinaldersangen, da.

Fredagsdiktet: Warning

Ny fredag, ny bildeutfordring. Dette bildet er også fra Rikke, som åpenbart prøver å tegne de mest absurde ting for å vippe meg av pinnen. Denne gangen er det en gris med vinkartonger på hodet og en diger foam-finger som avslører at den er hockey-fan. Spennende motiv, og sikkert litt å ta tak i for en psykoanalytiker med tid til overs.

Jeg velger uansett å tolke bildet temmelig vidt, og det JEG ser da, er en skikkelig gladgris. En fri sjel som gjør som hun vil, følger innfallene sine og nyter livet til fulle, uten å bekymre seg over hva andre måtte mene. Og da har jeg tilfeldigvis et alldeles passende dikt liggende: Warning, av Jenny Joseph.

Og det er bare å følge med, for neste fredag kommer et nydelig bilde jeg fikk tilsendt av Merel. Jeg må bare finne det perfekte diktet til det. Skal kaste meg over bøkene mine, nå.

God helg, folkens!





Warning

When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn't go, and doesn't suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we've no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I'm tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
I shall go out in my slippers in the rain
And pick flowers in other people's gardens
And learn to spit.
You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.
But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read the papers.
But maybe I ought to practice a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.

Jenny Joseph

Snapshot (15)

Og så med alle rettigheter, da gitt. For de fleste blir det vel bare med drømmen.
I hvert fall hvis det er snakk om mer enn halvveis.

Porom-pshh!



Presisering: Det er nok en fordel å kjenne etternavnet mitt for at denne skal bli et snev morso...eh, forståelig.

Tirsdagslyd: Forever Young

Denne uka har jeg en skikkelig godbit til dere, folkens: Bob Dylans sangtekst med Eddie Vedders framføring – what's not to like, som det heter på godt norsk.

Jeg er glad i Dylans versjon også, særlig etter at min eminente svigermor spilte den for meg en sen kveld og sa at hun tenker at den er til Storebror, en slags ønskesang om hvordan hun vil livet hans skal fortone seg. Men Eddie Vedder er, ja...Eddie Vedder. Jeg så ham på Kalvøya i 1993, året etter at han egentlig skulle vært der. Var det ikke noe med et uhell i Roskilde, tro? Uansett, det var verdt å vente på.



May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
May you stay forever young.

May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you
May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay forever young
May you stay forever young.

May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift
May your heart always be joyful
And may your song always be sung
May you stay forever young
May you stay forever young.

MILF-brenning, anyone?

Jeg kom i skade for å plukke med meg MILF av Alexia Bohwim fra skolebiblioteket her forleden, og kan trygt erklære at jeg er ferdig med den desidert dårligste boka jeg noensinne har lest (det er en ganske høythengende tittel, all den tid jeg leser drøyt hundre bøker i året).

MILF har et plot som på sitt beste er haltende, men stort sett ikke-eksisterende. Forvirrende og usammenhengende dialoger, usympatiske og endimensjonale personer og et språk som gir en stakkar lyst til å rive ut sin egen hjerne med heklenål for om mulig lindre smerten. Tittelen er åpenbart et skamløst forsøk på å selge (i motsetning Bohwims forrige bok, med det diskrete navnet Frognerfitter).

Boka er rett og slett en hån mot all seriøs litteratur, inkludert Romantikk og Sagaen om Isfolket. Sagaen om Isfolket har i hvert fall en medrivende handling, og salige Romantikk hadde i hvert fall noen pikante sex-scener innimellom. Det eneste formildende elementet ved MILF var at den tok utrolig kort tid å lese.

Jeg tror jeg må be skolebiblioteket arrangere en aldri så liten bokbrenning. Sånt kan vi ikke ha i hyllene. Da er det bedre at kidsa leser kommentarfeltet i nettavisene.
Nå må jeg slutte. Blir bare sur.


This is not a novel to be tossed aside lightly. It should be thrown with great force.
- Dorothy Parker

Fredagsdiktet: Vårvise

Riktignok snødde det littegrann tidligere i dag, men ikke nok til å fjerne den frydefulle følelsen sola har gitt oss den siste uka. Det sildrer og drypper fra takrenner, jeg har solbriller på nesa og i veien titter den bare asfalten fram. Det samme gjør visst klisjeene, men hvem bryr seg vel om det – noen klisjeer er fulle av fryd og sannhet. Nå er det mulig å se for seg våren. Hurra!

Og snille Heidi har sendt meg et bilde til bildeutfordringen som også får meg til å tenke i vårlige baner. Det er lurt å overlate diktingen til folk som kan det bedre enn meg. La oss nynne litt på ei vårvise av Einar Skjæråsen mens vi venter.



Vårvise

De'r linnvær i skogen,
det pipler tå gren,
det varmer om hjarte
og tiner kring sten.
Kom inn-åt meg jente,
no er du så pen.

Det føljer e vise
med vær og med vind:
Kom inn-åt meg jente
med blømkjakan din.
Det smalar i isen
det smelter og rinn.

Det blonker i vatten
og blinker i tårn.
En blåveis har vakne,
i barflekken står'n.
Kom inn-åt meg jente,
får no er det vår'n.

(Einar Skjæraasen)


En liten bonushistorie helt til slutt, en real godbit med både kjendiser og kjærlighet: Visste du at Einar Skjæraasen og Halldis Moren Vesaas hadde noe på gang? Jepp, helt sant.

I boka Vandre med vers skriver hun:
"Einar Skjæraasen. Svært nær venn. Sambygding og så smått kjærast ein ør junimånad da han var 25 og eg 17. Han skreiv dikt, det gjorde han enda meir spennande og tiltrekkande.
Han skulle nok komme til å gi ut dikt ein gang!"

Hva morderkottet skjulte

Et av nyttårsforsettene mine var å se mer på TV ⁽¹⁾ , og det har jeg nok lykkes litt i overkant godt med. Drømmene mine er i hvert fall i ferd med å bære preg av en viss kryssklipping og øh…spenningsvri. De har til og med fått klare, sammenhengende (om enn litt snodige) plot. Og det er ikke en forbedring.

Forleden natt skjedde følgende:
Jeg bodde i et stort hus, i en leilighet i andre etasje i et skikkelig kråkeslott, og var relativt nyinnflyttet. Over alt fant jeg spor etter de tidligere beboerne: På loftet var det støvete kasser med juletrepynt og i bokhyllene sto det en og annen gammel bok. Huset var som sagt fullt av kroker og krinkler, så jeg var slett ikke ferdig med å utforske det ennå. I leiligheten i første etasje bodde det en mann som jeg ikke visste hvem var, annet enn at han var mystisk.

Merkelige ting begynt å skje i huset, og jeg mistenkte at beboeren i første etasje hadde noe med det å gjøre. Av og til hørte jeg rare lyder i oppgangen som forbandt etasjene. Av og til var det flyttet på ting i leiligheten. En dag, mens mannen min⁽²⁾ var ute, oppdaget jeg ei bod-dør inne leiligheten, og jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den døra før. Den var tross alt midt på stueveggen.

Da jeg dyttet opp døra, kjente jeg lukta av støv i nesa, og det lå døde fluer i vinduskarmen. Men veggene i kottet var fulle av uniformer, både gamle nazi-uniformer og mer moderne varianter. Og på gulvet sto det flere ferdig pakkede ryggsekker, komplett med soveposer og alt. På lokket til den ene sekken sto navnet "Brother Sinatra" og på den sto det "Saw-Trygve Gundersen".
Helt klare morder-aliaser (særlig det siste navnet var ganske avslørende).

Dette var åpenbart det hemmelig rommet til en gal, gal morder, og jeg hadde oppdaget det. Det var også ganske åpenbart at morderen bodde i huset – det hadde jo alltid vært noe rart med den mystiske beboeren i første etasje. Og nå var jeg alene i leiligheten!
Med bankende hjerte listet jeg meg ut av rommet. Jeg tenkte at hvis han ikke oppdaget at jeg hadde avslørt det hemmelige lageret hans, var jeg kanskje ikke i umiddelbar fare.

Og heldigvis, i samme øyeblikk kom mannen min hjem. Jeg pustet lettet ut og tok ham med til boden for å vise ham hva som var der, sånn at vi kunne ringe polititet og ikke minst komme oss til helvete vekk derfra. Idet boddøra svingte opp og støvet begynte å danse, snudde han seg mot meg, og ansiktet hans var helt forvrengt. Det ble grålig i fargen og grotesk i konturene rett foran øynene mine, og jeg kjente angsten bite seg fast i meg da alle brikkene falt på plass – det var han som var morderen.

Aaargh!
Jeg sverger på at jeg våkna på sånn klassisk filmvis, hvor hovedpersonen setter seg brått opp i senga med oppsperrede øyne og bankende hjerte. Bare at jeg lå musestille med bankende hjerte, da, men følelsen var den samme. Hvor ble det av de gode, gamle drømmene, de som var kaotiske, fragmenterte og ganske ubegripelige? Må. Slutte. Å. Drømme. Hele. Historier.


(1) Se mer TV som i å øke konsumet av gode TV-serier drastisk, ikke som i å bedrive mer mindless glaning på alt mulig dritt. Men uansett var jeg rimelig fornøyd med et såpass uortodoks nyttårsforsett.

(2) Ektemannen min i drømmen var forsåvidt Mannen, men samtidig ikke – en sånn snål logikk som det ofte er i drømmer. Dessuten hadde vi nettopp møtt hverandre.

Tirsdagslyd: Bridge over troubled water

Ukas tirsdagslyd er en trøstelyd for tunge tider. Den er på ingen måte munter, men den er fin i innhold. Og så liker vi jo Johnny Cash.

When darkness comes
And pain is all around,
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.



If you need a friend
I'm sailing right behind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.

Seg selv og andre

– Hanne, har du sett Kongsvik ungdomsskole, flirer elevene.
– Ja, den er kjempemorsom, samtykker jeg.
Tenåringene fryder seg over Lene Kongsvik Johansens skoleparodier, og siterer allerede lærertypiske replikker fra serien.
– Hahaha, det er så LETT å kjenne igjen de lærerne, asså. Ansvar for egen læring, smilegeiper de.
– Ja, det er en del gjenkjennelse, sånn typemessig. Men hva synes dere om elevene, da?
– …..heh?
– For det er jo ganske lett å kjenne igjen dem også, eller?
– Næsj. Elevene er IKKE noe morsomme.

Og da måtte JEG le litt.

Fredagsdiktet: Ny elsk

Forrige fredag var det bildeutfordring i ukas fredagsdikt, og jeg må få lov til å si at det gikk ganske så greit. Oppildnet av suksessen ba jeg leserne om flere bildebidrag med dertilhørende utfordringer. Det gikk ikke fullt så greit. Responsen var rett og slett litt lunken – med et svært hederlig unntak. På bloggen Et hjerte om dagen poster Ellen et egendesignet hjerte hver dag (ta deg en tur inn til henne, du også).
Hun kom med et raust tilbud: Jeg kunne bare forsyne meg av hjertebuffeten. Hurra!
Sånn ble det:



Ny elsk

Ny elsk
ville du helle
i gammel sekk.
Nye kyss
i gamle kar.
Fyll, om du kan,
en forsvunnet vår, kyss
mine tapte år, elsk
meg igår.

(Annie Riis)

Kvinnedagen? Trenger vi den, da?

Det er kvinnedag. Jeg slår på stortromma og tilbyr en aldri så liten kavalkade, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere. Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr:

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka.

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.
Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var ironisk. For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det, som i denne bloggposten:

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.

Hva tilbyr vi jentene?

For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? Da kan du for eksempel gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du også kan bestille boka ved samme navn. Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Fredagsdiktet: Bildeutfordring, nå

Sist lørdag fikk jeg en mail fra venninne Rikke med følgende innhold:

Ser at du fremdeles illustrerer diktene dine med egne tegninger. Men klarer du å finne et dikt som kan illustreres av denne tegningen?? Det er, hvis det skulle være utydelig, en tegning av en veldig sinna vampyrflaggermus med biekropp og fez på hodet i en tekoppbutikk.

I dare ya! :D

Hvorpå jeg sporenstreks svarte:

Haha, challenge accepted - og bildet med dertilhørende dikt publiseres som neste ukes fredagsdikt.
Countdown!

Og her er mitt forslag:




Vepsen

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

(Inger Hagerup)


Vil du sende meg et bilde?
Det var en snedig vri å begynne i den andre enden, altså først med illustrasjonen og deretter velge dikt utfra den. Så snedig at jeg tenkte jeg skulle be dere bedårende lesere om å gi meg flere sånne oppgaver:

Send meg tegninger og fotografier, så lover jeg å finne et mer eller mindre passende fredagsdikt til hvert enkelt.

Du kan legge ut bildet på din egen blogg og linke til den i kommentarfeltet, eller sende det til meg med epost: hannejahrenÆTTgmail.com

Snapshot (14)

Innbyggerne på Skjetten er i seiersrus etter at Lammen har vunnet ullmedalje i VM.

Tirsdagslyd: 197

Etter hvert som man gradvis blir voksnere, blir det gradvis mer slitsomt å henge med på alle nye band som dukker opp. Eller, det er kanskje urettferdig å generalisere så fælt, jeg får heller kvinne meg opp og si at jeg blir stadig med bedagelig anlagt når det gjelder musikkutvalget. Det er så enkelt bare å høre på de samme, gamle bandene og låtene som jeg ble kjent med i min grønne og musikkinteresserte ungdoms vår.

Da er det kjekt å ha sånne som venninne Siren, som fremdeles orienterer seg lekende lett blant platenyslipp og konserter og spennende spillelister – og som generøst deler sånt med sine trengende venner. Før Øya lager hun finfine Spotify-spillelister med oversikt over hva vi bør sjekke ut, og til jul gir hun bort både Myk pakke og Hard pakke.

Ukas tirsdagslyd var en del av årets Hard pakke, og er av Major Parkinson (et band jeg kjente til fra før, takket være venninne Sirens tidligere gaver). Jeg har spilt den mye i bilen i det siste, det er en sånn låt som jeg liker bedre og bedre. Nå som den har holdt meg med selskap gjennom siste rest av denne vinteren, tror jeg den fortjener å få bli med og nyte ferielivet på hytta til sommeren også.