onsdag 4. mai 2011

Ustabil i dugnadstid

I kveld satt jeg i stua hjemme og jobbet på spreng – samtidig som jeg huket meg ned bak vinduet som en tjuv og prøvde å argumentere bort den overveldende følelsen av å være unnasluntrer. Det gikk ganske dårlig.

Dugnad er stort i borettslaget mitt, og det er virkelig bare de aller, aller verste slabbedaskene som ikke møter opp i gata med kost, rive og velvilje. Jeg setter pris på dette. Helt sant, jeg synes det er et godt og sjarmerende trekk ved boligområdet mitt. Men noen ganger passer den dugnaden så innmari dårlig.

Som denne gang, da vi i første omgang hadde tatt feil av hvilken dag det var (og det er ikke bare vår skyld, men skyldes blant annet en skrivefeil på den første infolappen). Jeg er som regel alltid hjemme fra jobben i skapelig tid, men akkurat i dag ble jeg sittende igjen en god stund for å sende unna en del ting som hastet noe innmari. Dermed kom jeg seint hjem, sulten som en ...tja, ulv dekker det ikke, er jeg redd. Varulv, minst. Og mens vi (les: mannen) lager middag, ser jeg altså at folk trekker ut i gata, iført arbeidsbukser og godt humør. ÅH NEI!
Mitt innebygde dårlig-samvittighet-o-meter skyter straks i været, helt opp i det røde området.

Jeg begynner straks å snakke med meg selv. Tipper mannen hadde foretrukket at sånne samtaler foregikk inni hodet mitt, men dengang ei:

Å kjære vene, nå er vi unnasluntrere på dugnaden. Men jeg må jo spise! Og ikke bare det, men jeg er nødt til å jobbe etterpå. Jeg har jo eksamen nå, for pokker!

Det begynner altså med fortvilelse, men tar straks mer usjarmerende vendinger.

Men naboene vet ikke at jeg har eksamen. De ser bare hodet mitt her inne, og tenker at her sitter jeg og ser på Hotel Cæsar og spiser konfekt med tærne. Tenk om de tror jeg følger med på Hotel Cæsar! Pokkers folk som trekker sånne slutninger. Det ville jeg jo ikke drømt om. Og det er ekstra urimelig når jeg faktisk sitter og jobber med hjemmeeksamen, i tillegg til at jeg har full jobb. Når tenker de egentlig at jeg skal ha tid til å rake lekeplassen, da? Hæ? Hæ? Kjipe folk som tenker sånn om meg!


På dette tidspunktet er jeg altså både harm og selvrettferdig, og bebreider naboene på det aller urimeligste. Så dreier jeg over i selvbebreidelse og selvransakelse i stedet:

Men jeg kan jo ikke gå ut og fortelle at jeg sitter og stresser med viktige ting, da virker jeg jo bare helt teit. Åh, jeg føler meg så lurvete. Vi ER jo lurvete, bare se på den såkalte hagen vår. Og nå bekrefter vi det altså ytterligere. Hvorfor kan vi ikke planlegge bedre? Hvorfor må vi fremdeles ha en hel akebrettpark stående ute, sammen med syklene? Og når skal vi egentlig få reparert det gjerdet? Oioioi, dette er ikke bra! Hvordan klarer alle de andre voksne sånne ting? Alle andre får det til. De klipper plener og maler gjerder og panter flaskene før vaskerommet deres er helt fullt, og sorterer klesvask og beskjærer epletrær som den naturligste ting i verden. Det er bare vi som ikke er skikkelige folk.

Mannen lytter i stoisk taushet til min jamrende enetale, spiser opp middagen, tar på seg arbeidshansker og går ut i gata. Jeg blir sittende inne foran laptopen og prøver å jobbe mens jeg med jevne mellomrom gjentar meg selv. Fremdeles ikke inni hodet, for jeg trenger slett ikke noe publikum for å snakke høyt og uavbrutt. Jeg er til enhver tid bare få skritt unna en hatt av aluminiumsfolie. Men som regel klarer jeg å gi adskillig mer blanke i det. Jeg klarer som regel å si at nøkkelen til et lykkelig liv, er å legge lista lavt i hverdagen – og mene det. Det viser seg at dugnad er som kryptonitt for min indre superkvinne. For all sunn fornuft, egentlig.

11 kommentarer:

Sesselja sa...

Hvis det er noen trøst, så har jeg ALDRI trodd at naboen spiser konfekt med tærne, selv ikke den gang jeg bodde i borettslag.

Anonym sa...

Jeg observerte både mann og datter, det er bra oppmøte fra husstanden etter mine begreper. Men sånne indre superkvinner blir jo aldri fornøyd ;)
Birgit

Helen K sa...

Hehe, du kan få sagt det, Hanne! Det er vel best for oss å bli boende i pensjonistnabolaget vårt, innbiller meg i hvert fall at de elsker å pusle om fellesområdene (så får noen av oss ha oppgaven med å fylle opp med diverse nødvendigheter som viser seg som unødvendigheter etter noen støvete år...)

Hanne sa...

Sesselja:
Ja, det er vel en slags trøst, selv om det egentlig er litt foruroligende i forhold til hva jeg kan komme til å tenke på.

Helen K:
Ja, det er godt å ha noen som elsker å pusle med sånne fellesting. :)

Anonym sa...

Veldig bra Hanne! - Ekstra komisk ettersom jeg på sykketur i dag skrekkslagen så et oppslag, (som har kommet opp når vi var borte i helgen!!!), om at det er dugnad på lekeplassen i KVELD! Ja, nettopp i kveld - mens mannen er borte, og jeg strever med å få de små i seng. Great!

Forøvrig later det til at du er velsignet med en nesten like rolig mann som jeg ;o) Heldige oss...

tonje

Sirkus Kjersti sa...

Som styreleder i borettslaget ser jeg gjennom fingrene for unnasluntrere med eksamensunnskyldning ;)

Hang in there, Hanne! :)

Merel sa...

Jeg vet jo egentlig, slik Sesselja er inne på, at naboene ikke tenker noe som helst om hva du driver med bak dine egne gardiner mens de feier lekeplassen. Men da jeg var i samme situasjon som deg (hjemmeeksamen kolliderte med dugnad), rømte jeg rett og slett ut av huset og lånte meg et kontor. For det er en liten stemme der inne et sted som påstår at andre tenker både det ene og det andre. Noe de altså ikke gjør. Sukk.

Hold ut!

Fran sa...

Det er meget slitsomt å være utstyrt med så veldig mye(dårlig) samvittighet. De skulle bare visst, de dugnadsfolka, hvor mye du faktisk led. Da hadde tankene deres fått noe å tenke på.

Hanne sa...

Anonym tonje:
Å, sånt er så stas - overraskende dugnad når man er alene med ungene. Er det ikke typisk?
Jeg er velsignet med en rolig mann, bortsett fra når han er sinna. Da er han veldig, veldig sinna. Heldigvis mest på seg selv og på gjenstander som ikke gjør som han vil. ;)

Kjersti:
Det er jeg veldig glad for å høre, og overfører det sporenstreks til eget borettslag. Takk!

Merel:
Ja, man burde jo bare rømme, og hadde jeg kommet på at det var dugnad litt før det skjeddde, ville jeg nok gjort det. Men da det først myldret med folk utenfor, var det for sent. Sukk. Og takk.

Fran:
Ikke sant? Svinepelsene som utsetter meg for så mange kvaler. Hrmpf.

Toril sa...

Hahahaha, du skriver så grådig bra, som vanlig, så jeg ler av at du lider! Og det er jo ikke bra, men det er fordi jeg kjenner meg igjen. Nå tolker jeg deg dit hen at det ikke akkurat er vanlig at du sitter inne og ser Hotel Cæsar (Bra det ikke var i Paradise Hotel- tiden forresten, sånne mistanker hadde vært mye verre!) mens andre dugnaderer, så med mindre du tømmer sand utover nykostet vei eller tagger nymalte benker, vil jeg tro de fleste bærer over med deg. Dessuten er det vel en regel som sier at så lenge husstanden er representert så er det greit???

Hanne sa...

(Anonym) Birgit:
Kommentaren din ble først spist av spamfilteret mitt, men heldigvis fikk jeg fisket den fram. Og jada, husstanden var representert, særlig ved en overivrig og veldig fornøyd Lillesøster, som elsker å hjelpe til. Men når en først begynner å gnu på sånt, vettu...huh.

Toril:
Det er godt du ler av lidelsen, for selvsentrert luksus-syting uten noe moro er ikke særlig sympatisk. :)
Og nei, det er slett ikke vanlig at jeg ser Hotel Cæsar, dugnad eller ei.