Fredagsdiktet: Gartnerløkka

I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.

Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken?
Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.

Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen.
Syng litt da, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.

Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.

Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.

Gartnerløkka

Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som solen skinte på.

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!

Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.

Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
Og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
En ende, lyseblå!

(Rudolf Nilsen)

Snapshot (17)

Det er utrolig hva slags triks enkelte tyr til for å utsette leggetida. Skjønner ikke hvem hun har det fra. Hun er åpenbart adoptert.

Fredagsdiktet: Stein under sko'n

Noen skriver fortrøstningsfulle dikt. Margaret Skjelbred er en av dem, hun har disse litt såre, som skaper gjenkjennelse og får en til å knytte nevene og tørke tårene og tenke ja, sånn er det, og det går jo, det.
En av favorittene mine heter Det er aleine du er. Det var det andre fredagsdiktet jeg delte her på bloggen, allerede i februar 2008 (er det virkelig så lenge siden?), så tida er med andre ord overmoden for en ny dose. Nå, for eksempel. Hvis du klarer å høre vestfolddialekta inni hodet ditt mens du leser, er det en bonus, men det er slett ingen betingelse.
God helg!



Stein under sko'n

Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer'e vel,
og får jeg en stein under sko'n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

(Margaret Skjelbred)

Middagsmatte og kølesing

En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.

Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.


Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.

Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).

I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.

Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.

Learning by doing.
Jeg bare nevner det.

Sin beste alder, hva er det egentlig?

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!

I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.



...og visst kler jeg bart? Hæ?

Fredagsdiktet: Sum

Det er på tide å dra igang fredagsdiktet igjen, kjenner jeg. Den vanlige sommerpausen ble ekstra lang i år. Jeg slapp rett og slett opp for ord. Det har ikke hendt meg siden tidlig nittitall, og jeg håper det blir lenge til neste gang, for jeg trives ikke godt med å være ordløs. Nå prøver jeg igjen, jeg gir meg selv et lite spark i tastaturet og håper at det fungerer på et vis. God helg, folkens.

Sum

Adderer du alle kvinners
plager og naud,
frå omskjering, valdtekt og underbetaling
til fødslar og dagleg hårstell,
og alle menns
plagar og naud,
frå avvising, krig og gruvearbeid
til dagleg barbering og skam i slekta,
får du då den samla elendighet
for heile menneskeslekta?

Du gjer ikkje det
Det står att ein rest.
Sorga til den som legg saman.
Sorga di.
Sorga til alle kvinner
og alle sorgfulle menn
som aldri møtte kvarandre
endå dei ble rekna i hop.

Men er det så at du verkeleg kan addere,
så legg i hop likevel.
Legg dei saman.
Det hender så sjeldan
at nokon gjer det.
Sluttsummen kan kanskje brukast.

(Einar Økland)

Like før jeg starter en folkeaksjon (eller i hvert fall en Facebook-gruppe)

Fredag etter arbeidstid, ved bakehyllene på Meny. Inne i Hannes hode. Dunkelt belyst (sistnevnte, altså):

– Skaviseee, sammalt hvete, sammalt rug, halvgrov spelt, havremel, grov blanding….Men hva pokker, hvor er det vanlige, siktede hvetemelet hen? Det er jo ikke her! Det finnes mer enn førti sorter mel i disse hyllene, og INGEN av dem er fint hvetemel.

Håh! Nå har det jaggu skjedd!

(Jeg kikker meg iltert rundt)

– Nå har de forbydd hvetemel, de derre dømrade helsefrikene som insisterer på spelt og nullkarbo og helst vil gresse på vidda og skal de spise noe annet enn gress, ja, skal de gnage kjøttet rett fra låret til villreinen som gresser fredelig ved siden av. De som prøver å overgå hverandre i kostholdstrender og "synes synd på" unger som får vanlige brødskiver i matpakka av og til. Hrmpf.

(På dette tidspunktet begynner jeg å gå fra inne-i-hodet-stemme til ut-av-hodet-stemme, og mumler iltert for meg selv og andre som slumper til å høre på)

– Jah, det var jo bare et tidsspørsmål. Før vi ble en jaget og illegal minoritet, vi som skal bake noen stakkars ostehorn til barna våre som fredagskos. Nå må vi vel ratt kjøpe hvetemelet på Plata, i sånne brukerposjoner, og trekke for gardinene før vi setter en deig. Jeg nekter å la meg kue. Vi er ikke mindreverdige mennesker! Jeg skal starte en aksjon, skal jeg.

Ta hvetemelet tilbake, folkens! Vi krever… Å.
Se der, ja.
På nederste hylle. DER var hvetemelet, ja.

Kremt.


Det er ikke rart at jeg liker å være sammen med folk. Det er fint å trives i sitt eget selskap, men av og til kan jeg ha litt uheldig innflytelse på meg.