BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

Fredagsdiktet: Folk flest

Litt i seineste laget for fredagsdiktposting, men det får stå sin prøve. Vi har vært opptatt med andre ting i kveld. Skolen jeg jobber på driver en del med internasjonalisering, og i disse dager har vi besøk av elever og lærere fra samarbeidsskolen vår i Ghana: Hermann Gmeiner International College. På Lillestrøm vgs er nemlig ikke elevene med på Operasjon Dagsverk. De har i stedet sitt eget Ghana-prosjekt, hvor det samles inn penger som går til forskjellige prosjekter i Ghana, i samarbeid med partnerskolen vår der (du kan lese mer om arbeidet og skolen ved å klikke på linkene i teksten over).

I kveld fikk jeg altså lov til å invitere lærerne fra Ghana på middag. Arbeidsfordelinga her i heimen er ganske klokkeklar: Mannen er kokk, jeg er sjarmerende. Gjestene ble traktert med en liten torskebit til forrett, snaddergod reinsdyrgryte til hovedrett og kanel-is med tyttebærkaramellsaus til dessert, og det må være lov å si at det var en ålreit affære. Det er nemlig veldig stas å møte lærerkolleger fra andre land. Praten går engasjert om så mye, latteren sitter løst og man sitter igjen med en sånn glad følelse av at det er så innmari mange hyggelige og interessante mennesker rundt omkring. Jeg håper det er sånn i de fleste andre yrker også. Eller er det bare vi lærere som er griseheldige?

Ettersom det er sent og jeg er både mett, glad og rødvinstilfreds, vil jeg blåse støvet av en liten godbit som riktignok har vært fredagsdikt her før, men det var i 2008. Det tåler absolutt et gjensyn.


FOLK FLEST

Folk flest
er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.

Dette
er et godt utgangspunkt.

(Stig Holmås)

Jeg fant, jeg fant!

I desember 2008 skrev jeg et rop om hjelp her på bloggen om at julestjerna til vinduet var sporløst forsvunnet. Jeg skulle juleforberede huset, og stjerna som ble rydda bort i januar samme år, var ingensteds å finne, tross iherdig leteinnsats i ei hel uke. Det endte med at jeg kjøpte ny stjerne, og den har heldigvis vært både holdbar og lettfinnelig.

Vi er ikke verdens mest ryddige familie. Vi er ikke det. Mer nærliggende er det å kalle oss rotete, ja, til tider direkte lurvete. Gangen er i ferd med å eksplodere av skolesekker, gymbager, hjelmer, yttertøy og ymse steiner og kvister som Lillesøster er blitt evig venn med og vil ha med hjem. Aviser og magasiner breier seg skamløst i stua, side om side med barneleker, bøker, sakspapirer, DVD-covere med og uten innhold og annet ræl jeg nødig vil beskrive nærmere. Og hybelkaninene stryker seg kjærlig mot føttene våre når vi går gjennom huset.

Med ujevne mellomrom får jeg fullstendig hetta og insisterer på et realt skippertak. Ofte i forbindelse med at vi skal ha gjester, for det får være grenser for hva man kan presentere for skikkelige folk og fremdeles forvente at de skal hygge seg.
Men da ender vi som regel opp med den gode, gamle "ute av syne, ute av sinn"-ryddinga, som enkelt og greit innebærer at vi stapper rotet inn i skap og skuffer. Så er det overflateryddig. Under overflata ser det imidlertid ut som om et loppemarked har kasta opp i huset vårt.

Nå har jeg iverksatt en tretrinnsplan for grunnrydding, og første trinn ble unnagjort for et par helger siden. To samfulle dager tok det å rydde, sortere og kaste alt som lå i det store, mørke rommet under trappa vår. Jeg fant gamle disketter der, for å si det sånn. Da jeg viste en til Storebror (10), stusset han:
– Er det det som er en sånn kassett? Nei? Er det et batteri, da?

Diskettene gikk i søpla sammen med mye annet rart, og plutselig var trapperommet det ryddigste stedet i hele huset. I dag har jeg gått løs på de store skyvedørsgarderobene i gangen og på barnerommene, noe som har resultert i 5 (!) fulle søplesekker. Jeg fant gamle VHS-kassetter der, for å si det sånn. Gadd ikke vise dem til Storebror, han hadde sikkert bare trodd det var en matboks eller noe.
Men så! Mens jeg befant meg langt, langt innerst i garderoben på Lillesøsters rom (som tidligere var kombinert roterom og gjesterom, altså omtrent som nå, når jeg tenker meg om), så jeg noe som satt fast bak ei hylle, helt innerst, øverst og bakerst. Og det var....julestjerna!

Betyr dette at rydding lønner seg? Jeg vil nødig trekke forhastede slutninger, men det er mulig at det er moralen i historien.
Alternativt: Ikke stress med å lete, ting dukker opp etter hvert.

Fredagsdiktet: Pink Moon

Nå er det på tide at fredagsdiktet er en sang, dere. Denne er en klassiker. Nick Drake døde i 1974, knapt 27 år gammel. Bitter var han, for han fikk aldri det enorme gjennombruddet han hadde håpet og forventet. Det kom først over tjue år senere.

Behagelig er den uansett, musikken hans. Melankolsk og melodisk. God helg, dere. Hvor dere enn er.

Vold, hor og navnedropping

I dag skal jeg dele noen skikkelig juicy godbiter med dere fra selveste Bøkenes Bok, som jeg har tilbragt et par timer med å lese høyt fra i formiddag.

Nei, jeg snakker ikke om Harry Potter, tøysekopper. Jeg mener selvsagt Bibelen. Og det vil jeg bare ha sagt, at her er det bare å stålsette seg. HP og Ringenes Herre blir nemlig de reneste Knerten-fortellingene sammenlignet med de bloddryppende horrorhistoriene fra GT.
For å markere den nye utgivelsen av Bibelen arrangerer menighetene i Skedsmo bibelmaraton: Hele boka leses høyt fra perm til perm, og til sånt trengs det folk. Veldig fiffig arrangement, synes jeg. Så da jeg hadde et par timer undervisningsfri i formiddag ruslet jeg bort til Lillestrøm kirke, renset halsen og leste et par økter.

Jeg snubla inn i historien et lite stykke uti Dommerne. Riktignok har jeg lest tekster fra GT tidligere, men nå fikk jeg riktig fordypet meg i helheten, og det var - æh, interessant. Det var ikke fritt for at jeg satte teksten litt i halsen et par steder (og måtte kvele fnisingen andre steder).
Hør bare her:

Så sa Gideon til dem: «Jeg har en bønn til dere: at hver av dere gir meg en ørering fra det han tok som bytte.» For midjanittene gikk med øreringer av gull; de var ismaelitter. De svarte: «Dem gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet hver av dem en ring fra byttet sitt. Da han veide gullringene han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundre sjekel gull, i tillegg til halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen.
Av gullet laget Gideon seg en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene der kom og drev hor med den, og den ble til en snare for Gideon og hans hus. (Dommerne 8, 24-27)

Hæ? En efod i Ofra som isrealittene drev hor med, og som ble til en snare? Guri malla, jeg skjønner ingenting, jeg. Mest av alt tenker jeg på Falsk-Mathiesens julekalender, må jeg beskjemmet tilstå.

Og kvinnesynet. Kvinnesynet!
Her er en liten snutt med både gladvold og tvilsomt kvinnesyn, komplett med en heller lakonisk avslutning:

Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust. Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt.
(Dommerne 9, 52-55)

Og stakkars Jeftas datter, i Dommerne 11, som som blir ført fram som brennoffer til Herren fordi hun tilfeldigvis er den første Jefta støter på etter at han har seiret over ammonittene, og noe må jo Jefta gi som takk for seieren (noe annet ville strengt tatt vært uhøflig, ifølge gammeltestamentlig skikk og bruk).

Her har det vært navnedropping over en lav sandal i vers etter vers og time etter time, med Jefta, Gideon, Gilead, Moab og Shion og alle deres fettere, svogere, sønner og onkler. Men datteren, som må bøte med livet, har visst ikke noe navn, hun. Og såvidt jeg kunne forstå av sammenhengen, er det tristeste med hele historien visstnok at hun måtte dø som jomfru.

Samson er jo en relativt kjent figur, men jeg har først og fremst forbundet ham med historien om Dalila og at styrken hans satt i håret. Når man leser hele greia sammenhengende, virker han mildt sagt ustabil. Han dreper løver med bare hendene og spiser honning fra løvens råtnende skrott, lager gåter av hendelsen som folk må gjette på i dagevis mens han går rundt og er dystert hemmelighetsfull, og når kjæresten får ham til å røpe seg, blir han muggen og stryker på dør, mens troloveden må ta til takke med en kompis av ham. Hva med litt anger management, Samson? Komme i kontakt med egne følelser, lissom?

Men for all del, han var jo litt av en poet, også - og jeg går ut fra at den gang som nå tok selvhøytidelige kunstnere seg en del friheter. Dessuten har han jo satt spor etter seg i form av landemerker. Se bare her:

Da han kom til Lehi, sprang filisterne mot ham med høye rop. Da kom HERRENS ånd over ham. Da var det som reipene om armene hans var brent lintråd, båndene løste seg opp i trevler og falt ned fra hendene hans. Så fant han et friskt kjevebein av et esel; det grep han og slo i hjel tusen mann med det. Da sa Samson:

«Med kjeven av et esel
slo jeg en flokk, ja, to,
med kjeven av et esel
slo jeg tusen mann.»

Da han hadde sagt dette, slengte han kjevebeinet fra seg. Siden kalte de dette stedet Kjevebeinhaugen.
(Dommerne 15, 14-18)

…og da har jeg ikke engang begynt å snakke om Ugjerningen i Gibea. Den kan dere lese om selv, hvis dere på død og liv vil ha flere grovt diskriminerende voldspornoskildringer. Jeg garanterer i hvert fall at den lever opp til tittelen sin, på så mange måter.

Nå høres det sikkert ut som om jeg peker nese av hele Bibelen, men det er langt fra tilfelle. Jeg synes det er en villt fascinerende og tidvis genial bok. Noen bibelvers kan gi meg gåsehud og andre kan få meg til å gruble i dagevis. Jesus var på mange måter en briljant retoriker, som i historien om hvem som skal få kaste den første steinen. Dessuten er stedsnavnene alene som små ord-drops man kan smake på. Jeg er glad i Bibelen, og jeg tror på Gud.

Men det må jo være lov til å si at jeg lurer litt på hvordan noen kan gå rundt og insistere på at de (og de alene) lever hundre prosent etter Bibelens ord, med hud og hår og gammeltestamentlig galskap. For selv om jeg tror på Gud, stoler jeg ikke alltid på de som hevder å forvalte hans sannhet.

Den amerikanske skribenten A.J. Jacobs prøvde å leve fullstendig bokstavtro etter samtlige av Bibelens regler i ett helt år i New York. Det innebar blant annet at han måtte bære med seg en egen, liten stol rundt i byen, for ikke å risikere å sitte på samme sete som en menstruerende kvinne. Hvis du ikke har lest om opplevelsene hans ennå, anbefaler jeg det på det aller groveste. Du kan for eksempel lese denne Magasinet-artikkelen om ham.

Jeg for min del har uansett funnet et finfint tidsfordriv i mørke høstkvelder. Jeg skal straks kjøpe en splitterny bibelutgave og fordype meg grundig, for etter formiddagens historier er jeg ikke så rent lite hekta på å se hvordan det går videre med alle GT-gutta.

For øvrig synes jeg det er på sin plass å nevne at selverklært kristne som hytter med neven mot kvinnesyn og andre ting i Koranen kanskje burde bruke litt tid på GT først. Jfr Jesus og den første steinen, lizzm.

Ting som er (litt) viktige for meg en helt vanlig tirsdag

I dag har jeg vært på norsksamling på den nylig sammenslåtte høyskolen med det velklingende navnet HiOA, og i et øyeblikks galskap (jeg kan ikke forklare det på annet vis) fikk jeg det for meg at jeg skulle bestille en varmrett til lunsj. Varmrettene der egner seg ikke til stort annet enn å være "før"-materiale i et program med Hellstrøm, noe blant andre Kjersti så presist har påpekt.

Jeg burde forlengst ha lært dette, men i dag var jeg åpenbart dummere enn ei middels laboratorierotte. Lasagne høres greit ut, tenkte jeg, og fikk en stabel overkokte pastaplater med noe udefinert, lunka gørr mellom servert på ei seng av dvask mais og ananas. Jeg prøvde å sprite opp (eller kvele) affæren med italiensk dressing, men akk! Pumpeflaska med merkelappen italiensk dressing viste seg å inneholde ketchup. Det gjorde underverker for helhetsopplevelsen, gitt.

På den lyse siden har jeg lært om svarabhaktivokalen, så dagen var ikke helt uten høydepunkter. Og nå tror du kanskje at jeg er sarkastisk, men den siste setningen er helt på ramme alvor. Man leker ikke språkfetisjist. En innskutt, trykklett vokal hvis navn stammer fra sanskrit, og som også kan betegnes som epentese (fra gresk epenthesis) - det er så man kan få gåsehud i nakken av fryd.

Den lett bedøvende språk-euforien kom godt med da jeg havnet i dagligvarekø bak ikke mindre enn to velutviklede kverulanter som helst ville bruke ei ukes tid på å krangle om dagligvarepriser med den stakkars tenåringen i kassa. Som om det er han som bestemmer prisene på Meny, lissom. Men i stedet for å skrike høyt og denge noen med en brokkoli kom jeg på en kick-ass idé: Butikkene burde opprette egne kasser for kverulanter. Og for de som insisterer på å betale storhandelen med småmynt. Så kan vi andre gjøre unna vår helt vanlige handling, og alle vet hva de har å forholde seg til.

Mitt utbytte av handleturen ble Nemi og ertesuppe. Tenåringen og pensjonisten som lever i fullkommen harmoni inni meg skal nemlig begge ha sitt. Og nå kan jeg ikke skrive mer, for jeg skal mate dem.

Fredagsdiktet: Hva er fordelen med en forkjølelse?

Jeg har etter hvert etablert en litt tvilsom tradisjon for å legge sykdom til feriene, men denne gangen traff jeg bare delvis: Forrige uke var det høstferie, og riktignok har jeg puslet med litt forkjølelse en stund, men den fulle snørr-feber-stemmeløs-effekten satte ikke inn før helt mot slutten av ferien. Å huttetu, så tett i kålen jeg ble da! Og dermed ble det krøll i kalenderen de første par dagene av denne arbeidsuka. Heldigvis ble det ikke mange hjemmesykedager, for jeg er virkelig veldig mye gladere når jeg kan gå på jobb. Jeg elsker jobben min, kors på halsen.

Uansett er ukas fredagsdiktvalg preget av det som bokstavelig talt har fylt hodet mitt i det siste. Legg merke til den kunstferdige illustrasjonen. Ser jeg ikke lidende ut, kanskje? Men det er altså i fortida - nå går alt så mye bedre.
God helg, dere!


Hva er fordelen ved en forkjølelse?

Det gjør deg klar over nesens nærvær:
Et kokt eple mellom slimhinner
hermetisert i hodets kjele
Ganen smeltet i smør
og tungens slappe muskel
altfor stor for munnen

Å svømme sine lunkne kinn
gjennom seige timer
mot sengens endelige måltid
av bomull og dun
Det glatte putevarets Fader Vår
Komme ditt rike
Dynens frelse fra det onde

(Gro Dahle)

Snapshot (18)

Lillesøster Production AS presenterer en splitter ny oppfølger i Knerten-serien.

"Knerten kommer ut av skapet"

Ukas fredagsdikt: To tunger

I dag blir det en gammel klassiker, postet i relativt full fart, for jeg har det litt travelt. Men det betyr ikke at diktet bør leses i full fart, ta den tida du trenger og diktet fortjener. God helg!

To tunger

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbel form
der kurrer det en due
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte.
Høre på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

(inger Hagerup)

Året pønken brakk

Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!



Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.



Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden.
Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.

Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.

Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.

Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?

Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.

Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer!
Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på.
Rock on!

Musikk og butikk

Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.

– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…

…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.

Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.