Lillesøster tar seg en prat med Gud

Lille julaften, midt på dagen. Lillesøster og jeg er i bilen på vei til kjøpesenteret for å plukke opp den aller siste gaven og litt julegodteri. Lillesøster synes ventetida begynner å bli rimelig drøy, og bestemmer seg for å ta seg en prat med Gud om saken. Jeg sitter i forsetet og kan lytte og smile så mye jeg vil. Og memorere den praktfulle bønnen, ikke minst. Her er den, og jeg sverger på at den er riktig gjengitt.

Kjære Gud,
eller hvem du nå er

La det gå fortere! 
Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller. 
(tenkepause)

Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.
(tenkepause)

Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen. 
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg.
(tenkepause)

Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!

Fredagsdiktet: Tenn lys

I dag blir fredagsdiktet en sang. En sang som mange sikkert har hørt på juleavslutninger i adventstida. Lillesøster og klassekameratene hennes sang den tidligere i desember, og som alltid måtte jeg klype meg hardt, hardt i hånda for ikke å hulke helt uhørt mye. Jeg blir urimelig rørt av barn som synger, og brister fullstendig når vi kommer til
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. 
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem. 
Det er en nydelig tekst i all sin enkelhet, fordi den ser de som ikke har det så godt, og fordi den inneholder så mye håp, uten å komme med en masse rosenrøde forestillinger.

Nå skal jeg straks ta med meg familien opp til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget her. Så skal vi spise grøt og lete etter mandelen, ungene skal fjase og herje og snakke om hva de ønsker seg og vi voksne skal nok få litt vin og prate en hel del. Det blir veldig, veldig godt.



Jeg ønsker dere alle en varm, raus og trygg jul!

Kjære Lars

Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.

Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.

Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester. Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.

Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra. Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.

Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.

I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå.
Det er berre det: no når du er sløkt 
sansar òg vi kor kaldt 
det kjennest ikring oss. Det var just deg 
vi ville hatt med oss i kveld, 
og frysande, einsame søker vi inn 
mot det du har skapt av eld. 

Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det. Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.

Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.

Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.




...and until we meet again
May God hold you, May God hold you 
Ever in the palm of his hand.

Juleevangeliet 2.0

Tenk om Josef brukte Facebook og de tre vise menn fulgte betlehemsstjerna på Twitter.
Denne fiffige filmsnutten viser juleevangeliet med en vri, et slags juleevangeliet 2.0 om du vil.
Jeg vet at jeg har vist den her før. Men er det jul, så er det jul. La oss like gjerne kalle det en tradisjon.

Fredagsdiktet: Rasist, jeg tar imot deg

Ukas fredagsdikt kommer også fra den stakkars uberørte diktantologien jeg fant i forrige uke. Men selv om akkurat den nevnte boka var uåpnet av menneskehender, trøster jeg meg med at flere av dikterne i boka er blitt lest i andre sammenhenger. Som Bertrand Besigye, for eksempel. Han debuterte i 1993 med diktsamlinga Og du dør så langsomt at du tror du lever, en tittel jeg husker gikk rett i fletta på meg. Han fikk mye oppmerksomhet, en periode var han vel nesten en slags superstjerne (i diktverdenmålestokk, altså, det er noe litt annet enn å være superstjerne i fotballverdenmålestokk, for eksempel). 
Men dette diktet hadde jeg ikke vært borti før. Jeg leste det litt for meg selv, men så måtte jeg lese det høyt for Mannen. Det egner seg svært godt til høytlesning, viser det seg. Og temaet er ikke uaktuelt. På ingen måte. 



RASIST, JEG TAR IMOT DEG


Rasist, jeg tar imot deg
om du virkelig hater, og ikke bare er en blind slave
for dine fordommer, om du virkelig hater meg
for da er du også nødt til å se meg
om du dypt og inderlig hater alle andre raser
og ikke bare hater for hatets skyld
for dine likesinnedes skyld fordi du kjeder deg
eller fordi du skremmes av alt fremmed
som fortoner seg truende på din bekvemme sløvhet
om du klart hever deg over slike tamme grunner
om du ville gitt meg ditt hat like helhjerta
selv om det ikke fantes en eneste svarting i dette landet
om du blotter deg i ditt hat
om du vier all din tid og all din energi på hat
og hater meg uendelig hele tida i hver eneste celle i kroppen!
Og ikke fordi du er ute etter en syndebukk
en du kan presse under skammen, et toalettsete for sjelen!
Men for min skyld, for min rases skyld
rasist, jeg tar imot deg, jeg kysser deg!
Om du tar på deg alle andre rasisters hat
og korsfester deg med hat, om bare synet av brunt, gult
og rødt gjør deg så syk at du må innlegges øyeblikkelig
på sykehus, om du er villig til å stikke ut dine egne øyne
bare for å slippe å se flere svartinger
om du ville ofre din mor din far din søster din bror
bare for å kunne dyrke hatet på heltid uten hindringer
om ditt hat var rensa fullstendig for lysten
til egenvinning, om du ville ofre alt gi alt
bare for å kunne reise hatets katedral i ditt indre
bare for å kunne dyppe dine sanser i vannklare former av vrede
om du er absolutt villig til å ta ditt eget liv
bare for å slippe noe så nedverdigende
som å måtte leve på samme planet
som disse satans svartingene!
Da, kjære rasist, tar jeg imot deg
da er jeg din frivillig

(Bertrand Besigye)

Hvis denne grønnsaken var en TV-serie...

I butikken her forleden ble jeg stående og fnise litt for meg selv ved denne artige grønnsaken mens assosiasjonene fikk flanere fritt. Ja, jeg trakk sågar fram telefonen og tok bilde, mens jeg tenkte at jeg skulle lage en liten bloggpost med noen festlige ordspill og fiffige referanser til sci-fi-serier generelt – og én bestemt serie spesielt.
Vel hjemme kom jeg i bedre tanker. De artige ordspillene dukket aldri opp, og sammenhengen var vel strengt tatt temmelig fjern for alle andre enn meg selv. Bildet ble liggende.

I dag var jeg på vei til å slette det, da Storebror (11) lurte på hva jeg drev med. Tja, det skader jo ikke å teste, tenkte jeg, og spurte ham:
– Hvis du skulle tenke på en film eller TV-serie hvor dette er mat, hva ville du sagt da?
– Star Trek, repliserte Storebror uten ett eneste sekunds betenkningstid.

Enten er vi vanvittig mange som tenker sånn, eller så er Storebror og jeg mye likere enn jeg trodde.

Når telefonen blir storken

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
– Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.

Fredagsdiktet: Den fordømte eplehunden

I dag opplevde jeg noe rart. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg vil gå så langt som å kalle det litt trist.

Hvis jeg har tid til overs på jobben liker jeg å stikke nedom biblioteket og henge der. In-house-bibliotek er et prima frynsegode, og ikke sjelden snuser jeg gjennom dikthyllene etter nye opplevelser. I dag fant jeg altså diktantologien som er avbildet her (med en gammel iPhone, derfor den slette bildekvaliteten), og den fikk være med meg på arbeidsrommet for nærmere bekjentskap. Boka ble utgitt i 1998, og jeg antar at den har vært på huset omtrent siden da. Stor var derfor min forbløffelse da jeg oppdaget at boka var jomfru.
Ikke pent brukt, ikke nennsomt tatt vare på, men komplett uåpnet av menneskehender. I nærmere tretten år har den altså stått i hyllene uten at noen har lest den. Stakkars krek. Trist, er det.

Jeg er med i ei Facebook-gruppe som heter Lån ei diktsamling. Gruppa er ment som en påminnelse om at hvis vi ikke låner lyrikk, forsvinner det fra bibliotekene (og dessuten kan man utveksle tips der, det er veldig kjekt). Dagens opplevelse bekrefter i aller høyeste grad behovet for ei sånn gruppe.

Det var mange lesverdige dikt i antologien, og jeg kommer til å lese dem om igjen og spare noen av dem til kommende fredagsdikt. En av leseropplevelsene deler jeg med én gang. Jeg falt pladask for historien om eplehunden.

DEN FORDØMTE EPLEHUNDEN

De forskjellige hunderasene er oppdretta gjennom
tidene med spesielle mål for øyet, eksempelvis er lundehunden
ment å skulle gjøre livet surt for lundene.
Hvorfor eplehunden i si tid ble avla fram er imidlertid
i dag ei gåte. Allerede under fruktblomstringa kommer
den ut og setter seg under et av trærne, hvor den
blir sittende uten å ta til seg føde. Folka på gården
begriper ikke hvorfor de investerte i eplehunden
i utgangspunktet. Kikker de hunden sin i øynene ser de to
små bilder av seg sjøl. I den månelyse vestlandsnatta
er eplehunden en skygge under frukttrærnes skygger.
Trærne sprøytes med pesticider, det gassa dyret holder
stand. Spenninga stiger ettersom fruktene modnes. Så
en dag faller de første fruktene mot bakken. Viser det
seg da at det er pærer eller plommer som faller, er det
noe som skjærer seg inni hodet til eplehunden.

(Arne Østring)

Tradisjoner schmadisjoner

Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.

På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).

På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).

Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.

Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.

Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).

Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).

Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.

Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.  

  
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).


Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.

Fredagsdiktet: Tenk at vinden

Så klart det må være vind i ukas fredagsdikt, sånn som været har vært den siste uka. Ikke at jeg har merket så mye til det, jeg har vært travelt opptatt med å kaldsvette under dyna og hoste opp minst sju lunger. Eller var det åtte?

Mandag fikk jeg eksamensoppgave og skulle bruke fritida til å lage en framifrå presentasjon om fagfeltet retorikk (og bruk av sådan i undervisninga) til muntlig eksamen neste uke. Det ble ikke slik. I stedet for jobb og eksamensarbeid fikk jeg feberfantasier og nok snørr til å fylle et svømmebasseng av olympiske dimensjoner. Og ute ulte altså vinden, har jeg forstått. I dag lettet febertåka litt og jeg har så smått begynt å finne hode og hale på prosjektet (eller rettere sagt: intellectio og inventio er i boks, nå baler jeg med dispositio).

Mens jeg lette gjennom fagbøkene mine i kveld snubla jeg over flere fine dikt (det er jaggu en kjempebonus med å studere norsk, selv om det også kan være litt av en tidstyv), og ett av dem får altså lov til å være fredagsdiktet her i dag. God helg!

TENK AT VINDEN

Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad

ruska i ein jaguarpels
blåse et løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!

Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn i Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!

(Marit Tusvik)