Neinei, Carola! Hun har ikke kjent deg bestandig.

Jeg leser i tablåjdene at selveste Carola blir mamma via adopsjon. Hun er visstnok i Sør-Afrika for å hente hjem en 3 år gammel datter as we speak. 

Jeg måtte straks lese ganske mye om dette. Ikke fordi jeg er så gruelig interessert i Carola, men fordi jeg alltid er nysgjerrig på hvordan adopsjon omtales i mediene. Det hender at det er ting å stusse over, for å si det sånn. 

Dagbladet siterer et intervju med artisten i svenske Expressen, som har fått være med på storstilt feiring i Sør-Afrika:

"Selv om 45-åringen bare har vært sammen med sin nye datter i to uker, forteller hun at de to allerede har knyttet sterke bånd til hverandre.
- For oss er det som vi har kjent hverandre for alltid, men som at vi har vært borte på reise og nå møttes igjen, forteller Carola til Expressen."

Og jeg bare: Neineinei, Carola!!!  
Kanskje DU føler at du alltid har kjent henne, og det er forsåvidt vakkert og flott. Men jeg kan love deg så inn i granskauen sikkert at den splitternye datteren din IKKE har det samme perspektivet som du (45, forberedt, venta i fire år) har. 
At hun ler og smiler til deg betyr ikke det samme som at hun har kjent deg bestandig og at hun innerst i sin lille sjel føler at du er mammaen hennes og at det var en større mening med det hele som nå først åpenbarer seg for dere begge. 
Hun har levd i tre år. Hun har kjent deg i to uker. Hun har ingen kontroll over det som skjer nå, og ingen forutsetninger for å forstå det, verken fysisk, mentalt eller følelsesmessig. Hun er i full overlevelsesmodus, det er det hun er. 

Nå er forsåvidt ikke hovedmålet mitt å henge ut Carola (selv om det ville være tøvete å si nei til sånne frynsegoder). Hovedmålet mitt er å påpeke at det nyfåtte barnets opplevelse er en ganske annen enn den nybakte forelderens – og at dette må vi være klar over og ta hensyn til. Det kan selvsagt hende at Carola er veldig klar over dette, og bare er blitt slurvete sitert av eksalterte journalister (i flere ledd). 

Men uansett anbefaler jeg både Carola og alle dere andre å lese bloggposten I am the abductor, med en alldeles hjerteskjærende tydelig beskrivelse av hva de små superheltene gjennomgår når de helt plutselig skifter både liv og familie: 

This might come off sounding awful,
but here it goes.
When my new daughter comes into my arms, (18 days from today) I think it's ok if she cries. Screaming, wailing, flailing... it's all ok with me.And here's the awful part, part of me is hoping there will be "a reaction" of some kind.  Part of me hopes it's a big awful horrible reaction.
You may have guessed that we hope that Mimi will be happy and smiling, and everything goes smoothly on that instant that she is passed to our arms. But we don't hope that at all.

Og Carola, hvis du skulle ha behov for noen tips til hjemkomsten, er du hjertelig velkommen innom mine bloggposter om temaet. Æh, jeg diskriminerer ikke: Alle er hjertelig velkomne!
Her er et greit sted å begynne: Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet.

Pussochkramfrånnårje!

Fredagsdiktet: Legg ikkje ditt liv i mi hand

LEGG IKKJE DITT LIV I MI HAND

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er eit svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

Legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

Legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge;
Kom tilbake når du vil

Legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
Legg ikkje ditt liv i mi hand
Lev sjølv

(Åse Marie Nesse)

Yrkesskader

Du vet du er MK-lærer når du haster gjennom skolegangen en alminnelig torsdag, døra til et av klasserommene plutselig flyr opp, og en elev styrter panisk ut med armen foran seg og roper:

Hanne, se hva læreren min gjorde fordi jeg snakka i timen!

 ...og du verken blunker eller skvetter, men bare: Oi, det var jammen en fin effekt! Får jeg ta bilde? Beklager at jeg bare har en gammel iPhone med dårlig oppløsning.

Og eleven etter litt nøling tilgir deg for den dårlige bildekvaliteten.

Om Hunger Games og vintage-svette

Tidligere denne måneden leste jeg Hunger Games-trilogien nesten uten å puste. Herlighet for noen bøker! Lørdag begynte Storebror (11) å høre den første boka som lydbok (på engelsk), og i dag var han ferdig. Dette er altså en fyr som aldri tidligere har klart å komme seg gjennom ei fiksjonsbok.
Nå skal vi på kino! Det er riktignok en del tøffe scener der, så det blir nok noen tårer og utbrudd. Jeg har imidlertid snakket med ham om dette,  og han er forberedt på at han må trøste meg en del underveis.

Men, og her kommer jeg til noe som med litt godvilje kan minne om et poeng: Plutselig slo det meg at denne Hunger Games-bølgen gir en av mine gamle eiendeler et slags nytt liv. Og ikke så rent lite kredd hos Storebror, viste det seg.

Jeg romsterte nemlig gjennom souvenirsamlinga mi (jeg har på ingen måte kastet alt jeg eier, viser det seg), og ta-daaa:

Jeg har håndkleet til selveste Cinna!
Komplett med gammel svette fra desember 1991 og alt (hans svette, altså. Ikke min).

Fnis.

Og så fikk jeg pusten tilbake

Det er bare å tilstå at det som foregår nå tar litt mer av kreftene enn man skulle ønske. Denne rettssaken ligger der som et sånt dystert bakteppe hele tida og farger av på det meste i tilværelsen. Og jeg klager ikke på det, for det skulle da for pokker bare mangle. Klart den skal spise av både oppmerksomheten og kreftene mine, såpass må jeg klare. Tenk på hva de som er mer berørt må tåle, hva de har måttet stå i hver eneste dag de siste ni månedene, enten de vil eller ei. Noen av oss kan skru av TV-en og droppe nettavisene, ta en pause hvis vi vil. Andre har konstante påminnelser i form av minner, mareritt eller et skrikende tomrom etter noen som skulle vært her.

Men uansett, jeg går nå rundt og føler meg litt sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå nærmer vi oss høysesong både for lærere og studenter, altså dobbel høysesong for noen av oss. I dag var det fullt kjør med oppgavejobbing, eksamensforberedelser, lekseoppfølging, barn som brøt skoleregler og måtte snakkes grundig med, voksenmøter, gruppearbeid og whatnot. Utpå kvelden rakk jeg med tre minutters margin å komme meg fra en kollokvie på HiOA til det månedlige møtet i menighetsrådet. 

Jeg deisa ned på stolen med skuldrene i offside, fikla med iPad og møtedokumenter, tenkte på kaffe og andre ting, og så var det tid for åpning av møtet. Det går på rundgang, og vi står veldig fritt til å velge hva vi vil åpne med. Hun som hadde ansvar i dag, valgte å lese et dikt:

Ordet

Kva hjelp det å syngje


som elv i det aude?


Kva hjelp det å kyngje


med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa


all venleik i verda


når Ordet lyt tapa


for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi


i modlause stunder.


Men hugse det bør vi:


Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,


og alt det dei gjorde.


Men livet er æve.


Og evig er Ordet.
 
(
Tor Jonsson)

Som vanlig ble det stille en liten stund etterpå. Før vi småsnakka litt om Tor Jonsson og om ord og håp og denslags, og så sank skuldrene en smule før vi begynte møtet og gikk gjennom sakene, punkt for punkt. Trygt og fint og fast med de punktene. God tone mellom de som er til stede.

Et av punktene vi skulle gjennom var "ny lokal grunnordning for gudstjenesten". For også i kirken er det ymse reformer å forholde seg til. Vi som sitter i menighetsrådet har fått ei tjukk, fin bok som heter Gudstjeneste for Den norske kirke, og den inneholder såkalte liturgiske ordninger for hovedgudstjeneste og dåp.
Og så kan visst de lokale menighetene velge litt, da, mellom forskjellige tekster og modeller. I dag skulle vi snakke om hvilke(n) nattverdbønn(er) vi skal bruke i vår lokale menighet. Vi kunne velge mellom nattverdbønnene A-E. Før du ramler helt av lasset, skal jeg ile til og berolige deg med at jeg ikke kommer til å detaljbeskrive alle fem. Det overlater jeg til folk som forstår seg på sånt på andre nivåer, jeg er slett ingen teolog.

Men vår alldeles vidunderlige sogneprest Anne (som er akkurat sånn ethvert fornuftig menneske vil at en sogneprest skal være) leste opp det forslaget hun liker best, med akkurat den riktige, rolige, klangfulle stemmen. Og så satt jeg der og hørte på den innledende lovprisningen og innstiftelsesordene, begge er rimelig kjent materiale. Men så kom hun til dette stedet, hvor menigheten kan velge å si: 

Alle: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.
L (altså presten): Hellige Gud, gi oss brennende hjerter, så vi i undring og glede tar vare på ditt ord og viser barmhjertighet mot den som lider. Bli hos oss, også når vi tviler og sørger. Gå med oss, inntil savn og smerte har veket for evig jubel og lovsang.

Og jeg vet at du som leser dette sannsynligvis ikke kjenner presten min, men når du hører henne lese de ordene, er det altså så fint. Og jeg kjente at skuldrene sank den siste biten da hun sa at det om kjærligheten som er sterkere enn døden, og jeg ble helt blank i øynene av ønsket om brennende hjerter.
Og presten min så akkurat det. For hun ser folk. Og jeg fikk akkurat det løftet man trenger når man går rundt og føler seg sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå er jeg litt mer på plass i meg selv igjen. Og forhåpentligvis klarer jeg å gi noe av det videre på jobb i morgen.

Jeg vet at det er lett for folk å tulle med kirke og menighetsråd og denslags. Og jeg vet at det er stor forskjell på kirkelige miljøer. Men jeg vil bare si at jeg er så veldig glad for at jeg har min lokale, rause menighet, hvor det er lov å mene og mulig å puste. Hvor jeg får være meg, med alt det medfører, sammen med så mange jeg ellers ikke ville møtt. Så mange brillefine folk. En ganske så ironifri sone, midt oppi alt annet. Et pusterom.

Det var bare det.

Mitt løfte til deg, Anders

Etter 22/7 ble det stille her på bloggen veldig lenge. Jeg mista alle ordene mine, og det var rart og uvant. Smått om senn fikk jeg tilbake noen av dem, men jeg har allikevel holdt meg unna elefanten i rommet: Han derre og det han gjorde. Av flere årsaker.

Det er så mange som sier så fine og kloke ting. Det er mange som sier ukloke ting, også. Uansett har jeg kjent at dette kan ikke jeg si så mye om, for ordene mine blir bare klisjeer, og det er ikke jeg som eier denne sorgen. Jeg tar del i den og jeg føler, jeg føler sterkt og det er så uendelig vondt, men den er allikevel ikke min, det er den hjelpeløse tilskuerens sorg. Jeg ser de overlevende som har opplevd en sånn skrekk og smerte, og jeg blir svimmel. Jeg hører historier fra elever på jobben min og blir så uendelig trist over at de må forholde seg til dette, jeg har lyst til å beklage til dem, unnskyld! Unnskyld at vi lot dette skje, at han fikk vokse til den han ble, jeg beklager at dere må gå gjennom dette. Jeg aner bare en liten flik av sorgen til foreldre som har mistet barnet sitt, den viktigste i verden. Nå må de gjennomleve rettssaken. Og bare den lille fliken jeg kjenner, den lille vippen på kanten av avgrunnen får meg til å ville kaste opp.

Jeg er mot dødsstraff. Jeg ønsker ikke gjerningsmannen død, jeg mener at han bør idømmes straff i henhold til de prinsippene vi har i rettsstaten vår. Hevntanken kan være søt, men forskning viser visstnok at folk som faktisk tar hevn, sliter mer med å komme seg videre etterpå. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvordan det må være å se ens barns drapsmann håndhilse på aktor i rettssalen, å se den personen man løp for livet fra forklare seg, iført pen dress og et svakt smil. Jeg takker Gud for at jeg ikke vet hvordan det er, samtidig som jeg blir så sint, så sint for at noen må kjenne på dette hver eneste dag.

Så mange av de overlevende og de pårørende er så tapre og verdige at jeg føler meg bitteliten i forhold, som et stusselig menneske. For ja, jeg tenker stygge og slemme tanker. Riktignok prøver jeg å moderere meg, men kanskje det bare er et skalkesjul. Jeg ønsker jo ikke gjerningsmannen død, jeg insisterer på at han må behandles etter gjeldende prinsipper. Men jeg har samtidig brukt uforholdsmessig mye tid på å pønske ut plager han gjerne må få, allerede i sommer snakket vi om dette, venninne Rikke og jeg. Vi ønsker ham et langt liv fylt av små, slitsomme plager som tærer på tålmodigheten og ødelegger livskvaliteten.

Hvis han henrettes, blir han en martyr, og det er noe han ønsker. Den tilfredsstillelsen skal han selvfølgelig ikke få. Han ønsker å framstå som en verdig kriger, en flott og tapper fyr som kjemper for en sak. Lykke til med å få sympati for den sjuke saken din med gnagsår og papirkutt som virkemidler, Anders Breiflabb Buse.

Her er mitt ønske for deg: Jeg ønsker deg et langt liv. Jeg ønsker at du hver eneste dag skal våkne tidlig og tilbringe riktig mange søvnløse timer med å kjenne på nettopp gnagsår, halsbrann og inngrodde tånegler. Jeg håper du sliter konstant med flass, sti på øyet, leamus, krampe i lilletåa, musearm, betente hårsekker, kink i nakken, tørre øyne, søvnparalyse, hemoroider, kviser presist plassert i neseåpningen, elveblest, flis i fingeren og sånne vonde blemmer i munnen som visstnok kalles after.

Jeg håper at beina dine sovner hver eneste gang du krysser dem. Jeg ønsker deg papirkutt hver gang du rører en avis. Jeg krysser fingrene for at du får munnsår så store at de synes veldig godt på bilder og sprekker når du prøver å smile arrogant, så du føler deg skikkelig teit i tillegg til at det gjør vondt. Og selv om du sannsynligvis ikke får oppsøke så mye friluft, håper jeg frilufta allikevel klarer å snike seg inn på cella di, i form av mygg, flått og klegg. Jeg håper du klør deg til blods.

Alt dette ønsker jeg deg, hver eneste dag i resten av ditt lange, ensomme liv. Lykke til med å være den flassende, kløende, sutrende martyren, den selverklærte krigshelten med papirkutt i stedet for medaljer. Lykke til med å rekruttere følgere når du bare framstår som stusselig og sutrende.

Og hver dag skal vi andre leve livene våre i frihet, bruke rettighetene våre, leve og elske og le, kjempe for det demokratiet og det mangfoldet du hater, mens du sitter der alene med de langt fra heroiske plagene dine. Vi går videre i fellesskap, vi kan fremdeles utrette flotte ting, minnes og hedre de som døde den dagen, glede hverandre og utvikle oss. Vi skal synge sangene du hater, diskutere ideene dine sønder og sammen og lære barna våre om toleranse. Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg, og vet du hva? De er såkalt multikulturelle. Er ikke det irriterende? Vi kan utrette alt! Mens du sitter på cella di og plukker på ei skikkelig vond kvise og lurer på hvor det gikk galt.

Vi skal hedre de som døde. Vi skal le av deg. 

Det lover jeg deg.

And the Buffy staked Edward. The end.

http://www.cafepress.com

Tidlig i mars befant jeg meg i en TV-seriemessig ørken (jeg ser sjelden TV på TV lenger, men desto mer på nett og DVD). Jeg var i ferd med å slippe opp for gode serier, og måtte finne noen, fort. Jeg var litt i nostalgihjørnet og bestemte meg for å se om Buffy fremdeles tålte tidens tann. De første episodene gikk litt trått, men så! Du verden, som jeg har boltret meg i vampyruniverset Sunnydale. Jeg har slukt hele serien i store, grådige jafs, og underveis knotta jeg ned noen notater, mest fordi jeg ble så engasjert. I kveld så jeg den aller siste episoden, og her er (de relativt usensurerte, veldig usammenhengende) notatene fra serieopplevelsen:

Det er noe veldig befriende ved å se ei ung jente være helten og hovedpersonen som grisebanker vampyrer og demoner herfra til helvete. Folk også, for den saks skyld, for Buffy diskriminerer ikke når det gjelder bad guys. Og det må være lov å si at i noen tilfeller er det ekstra tilfredstillende når hun gjør det nettopp mot folk.
Som i episoden (med fiskefolka i s02) hvor hun er på date og sitter i bilen med en av idrettsheltene på skolen, og han mer enn antyder at hun bør være velvillig og medgjørlig – såpass fortjener han, som har tatt henne med på date og hun har blitt med! Han begynner å bli klåfingra, det begynner å bli en sånn desperat situasjon hvor man får klaustrofobi på offerets vegne, og ka-bonk! Så har Buffy dengt hodet hans mot rattet så nesa brekker, og hun gir ham beskjed om å se til pokker å ta seg sammen og vurdere handlingene sine.
Buffy the daterape slayer for the win, altså!

Major logisk brist: vampyrene snakker om at de ikke kan puste (som når Angel ikke får til å ta munn-til-munn-metoden på en person), men alle bad guy-vampyrene røyker. Hvordan klarer de det når de ikke puster? Veldig rart.

Spike er praktfull. Veldig, veldig morsom.

Jeg hare alltid likt sånne fish out of water-serier og -filmer. Kombinasjonen hverdagslige problemer (skole, jobb og sosialt liv) og seriøs vampyrslaying er underholdende. Sånn er det bare.

Serien har da vitterlig noen fine kommentarer om fordommer og stereotypier? En ting er selve high school-miljøet, det har vi sett mange ganger før (og det er til tider rimelig pappfigur-og sjablongaktig), men det andre er hvordan de forskjellige andre figurene agerer og blir behandlet. Vampyren som har en sjel, den klønete demonen, den tilsynelatende streite eleven som har skjulte dybder.

Og søte, fine Willow, en tenåringscomputergeek på nittitallet som etter hvert blir skikkelig powerful heks. Dessuten er det veldig moro å se hva som var high-tech computer skills på nittitallet. Jeg blir rent nostalgisk av tjukke, runde iMac-er og fancy skjermbilder som dette:

Jeg har registrert noen steder at folk ynder å sammenlikne Buffy og Twilight – og at noen sågar mener storylinen til Twilight er rappa fra Buffy. Næsj, det er den IKKE:

• Buffy kan ta vare på seg selv
• Buffy sier rett ut at stalking-atferd ikke er en god ting, i motsetning til denne Twilight-dama som fullstendig mangler varsellamper på det området
• Buffy venter ikke på å bli redda, tvert i mot er det hun som redder andre
• Vampyren hennes er ikke blodfattig og glitrende

Buffy er så innmari bad-ass! Go Buffy!

Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?

Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.

Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.

Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".

OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.

s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.

s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.

Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.

I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.

Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!

Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.

Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.

 
"Under Your Spell" received attention from Buffy studies writers because it presents a frank and unflinching expression of lesbian romance. Buffy the Vampire Slayer was the first show in U.S. television history to portray a long-term lesbian relationship among the core cast of characters.

Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.

Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.

Nevnte jeg at jeg elsker Spike?

Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.

Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?

Og alle var enige om at det var en fin tur

Forrige uke hadde kollega Stian og jeg ei litt annerledes jobbeuke. Riktignok ga vi elever arbeidsoppgaver, gnålte om ting de måtte huske og delte av vår uendelige visdom som vanlig. Men vi gjorde det på British Museum, Science Museum og Madame Tussauds (og litt på Hard Rock Café). Vi telte elever og registrerte oppmøte på undergrunnen og et hotell i Vauxhall. Og i den grad det forekom forelesninger, skjedde det i regi av ansatte ved Ravensbourne. 

Nå har du sannsynligvis gjetta at vi var på skoletur i London. Vi reiste med en gjeng vg3-elever, og det gikk alldeles over all forventning. Jeg blogga ikke noe mens jeg var der. Litt fordi England fremdeles er et u-land når det gjelder internett, litt fordi jeg ikke hadde så mye ledig tid, og litt fordi jeg ikke ville dele og konkludere på forskudd, for tenk om det hadde skjedd noe? 

Men jeg knatret ned noen notater underveis, og nå som alle er trygt hjemme igjen kan jeg dele dem.

Vauxhall, London, torsdag kveld

For noen av mine bekjente virker det som ren luksus å motta lønn for å reise til London. Åhaha, det er noen som har det! Som om dere lærere ikke har lang nok ferie fra før, flirer de. Og jeg skal ikke ljuge og si at det er en ren plikt og en lidelse, for det er det ikke. Men det er altså ikke snakk om noen ferietur. Kollega Stian og jeg har ansvar for 27 elevers ve og vel, med alt det måtte medføre. Ikke bare må man ha plan A, plan B (og plan C-H), det eksisterer også ganske så detaljerte rutiner og kriseplaner å forholde seg til fra skolens side. Det er nemlig nesten ikke grenser for hva som i verste fall kan skje på en sånn skoletur. Vi kan ikke rote bort noen elever, for å si det sånn. At det imidlertid ikke er mulig å forberede seg på alt, fikk vi prøve på tur til Nederland for to år siden, da det plutselig var et vulkanutbrudd på Island dagen før vi skulle ha flydd hjem igjen. Så var vi askefaste med noenogtjue elever, de fleste av dem mindreårige. Vulkanutbrudd hadde man ikke rutiner for, men ettersom alle de andre rutinene var på plass, gikk det bra. Buss ble skaffet og vi ble bare et døgn forsinket.

Tilbake til her og nå i London. Jeg må jo innrømme at selv om det er et stort ansvar, har jeg gleda meg skikkelig til denne turen. Men der noen venner mener det virker som en ferietur, er det flere som synes er det veldig rart at jeg orker å reise med 27 tenåringer til en storby i utlandet. Ja, enkelte har sågar ymtet frampå om at de heller ville fjerne sin egen blindtarm med tang på en ovefylt trikk enn å drive med sånt (ingen har riktignok brukt akkurat de ordene, men jeg er temmelig sikker på at det var nøyaktig det de uttrykte med blikk og kroppsspråk).

Vel, la meg røpe en hemmelighet: I forhold til å reise med småbarn, er dette på mange måter for en picnic å regne. Elevene klarer for eksempel å gå på do selv, og de husker at de må gjøre akkurat det. De møter opp når de skal, og de mottar både direkte meldinger og tilsnakk uten å krangle og kalle meg ord som er sammensatt med promp og dum (i hvert fall ikke så jeg hører det, og det holder i grunnen for meg). De holder styr både på innetider og egen bagasje, og ikke minst er det så langt ingen av dem som har vekket meg to timer før klokka ringer ved å skrike jeg er suuuulten! gjentatte ganger inn i øret mitt. Når jeg i tillegg påstår at de er morsomme, blide, omgjengelige og kreative, tenker du kanskje at jeg smører litt tjukt på. Men sannheten er snarere at jeg er nøktern. Og dette har vi belegg for.

Over morgenkaffen i dag mimret kollega Stian og jeg litt om hvordan de samme elevene var da vi traff dem første skoledag høsten 2009. Det var en vilter vg1-gjeng, for å si det svært diplomatisk. Ti minutter etter at de satte sine føtter i klasserommet for aller første gang, de fleste av dem helt ukjente for hverandre, var støyen på et nivå som ville fått Arbeidstilsynet til å stenge hele greia. Riktignok var de noen sjarmerende raringer på hver sin måte allerede da, men det var så uforholdsmessig mye armer og bein på dem, så mange sleivete kommentarer og så mye energi i alle retninger at vi virkelig fikk kjørt oss til tider. Men så! Åh, det er så fint å se hva som har skjedd i løpet av de årene. De er fremdeles seg selv, i aller høyeste grad, men adskillig mer presise versjoner av seg selv. Litt modnere, selv om det er en definisjon som ikke nødvendigvis møter all verdens gehør hos målgruppa. Og nevnte jeg morsomme?

Så nå sitter jeg her, halvtrøtt i hodet og helsliten i beina på et hotellrom i Vauxhall, lykkelig over at alle elevene har vært innom rommet mitt til riktig tid for å krysse seg inn for kvelden. Mange har slengt seg litt nedpå en stol og skravlet om hva de har sett og gjort, fortalt morsomme historier og vist fram ting de har kjøpt og bilder de har tatt. Og i morgen tidlig er det frokost og morgensamling med nye lister og oppgaver – og så er det ut i byen for en lang, lang dag med flere fine opplevelser. Så får jeg heller sove i søtten sammenhengende timer når jeg kommer hjem. 

Jeg kom hjem lørdag kveld, til popcorn og ryddig hus, og alle var glade for presangene sine. Mannen fikk mansjettknapper med rosettasteinen-tekst fra British Museum, Storebror fikk tinnsoldater fra Hamley's og Lillesøster fikk dynamolykt og såpebobler fra Science Museum (hva jeg kjøpte til venninne Rikke som var uvurderlig oppussingshjelp her hjemme kan jeg ikke røpe, for hun har ikke fått det ennå). Og om jeg ikke sov i 17 samfulle timer, er det jaggu ikke langt unna. Det tar på å holde tritt med en haug tenåringer i ei snau uke. Men det er verdt det.

...påsken er ikke over, for tenk!

Dette fant jeg da jeg skulle legge meg – noen drar den derre jula varer helt til påske helt ut. Helt til siste dag i påsken, åpenbart.
Men da er det også slutt, da låser vi ned nissestæsjet. Alternativt må vi arrangere en intervensjon. Noen må innse graden av sin egen avhengighet.

Men når får jeg rope "move that bus"?

Noen dager inn i påskeferien har jeg forlengst omdøpt den såkalte stille uke til den skikkelig rotete kaosuke. Og det er ikke fordi jeg er så rebelsk og hedningaktig av meg, jeg er kristen pluss moms, og jeg setter forsåvidt påsken veldig høyt (duh, det er jo kirkens hovedhøytid). Men noen ganger må man være pragmatisk og ta ferien til hjelp for å få unna store prosjekter, og nå var tida overmoden for å gjennomføre den lenge planlagte ombygginga av andre etasje.

Sånne store prosjekter sitter litt langt inne for enkelte av oss. Jeg måtte for eksempel ta særdeles sterke virkemidler i bruk for å få Mannen til å lage en tidsplan: Jeg tok hytta som gissel.  Det blir ikke noen turer på hytta før vi har fått gjort dette, sa jeg med den strengeste lærerstemmen min. Og da skulle du sett på kar som fikk fart på sakene, gitt. Nå skal jeg ikke skryte på meg at Gjennomføreren er superheltnavnet mitt, heller. Men jeg har hatt en fin flyt i tingkastinga her i det siste, og nå ville jeg gjerne utnytte den flyten til beste for hele familien.

Uansett: Vi bor i et rekkehus på selveste Skjettenbyen. Hele området ble bygd i 1972 etter en snedig og funksjonalistisk modultanke om at husene skulle vokse og utvikle seg med beboerne. De kom i enkle grunnpakker, og så kunne folk smelle opp en ekstra kube eller fire etter råd og behov. Hver kube er på 9 kvadratmeter, og takket være denne byggeklossmodellen skulle det være enkelt å endre romfordeling. Jeg kan ikke se annet enn at det har fungert alldeles finfint, for husene er virkelig veldig praktiske, og selv om de ser ganske like ut utenfra, er det stor variasjon i planløsning. 

Huset vi bor i har for eksempel fått hele tre ekstra kuber i tidas løp. Det er alltid spennende å komme inn i til andre her i området for å se hvordan løsningene er der. Vi har gang, stue, kjøkken og vaskerom i første etasje og tre soverom, loftsstue og bad i andre etasje. Huset til svigermor (to rekker nedenfor oss) har gang, tre soverom og bad i første etasje, og stue, kjøkken og vaskerom i andre etasje. Helt omvendt, med andre ord. Hvis du er skikkelig spesielt interessert, kan du laste ned den originale Skjettenhåndboka her, eller du kan se på gamle bilder og slikt her.

Omtrent som dette ser vår andre etasje ut. Den har altså hatt tre soverom fram til nå: To i standardstørrelse som brukes som barnerom på venstre side av tegningen (eller nordsida, som det heter på profesjonelt), og vårt store soverom på høyre side (sørsida). Rommet vårt har vært dobbelt så stort som barnas rom, men til gjengjeld har det hatt en garderobe (eller et såkalt walk-in closet, markert i rødt). Den garderoben syntes vi var veldig kjekk da vi flytta inn for nesten tolv år siden. Problemet med sånne rom er at de etter hvert blir så stappfulle av tullball og ræl at det slett ikke er plass til noe walk der inne. Samtidig hadde vi behov for et gjesterom, for vi liker å ha gjester.

Min løsning var like enkel som den var genial: Rive ned garderoben og sette opp en ny vegg på midten, samt ei dør ut til loftsstua (markert med grønt), sånn at vi får fire like store soverom i andre etasje. Det er forsåvidt en enkel løsning, men garderoben var bygd som et ordentlig rom, med ordentlige vegger og dør og sånn. Og nevnte jeg at både den og soverommet var stappfulle av ting? Ting som nødvendigvis må flyttes når det skal legges nye vegger, nytt gulv, tak og lister og whatnot.

Her står Mannen (t.h) og Supersvoger (Mannens slightly-more-handyman-bror) og pønsker på hvordan de skal lage dør gjennom påskepynten i veggen. Bak Mannen kan man se døråpningen inn til garderoben, og på restene av veggen skimtes opptil flere tidligere nyanser valgt av tidligere beboere (jeg mistenker noen av dem for å være vampyrer, jfr den mørkemørkeblå soveromsfargen, og kanskje litt at jeg ser en del på Buffy for tiden). Vi fant også et fiffig rutetapet et sted, som jeg dessverre ikke har bilde av.

Men altså! Jeg har ei høne å plukke med både rabiate interiørbloggere, skamløst redigerte interiørprogram på TV (du vet hva jeg mener, effektfull musikk og fiffige montasjer som får det hele til å virke både morsomt og litt heroisk, og ikke minst lettvint) og andre møkkafolk som får det til å virke akk, så enkelt! å bare bygge om litt, lissom, sånn helt uten videre.
For, ja. Riktignok er det ikke all verdens å sette opp en skillevegg. Men det er jo for pokker bare en promille av jobben! Hva med alt du må gjøre før? Og etter? Og i tillegg?
Dere som synes denslags prosesser er enkle må være gærne minimalister eller tungt inne i en manisk fase. Eller begge deler. Dere trenger uansett hjelp.

Sånn ser det ut fra loftstuesida av prosjektet. To garderobeskap er flytta ut i stua, sammen med en IKEA-pose med skittentøy, fire kofferter, tre ryggsekker, soveposer og liggeunderlag, et par ekstra dyner, skittentøykurv, tørkestativ, veggspeil og Mannens utallige skjorter som hang på stenger inne i garderoben. Samtidig skal det være plass til stuetinga (dagseng, TV, skrivepult etc). På barnerommene er det også stappet inn trådkurver med klær, pappesker med sko, store bilder fra veggene og annet krams. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor materialene skal være underveis! Gaaah.

Men det kommer til å bli fint. Og det kommer til å bli både ryddig og oversiktlig, når jeg får kasta all søppel, organisert møblene på nye rom og kanskje malt litt. Det blir bra. Det blir bra. Fint mantra å gjenta når man vasser i sagmugg og ræl. I morgen kommer venninne Rikke, og vi må finne et sted å putte henne. Boden har vært foreslått, men jeg tror vi skal få til overnatting på nytt rom – veldig minimalistisk sådan, men det går.
Og heldigvis er både kjøkken og spisebord (med klaffer) intakt, sånn at vi kan arrangere påskeaftenmiddag her med omtrent åtte til tolv deltakere, samt den tradisjonelle rebusen for barna. Hvis de må klatre litt for å komme på do, kan vi bare late som om det er en del av programmet. Det er en fin linje mellom rebusløp og hinderløp, og både voksne og barn har godt av en utfordring.

Men dere rabiate interiørbloggere (ja, dere veit hvem dere er) bør sove med ett øye åpent i framtida. Jeg har tilgang til både elektrisk skrutrekker og bad-ass spikerpistol. Bare nevner det.