Svensken, dansken, finsken og norsken

Gåte: 
Hva er forskjellen på norsk skole og svensk skole? 


Svar:

De to siste dagene har jeg vært på jobb. Ikke på Lillestrøm, som jeg pleier. Jeg har vært i Sverige, nærmere bestemt på Huddingegymnasiet. 

Huddinge ligger en snartur med pendeltoget fra Stockholm sentrum, og kan altså med litt godvilje kalles for Sveriges Lillestrøm (riktignok har ingen norske artister jeg kjenner til lagd noen låter med Lillestrøm i tittelen, mens Huddinge kan skilte med både Hoola Bandoola Band og Thåström - dog med en viss bismak, så det er mulig vi kan si vi det er greit). 

Der var noen nordiske kolleger samlet for å planlegge et utvekslingsprosjekt om nordisk språk- og bildekultur for elevene våre. Jeg elsker å treffe lærerkolleger fra andre land. Vi har alltid mye å snakke om, vi diskuterer og sammenlikner, peker, ler og forklarer. Noen ting er åpenbart universelle, mens andre ting er svært særegne for hvert enkelt land. Dette kan jeg si med en smule trygghet. Riktignok er jeg fersk i lærergjerningen, men har vært så heldig i jobben at jeg allerede har forholdt meg til lærere fra Nederland, Tyskland, Spania, Ghana, Sverige, Danmark og Finland. Nok til å ane et visst mønster, med andre ord.


Nå er det altså nordisk samarbeid som står på timeplanen vår, og det er altså et mer eksotisk landskap enn man skulle tro. For vi forledes så lett til å tenke at vi kjenner nabolandene våre, pfff, der er det ikke mye variasjon å hente. De er så like oss, vi kan sågar forstå hverandre til en viss grad. Herlighet, sendes ikke Skavlan i både Norge og Sverige, kanskje? Er ikke Danmark vårt nærmeste ferieland? Er vi ikke interiørblogg-forgapt i finske designere?


Men så sitter man der på møte, både svensken, dansken, nordmannen og finnen. Praten går tilsynelatende både raskt og lett, vi nikker på oss samnordiske whiplasher og er rørende enige. Helt til noen stiller et spørsmål om det som har blitt sagt, noen andre skal forklare – og alle skjønner at neida, her har vi ikke kommet til samme forståelse i det hele tatt. Og huhei, da begynner moroa. 

Vi holdt på til langt utpå ettermiddagen, og så var det middag. Etter en suverent hyggelig restaurantopplevelse i Stockholm sentrum i går kveld, uttrykte en av deltakerne forsiktig at visst blir man litt sliten i hodet av å oversette, tyde, presisere og konsentrere seg hele tiden. Alle kunne si seg enig i det. Og det er virkelig en nyttig erfaring når man skal jobbe med minoritetsspråklige elever. Det kan dessuten bli en veldig nyttig opplevelse for alle elevene våre, når de forhåpentligvis skal samarbeide. 

De norske delegatene, aka avdelingslederen min og jeg, hadde booket oss inn på et gammelt kolerasykehus i Stockholm sentrum.

Det er kanskje litt urettferdig å omtale hotellet utelukkende som dette, for det har vært langt mer enn kolerasykehus siden det ble bygd på 1700-tallet. Bryggeri, for eksempel.
Uansett var det et veldig sjarmerende hotell, med gamle steintrapper, knirkende gulv, kakkelovn i gangen og stukkatur i taket. Jättemysigt!

 
Jeg ble veldig begeistret over den store parken utenfor vinduet mitt, hvor kattene slanget seg i kveldssola. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var mange store steinstøtter i den parken, og at kattene hadde påfallende lange ører. Jeg hadde med andre ord utsikt til en gammel kirkegård bebodd av hoppende kaniner. 
Bonus!

Etter to dager med nordisk møtevirksomhet har vi kommet fram til et tema og en struktur vi vil jobbe videre med (og vi har forbrødret og forsøstret oss med språklige finurligheter) så gjenstår det å se om vi får den nødvendige økonomiske støtten til et slikt prosjekt. Jeg krysser fingrene, for jeg tror det kan komme mange gode elevprosjekter og erfaringer ut av dette. Og da kommer jeg til å skrive mer om det. 


Men for å komme tilbake til innledningsgåta: Herlighet, så imponert jeg er over svenskenes matordning i skolen. I går fikk vi currykylling med ris og salat, og naturligvis fantes det en vegetarcurrygryte for de som ikke spiser kjøtt. 

Maten var enkel, velsmakende, delikat og sunn, og spisesalen hadde glade farger, rene flater og effektivt personale. I dag fikk vi ei deilig, spicy linsesuppe med ris og salat (den var allerede vegetarisk, men det fantes også et laktosefritt alternativ). Vi ble mette og glade. I spisesalen observerte jeg lærere og elever som spiste og prata, noen bord hadde blanda klientell hvor både voksne og ungdommer spiste og gestikulerte, andre var rene elevbord og lærerbord. Men du verden, så bra med sånne møteplasser. Det har ikke vi.
Hvordan gjør de det? Hvorfor vil ikke vi satse på dette? Jeg er så misunnelig!

Plutselig sommer, alt som før

Nesten 17 grader i vannet var det nede i sundet vårt i dag. Ikke for pyser, men når det er kjempekjempevarmt og helt vindstille på land, er verken Storebror (11), Kompisen (11) eller Lillesøster (6) vonde å be. Løpefart fra brygga, praktfulle plask i vannet - og veldig hurtig oppstiging. Så kan man tørke seg på solvarmt svaberg mens båtene tøffer forbi. Det er rushtrafikk i Strømsund på en dag som denne. Dette er det nærmeste vi kommer stress.

Hundreogførti meter unna sundet er det langt fra hektisk. På hytta går nemlig ikke tida som andre steder, egentlig forholder vi oss ikke til den i det hele tatt. Mens Storebror, Kompisen og Mannen er på båttur til Hankø for å handle og Lillesøster leker med en hyttenabo ved rumpetrolldammen, gjør jeg nyttige ting veldig langsomt. Gresset er blitt langt, tenker jeg, og finner fram klipperen. Så rusler jeg rundt på plenen og gjør noe med det, mens tankene flyr og sola steiker. Steker, heter det strengt tatt her i Østfold. Og røker, leker og lere. Diftonger har ikke noen plass her, til gjengjeld er vokalene lange som en fellesferie. Det tar ikke mange dagene her ute før jeg siger inn i barndommens sommerdialekt.

Mange bloggere driver med dagens outfit, og jeg humrer litt for meg selv mens jeg klipper gresset. For egentlig burde jeg tatt bilde av dagens hytte-outfit. En (litt for liten) rødrutete sommerkjole, Mannens utgåtte tennissko og venninne Rikkes overdimensjonerte stråhatt. Samt solbriller, selvfølgelig. Funksjonelt og behagelig ruler her ute: Bitteliten kjole fordi det er varmt, de gamle skoene fordi jeg klipper plenen, og sommerhatt for å unngå solstikk. Så suppleres antrekket utover kvelden, når temperaturen synker og myggen våkner til dåd. Som regel med joggebukse under kjolen, fars gamle filttøfler på føttene og ei hettejakke eller to. Ofte mangle bare en aluminiumsfolie-hatt for å komplettere looken. Vi kaller den hytteeksentrisk. Førstgangsgjester her ute stiller ofte med ordentlige antrekk og sminke og sånt, men det tar ikke lang tid før de omfavner den unike og velsignet behagelige stilen her, de også. Come over to the hytte side - her er det behagelig.

Da vi kom ut hit i går kveld var det årets første tur for meg, og jeg hadde kjent suget etter Costa del Østfold en stund. Resten av familien var her forrige helg, mens jeg satt hjemme med eksamensoppgaven min. Mannen sendte oppmuntrende bilder av Storebror som spikka greiner og bygde korthus og Lillesøster som fikk Yatzy og klatret på svaberg. Jeg trøsta meg med at neste helg, åh, neste helg - DA skal jeg hytte meg til som aldri før. Og selv om jeg fremdeles hveste og hosta og fikk kniver i halsen hver gang jeg svelga, insisterte jeg på å reise. Man kan like gjerne være syk på hytta som hjemme, tenkte jeg. Og litt sjøluft kan gjøre underverker. Mye tyder på at jeg hadde rett i t siste. I morgen skal jeg nok sågar prøve å bade, jeg også. Det går ikke an å la være når man er selvoppnevnt bademester.

Storebror har med selveste Kompisen for første gang. De ble kjent med hverandre da de begynte i samme barnehage som toåringer, og siden har de vært venner, selv om de ikke går på samme skole. Denne helga har de gjestehytta helt for seg selv. Da vi satt ute i går kveld hørte vi bruddstykker av latter, prat og musikk ut gjennom det åpne vinduet. Og jeg tenkte på den sommeren jeg var nesten tolv, og vi var en gjeng som streifet rundt på øya her, bading og fisking og overnatting i telt.

Så nå sitter jeg i skyggen på terrassen med litt rosévin i glasset og en saftis i hånda. Lufta står helt stille, og de enest lydene er fra ubegripelig mange fugler og insekter som kvitrer, ko-ko-er, surrer og suser - samt fjerne rop fra badende og lekende unger nede i sundet. Det er fremdeles litt for varmt til å tenne grillen. Men jeg kan sikkert ta et glass til mens jeg venter. Jeg har tross alt klippa plenen i dag. Nesten hele.

Dette handler om litt av hvert

– Altså, jeg kan virkelig ikke forstå mote! Storebror (11) stirrer vantro på TV-skjermen, hvor ei dame med et slags fruktfat på hodet synger i ekstremvær-vindmaskin. Han tilhører slett ikke den generasjonen som har et spesielt forhold til Melodi Grand Prix. Han kaller det sågar Eurovision.

Jeg sitter hvesende og snufsende ved siden av ham i sofaen. Ikke fordi jeg blir så inderlig rørt av denne sangkonkurransen, men fordi jeg er dønn, sylte forkjøla. Etter et en heidundrende søttendemaifeiring gikk jeg rett på en intens eksamenshelg. Jeg sov ikke i det hele tatt fra lørdag til mandag, bare leste og skrev, drøfta og greide ut om. Klokka 08.10 mandag morgen satte jeg punktum, dro på HiOA og leverte besvarelsen i tre eksemplarer, og så bar det rett på jobb. Jeg merka at halsen var litt sår allerede da. Og verre skulle det bli.

I går vurderte jeg meg fremdeles frisk nok til å dra på jobb. Det er tross alt siste innspurt før eksamenstid og sommerferie. Men i dag måtte jeg bare kaste inn håndkleet. Jeg prøvde virkelig, men når man må sette seg litt nedpå og hvile etter å ha vært på badet, er det et tegn på at man ikke har så mye på jobben å gjøre. Jeg knirka som ei gammel loftsdør da jeg ringte sjefen for å beklage meg. Det var jo så mye jeg skulle gjøre! I stedet ble jeg liggende hjemme og svette. Nydelig sommervarme ute, skyhøy febervarme inne. Snufs.

Men jeg fikk sove. Brorparten av dagen, faktisk. Nok et tegn på at man ikke er i form, men det hjalp virkelig å sove. Og å true Storebror (11) til å hente opptil flere is til meg fra fryseren, for jeg hadde så voohohondt i halsen. 

Utpå kvelden får jeg altså stabla meg til i sofaen med laptop på fanget og MGP på fjernsynet. Det som mangler av musikalsk kvalitet, oppveies langt på vei av kostymer, effekter, uttale og tekster. Aiaiai. Dessuten får jeg altså anledning til å gi Storebror en liten forelesning i Eurovision-historie. Om at alle måtte synge på sitt eget språk, og at det tidligere bare var vesteuropeiske land med. For dette er også en slags inngang til europeisk historie som sådan. Hvis man legger litt godvilje til.
Og det gjør Storebror, for han liker å snakke om sånt, og han er enormt fascinert av den kalde krigen.

Jeg prøver også å forklare hvor stort dette showet var for oss underholdningsdepriverte barn av 70- og 80-tallet. Men jeg kommer til kort, det er umulig for nåtidas unger å forstå.
Som da jeg underviste en vg2-klasse i mediehistorie, og snakket om NRK og monopolet. En av elevene fikk det ikke helt til å henge sammen, det jeg sa. Hun ble ganske frustrert:
– Monopol? Mener du spillet? Men hva har det med TV å gjøre?

Si meg hvem du heier på

Lillesøster (6) skal legge seg, men er misfornøyd med at pappa er så innmari treig med å komme seg opp i andre etasje for å assistere. Å be et stakkars barn om å begynne leggeprosessen helt på egenhånd uten heiagjeng, er intet annet enn cruel and unusal punishment, det må da alle forstå. Hun maser og gnåler, uten at det ser ut til å få fart i faren hennes.

– Ser du på fotball, eller? roper Lillesøster, for da blir han ofte litt fraværende. Men neida, pappa kan avkrefte det. Ikke noe fotball i dag. Lillesøster er uansett muggen på somlepappa, og bestemmer seg for å servere en utsøkt fornærmelse, plassert der den treffer aller, aller best:
– Bare så du vet det, pappa. Hvis det hadde vært fotball, og hvis det hadde vært LSK mot Etiopia, så hadde jeg heia på Etiopia, asså. 

Der fikk han den.

Håndtakk skal du jaggu ha

Kjære dere ca 60 stykker som var her på søttendemai:
Takk for besøket, det var kjempestas!

Men er det noen av dere som vet hvor dørhåndtaket til vaskerommet har tatt veien?
Det er fremdeles klin borte!
Nå begynner jeg å bli litt lei av å åpne døra med tang.
Alle opplysninger mottas med glede.



Mvh Hanne


PS. Vi har en hatt og et par fat her, for de som måtte savne denslags. Et av fatene er forsåvidt fra søttendemai 2011, men jeg opererer ikke med foreldelsesfrister.

Ukedagsfest og helgehverdag

Søttendemai er en temmelig tradisjonstung affære for meg. Heldigvis er det tradisjoner jeg selv har skapt. De har fått utvikle seg gradvis fordi jeg liker dem og de fungerer. Og derfor gleder jeg meg til søttendemai hvert eneste år. I år hadde jeg riktignok noen små og spredte nedsmeltninger uka før, for det var så gruelig mye annet å gjøre at jeg ikke helt så for meg hvordan jeg skulle komme i mål med alt og fremdeles beholde et snev av livsgnist og lykke. Men det gikk alldeles glimrende, ikke minst takket være uvurderlig hjelp fra venninne Rikke.

Vi har arrangert selskapeligheter sammen så mange ganger at vi er et veritabelt drømmelag, rett og slett. Om ettermiddagen 16.mai sendte vi Mannen ut for å handle, og før vi visste ordet av det hadde vi montert to partytelt i hagen, møblert tre lange bord, satt to brøddeiger, lagd potetsalat, fjerna de mest aggressive hybelkaninene og lagd verdens beste sjokolademarengsbunn. Pluss mye annet som jeg ikke kommer på i farta, men som vi neveklaska hyppig og behørig for mens vi holdt på. Som vanlig var vi flinke til å fokusere på mestring og overse uvesentligheter.

Som vanlig var det barnetog og aktiviteter på skolen, men i år skulle Lillesøster gå med skoletoget for aller første gang. Mannen er foreldrekontakt og dro derfor avgårde med dem grytidlig for oppstilling og avmarsj, mens jeg brukte en del tid og krefter på å montere på meg bunaden. Den var som vanlig litt for trang. Men inn i den kom jeg, og opp på skolen bar det. Der traff vi naboer og venner, og ungene spant rundt mellom kakekø og aktiviteter.

Som vanlig var det vanskelig å få begge to til å posere pyntelig foran et kamera samtidig. Men fine var de, og et slags bilde ble det. Og så var det hjem til selskapeligheter resten av dagen.

Som vanlig hadde vi invitert til åpent hus og hage. Det begynte vi med da vi flytta hit våren 2000, og etter hvert har både arrangementet og mange av gjestene vokst. Jeg ser halvstore og store ungdommer som var småtasser da vi begynte med dette. De husker knapt noen annen form for feiring, og heldigvis fortsetter de å komme hit. Og nesten hvert år dukker det opp nye småtasser. Ikke bare småtasser, for øvrig – nesten hvert år er det ferske voksne her også. Faste travere tar med seg mora si eller ei søster som er på besøk, noen har med splitternye kjærester som skal introduseres for tradisjonen, og noen er nyinnflyttet i nabolaget. Noen er her hele dagen, andre kommer innom mellom andre poster i programmet. Det er skikkelig fint.

Som vanlig hadde vi parykk-og-potetløp. Det er en litt mer underholdende variant av det klassiske potetløpet, og gjennomføres som stafett hvor deltakerne ikke bare må veksle poteter, men også parykker. De minste får løpe sammen med en større deltaker, og vinnerlaget får medaljer. Og det tas alltid deltakerbilde.

Litt utenom det vanlige fikk jeg en veldig hyggelig gave fra to nydelige representanter for årets russekull. De var først innom med russebilen sin natt til 17.mai, og syntes parykk-og-potetløp hørtes så besnærende ut at de lovte å stille opp. Det gjorde de jaggu også, til tross for at de ikke hadde sovet mye om natta. Og de hadde altså med seg denne fine blomsten, noe som selvfølgelig gjorde meg helt pipeglad og lettrørt.
Men ikke nok med det: Da de hørte at jeg ikke hadde fått tid til å lage noen quiz, diska de like gjerne opp med 40 gode og krevende spørsmål i samarbeid med Storebror og kameraten hans, og var quizmastere med stålkontroll. Deltakerlagene var satt sammen av folk med uhyre variert og god kompetanse, men det var pinlig mye vi bomma på.

Som vanlig runda vi av kvelden med hodeplagg og fjas. Vi har ei stor utkledningskiste til inspirasjon, men det viser seg dessuten at det meste kan brukes til nasjonalromantisk hodepynt. Hva med denne vidunderlige og erkenorske kreasjonen av blomster, flagg, lompe og medaljer? Less is a bore.

En grovopptelling antyder at det var drøyt 60 personer her i år, i hele aldersspennet fra 10 måneder til noenogfemti år. Omtrent som vanlig, altså.

Men når man har helgedager midt i uka, må man legge ukedagene til helga. For som vanlig er jeg inne i høysesong og eksamenstid, og da teller hver eneste jobbedag. Derfor har jeg sendt resten av familien på hytta for helga, så jeg kan late som det er hverdag og konsentrere meg om min egen hjemmeeksamen.

Så nå sitter jeg her med hodet fullt av syntaktisk analyse, sentrale rettskrivingsmønstre og opplegg for skrivekompetanse i videregående skole. Forhåpentligvis ender det opp i en brukbart strukturert eksamensoppgave i tre eksemplarer innen mandag klokka 11.
Det er i hvert fall helt greit med litt hverdag igjen etter en sånn fullkommen festdag som søttendemai, uansett hva kalenderen sier.

Og om en drøy måned er det sommerferie.

Retrorussespesial

Det er pre-søttendemaitider og vi vasser i russ. I lokalavisa vår leste jeg tidligere i vår noen intervjuer hvor vg3-elever fortalte om forventningene til russetida. De var jevnt over skyhøye. Ei jente sa noe sånt som "Jeg satser på å se tilbake på russetida som den aller beste tida i livet mitt".

Jeg lo og lo. Og da jeg var ferdig med å le, tenkte jeg huff da. Du regner altså med at alt du opplever etter 18 blir en nedtur? Snakker om å legge lista lavt for resten av livet!

Og jeg ser dem jo overalt, på skolen og butikken, jeg hører dem i gatene om natta. De prøver vel forsåvidt å være både sprø og kreative, men sant å si er det ikke overvettes imponerende, det de driver med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk.

For all del, jeg synes de er fullstendig bedårende og fine. Men det er all mulig grunn til å håpe at det ikke er høydepunktet i livene deres vi bevitner nå. Særlig fordi allmentillstanden til de mest iherdige russefeirende elevene begynner å bringe tankene over på klassikere som tæring, sott og skjørbuk. Det hostes og hveses, haltes og jamres i korridorene. Og da snakker vi bare om de som faktisk er friske nok til å møte opp.

Og med den gammeldamegneldringa er det på tide å skule skue litt bakover. Nærmere bestemt til Moss i mai 1991, da undertegnede og vennene hennes løp rundt med rød kjeledress (ja, vi hadde hele kjeledresser, den gangen) og følte oss sprøere enn flatbrød.

"Kom ikke og si at berlinmuren er revet - hold deg til pensum! (Sponsa av norsk lærerlag)"            
 Åjada, fanen vår i russetoget-91 var både tidsriktig og satirisk. Pilutta lærerne, lissom.

Vi hadde gleda oss til russetida siden barneskolen. Russetida! Ooooæææh! Den lå der i enden av 12 års skolegang (ja, vi hadde tolv års skolegang, den gangen) som en skimrende, magisk periode da alt var ellevilt og vidunderlig, og vi skulle finne på de mest crazy ting.
Selvfølgelig ble det ikke sånn. Vi prøvde riktignok, vi også, men sant å si var det ikke overvettes imponerende, det vi drev med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk fra skikkelig middels bilstereoer.
Det viste seg at russetida rett og slett var litt oppskrytt, og heldigvis har jeg hatt både ellevillere og mer vidunderlige perioder senere i livet. Hele tida, faktisk.

Så jada, jeg skjønner jo greia med forventninger og alt det der.
Men allikavæl, da. Burde de ikke ha lært noe på alle disse årene?

Fredagsdiktet: Vennskap

VENNSKAP

Hva jeg søker i vennskapet

Nesten ingenting og likevel mer

enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg

og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet

ikke engang bekreftelse søker jeg

Det har jeg fått eller stjålet som barn

Det forsøker jeg å gi mitt eget barn

Jeg er langt over førti år

Det er ikke mer å hente av slike ting

Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg

til andres

Hva er det da jeg søker

Jeg går og bærer på biter av visdom

brokker av mening, ilanddrevne skår av

skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen

Og det jeg søker er noe som stemmer med mine

funn, de få og forferdende øyeblikk

da mine ord og en annens ord

plutselig faller på plass i hverandre

Og jeg ser mer enn jeg kan se alene

Jeg ser!

(Stein Mehren)

Internettet mitt deler boktips

I kommentarfeltet til Lest i april lurte Marte på hvilke boktips jeg fikk på Facebook da jeg var ferdig med Hunger Games og klagde min nød.
Jeg deler rett og slett hele kommentartråden her, så kan interesserte danne seg et slags bilde av hva som er verdt å få med seg.
Men ettersom Fb-vennene mine ikke har bedt om å outes på interwebben, har jeg fjernet profilbilder og etternavn (bortsett fra mitt eget profilbilde. Fordi jeg er så tøff med bart og skjegg). Ja, også har jeg lagt til noen linker her og der (1). Som en slags sørvis.

Hanne J Har skrekkelige abstinenser etter å ha lest ferdig Hunger Games-bøkene, og sliter med å finne noe som kan fylle tomrommet. Trenger sårt gode boktips, gjerne i samme sjanger.


Ida  Jeg har tydd til Buffy i abstinensperioden. Akkurat nå: Sesong 5, Buffyboten akkurat ankommet.
Men gjerne noe i bokform også, jeg henger meg på her!

Frode  jeg sier bare Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J Men jeg så jo ferdig den aller siste episoden av Buffy i forrige uke, Ida, så jeg har dobbelabstinenser. *sukk*


Rikke  Men alle kan ikke være på jakt etter boktips, noen må komme med dem også! Bill.mrk. desperat.

Frode  gjentar meg selv hvis den forsvant mellom postene her: Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J  Åja, Frode - den har jeg faktisk tenkt på, men så glapp det igjen. Skal jaggu sjekke ut, takktakk! Finnes den for Kindle, tro?


Thea  Anbefaler A Song of Ice and Fire-serien! Om du ikke har lest den allerede, da.

Frode  tror Battle Royale er for Kindle, ja. Legg merke til tror.


Hanne J  Men er ikke det den derre Game of Thrones-serien, da, Thea? Og i så fall: Er bøkene bedre enn TV-serien, for den får jeg ikke fot for.

Tommy  Dead Zone tvserien, Hanne.



Hanne J  Åja, det stemmer, Tommy! Har den på lista mi. Men det er egentlig mest krise på lesefronten nå, for jeg har begynt litt på Angel i Buffy-abstinensen. ;)

Rune The Darkness That Comes Before (The Prince of Nothing, Book 1): 
Strikingly original in its conception, ambitious in scope, with characters engrossingly and vividly drawn, the first book in R. Scott Bakker's Prince of Nothing series creates a remarkable world from whole cloth—it's language and classes of people, its cities, religions, mysteries, taboos,...




Rikke  Søkte nettopp på hva man bør lese når man har Hunger Games-abstinenser på Google, og der dukket det opp en bok som heter The girl who owned a city. Hele verdens befolkning over 12 år blir utradert av virus, barna må få samfunnet til å fungere videre. Høres ikke galt ut (eller altså, høres jo helt rablende galt ut, men er kanskje en god bok).



Hildur  Tips fra 15åringen her;
◦ Matched
◦ Hush Hush (på norsk heter den Fallen Engel)
◦ Fallen

Hanne J  Åh, den virker jo veldig lovende, Rune - men Amazon påstår at jeg ikke får kjøpe den som Kindle-versjon fordi jeg bor der jeg bor. Da blir jeg ganske muggen.

Har du noen forfatternavn, Hildur? Finnes flere bøker med lignende titler. :)


Rikke  Kom plutselig på at jeg har lyst til å lese Bossypants av Tina Fey - også er ikke den tilgjengelig i Kindle store heller?? Må man bli sur på Amazon nå, liksom?



Thea  Stemmer på en prikk. Bøkene er mye mer detaljert, noe som gir mer innblikk i dette universet. Som du kanskje vet, har forfatteren ingenting imot å drepe nøkkelpersoner når du minst venter deg det, noe jeg tenker en del lesere har et elsk/hat-forhold til. Jeg digger det, fordi det gjør alt uforutsigbart og spennende! Kapitlene (5-15 sider) følger historieløpene til forskjellige karakterer, og avslutter ofte med cliffhangers, noe som gjør at du bare må lese videre. Lettlest på engelsk :)



Bente  En avisartikkel om Hunger Games tipset om flere bøker som lignet.. og en av dem er denne:
Tomorrow, When the War Began

Hanne J   ‎Thea: Åh, jeg har et veldig elsk/hat-forhold til folk som dreper nøkkelpersoner, men adskillig mer elsk enn hat. Det er det som gjør Joss Whedon så finfin, for eksempel. Og Walking Dead. Og Hunger Games. Hm, kanskje jeg bare skal stole på deg og gjøre et forsøk, da. Du er jo troverdig. ;)

Hold oss oppdatert, Bente - omtalen virker i hvert fall lovende.


Hildur  Forfatter ja, smart;)
◦ Matched, Ally Condie
◦ Hush Hush, Becca Fitzpatrick
◦ Fallen, Lauren Kate
Og så kommer hun med House of night, P.C Cast og The Host, Stephanie Meyer.
 (1)

Hanne J Stephenie Meyer leser jeg ikke, Hildur, der går grensa. Men de andre skal jeg ta en titt på. :)




Thea  Haha, ja, verdt forsøket! Ble helt forelsket i serien, og begynte å lese bøkene fordi jeg ikke gadd å vente et halvt år på å finne ut resten av storyen. Er dog ingen lesehest til vanlig, men denne bokserien gir meg abstinenser. Jeg vil ha feedback når du er ferdig med den, da. Tenker det tar deg én eller to uker når du først kommer i gang ;)



Rune  Kjøp de bøkene på gamlemåten Hanne, det fortjener de ;-)


Hildur  "Assa lissom den er HELT annerledes enn Twilight. Seriøst!!" Jeg vet ingenting, har ikke lest noen av hennes anbefalinger etter at jeg led meg gjennom Evighetens kyss...(men vurderer altså nå Hunger Games) Lykke til:)


Hanne J  Haha, Hildur - skjønner! Men du kan altså trygt lese Hunger Games. Den er fantastisk!



Kristin  Folkens! Uglies-serien av Scott Westerfeld! Leste den rett etter Hunger games, og den er kanskje for litt yngre lesere, men den funker! Fremtidsdystopi der alle får obligatorisk skjønnhetsoperasjon til 16-årsdagen. Vår heltinne får en vanskelig motstandsrolle mot det hele.


Hanne J Oi, den virker lovende, Kristin! Særlig ettersom du leste den etter Hunger Games. Litt Brave New World-vibber, der?


Frode  når det gjelder TV-serier, så gikk Fringe under radaren min i første omgang, men når jeg endelig ga det en sjanse hadde jeg fire flotte, tullete sesonger foran meg.


Arne  Den ligner kanskje ikke så mye på Hunger Games, men det er Young Adult Fiction: Cory Doctorows Little Brother. Er til og med oversatt til norsk. Eller hva med Gillian Flynns Dark Places? Krim, definitivt for voksne, men med tøff kvinnelig hovedrolle. Ligner selvfølgelig ikke på Hunger Games den heller, men er "a damn good read".

Hanne J  Jeg er alltid klar for "a damn good read", Arne - bring it on. God voksenkrim er for eksempel finfint!


Margrethe Jeg er enig med Thea, stemmer for A Song of Ice and Fire. Veldig spennende og altoppslukende! :-)



Arne Åja, har du ikke lest George RR Martin er det bare å hive seg på. Og si farvel til fritid i overskuelig fremtid.


Hanne J  Okei, nå er det så mange (presumptivt oppegående folk) som har anbefalt George RR Martin at jeg definitivt må gi bøkene en sjanse.




Jepp, det var altså den tråden. Hvis du sitter på noen ypperlige bøker som ikke er nevnt på denne lista, setter jeg (og sikkert flere andre) pris på om du legger igjen et tips i kommentarfeltet her. Takketakk!



(1) Med et åpenbart unntak: Jeg linker altså ikke til Twilight eller andre Stephenie Meyer-relaterte ting. Selv ei litt laus bloggedame har prinsipper.

Snapshot (22)

Lillesøster (6), Hanne (39) og Mamma/Mormor (72) knipsa av Mannen i et tulleøyeblikk forrige fredagskveld.
Tre generasjoner lattermilde og (på hver vår måte) høylytte jenter.
Vi har ikke ett eneste gen til felles, noen av oss, men vi deler veldig mye annet.

Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.
(Astrid Trotzig)

Lest i april

Den observante leser kan ha fått med seg at jeg ikke hadde noen lest i mars-liste her på bloggen. Det skyldes det enkle faktum at jeg ikke leste noe som helst i mars, fordi jeg var så opptatt med å heie meg gjennom alle sju sesongene av Buffy. 


Hunger Games-trilogien av Suzanne Collins
The Hunger Games
Catching Fire
Mockingjay

Jeg lasta ned Hunger Games-trilogien (Kindle på iPad) for lenge siden, men hadde lenge litt motvilje mot å lese dem, hadde ikke helt trua, rett og slett. Men så kom april, og med den begynte jeg å tenke på bøker igjen. Buffy gikk mot slutten, og jeg var klar for flere slagkraftige kvinnelige protagonister. Da var det naturlig å rette blikket mot Katniss og co.

Etter bare et par avsnitt i bok nummer én var jeg solgt: utrolig fengende! Du verden, som man blir sugd inn i Collins' univers. Jeg pustet nesten ikke i løpet av boka, har jeg inntrykk av. Og på flyet hjem fra London satt jeg og stortuta skamløst fordi det var så rørende, det hele. Konseptet er jo usedvanlig brutalt. Det er ganske strålende gjort av Collins å få det til å fungere som det gjør.

Den første boka fungerer aller best. Den er stram, overbevisende, medrivende og har gode skildringer. Det eneste jeg stussa en del over (og har diskutert en del med andre) er dette med verden. Panem er jo åpenbart USA, men eksisterer virkelig dette samfunnet i et vakuum? Hva skjer i resten av verden? Det skulle vært interessant å vite noe om, om ikke annet i en bisetning eller fem.

Katniss er en praktfull figur. Jeg tror ikke vi ville blitt bestevenner, men det er heller ikke noe mål. Jeg setter vanvittig pris på at det lages en kvinnelig protagonist som er på den måten: Antiautoritær og dårlig lagspiller. En handlekraftig og sint ensom ulv. Det finnes så mange, mange sånne mannlige protagonister, det er på høy tid at vi får en Katniss også.
Jeg skal ikke si så mye om handling og innhold for øvrig, for jeg regner med at de fleste har lest (og sett og snakket) mer enn nok om Hunger Games i det siste.


Dark Places av Gillian Flynn
Etter Hunger Games fikk jeg problemer: Hva velger jeg etter en ubegripelig god leseopplevelse? Jeg klagde min nød på Facebook, og ettersom internettet mitt er fullt av hjelpsomme, fine folk, fikk jeg massevis av tips. Nå har jeg ei hel liste, men jeg valgte å begynne med Dark Places, som ifølge Hjorthen er krim, definitivt for voksne, men med tøff kvinnelig hovedrolle. Ligner selvfølgelig ikke på Hunger Games den heller, men er "a damn good read".
Det hadde han helt rett i. Dark Places er krim nok til å være sjangergjenkjennelig, men så velskrevet og velskildret at den har verdi langt, langt utover selve plottet. 

When Libby Day's mother and two older sisters were slaughtered in the family's Kansas farmhouse, it was seven-year-old Libby's testimony that sent her 15-year-old brother, Ben, to prison for life. Desperate for cash 24 years later, Libby reluctantly agrees to meet members of the Kill Club, true crime enthusiasts who bicker over famous cases. She's shocked to learn most of them believe Ben is innocent and the real killer is still on the loose. Though initially interested only in making a quick buck hocking family memorabilia, Libby is soon drawn into the club's pseudo-investigation, and begins to question what exactly she saw—or didn't see—the night of the tragedy. Flynn fluidly moves between cynical present-day Libby and the hours leading up to the murders through the eyes of her family members.

Se også:
Lest i februar
Lest i januar