Lest i mai

Næmmen du store all verden, jeg har glemt å legge inn leseliste for mai! Og nå er vi nesten halvveis i juni, det er intet mindre enn en skikkelig liten og ubetydelig skandale.

Sharp Objects av Gillian Flynn
Etter anbefaling fra Hjorthen leste jeg Flynns Dark Places i april, og den ga mersmak. Så jeg lasta øyeblikkelig ned debutboka hennes og leste den i et grådig jafs. Sharp Objects er også velskrevet, mørk og med en markant og utypisk (anti)heltinne: Camille Preaker, journalist og eklatant selvskader. Hun har ikke vært i den lille hjembyen sin på mange år, da hun blir sendt dit av redaktøren for å skrive om en drapsgåte. Som i den andre Flynn-boka handler det om dysfunksjonelle familier og kvelende lokalsamfunn, og det er skildret så klaustrofobisk godt. Her snakker vi kvalitetskrim med verdi utover krimplottet. Jeg likte denne bedre, rett og slett. Flynns tredjebok kommer i disse dager, og jeg skal garantert lese den i ferien. Nammenam.

The Bitch Goddess Notebook av Martha O'Connor
En fiffig effekt av å lese bøker på den elektroniske måten, er at man kan bedrive en slags kindlesurfing. Typisk nok ble jeg ferdig med Sharp Objects seint om kvelden, og var klar for mer. Så jeg fulgte amazons tips om at "folk som kjøpte x likte også y", og endte dermed opp med denne. Og for all del, boka hadde noen ting til felles med Flynns. Den var mørk, medrivende, ganske så velskrevet og med kvinnelige hovedpersoner.
Dette var imidlertid en sånn bok man riktignok sliter med å legge fra seg underveis, men som ikke etterlater seg noe varig inntrykk. Den virker mye bedre underveis enn etterpå. Jeg innser at det ikke nødvendigvis er en god beskrivelse. Men jeg ble altså litt snurt. Det var så mange tråder og historier, så mye tristesse - og så lite igjen til slutt.

Kvinner av Marilyn French
Første gang jeg leste denne feminist-mursteinen (ganske tidlig på nittitallet) holdt jeg på å kveles, husker jeg. Ikke fordi den var dårlig, men fordi kjønnet mitt føltes som ei traurig tvangstrøye. Jeg leste for øvrig mye feministlitteratur på den tida, både fra søttitallet og samtidig.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gikk løs på Kvinner nå, for vanligvis når jeg har mye å gjøre tyr jeg til lettleste pageturnere i krimsjangeren, eller gamle favoritter jeg nesten kan utenat. Jeg antar at der har sammenheng med bøkene jeg har lest i det siste – med tøffe, kvinnelige rollefigurer. Hvordan er det å lese søttitallsfeminisme midt oppi dette, det kunne vært interessant, tenkte jeg plutselig. Og jeg er fremdeles usikker på konklusjonen. For Kvinner har absolutt en verdi, men den er samtidig veldig tidstypisk. Og jeg tenker at bokas verdi kanskje ligger mer i det politiske enn i det litterære. Jeg blir altså fremdeles sint. Jeg vil at unge mennesker skal lese boka. Men jeg tenker samtidig at den med fordel kunne vært kortere.

Se også:
Lest i april
Lest i februar
Lest i januar