fredag 8. juni 2012

Før jeg visste ordet av det var jeg mer enn voksen

Sofaen bød seg fram på skamløst vis da jeg var ferdig på jobben i ettermiddag. Jeg satte meg godt til rette med A-magasinet og lot meg gladelig omfavne av fredagsfølelsen. En stakket stund var jeg helt alene hjemme, også. Aaah. 

Det har vært ei bratt jobbeuke med mange ekstra timer til møter, samtaler, notater, oppsummeringer, eksamensforberedelser og ikke minst skoleårets aller siste vurderinger. Foruten eksamensvurderingene, da. Dem gjenstår det mange, mange av. Flere av elevene våre er godt i gang med eksamen: I går delte jeg ut forberedelsesoppgavene i tverrfaglig eksamen i mediefagene til halve vg2-klassen min, og nå jobber de på spreng med ymse medieprodukter. Det er nemlig en praktisk eksamen, og jeg har tilbragt mye tid på utstyrsrommet vårt for å låne ut kameraer og annet stæsj. Mandag har de (og jeg, forsåvidt) selve eksamensdagen, og deretter skal resten av klassen i ilden.

I tillegg til å være eksaminator for egne elever, sendes jeg avgårde til andre skoler rundt omkring i fylket for å være ekstern sensor. De første gangene var det en veldig rar rolle å ta på seg. Jeg så den nakne angsten i blikket til de fremmede eksamenskandidatene, og følte virkelig at jeg bare lot som: Oi, de tror de får en skummel, seriøs, ordentlig sensor, og så er det bare meg, lissom. Tenk at de lar seg lure!

Men det gjør de altså, gang på gang. Og jeg er i ferd med å innse at sensor-Hanne faktisk er meg, det også. Særlig skummel tror jeg allikevel ikke at jeg er. Jeg vet jo hvor nervøs en stakkars ung kandidat kan føle seg, og prøver å få dem til å senke skuldrene og vise hva de kan. Og jeg sier det ofte til egne elever når kalenderen nærmer seg eksamenstid og de første antydningene til nervøsitet melder seg i klasserommet: Verken eksaminator eller sensor er ute etter å ta dere. Vi vil dere vel.

I ettermiddag lot jeg som sagt alle jobbetanker fare for en heftig date med sofaen og A-magasinet. Jeg lente meg makelig tilbake med beina på bordet, og kjente på hvor godt det var å sitte sånn. Kanskje jeg skulle ta meg en ørliten høneblund også? Jeg var jo egentlig litt sliten.

Plutselig kom nabogutten (5) trampende inn i stua for å se om det var noen barn her, men det var jo bare meg. Vi er ganske gode kompiser, og noen ganger har han hatt lyst til å være på besøk selv om jeg har vært det eneste selskapet. Nå kikket han imidlertid granskende på meg:
– Jeg vet hvorfor du bruker briller, Hanne. Det er fordi du begynner å bli gammel. Da går det sånn. 
 Og med den lystige meldinga marsjerte guttungen ut igjen for å lete etter noen festligere folk å henge med. Unger, altså. Det er godt de er søte.

Mens jeg ble realitetsorientert av en femåring, hadde Mannen sitt livs opplevelse på Polet i dag. Han ble spurt om legitimasjon for å kjøpe vin. I en alder av førtiénogethalvt år.
Det er godt han har reist avgårde på hyttetur med broren sin, for jeg er redd for at vi er en litt dårlig match akkurat i aften. Han, høy som en drage på sin egen ungdommelige framtoning. Og jeg, to år yngre enn ham (!) og åpenbart klar for kamferdrops og Ønskekonserten.

Det er mange roller man må forholde seg til, gitt. Jeg hadde så vidt klart å venne meg til tanken på å være voksen og seriøs. Før jeg visste ordet av det var jeg visst en sånn derre cougar, attpåtil.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå har jeg et visst grunnlag for å kalle ham drittunge. Hvis det skulle falle seg sånn. Og det skal man ikke se bort fra at det kommer til å gjøre.

5 kommentarer:

livetleker sa...

Jeg bare advarer deg, Hanne, - den der kommer du til å få høre resten av ditt liv. Faren min er 73, og ennå får vi høre historien et par ganger i året, den om den gangen han i en alder av førtienogethalvt eller deromkring ble spurt av damen på polet i Strömstad: Har ni inget betyg!

Hanne sa...

Livet leker:
Å, jeg er så veldig, veldig klar over det - det er nettopp det som er så fortærende.

Mamma er for øvrig ett år yngre enn pappa, og før fikk hun høre irriterende ofte at sannelig hadde hun giftet seg med en ung mann!
Hun fikk imidlertid sin solide triumf for et par år siden, da det kom for en dag at Lillesøster trodde at Beste var pappaen til Mormor. Hahaha!

frk. Figenschou sa...

en gang ble jeg bedt om leg på den måten: oh, shit, burde jeg bedt deg om leg eller?! Da følte jeg meg veldig gammel.
Og husk at for en femåring er vi jo alle dinosaurer.

Gråbekka`s Blogger sa...

Herlig lesning, måtte le av femåringen og pol historien:)

Man er så gammel som man føler seg, da vil jeg no si jeg er ganske så ung noen dager, mens andre dager er jeg vel 40 - 50 år eldre en jeg er, hehe:)Alder er jo bare ett tall og av og til synes jeg kler min alder ganske så godt:) Tross utseende og rynkene som er på tur:)Ser på det sånn jeg:)

Ønsker deg en herlig dag!:)

Hanne sa...

frk. Figenschou:
Hehe, ja, måten det spørres på (og situasjonen for øvrig) er slett ikke uvesentlig for opplevelsen.
Du har for øvrig helt rett: For femåringer er alle voksne gamle. For femtenåringer også, egentlig. ;)

Gråbekka:
Jeg pleier å si at jeg består av én del 17 år gammel gutt og én del 90 år gammel dame. De lever side om side i meg, og skal begge ha sitt. Klart det kan være utfordrende å megle mellom dem av og til. Men kjedelig er det sjelden. ;)