Den lille filmkritikeren

Jeg lånte ”The Golden Compass” i kveld. Det er ikke så lenge siden jeg leste boka, og jeg har gledet meg til å se filmen, ikke minst av ren nysgjerrighet i forhold til hva de har gjort annerledes og hvordan de har løst ting.
Storebror var veldig misunnelig, og ba så pent om å få lov til å se den han også. Ti slutt ga jeg etter, til tross for filmen har elleveårsgrense og Storebror går i andre klasse.

Her i huset brukes nemlig filmaldersgrenser veiledende, og det er mange elleveårsgrensefilmer som har sluppet gjennom sensuren og blitt favoritter hos Storebror. Er jeg usikker, ser jeg som regel alltid filmen først selv. Når det gjelder filmer basert på bøker, hadde jeg opprinnelig et prinsipp om at mine barn jaggu skulle lese boka først, og så kunne de få se filmen. Den kamelen har jeg delvis svelget (forparten og en pukkel, sånn omtrent, mens bakparten fremdeles henger utenfor og spreller). Jeg synes fremdeles prinsippet er godt, men jeg har innsett at barn er forskjellige på det området også. Storebror er ikke noen lesehest (med unntak av leksikon og faktabøker), men det viser seg at han er mye mer motivert for å lese bøkene dersom han har blitt pirret av en film.

Jeg har lest denne boka og jeg kjenner sønnen min, så jeg var ikke bekymret for at det skulle bli for skremmende for ham. Men jeg visste også at handlingen kunne bli litt for komplisert for en sjuogethalvtåring, sånn at utbyttet kanskje ikke ble det største.
Så satt vi der, da. Jeg måtte hjelpe til litt med oversettelsen her og der, selv om han hang ganske godt med på undertekstene (glimrende lesetrening, for øvrig). Han fikk med seg at det dreide seg om et parallelt univers og alt det der, og ble både fascinert og tankefull.

Storebror: Du mamma, selv om det ikke er vår planet, må den ha en atmosfære som ligner på den vi har her på jorda, ellers ville de ikke klart å leve.
Jeg: Mmmhm, sikkert sant.
(film snurrer)
Storebror: Men det er jo tull at han der Asriel vil reise til andre universer, for det ville aldri gått i virkeligheten. Da ville han brukt så lang tid at han ville vært død før han kom dit, hvis han hadde klart å finne en måte å reise på, da. Bare å reise til en annen galakse tar for lang tid, altså.
Jeg: Huh?
(film snurrer)
Storebror: Er den verdenen delt opp på samme måte som vår, med samme kontinenter?
Jeg: Øøhhh....jeg tror det.
Storebror: Og har de samme solsystem?
Jeg: Øøhhh....kanskje?
(film snurrer)
Storebror: Hvis de liksom skal være i Norge nå, hvorfor snakker de ikke norsk, da?
Jeg: Fordi det er en engelskspråklig film.
Storebror: Pøh! Det burde de ha gjort. For sånn som det er nå, virker det ikke særlig norsk, altså. Ikke sånn norsk i et annet univers, engang. De kunne vel brukt noen som snakker norsk.

Og sånn fortsatte det. Den unge mannen fant logiske brister og ankepunkter overalt (men ble behørig imponert over isbjørnkampen, det skal han ha). Jeg har lært noe om hvorfor man av og til ikke bør la barna se filmer. Ikke fordi de blir skremt, men fordi de ødelegger hele opplevelsen med krav om fakta og logikk.
Herlighet, hva med litt fantasi, da?

Storebrors konklusjon var imidlertid at han likte filmen brukbart, og først og fremst på grunn av hovedpersonen Lyra. Hun var nemlig så tøff og smart, syntes han. Og det har den lille filmkritikeren selvsagt rett i - Lyra er et herlig, handlende og frittalende unntak fra de vanlige, tradisjonelle jenterollene. Jeg håper at han fortsetter å se på sånt som et pluss.