Jeg har lenge (ja, alltid, egentlig) gått rundt og trodd at deodorant først og fremst er til for at man ikke skal lukte røyskatt. Det er jeg forsåvidt takknemlig for.
Men det var før jeg i går så siste bidrag til den evigvarende serien "produkter du ikke ante at du trengte eller at noen hadde giddet å finne opp før du vantro så det på TV-reklamen". Jeg fulgte først bare halvveis med, så tilgi meg om jeg ikke spikrer alle detaljer. Men det går omtrent som dette.
Scene:
Kvinne og mann, vakre og unge, ligger på strand (eller i hvert fall noe luftig og sommerrelatert). Mann er mandig smilende, kvinne er kokett lattermild.
Kvinne (geiter seg til): Hvilken del av meg liker du best?
Denne? (rekker frem leggene) Eller denne? (strutter med puppene) Eller hva med denne? (rister på hårmanken)
Men neida, den kjekke, akkurat passe urbane mannen går verken for legger, pupper eller hår. Det er armhulene som frister, gitt. Armhulene!
Voiceover sier (noe sånt som): Endelig er den her, den første skjønnhetsdeodoranten. Nivea Pearl & Beauty med perle-ekstrakter blablabla.
På dette tidspunktet er jeg redd jeg ikke hørte alt, for ørene mine falt av og jeg fant dem ikke, og det er jo ikke så rart, for jeg stakk ut øynene forrige gang den ekle tå-reklamen var på TV.
Når jeg opplever virkelig forbløffende TV-reklamer, liker jeg alltid å se for meg hva som har foregått i produktutviklingen. Det er mange ledd noe sånt skal igjennom, fra første, spirende idé til ferdig produkt med påkostede reklamekampanjer.
Se for eksempel for deg en gjeng moderne og effektive mennesker som sitter rundt et bord og diskuterer.
Tema: "Hvilken del av kvinnekroppen har vi forsømt, dere?"
De må virkelig ha vridd hjernene sine for å finne ut av akkurat den nøtta. I en tid hvor spa-presset er altoverskyggende, selv bestemødre vokser brasiliansk og noen visstnok bleker ræva, er det ikke mye uutnyttet territorium igjen.
Men så, etter en liten idédugnad kom et lyst hode på......ta daaa:
Armhulen!
Riktignok har den allerede lenge vært hårløs, men har den egentlig glitret nok, dere? Vært kokett og fristende nok? Rett og slett utgjort det lille ekstra som mannen skal se på og glede seg over?
Å neida, her er det mye å hente! Huff, vi har nok forsømt armhulene våre.
Bingo, så har vi den nye skjønnhetsdeodoranten.
Ifølge nettsiden "holder den underarmene dine vakre og tilbyr deg pålitelig beskyttelse gjennom hele dagen. Takket være dens innovative formel med perlemor, gir den en jevn hudtone for attraktive underarmer som er for vakre til å skjules. "
Oi, jeg har alltid ønsket meg attraktive armer som er for vakre til å skjules! Takket være den innovative perlemorsformelen (sic!), kan jeg altså endelig gå i kortermet genser. Hurra!
Ikke trenger jeg skamme meg over å ha selve deodoranten i skapet heller, for den har nemlig "verdifulle perle-ekstrakter og et lett forførende utseende".
Jeg er så glad for at kvinnerettet reklame har gått fra å være fordummende til å ta oss på alvor, lissom. Så vet jeg hva jeg trenger.
La underarmene blafre - det er perlemor som gjelder i vår!
tirsdag 29. april 2008
mandag 28. april 2008
Vår trallala vår
Jeg tror aldri jeg slutter å bli glad og rørt over akkurat dette: Blomsterbuketter som overrekkes fra små barnehender, mens giveren er så stolt at hun eller han holder på å sprekke. Storebror har i lang tid allerede forsynt meg med gåsunger, som han bærer med seg hjem fra skolen i lommer og svette never. Forrige dagen kom han dessuten med en nydelig bukett med blå blomster fra skråningen borti her. Og omtrent samtidig plukket Lillesøster sin aller første bukett i bakhagen. Er den ikke fin? Er hun ikke fin? Er det ikke fint?
Åh, det er så man kan synge av glede!
fredag 25. april 2008
Fredagsdiktet: I rörelse
Karin Boye har skrevet mange nydelig dikt. Nydelige - og ofte breddfulle av sårhet og vanskelige følelser. Derfor kan det også være ganske sterkt å lese diktene hennes. Men samtidig finnes det mye håp der også. Boyes livshistorie er også sterk. Her kan du lese litt mer om henne.
Det aller mest kjente diktet hennes er nok "Ja visst gör det ont när knoppar brister", men mange har nok også møtt på "I rörelse" før.
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst,
den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Det aller mest kjente diktet hennes er nok "Ja visst gör det ont när knoppar brister", men mange har nok også møtt på "I rörelse" før.
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst,
den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
onsdag 23. april 2008
Amharisk hip hop
Sjekk ut Teddy Yo, en etiopisk hip hop-artist. Det er ålreit å kunne se litt andre sider fra Etiopia enn de som vanligvis vises gjennom norske medier.
tirsdag 22. april 2008
Å være et menneske, ikke bare en liten lort
For mange år siden, før vi fikk barn, satt Mannen og jeg i baksetet på ei drosje etter en fuktig natt på byen. Vi fjaset og skravlet og var i god stemning, helt til vi registrerte hva drosjesjåføren drev med. Han hadde nemlig satt på noe selvvalgt musikk, og det var ikke hva som helst. Det var reinspikka rasistiske nidviser om hvordan alle svartinger var kriminelle snyltere og burde komme seg ut av landet.
Først kikket vi målløse på hverandre: Hørte vi virkelig riktig? Vi måtte gni oss i ørene.
Noen råtne vers senere ble det hevet over enhver tvil, og jeg lente meg fram mot sjåføren:
"Hva er det egentlig du spiller?"
"Er det ikke bra?", gliste sjåføren, mens han kikket på oss litt sånn nudge-nudgeaktig. Litt sånn vi som er på samme lag-aktig.
"Nei, det er IKKE bra. Hører du ikke hva du spiller? De synger om at folk med en annen hudfarge er kriminelle, for pokker."
"Ja, er det ikke sånn det er, da", flirte han. Fyren hadde åpenbart et dødsønske.
"Nei, det er IKKE sånn det er. Og jeg finner meg ikke i å måtte sitte her og høre på at du spiller den dritten. Skru den av med en gang", krevde jeg, litt skingrende i stemmen nå.
"Jøssenamm, slapp av litt, a. Det er jo ikke noe farlig, hvorfor blir du så stressa, det er jo ikke deg de synger om", sukket sjåføren og skrudde ned volumet et par små hakk.
"Jeg sa SKRU AV DEN FORDØMTE DRITTMUSIKKEN MED EN GANG", brølte jeg, så fråden sto.
Og dermed var vi i gang. Jeg hadde viklet meg inn i en opphetet diskusjon med en drosjesjåfør som mente han var i sin fulle rett til å hevde fremmedfiendtlige meninger, uansett hva noen pripne PK-passasjerer måtte mene. Du verden, det var en lang tur. For ham.
Hadde vi ikke vært på motorveien midt på natta, ville jeg krevd å bli sluppet av der og da. Men jeg var sint, ikke dum. Jeg gadd ikke gå hjem bare fordi han var en dust, så i stedet lot jeg ham få sin varme aftensmat. Jeg tror jeg ljugde på meg en somalisk svigerinne og noen tantebarn også, bare sånn for effektens skyld.
Da vi kom til parkeringsplassen, avrundet jeg med ”og bare så det vet det, er det sånne som DEG vi ikke har bruk for i Norge”. Jeg var fornøyd med harangen, men i overmot og rus innså jeg ikke min begrensning, og føyde til
”og dessuten lukter du promp!”.
Ikke akkurat en verdig avslutning. Jeg skulle nok stoppet litt før. Men jeg marsjerte i hvert fall rett inn og ringte Oslo Taxi for å rapportere fyren, og da klarte jeg å holde meg saklig. De tok det veldig alvorlig og takket meg for at jeg sa i fra.
Jeg tviler på at drosjesjåføren forandret mening om innvandring etter møtet med meg. Særlig ikke etter prompekommentaren min. For man fanger absolutt flere fluer med honning enn med eddik. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lenger jeg ville kommet med innsmigrende tone og/eller fornuftige argumenter i akkurat dette tilfellet. Det toget hadde nok gått for lenge siden, for å si det sånn.
Men jeg har fortsatt å si ifra (riktignok på litt mer fattet vis) når jeg treffer på noen som kommer med nedsettende ytringer i forhold til kjønn, rase og legning. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal si ifra. Jeg skal ikke tåle så inderlig vel.
Det kan være litt slitsomt, men det er langt mer slitsomt å være taus. For da må jeg leve med den gnagende dårlige samvittigheten og den råtne selvfølelsen i lang tid etterpå, hver eneste gang. For ikke å snakke om hvor liten jeg føler meg i forhold til de som virkelig har stått på barrikadene for det de tror på, og de som fremdeles lider for det de mener. Men enten kampen er stor eller liten, er det noen ting man bare må gjøre. Annars är man ingen människa, utan bara en liten lort.
Noen ganger ser jeg jo at det ikke er all verdens vond vilje som ligger bak, men en god del tankeløshet og kunnskapsløshet. Da sier jeg fra på en høflig, gjerne humoristisk måte. Humor er et genialt grep for å få folk til å tenke over holdninger og ordvalg.
Er jeg usikker på hva som ligger bak eller hva vedkommende egentlig mener, sier jeg noe sånt som: ”jeg synes det er veldig ubehagelig at du bruker sånne ord”, eller spør: ”hva mener du egentlig når du sier sånnogsånn?” eller: ”har du tenkt over hvordan det oppfattes når du sier dittogdatt?”.
Jeg har ofte gjort det med litt nervøsitet. Det er ikke så moro å være hun som ikke ler godt av vitsen, men i stedet må kverulere. Eller hun som ødelegger et ellers godt fellesskap. Særlig ekkelt er det med folk jeg ellers virkelig liker og setter pris på. Men jeg kan ikke tillate meg å la være.
Ikke rent sjelden opplever jeg at når én først har sagt ifra, er det flere i en forsamling som sier noe, eller gir honnør i etterkant for å ha sagt noe.
Av og til har jeg fått noen virkelig fine samtaler med den jeg har sagt ifra til, om ordbruk, om holdninger, om frykt eller misforståelser. Vi har gått fra hverandre med en følelse av å ha lært noe, begge to. Av å ha blitt både hørt og sett, og kanskje har vi begge fått med oss noe å gruble på videre. For dette med ordenes valør er ikke bare-bare, og vi kan alle mageplaske grundig. Om jeg mageplasker og støter noen eller opptrer teit, setter jeg pris på å få beskjed, og på å få en mulighet til å oppklare det jeg sa eller gjorde.
Noen ganger har folk bare føyset det bort med hersketeknikker eller forakt. Særlig etter at jeg fikk en datter med mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det lett å blåse det bort med at jeg er hårsår på vegne av datteren min, og gjøre det til noe som dreier seg om mine følelser.
Det får så være, jeg har i hvert fall sagt mitt.
Og jeg kan med hånden på hjertet oppfordre barna mine til å si ifra når de opplever noe som er urettferdig, eller si ifra om noen ikke behandler andre bra.
Men man kan godt droppe prompekommentarer. De høres alltid bedre ut inni hodet.
“You must be the change you wish to see in the world.” (Mahatma Gandhi)
Først kikket vi målløse på hverandre: Hørte vi virkelig riktig? Vi måtte gni oss i ørene.
Noen råtne vers senere ble det hevet over enhver tvil, og jeg lente meg fram mot sjåføren:
"Hva er det egentlig du spiller?"
"Er det ikke bra?", gliste sjåføren, mens han kikket på oss litt sånn nudge-nudgeaktig. Litt sånn vi som er på samme lag-aktig.
"Nei, det er IKKE bra. Hører du ikke hva du spiller? De synger om at folk med en annen hudfarge er kriminelle, for pokker."
"Ja, er det ikke sånn det er, da", flirte han. Fyren hadde åpenbart et dødsønske.
"Nei, det er IKKE sånn det er. Og jeg finner meg ikke i å måtte sitte her og høre på at du spiller den dritten. Skru den av med en gang", krevde jeg, litt skingrende i stemmen nå.
"Jøssenamm, slapp av litt, a. Det er jo ikke noe farlig, hvorfor blir du så stressa, det er jo ikke deg de synger om", sukket sjåføren og skrudde ned volumet et par små hakk.
"Jeg sa SKRU AV DEN FORDØMTE DRITTMUSIKKEN MED EN GANG", brølte jeg, så fråden sto.
Og dermed var vi i gang. Jeg hadde viklet meg inn i en opphetet diskusjon med en drosjesjåfør som mente han var i sin fulle rett til å hevde fremmedfiendtlige meninger, uansett hva noen pripne PK-passasjerer måtte mene. Du verden, det var en lang tur. For ham.
Hadde vi ikke vært på motorveien midt på natta, ville jeg krevd å bli sluppet av der og da. Men jeg var sint, ikke dum. Jeg gadd ikke gå hjem bare fordi han var en dust, så i stedet lot jeg ham få sin varme aftensmat. Jeg tror jeg ljugde på meg en somalisk svigerinne og noen tantebarn også, bare sånn for effektens skyld.
Da vi kom til parkeringsplassen, avrundet jeg med ”og bare så det vet det, er det sånne som DEG vi ikke har bruk for i Norge”. Jeg var fornøyd med harangen, men i overmot og rus innså jeg ikke min begrensning, og føyde til
”og dessuten lukter du promp!”.
Ikke akkurat en verdig avslutning. Jeg skulle nok stoppet litt før. Men jeg marsjerte i hvert fall rett inn og ringte Oslo Taxi for å rapportere fyren, og da klarte jeg å holde meg saklig. De tok det veldig alvorlig og takket meg for at jeg sa i fra.
Jeg tviler på at drosjesjåføren forandret mening om innvandring etter møtet med meg. Særlig ikke etter prompekommentaren min. For man fanger absolutt flere fluer med honning enn med eddik. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lenger jeg ville kommet med innsmigrende tone og/eller fornuftige argumenter i akkurat dette tilfellet. Det toget hadde nok gått for lenge siden, for å si det sånn.
Men jeg har fortsatt å si ifra (riktignok på litt mer fattet vis) når jeg treffer på noen som kommer med nedsettende ytringer i forhold til kjønn, rase og legning. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal si ifra. Jeg skal ikke tåle så inderlig vel.
Det kan være litt slitsomt, men det er langt mer slitsomt å være taus. For da må jeg leve med den gnagende dårlige samvittigheten og den råtne selvfølelsen i lang tid etterpå, hver eneste gang. For ikke å snakke om hvor liten jeg føler meg i forhold til de som virkelig har stått på barrikadene for det de tror på, og de som fremdeles lider for det de mener. Men enten kampen er stor eller liten, er det noen ting man bare må gjøre. Annars är man ingen människa, utan bara en liten lort.
Noen ganger ser jeg jo at det ikke er all verdens vond vilje som ligger bak, men en god del tankeløshet og kunnskapsløshet. Da sier jeg fra på en høflig, gjerne humoristisk måte. Humor er et genialt grep for å få folk til å tenke over holdninger og ordvalg.
Er jeg usikker på hva som ligger bak eller hva vedkommende egentlig mener, sier jeg noe sånt som: ”jeg synes det er veldig ubehagelig at du bruker sånne ord”, eller spør: ”hva mener du egentlig når du sier sånnogsånn?” eller: ”har du tenkt over hvordan det oppfattes når du sier dittogdatt?”.
Jeg har ofte gjort det med litt nervøsitet. Det er ikke så moro å være hun som ikke ler godt av vitsen, men i stedet må kverulere. Eller hun som ødelegger et ellers godt fellesskap. Særlig ekkelt er det med folk jeg ellers virkelig liker og setter pris på. Men jeg kan ikke tillate meg å la være.
Ikke rent sjelden opplever jeg at når én først har sagt ifra, er det flere i en forsamling som sier noe, eller gir honnør i etterkant for å ha sagt noe.
Av og til har jeg fått noen virkelig fine samtaler med den jeg har sagt ifra til, om ordbruk, om holdninger, om frykt eller misforståelser. Vi har gått fra hverandre med en følelse av å ha lært noe, begge to. Av å ha blitt både hørt og sett, og kanskje har vi begge fått med oss noe å gruble på videre. For dette med ordenes valør er ikke bare-bare, og vi kan alle mageplaske grundig. Om jeg mageplasker og støter noen eller opptrer teit, setter jeg pris på å få beskjed, og på å få en mulighet til å oppklare det jeg sa eller gjorde.
Noen ganger har folk bare føyset det bort med hersketeknikker eller forakt. Særlig etter at jeg fikk en datter med mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det lett å blåse det bort med at jeg er hårsår på vegne av datteren min, og gjøre det til noe som dreier seg om mine følelser.
Det får så være, jeg har i hvert fall sagt mitt.
Og jeg kan med hånden på hjertet oppfordre barna mine til å si ifra når de opplever noe som er urettferdig, eller si ifra om noen ikke behandler andre bra.
Men man kan godt droppe prompekommentarer. De høres alltid bedre ut inni hodet.
“You must be the change you wish to see in the world.” (Mahatma Gandhi)
fredag 18. april 2008
Fredagsdiktet: Til despoten
Man fanger flere fluer med honning enn med eddik, sies det. Jeg sier det faktisk ikke så rent sjelden selv. Ikke at det er noe galt med å være idiotforbanna og kreve nazikontroll av og til - det er nødvendig noen ganger, det også. Men den godeste Bruheim har sannelig et godt poeng i dette diktet.
TIL DESPOTEN
Ikkje kan du svinge
tukteriset over
livet som vil vera fritt.
Ikkje kan du tvinge
barnet til å vera blidt.
Fåfengt freistar du
med hardleik
kalle fram det milde.
Han som piska havet
og som ville
leggje det i lekkjor,
makta ikkje stormen stille.
Kraftlaust skal ho falle ned
den handi som vil slå.
Det gode kan du aldri ta,
det kan du berre få.
Jan-Magnus Bruheim
Lurer du forresten på hvem han sikter til når han snakker om "han som piska havet"? I år 480 f.Kr seilte perserkongen Xerxes mot Hellas med en stor hær. Underveis brøt det ut storm, og Xerxes, som var vant til å få det som han ville, skal ha beordret sine underordnede til å stille havet ved å gi det tre hundre piskeslag. So seier soga.
Og da trenger ikke soga nødvendigvis legge til "tulling!" som en kommentar til akkurat den avgjørelsen. Men jeg gjør det.
TIL DESPOTEN
Ikkje kan du svinge
tukteriset over
livet som vil vera fritt.
Ikkje kan du tvinge
barnet til å vera blidt.
Fåfengt freistar du
med hardleik
kalle fram det milde.
Han som piska havet
og som ville
leggje det i lekkjor,
makta ikkje stormen stille.
Kraftlaust skal ho falle ned
den handi som vil slå.
Det gode kan du aldri ta,
det kan du berre få.
Jan-Magnus Bruheim
Lurer du forresten på hvem han sikter til når han snakker om "han som piska havet"? I år 480 f.Kr seilte perserkongen Xerxes mot Hellas med en stor hær. Underveis brøt det ut storm, og Xerxes, som var vant til å få det som han ville, skal ha beordret sine underordnede til å stille havet ved å gi det tre hundre piskeslag. So seier soga.
Og da trenger ikke soga nødvendigvis legge til "tulling!" som en kommentar til akkurat den avgjørelsen. Men jeg gjør det.
God fisk til hverdags
Mannen lagde en skikkelig god fiskemiddag forrige dagen. Den ble mottatt med begeistring hos (nesten) hele familien, riktignok av litt forskjellige grunner. Mannen selv var fornøyd med at retten var lettlaget og smakfull, undertegnede likte de gode smakskombinasjonene og at den var sunn, mens Lillesøster elsket det faktum at ertepureen var grønn, lett å tygge og så ut som den inneholdt æææbokææbo (les: avokado). Samme det, så lenge maten går ned.
Her er oppskriften, ført i pennen av mannen i huset. Anbefales!(1)
Hvit fisk med ertepuré og gromme gulrøtter
HVIT FISK
150-200g fileter/stykker hvit fisk per person (vi brukte frossen pangasius fra SmartClub)
Sitron
Salt og pepper
Tabasco
Begynn med fiskeforberedelsene så de får ekstra smak av krydringen. Skvis godt med sitron over de opptinte eller ferske filetene, salte og pepre, 5-6 dråper med tabascosaus per filet/stykke. La hvile en stund.
Stek fisken når erter og gulrøtter er ferdig, eller nesten ferdig. Stekes på middels varme i en teflonpanne med lokk 2-3 minutter (avhengig av tykkelse). Overkokt/stekt fisk er ikke bra.
ERTEPURE
150g frosne erter pr person
1-2 fedd hvitløk (etter hvor mye man liker, det skal ikke prege pureen så voldsomt)
2-3 sjalottløk, eller en liten vanlig løk
Salt og pepper
½ ts sukker (kan sløyfes)
En solid klatt med smør (ordentlig smør, hvis man skulle være i tvil om det)
Litt kremfløte (matfløte kan brukes)
Smelt smør og blank løk og hvitløk, hiv oppi de frosne ertene og sjenk på en fløteskvett (alt på middels varme). Bruk stavmikseren rett i gryta, juster fløtemengden til den konsistensen du vil ha. Salte, pepre og evt sukre etter smak
GROMME GULRØTTER
1-2 gulrøtter per person (avh av størrelse)
Solid smørklatt
½ - 1ts fennikelfrø
Salt og pepper
Litt sukker
Et par dl appelsinjuice, de skal dampes mer enn kokes.
Smelt smør, hiv oppi fennikelfrø, la de få et minutt i smøret før du hiver oppi gulrøtter(jeg kapper i staver) og appelsinjuice. Strø over salt, pepper og sukker rist litt rundt.
Kok ca 7-8 min eller til gulrøttene har den tyggemotstanden du liker.
Det går selvfølgelig an å ha ris/pasta/poteter til, men jeg bruker ikke noe annet tilbehør enn dette, så det er bare å lage solide porsjoner med grønn- og oransjesaker.
I denne retten kommer smakene bedre til sin rett uten mer tilbehør, etter min mening.
--------------------------------------------------------
(1) Retten, altså, ikke mannen. Han beholder jeg selv.
Her er oppskriften, ført i pennen av mannen i huset. Anbefales!(1)
Hvit fisk med ertepuré og gromme gulrøtter
HVIT FISK
150-200g fileter/stykker hvit fisk per person (vi brukte frossen pangasius fra SmartClub)
Sitron
Salt og pepper
Tabasco
Begynn med fiskeforberedelsene så de får ekstra smak av krydringen. Skvis godt med sitron over de opptinte eller ferske filetene, salte og pepre, 5-6 dråper med tabascosaus per filet/stykke. La hvile en stund.
Stek fisken når erter og gulrøtter er ferdig, eller nesten ferdig. Stekes på middels varme i en teflonpanne med lokk 2-3 minutter (avhengig av tykkelse). Overkokt/stekt fisk er ikke bra.
ERTEPURE
150g frosne erter pr person
1-2 fedd hvitløk (etter hvor mye man liker, det skal ikke prege pureen så voldsomt)
2-3 sjalottløk, eller en liten vanlig løk
Salt og pepper
½ ts sukker (kan sløyfes)
En solid klatt med smør (ordentlig smør, hvis man skulle være i tvil om det)
Litt kremfløte (matfløte kan brukes)
Smelt smør og blank løk og hvitløk, hiv oppi de frosne ertene og sjenk på en fløteskvett (alt på middels varme). Bruk stavmikseren rett i gryta, juster fløtemengden til den konsistensen du vil ha. Salte, pepre og evt sukre etter smak
GROMME GULRØTTER
1-2 gulrøtter per person (avh av størrelse)
Solid smørklatt
½ - 1ts fennikelfrø
Salt og pepper
Litt sukker
Et par dl appelsinjuice, de skal dampes mer enn kokes.
Smelt smør, hiv oppi fennikelfrø, la de få et minutt i smøret før du hiver oppi gulrøtter(jeg kapper i staver) og appelsinjuice. Strø over salt, pepper og sukker rist litt rundt.
Kok ca 7-8 min eller til gulrøttene har den tyggemotstanden du liker.
Det går selvfølgelig an å ha ris/pasta/poteter til, men jeg bruker ikke noe annet tilbehør enn dette, så det er bare å lage solide porsjoner med grønn- og oransjesaker.
I denne retten kommer smakene bedre til sin rett uten mer tilbehør, etter min mening.
--------------------------------------------------------
(1) Retten, altså, ikke mannen. Han beholder jeg selv.
lørdag 12. april 2008
Nå vet jeg hvor jeg kommer fra
Det er ingen grunn til å spekulere over opphav og såkalte røtter. Min biologiske far er helt åpenbart MacGyver.
Jeg reparerte nettopp DVD-spilleren med pinsett og gaffatape.
Slå den!
Nynner: "Dadadadadadada DAAA dadada, dadadadada dada DAAA..."
fredag 11. april 2008
Moro med mac
Første forsøk med Comic Life. Kanskje ikke allverdens blasert, men det er så moro med sånne ting at jeg måtte bare legge det ut. Flere feil følger.
Fredagsdiktet: Ung son
Jeg er velsignet med en svigermor som elsker å lese og å dele det hun leser med andre. Dette har resultert i mange hyggelige kvelder med rødvin og deklamering av våre respektive favorittdikt både på inn- og utpust, og gjensidig utlån av bøker. Veldig fint. I sommer ble svigermor, Rikke og jeg sittende på terrassen i timevis mens vi skravlet og leste høyt, og det hele toppet seg med en vanvittig tårevåt fremføring av Terje Vigen. Mannen gjemte seg inne i stua og gremmet seg litt.
Huff, nå fremstår vi kanskje som sånne lag-på-lag damer med asymmetriske sveiser som omtaler seg selv som "veldig kreative og litt sprø". Det er et stykke unna der jeg vil være, men det får stå sin prøve.
Men hvor var jeg? Jo, svigermor. Hun har mange favorittdikt, og her er ett av dem.
Jeg er helt enig med henne: Det er nydelig, og særlig når jeg tenker på min egen sønn. Snøft. Det er godt at det er en stund igjen til den store løsrivelsen.
UNG SON
Handa som låg med sprikande fingrar
opp mot mitt bryst da du låg der og drakk
kviler i dag på ditt harde mannskne,
krøkt ikring ingen ting, ledig og slakk.
Vennleg mot meg. Eg kan ta henne varsamt,
snu handflata mot meg, sjå linjene der.
Men stum er di hand om den framtid ho gøymer,
veit ikkje sjølv kva ho vil, kven ho er.
Eg drøymer om alt som ei hand kan makte,
om alt ho eiger av gode ting,
men kan ikkje velje for di hand lenger
- du vel ikkje sjølv alt ho knyter seg kring.
Vi veit vel båe at straumen som skil oss
kan enno bli breiare tid for tid.
Men aldri så brei at eg ikkje skal høyre
her på mi strand, når det ropar fra di.
Halldis Moren Vesaas
Huff, nå fremstår vi kanskje som sånne lag-på-lag damer med asymmetriske sveiser som omtaler seg selv som "veldig kreative og litt sprø". Det er et stykke unna der jeg vil være, men det får stå sin prøve.
Men hvor var jeg? Jo, svigermor. Hun har mange favorittdikt, og her er ett av dem.
Jeg er helt enig med henne: Det er nydelig, og særlig når jeg tenker på min egen sønn. Snøft. Det er godt at det er en stund igjen til den store løsrivelsen.
UNG SON
Handa som låg med sprikande fingrar
opp mot mitt bryst da du låg der og drakk
kviler i dag på ditt harde mannskne,
krøkt ikring ingen ting, ledig og slakk.
Vennleg mot meg. Eg kan ta henne varsamt,
snu handflata mot meg, sjå linjene der.
Men stum er di hand om den framtid ho gøymer,
veit ikkje sjølv kva ho vil, kven ho er.
Eg drøymer om alt som ei hand kan makte,
om alt ho eiger av gode ting,
men kan ikkje velje for di hand lenger
- du vel ikkje sjølv alt ho knyter seg kring.
Vi veit vel båe at straumen som skil oss
kan enno bli breiare tid for tid.
Men aldri så brei at eg ikkje skal høyre
her på mi strand, når det ropar fra di.
Halldis Moren Vesaas
onsdag 9. april 2008
9.april 1940 - bedre enn sitt rykte
Ikke en lystig dag i norsk historie, 9.april 1940.
Men noe fint var det allikevel med den: Da ble nemlig mammaen min født. Det er kanskje unødvendig å si at mange husker bursdagen hennes, og i dag står ikke telefonen stille på Mysen.
Gratulerer med dagen, mamma!
Men noe fint var det allikevel med den: Da ble nemlig mammaen min født. Det er kanskje unødvendig å si at mange husker bursdagen hennes, og i dag står ikke telefonen stille på Mysen.
Gratulerer med dagen, mamma!
Syngende tær og navlepirking - en skikkelig æsjpost
Åh æsjæsjæsjæsj - jeg har nettopp sett verdens ekleste reklame!
Her sitter jeg og aner fred og ingen fare, midt mellom "Scrubs" og "That 70s show", og hva dukker opp på skjermen?
SYNGENDE TÆR! Jada, du leste riktig. To store føtter, hvor hver eneste tå har øyne, nese og syngende munn. Det var så ubegripelig ekkelt at jeg har nesten ikke ord for det. Tær skal IKKE ha munn, og de skal IKKE synge eller snakke. Æsjæsjæsj! Det minner om den forferdelige neglsoppreklamen med de små, ekle soppfyrene som hopper inn under neglen. Hyyyyl!
Ok, jeg innrømmer at jeg har et litt anstrengt forhold til føtter i utgangspunktet. De er rett og slett ikke pene, og på akkurat det punktet er jeg utrolig langt fra å dele preferanser med Quentin Tarantino, som jeg ellers har stor sans for. Fotfetisj, lissom? Nei, ellers takk. Da fjerner jeg heller min egen blindtarm med ovnsrake, via bihulene. Men det var ikke bare jeg som reagerte på den reklamen med de syngende tærne. Storebror, som vanligvis synes ekle ting er storveis (sjuogethalvtåringer er rare sånn), rynket også på nesa. Den var virkelig helt spektakulært ekkelt lagd.
Og når vi er inne på ekle ting: Navler, dere. DE er ekle, de. Jeg vil nødig forholde meg til dem, verken min egen eller andres. Min store skrekk under svangerskapet var at navlen min plutselig skulle poppe ut i verden. Heldigvis forble den innovervendt, og nå har jeg tilstrekkelig med magefett til å skjule den for evig tid. Noen fordeler skal man jo ha av vektøkning, også.
Men jeg lever dessverre ikke helt navlefritt, for de andre i familien er magre krek med svært synlige navler. Og når gutta i familien skal plage meg litt, er navlefremsyning med pirking en yndet aktivitet. Æsj. Æsj. Æsj.
Men tilbake til reklamen. Hvordan kan noen komme på noe slikt - og tro at de kan selge sko på det?
Her sitter jeg og aner fred og ingen fare, midt mellom "Scrubs" og "That 70s show", og hva dukker opp på skjermen?
SYNGENDE TÆR! Jada, du leste riktig. To store føtter, hvor hver eneste tå har øyne, nese og syngende munn. Det var så ubegripelig ekkelt at jeg har nesten ikke ord for det. Tær skal IKKE ha munn, og de skal IKKE synge eller snakke. Æsjæsjæsj! Det minner om den forferdelige neglsoppreklamen med de små, ekle soppfyrene som hopper inn under neglen. Hyyyyl!
Ok, jeg innrømmer at jeg har et litt anstrengt forhold til føtter i utgangspunktet. De er rett og slett ikke pene, og på akkurat det punktet er jeg utrolig langt fra å dele preferanser med Quentin Tarantino, som jeg ellers har stor sans for. Fotfetisj, lissom? Nei, ellers takk. Da fjerner jeg heller min egen blindtarm med ovnsrake, via bihulene. Men det var ikke bare jeg som reagerte på den reklamen med de syngende tærne. Storebror, som vanligvis synes ekle ting er storveis (sjuogethalvtåringer er rare sånn), rynket også på nesa. Den var virkelig helt spektakulært ekkelt lagd.
Og når vi er inne på ekle ting: Navler, dere. DE er ekle, de. Jeg vil nødig forholde meg til dem, verken min egen eller andres. Min store skrekk under svangerskapet var at navlen min plutselig skulle poppe ut i verden. Heldigvis forble den innovervendt, og nå har jeg tilstrekkelig med magefett til å skjule den for evig tid. Noen fordeler skal man jo ha av vektøkning, også.
Men jeg lever dessverre ikke helt navlefritt, for de andre i familien er magre krek med svært synlige navler. Og når gutta i familien skal plage meg litt, er navlefremsyning med pirking en yndet aktivitet. Æsj. Æsj. Æsj.
Men tilbake til reklamen. Hvordan kan noen komme på noe slikt - og tro at de kan selge sko på det?
fredag 4. april 2008
Fredagsdiktet: Det barn du var skal du aldri bli
Litt travel dag, men jeg rakk fredagsdiktet med rimelig god margin. Ukas dikt gjør meg litt glad og litt trist - er det ikke det som heter melankoli, tro? Særlig tredje vers er en nydelig skildring av hvordan det er å være barn. Som voksen kjenner jeg ikke så rent sjelden på akkurat det at man vokser og forandrer seg hele tiden.
Jeg ser på bilder av meg selv som barn og husker så godt hvordan det var. Samtidig er Hanne fem år på bildet en annen. Jeg leser gamle dagbøker og får lyst til å si noe fint og klokt til Hanne tretten år.
Og jeg lurer på hva Hanne fem år og Hanne tretten år ville sagt til Hanne trettifem år.
Men vi kan aldri nå hverandre.
DET BARN DU VAR SKAL DU ALDRI BLI
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmer som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig
det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme
Lars Saabye Christensen
Jeg ser på bilder av meg selv som barn og husker så godt hvordan det var. Samtidig er Hanne fem år på bildet en annen. Jeg leser gamle dagbøker og får lyst til å si noe fint og klokt til Hanne tretten år.
Og jeg lurer på hva Hanne fem år og Hanne tretten år ville sagt til Hanne trettifem år.
Men vi kan aldri nå hverandre.
DET BARN DU VAR SKAL DU ALDRI BLI
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmer som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig
det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme
Lars Saabye Christensen
torsdag 3. april 2008
Bruktmarked: Barneutstyr & barneklær
Utstrakt annonsering får du ikke på denne bloggen, men litt forbrukerinfo går vi ikke av veien for:
Jeg (og ungene) synger i det nevnte familiekoret som arrangerer markedsdagen, så vi er vel ikke helt objektive, men jeg synes dette er en strålende idé like fullt. Rundt i de mange hjem finnes det massevis av barneutstyr og klær som er nesten som nye, men som ungene har vokst fra. Samtidig sitter noen andre med behov for akkurat de tingene. Et bruktmarked er bra for både lommebok og miljø.
Selv sorterer jeg fravokst tøy i høyt tempo her, og stiller med blant annet regntøy og parkdresser, penkjoler og findresser, barnefilmer og diverse barneutstyr som andre forhåpentligvis har god bruk for.
Ønsker du å kjøpe barneklær og barneutstyr for en rimelig penge?
Møt opp lørdag 5.april kl 11.00- 15.00
på Valstad menighetssenter (Tårnbyveien 201, Skjetten)
Da blir det stort bruktmarked med salg av barneutstyr og barneklær,
leker og annet. Alt selges pent brukt og etter fastsatte, rimelige priser.
Kafé med lekekrok og salg av bl.a pølser, kaker, saft og kaffe.
Strømmen og Skjetten familiekor er arrangør, og underholder kl 13.00.
Vel møtt til en god handel og en hyggelig dag på Skjetten!
Jeg (og ungene) synger i det nevnte familiekoret som arrangerer markedsdagen, så vi er vel ikke helt objektive, men jeg synes dette er en strålende idé like fullt. Rundt i de mange hjem finnes det massevis av barneutstyr og klær som er nesten som nye, men som ungene har vokst fra. Samtidig sitter noen andre med behov for akkurat de tingene. Et bruktmarked er bra for både lommebok og miljø.
Selv sorterer jeg fravokst tøy i høyt tempo her, og stiller med blant annet regntøy og parkdresser, penkjoler og findresser, barnefilmer og diverse barneutstyr som andre forhåpentligvis har god bruk for.
tirsdag 1. april 2008
Det er lov å være blid
Det er interessant hvordan det åpenbart er klin, hakke umulig å lage en TV-reportasje om noen som helst form for sport med kvinnelige utøvere uten at (den mannlige) reporteren eller (det mannlige) ankeret gjør et stort nummer av hvor inderlig blide og glade utøverne er. Enten det er fotballjentene, håndballjentene, skijentene eller damer med gønnere, så må det understrekes: Disse jentene er GLADE, dere.
For noen minutter siden var det et innslag på TV2-sporten om serieoppkjøringen til Kolbotn på La Manga, og at Nils Arne Eggen øste av sin visdom til fotballjentene. Ettersom mannen og jeg mange ganger har harselert med pressens dekning av det gode humøret til våre kvinnelige sportsutøvere, begynte jeg nærmest automatisk å nynne på den gamle schlageren "Det er lov å være blid".
Og sannelig: Da reportasjen var over, avrundet det beslipsede sportsankeret med følgende kommentar: "Ja, fra blide jenter dere, og over til....".
Hvor ofte snakkes det om det fantastiske humøret til fotballgutta? At herrelandslaget i håndball er noen skikkelig gledesspredere og gladgutter?
Hadde man ikke vært relativt humoristisk anlagt, kunne man blitt sur av mindre.
Alle i kor nå:
Det er lov å være blid,
du kan si det du vil si.
Og fortelle fritt om alt,
det du følte falskt og galt.
Du kan reise deg og si:
Det er lov å være blid.
For noen minutter siden var det et innslag på TV2-sporten om serieoppkjøringen til Kolbotn på La Manga, og at Nils Arne Eggen øste av sin visdom til fotballjentene. Ettersom mannen og jeg mange ganger har harselert med pressens dekning av det gode humøret til våre kvinnelige sportsutøvere, begynte jeg nærmest automatisk å nynne på den gamle schlageren "Det er lov å være blid".
Og sannelig: Da reportasjen var over, avrundet det beslipsede sportsankeret med følgende kommentar: "Ja, fra blide jenter dere, og over til....".
Hvor ofte snakkes det om det fantastiske humøret til fotballgutta? At herrelandslaget i håndball er noen skikkelig gledesspredere og gladgutter?
Hadde man ikke vært relativt humoristisk anlagt, kunne man blitt sur av mindre.
Alle i kor nå:
Det er lov å være blid,
du kan si det du vil si.
Og fortelle fritt om alt,
det du følte falskt og galt.
Du kan reise deg og si:
Det er lov å være blid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
