- Hvilken barnehage skal hun begynne i til høsten?
- Ingen, vi fortsetter i parken.
- Huff, dere får nok barnehageplass snart, skal du se.
- Vi har ikke søkt noen barnehageplass, vi.
- ... ??? ... (flakkende blikk og bråstopp i samtalen)
Denne og liknende ordvekslinger har funnet sted flere ganger ukentlig det siste halvåret. Når jeg treffer folk i butikken, på lekeplassen og andre steder i nærområdet og vi slår av en prat, kommer den ofte inn på ungene. Og barnehageplass er et yndet tema.
Da permisjonen gikk ut i november, begynte Lillesøster (2 ½) i park, og der går hun fremdeles. Vi stortrives. Ungene er ute hele tiden, parktantene (ja, det heter fremdeles ”tante” i park) er dyktige og dagene er akkurat passe lange – eller korte. Jeg klarer å jobbe en del mens Lillesøster er i parken, og to dager i uka passer en av parktantene Lillesøster litt ekstra, sånn at jeg kan legge inn et skippertak med jobbing.
Alt i alt er det en fin hverdag for både store og små. Men vi representerer åpenbart et kraftig brudd med folks forventinger, for mange blir litt rare i ansiktet når vi forteller at vi ikke har søkt barnehage. Praten går litt tråere, noen stammer litt forfjamset og folk vet liksom ikke helt hvordan de skal følge opp. Noen reagerer sågar som om jeg skulle sagt noe sånt som:
"- Nei, vi har ikke tenkt å gi ungene mat, vi. Vann holder lenge."
Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at manglende barnehagedeltakelse skulle representere et sånt avtalebrudd. Barnehage kan man snakke om på autopilot. Men hva sier man til en mor som ikke har toogethalvtåringen i barnehagen, og som slett ikke har noen planer om å søke heller?
Nå som jeg tilhører den lille gruppen avvikere som velger noe annet en barnehage, ser jeg hvor innarbeidet forventningen er her til lands.
- Er du ikke bekymret for at det ikke er pedagogisk personale i parken, spør mange.
Nei, jeg er ikke så bekymret for det. Parktantene er sindige, smarte, omsorgsfulle voksne kvinner som har erfaring fra både tre og fire egne barn. Hvis ikke de er i stand til å ta seg av barnet mitt, er jeg sannsynligvis ikke skikket selv.
- Men det er ikke noe organisert pedagogisk opplegg der, innvender andre.
Nei, det er en gruppe barn som får leke fritt og bevege seg utendørs fire-fem timer om dagen, samtidig som de får sosial trening. Resten av døgnet tilbringer Lillesøster med meg og/eller far, og vi kan både lese, synge, tegne og forklare elementær folkeskikk. Lillesøster kjenner igjen bokstaven sin, teller til tjue, synger ti-femten sanger utenat og klatrer til topps i epletreet.
- Når skal du begynne å jobbe ordentlig igjen da, smiler atter andre.
Jeg jobber ordentlig, jeg - når jeg jobber. Jeg gjør det bare ikke alle dager mellom åtte og fire. Men i tiden Lillesøster er i barnepark (pluss litt kveldsjobbing fra tid til annen), er jeg opptatt som frilansjournalist, lærer på videregående og babysanginstruktør.
Noen oppfører seg som om jeg er en rabiat barnehagemotstander som personlig vil ødelegge hele ordningen. Men jeg har prinsipielt ingenting imot barnehager. Storebror gikk i barnehage og stortrivdes. Vi er bare ikke interessert i barnehage akkurat nå, av flere grunner. Og jeg synes det er et problem når jeg må ha barnet mitt i barnehage og jobbe fulltid pluss moms for å kunne påberope meg å være en god feminist. For meg innebærer feminisme nettopp retten til å definere meg selv og min rolle uavhengig av hva som forventes av meg som kjønn. Det er en tid for alt.
Jeg synes ikke det noe problem at de fleste barn her til lands går i barnehage. Men det kan være et problem når vi blir så ensrettede i tankegangen at vi glemmer å vurdere alternativer. Nå legges parkene ned i alarmerende fart, fordi alle skal ha barnehageplass. For noen av dem som søker deltidsplass kunne kanskje park vært en brillefin løsning?
Og når vi kommer dithen at så mange barn har barnehageplass at det knapt finnes en park igjen, har vi mistet alternativene. Da kan vi like gjerne innføre obligatorisk barnehage i samme slengen, så ingen får sneket seg unna.
12 kommentarer:
Jeg kunne ikke vært mer enig med deg, Hanne! Feminisme slik jeg ser det er å ha mulighet til å ta de valg i livet som passer best for deg og dine. Det er få ting som irriterer meg mer enn når noen synes de vet best hvordan du bør prioritere din tid, penger, og familieliv. (Og du har MANGE forståsegpåere i USA også...:)
Håper lillejenta får fortsette å kose seg i parken!!!
Karen: Ja, alt til sin tid. Da Storebror var liten, hadde jeg fulltidsjobb i byen mens mannen jobbet for seg selv, som oftest hjemmefra. Da var det han som tok det meste med morgenstell, levering, henting og denslags. Nå har mannen jobb i byen mens jeg jobber for meg selv. Og nå vil jeg ha mer tid til å følge opp barna mine.
I rettferdighetens navn er det ikke så mange som synser direkte om at vi velger feil - det er mer at folk ikke helt forstår eller tenker over at det går an å velge noe annet enn barnehageveien. Og at jeg visstnok bør føle meg litt lite realisert, da. Jaja.
Jeg har forresten kost meg med bilder på bloggen din, lille Amilia er til å spise opp! :)
Jaså, er det sånn det er nå? Det er faktisk litt alternativt å ikke ha barna i barnehagen, høres det ut som.
Da jeg begynte med barn i barnehagen for over 20 år siden, var det mange som syntes synd på mine stakkars som måtte dit. Jeg forstår på deg at du bare tar det for dumme kommentarer, og fortsetter å gjøre som du vil. Det er selvfølgelig det eneste rette! En får bare ta det som gratis underholdning. Det får deg jo til å undre deg over litt av hvert, mener jeg.
Fran: Ja, tidene har forandret seg kraftig når det gjelder akkurat det.
Jeg tar det ikke engang nødvendigvis som dumme kommentarer - mer som en slags interessant bekreftelse på hvor vanlig barnehagebruk er blitt. Det er blitt en selvfølge, rett og slett.
Folk må få velge de løsningene som fungerer best for dem, men jeg håper at vi klarer å fortsette å være åpne for at andre ting passer andre mennesker. Det er fort gjort å forsvare sitt eget valg med å rakke ned på andres.
Bra innlegg. Jeg tror ikke engang ungene trenger barnepark for å være lykkelige små mennesker, jeg!
Selv de som er hjemme med pappa eller mamma og evnt. søsken til de begynner på skolen, kan ha det mer enn bra nok.
Tror jeg. Og jeg kaller meg også feminist...
Ellen: Det tror jeg også. I en av radiodebattene i kjølvannet av den store "barn har det best i barnehage"-debattene som Øystein Djubedal startet, satte Stein Erik Ulvund skapet godt på plass. Han sa noe sånt som at for de aller fleste unger i "normale" (dumt ord, men) familier vil det gjøre liten forskjell om de går i barnehage eller er hjemme, det er opp til familiene å finne ut av. Men for barn i enkelte grupper, som f.eks fremmedspråklige familier, har barnehage en viktig funksjon.
Herlighet, det var klønete formulert. Les det med en viss godvilje. :)
Nå har jeg lest så mange gode innlegg hos deg at jeg syntes det var på tide å legge igjen en hilsen, og smette deg inn på linkelisten min.
Du skriver utrolig bra om varierte temaer, det er en fornøyelse å lese her!
Når det gjelder dette med barnehageplass, kan jeg til en viss grad tenke meg til hvordan du har det.
Vår toåring begynner i barnehage til høsten, men bare det at vi ventet så "lenge" var nok til å heve noen øyenbryn.
Virker som du har en avslappet og fornuftig holdning til dette, og det veil nok barna tjene på. :o)
Sorgenfri: Åh, tusen takk for hyggelig kommentar, nå ble jeg glad! :o)
Du har mange gode poeng.
Har linket til bloggen din fra www.hjemmemamma.com, forresten. :)
Jeg vet at dette er en litt eldre post nå som jeg kommenterer, men dette har blitt aktuelt for oss nå, og jeg savner muligheten for park.
Jeg gikk selv i park da jeg var liten, og det var da både innelek og utelek, maling, sang av mange ulike slag, høytlesing, høytidspynting flere ganger i året og alt mulig annet som man forbinder med barnehage.
Dessverre er det 45 minutter til nærmeste park her, så dette er ikke noe jeg får benyttet meg av, og her ble faktisk valget å prøve å gå hjemme et år til, evt skaffe dagmamma.
Jeg har ingenting imot barnehage, annet enn at jeg syns de korte dagene og utefokuset er perfekt, særlig for en sofagrismamma som meg, som ikke er så mye ute med de små som alle foreldreblader sier at man skal være.
Trine s: Ja, vi har hatt veldig stor glede av parken. Men nå som jeg jobber litt mer, har Lillesøster begynt i barnehagen. Det måtte hun uansett ha gjort til høsten, for da blir den lagt ned - det er rett og slett ikke mange nok som benytter tilbudet. Veldig synd.
Heldigvis trives Lillesøster i splitterny barnehage også, de er mye ute - og innendørs har de både sykkelbane, gymsal og svømmebasseng (helt villt!).
Men om man bare trenger noen timer hver dagen, er jo parken et mye mer skreddersydd tilbud, for deltidsplass i bhg må jo som regel deles opp på forskjellige dager. Og så liker jeg den litt søttitallsaktige tilnærmingen man får i park. :o)
Legg inn en kommentar