mandag 5. mai 2008

Et lite stykke Østfold

Her løp faren min rundt i kortbukser, her klatret jeg i knauser og brakk ei tå, og nå er det ungene mine som springer rundt og eier tilværelsen ytterst i oslofjorden. Det ornær sæ' her.


Fyret til venstre, rumpetrolldammen til høyre, kløfta i midten, hav og himmel overalt.


Lillesøster i båtsundet. "Og deeer er fuglen".


Storebror sager til et passende emne for god, gammeldags spikking.


Fine blomstene!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Ja der ute finnes paradiset på denne jord!! Bildene bringer deilige barndomsminner.

Jeg har etpar blå barnetresko her, slitt ut på de fjella. De har nok gjort mangt et nervepirrende hopp over kløfta :))

Jeg kjenner lukta av varme, forvridde furuer og ramsalt sjø. Hører stillheten avbrutt av måkeskrik, fyret, motordur og farfars radio på veggen. Kjenner varmen fra de deilige blankskurte fjella spre seg i kroppen, herlig etter en kald, forfriskende dukkert. Farmor og farfar, alltid tilstede for oss. Kunne fortsatt i en uendelighet. Minnene er mer enn tallrike, og lykkelige.

Sommeren er foran oss, nyt den i fulle drag der ute!!

Hanne sa...

Kusina mi: Åh, gjett om jeg husker de nervepirrende hoppene over kløfta! Og klatringen opp de bratte veggene. Og badingen på vestsida der vi ikke fikk lov å bade uten tilsyn... Jeg får helt noia av å tenke på at ungene mine kanskje finner på de samme tingene der ute som vi fant på, det er jo livsfarlig! Men vi er jo like hele, vi (bortsett fra min litt skeive storetå etter bruddet), så det er vel bare å formane dem i rikelig monn og utover det krysse fingrene.

Det er deilig med barndommens sommerminner. Somrene var så eviglange, og det var alltid fint vær. Riktignok ikke ifølge gamle hyttebøker, men de er da neppe så presise som minnene våre? ;o)

Anonym sa...

Ja, selektiv hukommelse er helt topp :))
Jeg husker faktisk den ENESTE gangen det regnet der ute ;))) Det var en gang Astri tok med hele barnehurven på bytur til Pizzanini (eller Pissanini som noen vi kjente ville ha sagt). Tur til Fredrikstad, og ut å spise pizza, det var supereksotisk den gangen for nesten 30 år siden ;)) så vi lot oss ikke stoppe av øs pøs.

Kunne friste å luske i buskene når ungene er på oppdagelsesferd nært og fjernt, men det vil jo helst gå godt. Heldigvis. Og noen ganger er det nok best å ikke vite ;))