Fredagsdiktet: Sonnet 130

Til ukens fredagsdikt ba jeg min venninne Rikke om å foreslå en favoritt. Ikke overraskende valgte hun et av gamle Billy (hun har nemlig lest sin Shakespeare og vel så det). Så her er Sonnet 130, som er både treffende og morsom - kanskje ikke først og fremst det man forbinder med et kjærlighetsdikt fra den tiden.

Her er hva Rikke har å si om saken:
- Diktet viser ekte kjærlighet til et ekte menneske. Det er skrevet i en tid der de kvinnelige skjønnhetsidealene var veldig spesifikke, men har med årene bare blitt en enda viktigere kommentar. Den gangen var kvinner ofte begrenset til nettopp skjønnhetsidealene, siden det ikke var tillatt for dem å uttrykke seg på samme intellektuelle nivå som menn. I dag har vi alle muligheter åpne, men velger likevel å være slave for slike idealer. Det holder å være et ekte menneske, og å se ut som man gjør. Folk vil elske oss likevel. Nemlig!




SONNET 130

My mistress' eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red than her lips' red;
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damask'd, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound;
I grant I never saw a goddess go;
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet, by heaven, I think my love as rare
As any she belied with false compare.

(William Shakespeare)



Ser du ut som denne, kanskje?