mandag 19. mai 2008

Enslige ingen adgang

Svigermor fortalte at da hun ble enke i en alder av 51, var det mye som endret seg. Noe av det mest overraskende var kanskje invitasjonene som sluttet å komme. Invitasjoner til tilstelninger der hun og mannen hadde vært selvskrevne gjester i årevis. ”Noen vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til ei enslig dame”, sa hun lakonisk. Jeg ble sinna på hennes vegne. Ikke nok med at man mister sin livsledsager, men så skal man også straffes sosialt ved å utelukkes fra gamle fellesskap. Hva slags vennskap er det, da? Og hvorfor er det så skrekkelig vanskelig?

På den tiden var vi unge og relativt uetablerte, og jeg trodde i min naivitet at singelekskludering var noe som hørte vår foreldregenerasjon til. For ikke var vel folk på vår egen alder så enkle at de måtte være to og to for å omgås?
Jeg har single venner som etter hvert forteller en annen historie. Om gamle kjente som har etablert seg i parforhold og gang på gang ”glemmer” å invitere de single i vennekretsen, eller endog sier rett ut at ”det hadde vært hyggelig å treffes, men det blir helst pargreier for oss”. Og jeg ser det i innlegg som dette.
Jeg sitter og lurer på når dette skjedde med oss og hvordan sånt henger sammen. Jeg er klar over at man har forskjellige fokus i forskjellige stadier av livet, og at nybakt foreldreskap for eksempel ikke alltid går hånd i hånd med utagerende jenteturer på byen.

Riktignok (og dette er viktig å huske) går ikke nødvendigvis ekskluderingen bare en vei: Det er mange single som ikke gidder å invitere med seg den hjemmeværende mammaen på byen, fordi hun sikkert er blitt så kjedelig, eller som takker nei til å være med på hjemmefest fordi det er mange flere spennende muligheter på byen. Det handler kanskje litt om hvem som er i mindretall i en vennegjeng.

Men de forskjellige periodene kan altså fint la seg håndtere dersom begge parter utviser litt overbærenhet med hverandre og vet at ting forandrer seg – kanskje opptil flere ganger i løpet av et liv. Dagens nybakte familielykke kan være morgendagens nysingle. Og dagens singelurbane bytryne kan være morgendagens sofakjære nyforelskede. Vi tjener lite på å sitte og skule til hverandre og latterliggjøre hverandres valg.
Uansett er jeg ikke interessert i å fattiggjøre det sosiale livet mitt ved bare å omgås folk som:
a) er klin like som meg (i alder, sivilstand, interesser og whatnot), eller
b) kommer i matchende par
Tenk så mye moro man går glipp av da!

Som det sies i ”Sunscreen song”:
“Understand that friends come and go, but with a precious few you should hold on. Work hard to bridge the gaps in geography and lifestyle, because the older you get, the more you need the people who knew you when you were young.”


Hvordan er det med dere andre? Har dere kjent på utelukkelse på grunn av sivilstatus eller livssituasjon? Det skulle vært interessant å høre noen tanker om temaet.

10 kommentarer:

Lin sa...

Interessant tema.

Jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på venninnen som har kjent meg hele livet. Som virkelig vet hvem jeg er.

Vi har levd livene våre litt i "utakt". Hun var singel lenge mens jeg var småbarnsmor. Og vi hadde heller ikke så mye kontakt i perioder. Men vi visste liksom at den andre var der og når vi først møttes tok det bare noen minutter før vi var like nære som før.

Jeg tror de barndomsbåndene hjalp oss til å se forbi morsroller og singelroller og alt det der.

Når det gjelder single så har det vært litt annerledes hos oss. Altså har jeg opplevd at det har vært litt sårt for den som er alene å ikke ha med noen. Og vi er ikke så mye "parete" når vi er sammen med andre, altså. Det handlet mer om en sårhet etter eget samlivsbrudd for vedkommende. Men det ville ikke falt meg inn i halvsøvne å ikke invitere.

Jeg må allikevel si at det er veldig hyggelig nå som vedkommende er i et nytt parforhold. Men det går mer på at jeg vet at hun savnet det som jeg og mannen hadde og syntes det var leit å dra hjem alene etter besøket og sånn. Så det handler vel mer om å glede seg på hennes vegne.

Hanne sa...

Lin: Du har nok rett i at sårhet over egen situasjon ofte kan få noen til å trekke seg unna i perioder, uten at det ligger noen avvisning fra den andre i det. Hvor gøy kan det for eksempel være å sitte som ufrivillig barnløs i et hav av småbarn og struttende mager?

Og det er klart at i noen setinger kan nok praten til flertallet bli litt ensporet for den/de som er i mindretall. Men der kommer jo den gjensidige overbærenheten inn i bildet. At man kan være mindre sammen i perioder uten at det nødvendigvis blir sure miner, at man kan godta at interessene er forskjellige og at man kan gidde å høre litt på det som opptar den andre, vel vitende om at vedkommende også vil høre på deg. Ideelt sett, altså... ;)

Men jeg kommer aldri til å slutte å klype meg i armen og gni meg i ørene over kommentarer som "dette er egentlig en pargreie".
Fordi oddetall rundt spisebordet vil få universet til å implodere, da eller? *himle*

Frøken Detektiv sa...

Heldigvis for meg har jeg mange venner og venninner som er single, så det er sjelden noe problem å ha noen å henge med. Men for ikke lenge siden var jeg den eneste som ikke ble invitert til noen VELDIG gamle venner, fordi jeg var den eneste i gjengen uten barn. Det måtte jeg egentlig le litt av, for jeg syns det var så teit. Som om jeg ikke kan være sammen med barn - og folk som har dem - fordi jeg ikke har mine egne. Eller var det de som hadde problemer med å være sammen med meg?

Jeg sier uansett JA til en god og variert vennekrets!

Anonym sa...

Livssituasjon er nok mye viktigere enn sivilstand. Om man er fattig og mangler et ordentlig hjem, har man ikke noe å be folk hjem til. Da blir man heller ikke selv invitert mye bort.

Hanne sa...

Frk Detektiv: Hm, det hørtes teit ut, ja. Tror du de var redd for at du skulle kjede deg, at de valgte deg bort fordi du var "annerledes" eller tror du de glemte deg? Bare sånn av nysgjerrighet.

Anonym: Jeg har hørt folk med veldig dårlig råd snakke om det, at de faller utenfor i mange sosiale sammenhenger. Men da må man selvsagt først definere begrepene "fattig" og "ordentlig hjem". Noen mennesker er reelt fattige. Men jeg tror at noen også føler veldig på at de burde ha mer å tilby folk som evt kommer innom, og dermed begrenser seg selv. Det er i så fall veldig synd, man trenger ikke diske opp med verken foie gras eller kaker til venner når de stikker innom. Gode venner burde uansett inkludere venner som ikke nødvendigvis har all verdens med midler og plass når de selv finner på noe.

Hanne sa...

Jeg ser på den siste kommentaren min at det kanskje kan virke som om jeg bagatelliserer det med fattigdom, og det er virkelig ikke meningen, altså.

Toril sa...

Det med at noe er pargreie er en usannsynlig teit ting! Men at noen ting passer en bedre i noen situasjoner enn i andre er jo helt sant... Før vi fikk barn syns jeg gode kvelder handlet om mye øl, høy musikk og mye tulleprat, sånne vinkvelder med etablerte par, med barn, syns jeg ble tråkigt, de snakket om så mye uinteressant! Men fungerte som vorspiel... Nå derimot syns jeg det er utrolig hyggelig med rolige kvelder med rolige mennesker som snakker mye om hus og barn og oppussing, selv om jeg gjerne er med på utagerende festing også!

Så alle unge, single, kule venner: Husk å invitere meg, jeg er IKKE blitt kjedelig!!!!

Megaklem fra den hippe og kuule 2barnsmoren i forstaden...

Hanne sa...

Toril: La meg svare med to gode, hederlige klisjeer:
1. Alt til sin tid.
2. Det ene utelukker ikke det andre.

:o)

Frøken Detektiv sa...

Hanne, jeg tror de var redd jeg skulle kjede meg, ja! Det føltes merkelig, siden vi er en gjeng som har vært venner siden vi var barn selv, så jeg trodde de visste jeg likte barn. Nuvel, jeg fortsetter å invitere dem på festligheter, foreldre eller ei - stoler på at partygenene deres er intakte!

Hanne sa...

Frøken detektiv: Så fint at du fortsetter å bygge bro og invitere selv om de gamle vennene var litt ubetenksomme. Partygenene er nok intakte, selv om de i perioder ligger litt i dvale. ;o)