Hvorfor bør du gi meg din stemme?

Snakker om påkjenninger! På tirsdag falt jeg ut av den store og hysterisk spennende blogg-konkurransen Tordenbloggen på forsmedeligste vis.
Og i dag falt jeg plutselig inn igjen! Ikke for så lang tid, kanskje, for min konkurrent Beate er mildt sagt en sterk kandidat. Men det er moro så lenge det varer!

Liker du bloggen min? Da kan du stemme på meg her (kamp 31, litt ned på siden). Det er både mulig og viktig å stemme både i pollen (altså der du merker av) og i kommentarfeltet.
Stemmene i kommentarfeltet teller myyye, noe jeg bittert fikk erfare forrige gang.


Så hvorfor skal du stemme på meg?
La meg gi deg en guidet snartur gjennom bloggen min.
Jeg skriver om å si ifra når man opplever rasisme og annen dumskap.
Jeg kan gi deg en lyninnføring i fletting av afrohår og kjekke matoppskrifter.
Jeg skriver om musikk jeg liker og har faste fredagsdikt.
Og så skriver jeg litt om oppvekst og om kjærlighet.

Sånn!
Men nå skal jeg arrangere utendørs bursdagsfest for tolv åtteåringer, og kan ikke sitte her og skrive lenger. Har pinnebrød som skal lages og leker som skal arrangeres.
Måtte den beste Hanne...ehh...kvinne vinne.

Oppdatering mandag morgen: Weeee, jeg er videre! Jeg vil takke alle som stemte på meg, jeg er uanstendig fornøyd.

Fredagsdiktet: Sonic Youth

Ukens fredagsdikt satt skikkelig langt inne. Jeg var både trøtt og uinspirert, og kom egentlig ikke på noe som helst.
Men etter at jeg leste det Idaho skrev om Karen Carpenter har jeg gått og nynnet på Sonic Youths sang "Tunic (song for Karen)" resten av dagen. Og ettersom jeg sjelden lar anledningen gå fra meg til å gnåle om Sonic Youth, bestemte jeg meg for å ta sjansen på å utlevere meg selv kraftig.
I min ungdomstid var jeg nemlig en ivrig hobbydikter, hvis hang til patos sannsynligvis overskred mine talenter ganske betraktelig. Men jeg skrev i hvert fall et dikt inspirert av favorittbandet mitt, og det akter jeg å tvangsdele med eventuelle lesere av denne faste fredagsposten. Rett og slett fordi det er et ærlig, lite dikt skrevet av ei knapt tjueårig jente på en studenthybel. Og jeg blir litt ømhjertet av å tenke på henne, der hun satt og ble kjent med seg selv.
Dessuten er det enda en anledning til å denge på med et Youtube-klipp med Kim & co.



SONIC YOUTH

Musikken er et lydtett rom
som jeg vil krype inn i
når kroppen ellers føles tom
og livsangstens disharmoni
tar kvelertak på sjelen min
hvor ensomheten strever
La da musikkens faste sinn
si til meg at jeg lever

La meg få søke tilflukt litt
- alternativ bevissthet
Gitaren kiler hjertet mitt
og rytmen slår slik at jeg vet
at vokalistens sang er grønn
i musikalsk forgrening
Det andre kaller støy og drønn
gir lindring, trøst og mening


(Hanne)

Idaho tagget meg (og jeg likte det)

Idaho tagget meg, og jeg er ikke vanskelig å be, altså.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

So here goes:


1. Jeg har vært forsidepike i bladet Motor.
For et par år siden kunne jeg smykke meg med tittelen forsidepike i et blad.
Riktignok ikke i et glossy motemagasin. Undertegnede var del av en trio som prydet forsiden og et oppslag i bladet Motor, som del av en damer-snakker-om-sitt-forhold-til-bil-sak (såvidt jeg husker skrøt jeg uhemmet av hvor helsikes dyktig jeg er til å lukeparkere og at jeg kan tjuvkoble en moped). Det var noen påfallende flotte bilder, for så hvite tenner har jeg aldri hatt i virkeligheten.

2. Jeg har møtt Mr. Big fra Sex og singelliv.
Ikke bare møtt ham, men tilbragt tid sammen med ham på en hotellsuite i Stockholm. Og mens dere tar dere god tid til å tenke litt dirty om akkurat det, kan jeg betro dere at han var veldig sjarmerende og veldig hyggelig.
Før jeg avslører at jeg var der i embeds medfør, og intervjuet ham mens tre-fire sånne publicityfolk sto og fulgte med på alt som ble sagt.

3. Jeg er nesten døv på høyre øre.
Jeg hører mellomtoner sånn nogenlunde, men ikke et kvidder av høye og lave toner. Det er ikke et stort handikap i hverdagen. Noen ganger er det sågar en fordel, for jeg kan bokstavelig talt vende det døve øret til folk jeg ikke gidder å høre på.

4. Jeg synes at hveteboller med sjokoladebiter er en naturstridig avskyelighet.
Sjokolade er godt, og boller er godt. Men de to bør aldri forenes. Jeg innser at jeg er sørgelig alene om det synet, og må tåle forbløffede protester hver gang jeg ymter frempå om det.

5. Min første stormende forelskelse var i en mye eldre mann.
Han hadde sånt hvitt skjell-halskjede og langt hår i nakken, og når han lo ble jeg så forjamset at jeg måtte krype under sofaen og gjemme meg. Jeg var fire og han var tolv. Det er klart at det ikke kunne fungere. Men jeg vil alltid ha minnene om hybelkaninene som kilte meg i nesa mens sommerfuglene kilte meg i magen.

6. Folk som løper inn i ting er noe av det morsomste jeg vet om.
Jeg ler for eksempel så jeg brekker meg av den Friends-episoden hvor Rachel jogger i Central Park og løper rett inn i en hest. Det er mulig at dette henger sammen med at jeg er så inn i gamperæva (sic!) klønete, og dermed ler av ren lettelse over at det i hvert fall ikke er meg denne gangen.

Jeg tagger Rikke, Lin, Hurbrasomhelst, Lille vakre Anna og somalieren.

Sommerfugler i magen og leksikon i senga

I kveld var Storebror bare sju år gammel. I morgen tidlig, når han våkner, er han åtte. Da skal han vekkes med kake og sang, og kanskje til og med en gave.
Det var vanskelig å sovne i kveld. Men det hjalp å lese litt på senga, som vanlig.

Storebror har kjøpt inn gamle årganger av tidsskriftet til Norsk astromomisk selskap, og lager eselører på de mest interessante artiklene. Som for eksempel den om Saturns nyppdagede måne.
Han leser leksikon og må rope ut fra rommet sitt om hjerteklaffer og lungefunksjoner, selv om han egentlig har lagt seg og burde være stille.
Storebror tør å se alle Star Wars-filmene, men når han ser tegnefilmen om den lille muldvarpen og snømann-vennen hans som gjenforenes, gråter han.
- Jeg blir så rørt, mamma, forklarer Storebror, uten å være det minste flau over det.
Storebror sparer til langt hår, og forteller hjemme at mange på skolen sier det er jentesveis.
- Blir du lei deg da, undrer mamma.
Storebror tenker seg litt om.
- Nei, smiler han stort.
- Jeg synes håret mitt er fint, jeg.

- Jeg synes du er fin, jeg, sier mamma, og kjenner at hjertet hennes nesten ikke kan bli større.

Mamma tenker på noe hun leste på en engelsk nettside for foreldre, hvor en dame skrev dette om barnet sitt:
"I look at my child now, and I can't imagine loving him even more. But I know that tomorrow I will."

En sørgelig historie om noens ferd fra gledens tinder til skuffelsen dype avgrunn

(fra Jigser Shop)

Spent sjekker jeg resultatet i Tordenbloggen i dag tidlig, for å se hvordan det gikk. Av åtte blogger skulle fire videre, og jeg må innrømme at jeg ikke har veldig store forhåpninger, for her var det mange gode blogger.
Desto større er gleden til en ydmyk bloggestakkar da jeg oppdager at sannelig er jeg med videre i spillet.
Oiiii, det gode selskap! For en boost!
Jeg klarer ikke dy meg for å skryte bittelitt til kollegene mine. Dagen er ellers full av møter og stress, lange butikk-køer og slitne unger.
- Men jeg kom i hvert fall videre i Tordenbloggen, hvisker jeg trøstende til meg selv.

Så smutter jeg innom her i forbifarten før jeg skal styrte videre til foreldremøte på skolen, og oppdager at jeg har blitt kastet ut av lista etter omtelling av stemmer!

Dette skjedde: Jeg hadde en bråte stemmer i pollen, men ganske få i kommentarfeltet.
En eneste, skarve bortkommen kommentarstemme var kommet tilrette etter opptellingen, og dermed var det slutt på Hannes eventyr.
Ritsj, ut av lista.

Går det an å utsette folk for sånne berg-og-dalbaner, da?
Har de tenkt på hva de gjør med folks psyke?
Rett fra Capitol til den tarpeiske klippe, helt uten videre. Ikke så mye som en liten trøstepremie, engang. Ikke så mye som en klapp på skulderen. Sier begrepet tort og svie dere noe? Hæ?

Nå skjønner jeg i hvert fall hvordan John Kerry følte seg. Kommentarstemmene er mitt Florida.

...og snipp, snapp, snute, så var Hannes dag i solen ute. Sniff.


(fra www.madebyeat.com)

Take a chance on me

På vegne av oss som måtte være Annifrid når vi lekte Abba, som endte opp som kammerpiken til prinsesse Vilikke i tredje klasse og som aldri var førstevalget i gymtimen:
Stem på meg i Tordenbloggen i dag.

Du kan såvidt jeg vet stemme fram mot midnatt. Og det er viktig å huske på at du kan og bør stemme både i pollen og i kommentarfeltet.
Værsåsnill og på forhånd takk.

Fredagsdiktet: Hvorfor Jeppe drikker

Vi står og vipper på terskelen til julebordsesongen, en tid da enhver godt voksen nordmann hyller den stolte tradisjonen som kort oppsummert består i å spise middelmådig, overpriset julemat i trange restauranter, hyle nedpå akevitt og fargerike drinker med dødsforakt, si ting man angrer til hun søte på regnskapsavdelingen, knytte slipset rundt panna på dansegulvet og krangle fire timer i drosjekø for å komme seg hjem og sovne på badegulvet.
Eller amatørfylla, som det også kalles.
For all del, jeg er langt fra negativ til fest. Men noen av oss foretrekker å ligge jevnt og trutt i trening på selskapelighetsfronten. Dermed slipper vi det enorme skippertaket en gang i året, og kan holde oss unna Oslo sentrum i de verste desemeberhelgene.

Nok chit-chat. Her er ukens fredagsdikt, og da skjønner du sikkert hvorfor jeg begynte å tenke på julebord.


HVORFOR JEPPE DRIKKER

Hvor høflig han var, lar seg knapt nok beskrive:
han bukket så korsryggen formelig brakk.
To ord var hans vokabular her i livet:
Det ene var "unnskyld". Det andre var "takk".

Hans liv var å vise seg veloppdragen.
Han levet - og takket fordi han fikk lov.
Han takket om natten, han takket om dagen,
og mumlet en unnskyldning selv når han sov.

Men motet til ikke å være beskjeden
kom over ham bare de ganger han drakk.
Da kunne han si noe annet isteden.
Han slapp å si "unnskyld". Han slapp å si "takk".

Nu kunne han plutselig snakke en masse;
de dristige drinkene drev ham til dåd!
Forløst i uhøflighet satt han ved glasset
med lykkelig utvidet ordforråd.

Men ble han så edru når tørsten var slukket,
da talte han atter som høflige menn:
"Om unnskyldning ber jeg fordi jeg har drukket,
men takker fordi jeg skal drikke igjen."

(André Bjerke)

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

SCENE 1:
Jeg er fjorten år og skal på teatertur med skolen. Ettersom vi bor på landet, er en busstur til hovedstaden stor stas, og vi pynter oss. Jeg har fått helt ny kjole, med flaggermusermer og knapper i ryggen, som seg hør og bør for en åttitallsfjortis.
Jeg føler meg skikkelig fin.
Vi fjaser på bussen. Gutta i klassen finner ut at det er moro å dra i knappene på kjolen.
Sporten tar av, gutta blir veldig ivrige, latteren forsvinner. Snart ligger jeg bakerst i bussen med fem-seks gutter som drar i kjolen min (og bare for ordens skyld: samtlige av dem er såkalt etnisk norske, fra gode trygge hjem, med lomma full av spenn).

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen.
Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker.

Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.
Den middelaldrende Læreren ser en gjeng oppkavede gutter.
Han ser en fresende, halvhikstende Hanne som retter på kjolen. Han ser Kenneth med tre blødende render på kinnet.
- Ho klora meg, sier Kenneth forurettet.
- De prøvde å kle av meg, freser jeg.
- Nå må du styre temperamentet ditt, Hanne. Du kan ikke ty til vold.
Læreren ser strengt på meg. Så går han fram i bussen og setter seg igjen.

Han har ordnet opp i leken.
Og Hanne kan skamme seg over temperamentet sitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.



SCENE 2:
Jeg er tjueseks år og skal på byen med venner etter arbeidstid. Vi begynner kvelden på en halvbrun sentrumspub i hovedstaden.
Da jeg står ved bardisken, kjenner jeg en hånd som griper meg i rompa. Nei, den graver meg i rompa, på en måte jeg knapt ville tillatt fra verken elsker eller gynekolog.
Jeg snur meg, og ser en en singletkledd fjonebart som flirer forventningsfullt.
Kompisene dulter oppmuntrende bak skuldrene til fjonebarten. Haha, Frank er alltid så jævla rå, asså. Han leverer alltid.
Frank skræver selvtilfreds på barkrakken:
- Likte du det?

Jeg tar et resolutt grep midt i den skrævende selvtilfredsheten hans.
Og jeg holder grepet, fast og fint og lenge, mens fliret hans stivner og kompisene blir storøyde.
- Hvis du skal gå rundt og krafse på damer på den måten, bør du sørge for å ha mer å vise til enn dette her.
Så slipper jeg.
Tar ølen min og går til bordet.
Kompisene hyler av morskap. Muligens også av lettelse over at det ikke var dem. Haha, der fikk du den, Frank!

Jeg har ordnet opp i leken selv.
Og jeg kan glede meg over temperamentet mitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.


PS.
Denne posten er inspirert av flere gode poster hos andre bloggere i det siste, først og fremst denne.
Men også denne og denne, og sikkert flere, men dem kan dere finne fram til selv ved å følge lenkene videre.

Fredagsdiktet: Det namnlösa

Nok et Karin Boye-dikt. Hun har vært med i fredagsdiktet tidligere, men det er mye å ta av i hennes samling.

DET NAMNLöSA

Mycket gör ont, som inte har namn.
Bäst är att tiga och ta det i famn.

Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.
Bäst är att bära det vördsamt och varligt.

Bäst är att tryggt på det hemliga tro
utan att peta på frön som gro.

"Här gick aldrig tanken på spaning.
Allmoder, led mig med säker maning!"

Gott är att lyss til sin Moders röst -
ordlöst bekymmer får ordlös tröst.

Karin Boye

Helt nye dimensjoner av flau

Elleville toppidrettsutøvere som skal være sprøere enn flatbrød gjør meg som regel intenst flau.
Når fotballjentene krabber etter hverandre på gressmatta må jeg ta meg en timeout på kjøkkenet mens jeg nynner febrilsk.
Og når OL- og VM-helter synger folkelige sanger om hvordan de banker alle for å vise hvor lite selvhøytidelige de er, blir det så klam steming i her stua at det dugger på vinduene. Mannen har det akkurat på samme måten, og vi slåss om puter å gjemme oss bak og tilgang til fjernkontrollen.

Det er litt rart at jeg reagerer sånn, for jeg er den første til å forstå at folk ønsker fjas og tøys på jobben. Hvem har vel ikke brukt opp totalbeholdningen av teip på kontoret for å lage morsomme ansikter, for eksempel. Eller byttet ut kollegers telefonrør med en banan, fullt oppsatt med ledninger og det hele.
Litt moro i hverdagen trenger vi, enten vi dyrker sittesår ved en kontorpult eller halser rundt i naturen så snørra slenger.

Men herrejemini, så innmari pinlig det er å se langrennsjentene fjåse seg til med "horeklær".
Og det er ikke noen engangsforeteelse, heller.
"Langrennsjentene overrasket pressen med et nytt horeshow under dagens pressemøte på Beitostølen", kan vi lese i dag.

Horeshow, altså. Er det sånt vi skal le av nå for tiden (og muligens i laaange tider framover)?
Flautflautflaut - på så mange nivåer.

For øvrig er det to elementer jeg savner i denne saken:

1) En motefaglig analyse av hvor hårfine grensene åpenbart er mellom treningstøy og såkalt horetøy.
Her bør profetene bak motebibelen absolutt komme på banen med noen kloke vurderinger.

2) At de prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION) går ut og tar avstand fra den spekulative koblingen til langrenn.
Kan de virkelig leve med et sånt belastende skistempel på yrket sitt?

Valgte privatskole - må ut med penger

"Av St.Pauls rundt 340 elever er cirka 40 prosent ikke-katolske. Det må de betale for", skriver BT.

La meg ta dette med en sånn irriterende liksompedagogisk tone:
Neei, de må ikke betale for at de ikke er katolske.
De må betale for å velge en privatskole.
Herrejemini.

St.Paul er en privatskole. Det er frivillig å gå der. De som ikke kan eller vil betale for skolegang, trenger slett ikke søke seg dit.
Det er en katolsk skole. At katolikker på en privat katolsk skole som er subsidiert av den katolske kirken får lavere skolepriser, er vel å regne som en slags medlemsrabatt.

Jeg er slett ingen tilhenger av privatskoler, men dette er det skikkelig vanskelig å la seg sjokkere av, kjenner jeg.
Det er imidlertid foruroligende lett å la seg underholde av tendensiøse vinklinger i avisartikler.
Yay!

Grøt-ungdommen

Da suppe var kult for noen år siden, og suppesteder med snedige navn etablerte seg over alt, var det noen (Are Kalvø? Knut Nærum?) som harselerte med at snart dukker vel grøt-barene opp som paddehatter på Løkka og Grønland sånne steder som gjerne vil være først ute med ting.
Jeg er ikke så innmari oppdatert på alt som er hipt og kult i byen lenger, men jeg har i hvert fall ikke sett noen grøtsteder med lange køer av livstrette urbanister de gangene jeg forviller meg ut i denslags strøk.

Men jeg er her for å rapportere at dette muligens kommer til å endre seg, for sannelig spiser kidsa på videregående mye grøt for tiden.
Det lukter kanel i korridorene, og "åh, tar du med en grøt til meg?" er ikke uvanlig å høre når noen skal i kantina.
Vi snakker havregrøt og risgrøt, vi snakker rød saft og kanel, vi snakker smørøye for de mest ekstravagante.

Jeg trodde at grøt var for småbarn og gamliser og andre folk som av åpenbare grunner foretrekker maten sin uten konsistens og tyggemotstand, og er litt forbløffet over at tenåringer fra bynære strøk bruker lommepengene sine på grøt framfor kylligwraps og tacobaguetter. Ikke er det nytt, og ikke er det særlig bærbart.

Hva blir det neste?
Kommer rullekaka til å erstatte rullebrettet?
Blir Kongen av Danmark det nye partydopet?

Dette lover i hvert fall godt for planen min om å begynne å undervise med flanellograf.
Jeg er muligens svært ungdommelig.


Oppdatering: Grøtskrivingen satte sine spor. Dette er hva ungene ble servert etter skole og park i dag.

Festivaltid

Ikke akkurat Roskilde, men Astrofestivalen 2008 er nok Storebrors absolutte drømmefestival.
Så i dag vender vi nesa mot Blindern og alt som har med stjerner og planeter å gjøre.
Jeg må tilstå at jeg av og til får et snev av eksistensiell angst av å tenke for mye på verdensrommet og dimensjoner og sånt, men det oppveies forsåvidt av en skikkelig glad ung mann som lever og ånder for verdensrommets herligheter og mysterier.
Storebror gleder seg aller mest til Planetsletta og gyro-astronautsimulatororen. Gyroen har han prøvd før, og nå er han sikker på at han er velegnet til en astronautjobb så fort han er ferdig med skolen.
Men der kommer jeg til å sette foten ned, altså. Hvis han planlegger å stikke ut i verdensrommet, blir det husarrest.

Er DU fittepositiv?

- Det hadde vært fint å gjøre noe med seksualopplysninga. På videregående lærer du at her er vagina, eggstokker og kondom. Hvor er den jævla klitorisen?
- Vi vil også lage en motvekt til pornouttrykket. Vi har sett en del lesbeporno, og det er ikke naturtro greier, sier Maren.
- Det er iscenesatt for menn. Som oftest er det to klønete, forsiktige jenter som pirker hverandre i skrittet og nusser hverandre på puppene. Poke, poke, krafs, krafs, forklarer Ida og krøker pekefingeren i luften.
(fra Dagbladet fredag)

Mye kan sies om hvordan seksualundervisningen er lagt opp i skolen. Enda mer kan sies om hvordan sex og kvinnekropp blir fremstilt i medier og populærkultur. Jeg skal ikke ryke på en rant om saken her (selv om jeg slett ikke lover at jeg ikke kommer til å gjøre det i senere bloggposter), men jeg har et budskap til dere som er drittlei av hvordan sexvinklingen har vært fremstilt i samfunnet så langt:
Nå blir det annen bolling!

Ida Jackson (også kjent som Virrvarr) og Maren Kristiane Solli (a.k.a Grevinnen) har så å si reist kjerringa, og er i disse dager rykende aktuelle med boka "Jenter som kommer".
De har skrevet en penisfri sexbok for jenter, og det er rett og slett den første boka på norsk som snakker om jenters seksualitet på jenters egne premisser. En ikke-heteronormativ bok, som det heter på fint.

På vegne av vanvittig mange (minst femti prosent av oss her til lands) kan jeg bare takke og bukke og neie, for dette var jaggu på tide.
Dessuten må jeg tilstå at jeg føler et spesielt engasjement for bokutgivelsen på et mer personlig plan. Da forfatterne skulle presentere boka for forlaget, viste deg seg nemlig at bokhandlerne feiget ut på arbeidstittelen «Jentesex, puling uten pikk».

I smådesperasjon gikk Ida ut på bloggen sin og ba om tips til en ny og spiselig tittel. Og her er det altså undertegnede (overtegnede?) kommer inn i bildet. Jeg mente at originatittelen var den beste, og argumenterte for det, men foreslo samtidig "Jenter som kommer", sånn i tilfelle bokhandlerprektigprompene ikke ville gi seg.
Og sannelig!

Det er MITT forslag!

Jeg føler meg rett og slett litt som en slags tilbakelent gudmor her, altså. Og lurer på om jeg kan klaske en flaske sjampis i baugen på boka, eller noe?
Bare sånn for seremoniens skyld.
For dette er stas!

P.S. Boka koster langt mindre enn et abonnement på et glossy kvinnemagasin. Jeg bare nevner det.

Fredagsdiktet: Hvem er det du er

Jeg var ganske nyinflyttet til Volda, ganske nysingel i sivilstand og skråsikker på at nå skulle jeg virkelig ikke rote meg borti noe seriøst på en stund.
Jeg skulle leve det glade studentlivet i det ville vesten, være fri og frank og ikke så rent lite raus.
Etter en utagerende fest på studentkroa inviterte jeg mine femti beste splitternye venner på et enda mer utagerende nachspiel i mitt eget kollektiv.
Dessverre var ingen av medboerne mine motivert for fest, og etter en stund ble samtlige deltakere skjelt ut og kastet på dør av en ubegripelig olm og morgenkåpekledd skikkelse som var blitt frarøvet nattesøvnen (hun hadde til overmål soverom under stua, så i ettertid er det lett å forstå irritasjonen).

Jeg skammet meg som ei bikkje, og bestemte meg for å søke asyl hos en medstudent for å unngå den verste stemningen dagen derpå.

Han var blond, blid og snakkesalig - med andre ord det stikk motsatte av alt jeg var tiltrukket av.
"Han er virkelig ikke min type, så han kan jeg bli med hjem i natt. Det er ingen fare for at jeg blir forelska i ham", resonnerte jeg fornøyd. Og ble med den blonde pratmakeren hjem (ja, jeg sa at jeg skulle være raus).

Dette skjedde i november 1995.
Temmelig nøyaktig tretten år, to barn, et rekkehus og mye moro senere kan jeg konstatere følgende:
- At det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
- At noen ganger oppdager man at man tidligere har lett på feil sted.
- At lykken er større enn forstanden.
- Og at når man plutselig finner noen man leker godt med, bør man fortsette med det.

Sånn er forklaringen på valg av ukens fredagsdikt. Gratulerer med dagen, kjekken!


Hvem er det
du
er, hvem er det vi er, vi som er
glade, glade

- jeg ser inn
i et par
øyne som lever
og får

til svar: Vi er to som fikk
en tid
sammen, her nede, til å være
glade - skal vi prøve det?

(Jan Erik Vold)



P.S: Bildet er for øvrig tatt på det tidligere omtalte nachspielet. Ikke at noen av oss husker at det ble tatt, men det er fint med et minne.

Din stemme teller

Ikke før er ett stort og skjellsettende valg over, så står det neste for døra.
Og denne gangen har DU stemmerett!
Jeg snakker selvsagt om bloggkåringen Tordenbloggen.

Fram til midnatt kan du blant annet stemme på undertegnede (eller heter det kanskje overtegnede, når navnet mitt står helt øverst her på siden?), og senere kan du stemme på mange andre friske og fjonge bloggere over det ganske land.

- Kan en gutt være prest, mamma?

De første årene av Storebrors liv ble han utelukkende utsatt for kvinnelige prester (her er en liten presisering på sin plass: Han ble utsatt for mange flere yrkesgrupper enn prester, men i den grad han forholdt seg til prester, var samtlige av dem kvinnelige). Det begynte med Margrethe prest som døpte ham, og fortsatte med blant andre Anne prest som hadde de fleste gudstjenestene han var tilstede på. Julaftener, familiegudstjenester og sånt.
Da den unge mannen nærmet seg fire år, dro barnehagen hans på julegudstjeneste.
Det var en fortørnet fyr som kom hjem den dagen.
Han hadde store nyheter:

- Presten var en gutteprest!
Ifølge de ansatte i barnehagen hadde han påpekt det snurrige avviket midt under kirkebesøket også, til stor munterhet for de voksne.
Og senere samme dag kom altså kontrollspørsmålet:
- Kan en gutt være prest, mamma?

Den lille hendelsen ga meg god anledning til å tenke på hvor langt vi er kommet siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, som den første kvinnen i Norge. På den tiden var motstanden mot kvinner i presteyket enorm. Nå skal man lete lenge i mørke kroker for å finne noen som for alvor synes at prester må ha skjegg og en viss mengde testosteron for å kunne formidle den rette tro.
Selv folk som ellers er mot prester, er for kvinnelige prester.
Og Anne Dalen, som har formet Storebrors bilde av selveste Presten, kommer i disse dager ut med boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje. Norsk kvinnelig teologforenings historie 1958-2008". Det er med andre ord gode tider for feministteologien.
Og er ikke feministteologi et fint ord, så vet ikke jeg.

Men ikke minst har hendelsen vært en fin påminnelse om hvor stor symbolverdi det er i de menneskene barna våre forholder seg til, enten det er i nærmiljøet eller i mediene.
Det vi er vant til å se, blir normen.
Og den normen forholder vi oss til, bevisst eller ubevisst. Når vi former selvbildene våre. Når vi trekker slutninger om andre, og når vi tar små og store valg i livene våre. Valg av utdanning og yrke, for eksempel. Eller valg av livspartner.
For øvrig leste jeg en veldig interessant post hos Virrvarr om habitus, som jeg anbefaler på det aller groveste.

Derfor vil jeg heller ikke undervurdere den enorme symbolverdien som ligger i at USA har fått sin første ikke-hvite president. Vi snakker om et land som formelt avskaffet de siste raselovene i 1964, altså tre år etter at Barack Obama ble født (og tre år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, uten at det har noen sammenheng).

Når jeg lurer litt på om det har noe å si for den oppvoksende generasjon, så tenker jeg på Storebror og guttepresten. Og når jeg blir melankolsk og litt mammanevrotisk engstelig for de tingene Lillesøster og hennes enorme selvbilde kan møte, trøster jeg meg med at verden går framover.
Noen ganger med solide, små museskritt, og noen ganger med luftige, symbolske steg. Begge deler er viktige. Men noen må gå opp løypa.
Det kan like gjerne være oss.

"You must be the change you wish to see in the world" (Mahatma Gandhi)

Popcorn og presidenter

Jeg er altså så innmari spent på dette valget.

I lange tider har jeg fulgt valgkampen med en syk, syk blanding av ekte politisk interesse og en følelse av at jeg ser på en knallgod serie av typen West Wing.
For valgkampen har vært så stappfull av underholdningshøydepunkter at det er så man kan kjenne popcornlukta.
Anders Giæver har oppsummert sine høydepunkter i Amerikanske tilstander, og det er selvsagt en god liste (elsker Anders Giæver!), men bare toppen av kransekaka.

Jeg må selvsagt innrømme at i denne serien har Obama vært selveste Helten.
Helt siden jeg leste "Dreams from My Father" har jeg gitt ham et snev av superheltstatus.
Vel å merke superhelt som i “Åh, for en fin forfatter og en imponerende reflektert fyr”, ikke som i “åh, han kan sikkert fly”.

Det har vært uker og måneder med spennende debatter, hylende morsomme parodier, interessante analyser, gode bakgrunnsartikler, elendige oppfølgingsartikler, nedrige angrep, brillefine argumenter og en hel masse underholdende utenomfjas.

Og så topper hele greia seg med at Obamas bestemor, som han delvis vokste opp hos, sovner inn dagen før valget. Da måtte jeg virkelig klype meg i armen for å sjekke om jeg virkelig var våken, eller om jeg hadde forsvunnet inn i TV-en min ved en glipp. Dramaturgisk sett kunne neppe Aaron Sorkin gjort det bedre.

Såfremt Obama faktisk vinner valget, da.
For hvis han taper ender dette opp som den største dramaserieavsporingen siden Lost gikk av hengslene og ble teit og ingen gadd følge med lenger. Totalt antiklimaks.

Faren for antiklimaks er vel uansett overhengende, når jeg tenker meg om. For når valgstøvet har lagt seg, er hvetebrødsdagene over.
Da kommer den kjedelige hverdagen, og vi må begynne å bli kritiske igjen.
Ikke minst må jeg finne meg annen underholdning.
Noen som har en god TV-serie å foreslå?


------------------
Liten oppdatering: Jeg snublet over denne finfine posten om valget og West Wing hos Eirik Newth. Les den i stedet for å henge her!

Same shit, new wrapping

Jeg fikk transplantert en ny kropp.
Det var visstnok en helt fersk og banebrytende teknologi.
Den gamle kroppen min ble fjernet raskt og smertefritt, og en helt annen ble festet til hodet mitt.
Selve inngrepet foregikk uten komplikasjoner og jeg våknet opp med full bevegelighet. Jeg ville kjenne et svakt ubehag i begynnelsen, fikk jeg beskjed om, og jeg måtte ikke anstrenge meg for mye den første tiden.
Men allerede dagen etter var jeg på beina igjen, og jeg gjorde meg klar til å gå ut i verden med min nye design.
I speilet kunne jeg se en slank og grasiøs figur. Jeg kjente det også. Det var en rar følelse. All polstring var borte, jeg var mer kantete.
- Nye klær, tenkte jeg begeistret.
Jeg tok på meg en kort, smal, sort kjole med belte i livet, strammet det ekstra og trippet forventingsfullt avgårde. Det var litt uvant å manøvrere i det nye skallet, men etter hvert mestret jeg det tekniske, så å si.
Det gikk imidlertid ikke lang tid før nyhetens interesse sank som en stein, og jeg ble overveldet av en helt enorm sorgfølelse.
Denne kroppen var sikkert fin, men den var fullstendig fremmed.
Og nå var den gamle kroppen borte, jeg kunne ikke få den tilbake, den var tapt for alltid.
Jeg savnet meg selv så det gjorde vondt!

Den vonde følelsen satt igjen som en skikkelig klump i magen da jeg våknet i dag tidlig.
Drømmer henger gjerne igjen en stund utover dagen, særlig de veldig livaktige med sterke følelser. Jeg er fremdeles forundret over hvor livaktig drømmen var, og hvor trist jeg faktisk ble over plutselig å få kroppen min erstattet med en ny og objektivt bedre versjon. Det var noe inn i granskauen guffent.

Så hva kan jeg få ut av denne drømmen?
Jeg er slett er ingen profesjonell drømmetyder, men jeg har noen mer eller mindre plausible alternativer:

A. Det er godt at legevitenskapen fremdeles har sine begrensninger.
B. Man skal være fornøyd med det man har.
C. Kropp og sinn henger sammen og kan ikke uten videre skilles fra hverandre.
D. Jeg må slutte å se på ER før jeg legger meg, særlig når temaet er transplantasjon.


fig.1: den gamle kroppen uten hode (for det er altså fjernet)

Sannheten ifølge stjernene

Jeg tror egentlig ikke på horoskop, men jeg er villig til å gjøre et unntak for sannsigerne til The Onion.

Uhu!

For oss som ikke er norgesmestere i rengjøring, er Halloween en veldig fin høytid. Kunstig spindelvev gjør underverker for å skjule støv og smuss, og skulle det dukke opp noe ekte spindelvev, er det bare et pluss. Og når man skal ha ni guttunger på fest, er det ingen grunn til å vaske gulvet i forveien. Fine, importerte høytiden.


Når man attpåtil kan slippe unna med å dekke bordet med søplesekker og bittesmå plasthodeskaller, er det bare å omfavne hele tradisjonen. Under serviettspøkelsene skjuler det seg magisk trylledrikk (en god, gammeldags blanding av cola og appelsinbrus).


Lillesøster skulle egentlig være bie, men klarte ikke helt å legge fra seg tanken på de flotte indianerfjærene i utkledningskista. Hun fulgte sitt sedvanlige "less is a bore"-motto og gikk for begge deler. Den lille indianerbien skulle på minifest hos sin jevnaldrende venninne i gata, mens de store gutta skulle feire her i huset.


Blant de store gutta er det ikke farger som gjelder. Der skal det være svart og skummelt. Storebror resirkulerte en gammel kappe, og supplerte med Darth Vader-hjelm. Den gikk mye av og på, for man kan ikke dytte godteri i fjeset med en diger hjelm i veien. Da hans jevnaldrende gjester kom, ble det åpenbart at vi hadde havnet i en stim av litt korte sith lords.


Middagen besto av fingertupper (pølsebiter med tortillalefse og ketchup) og marker med blod (grønn spaghetti med ketchup). Og for en gangs skyld var det lov å spise grisete. Det ble sågar oppmuntret til det.


Vi fikk celebert besøk utpå kvelden: Jammen stakk ikke selveste Sarah Palin innom. Veldig, veldig skummelt.

For øvrig klarte jeg å skremme livskiten ut av anslagsvis to tredjedeler av de som ringte på døra, noe jeg må si meg godt fornøyd med.
Noe skal man tross alt ha igjen for å dele ut godteri gratis.
Dagen etter hadde Lillesøster tidenes sukker-bakrus, men alle var enige om at det hadde vært en fin fest.