Menneskeforakt i listeform

Aftenposten melder at NorgesPatriotene (sic!) har samlet nok underskrifter til å stille med liste til Stortingsvalget. Leder Øyvind Heian mener at hijabdebatten har vært til god hjelp. For de godeste NorgesPatriotene har selvsagt islam som sin fiende nummer én, men tar man en titt på "partiets" hjemmeside, ser man raskt at de er rause nok til fordele det stinkende fremmedhatet sitt utover langt flere.

Kudos til den som klarer å være lenge der inne, for det er en smertefull opplevelse.
Og da sikter jeg ikke bare til den ubehjelpelige omgangen med det norske språket (tips til NP: dersom dere er så innmari bekymret for norsk kulturs forfall, kan det være lurt å begynne med å lære seg norsk rettskriving) og de glorete og hatefulle visuelle effektene.
Det er selve innholdet som får en til å tvile på menneskehetens framtid, dog ikke på den måten NP ønsker seg.

Jeg har vært litt usikker på om dette bør bringes videre, for disse gutta trenger strengt tatt ingen PR. På den annen side har de fått lov til boltre seg ganske usjenert på nettet, og det er ikke småtteri som publiseres der. Det er kanskje greit at trollet får komme ut i sola?

Dette er hva de skriver om drapet på Martine Vik Magnussen, under tittelen "Odd Petter Magnussen medansvarlig i Martines død":

NorgesPatriotene har ingen medfølelse eller sympati med Odd Petter Magnussen for tapet av sin datter. Tvert imot, han har selv bidratt til hennes død. Enhver som støtter det gigantiske flerkulturelle eksperimentet som Norge og Europa blir utsatt for, har bare seg selv å takke dersom en selv eller noen i ens nærmeste familie blir utsatt for grov kriminalitet fra ikke-vestlige innvandrere. Gjennom deres aktive eller stilltiende samtykke får de alle som fortjent dersom tragedien innhenter dem.

Kan virkelig 550 personer på lista i Vestfold stille seg bak en sånn hårreisende uttalelse, så blottet for anstendighet og empati?
Jeg blir svimmel.
Og kvalm.
Det er visst all mulig grunn til å bekymre seg for tilstanden her til lands.

Men det er ikke bare politikk og alvor på hjemmesiden. Neida, NorgesPatriotene linker også til en humorside, hendig inndelt etter hvilke grupper du ønsker å hate mest. Der kan "partiets" sympatisører flire godt og slå seg på låret av "vitser" som:

Hvorfor lukter det slik av negere?
Så blinde også kan hate dem.

Dette er bare trist.
Og jeg ber, jeg trygler dere som også får en vond smak i munnen av sånt: Si ifra!
Ta avstand. Latteliggjør dem. Plukk argumentene deres fra hverandre. Enten du gjør det på en blogg, i lunsjpausa på jobben, via Facebook eller i familieselskap.
La dem vise seg fram i all sin menneskeforakt og dumskap.

Men gjør noe, vær så snill.
Ellers kommer de kanskje til en liste nær deg.

"All that is necessary for evil to triumph is for good people to do nothing."

Is is beibi, del 2

Tidligere denne uka tok vi en kjappløsning i matveien og dro på McDonalds. Og ettersom vi først slo oss løs, dreiset vi til med is etter maten.
Lillesøster ville gjerne holde isbegeret i fanget mens hun spiste, men møtte motstand fra foreldre som insisterte på at at sånne ting bør befinne seg godt inne på bordet, ellers blir det så mye griseri.
Etter litt parlamentering fant vi fram til et sted på bordet begge parter kunne akseptere.

- Se der, dette var et fint kompromiss, konkluderte jeg.
Lillesøster så oppgitt på meg:
- Neeeei mamma, det er ikke komprom-iss. Det er jordbær-is!


Unger og språk: En evig kilde til glede.

Dora utforskeren blir Dora the material girl

Barne-TV-favoritten Dora kommer i ny versjon. Nå skal hun lære døtrene våre å shoppe.



Dora the explorer er tittelfiguren i en TV-serie for barn i barnehagealder. Hun er en aktiv problemløser som drar på eventyr sammen med vennene sine, utforsker mysterier og snakker to språk. I den originale versjonen snakkes engelsk og spansk (Dora er latinamerikansk), mens på norske TV-skjermer heter hun Dora utforskeren og snakker norsk og engelsk.

Serieskaperne Valerie Walsh og Chris Gifford sier at Dora er en rollemodell for småjenter fordi hun er løsningsorientert og ikke gir opp når hun møter hindringer.
- Hun er en god venn som alltid er klar for å hjelpe der det trengs, og hun er en nysgjerrig eventyrer som utforsker verden, sier Walsh på seriens hjemmeside.
Ifølge Gifford er serien basert på Howard Gardners ideer om flere typer intelligens, og hver episode er designet slik at ungene skal få trent alle typene. De hopper, løser gåter, synger, forhandler, regner og oversetter.

Lillesøster elsker Dora, og deltar med liv og lyst og hele seg. Jeg må tilstå at jeg av og til får litt mark av den prektig-pedagogiske tonen, men det er i hvert fall en type barne-TV jeg klarer å overvære uten å få lyst til å rive av meg mine egne øyne og ører og sylte dem i ei stor krukke, og det er egentlig langt bedre enn det meste.
For jeg ser jo at den godeste Dora er en av svært få, handlekraftige hovedpersoner i et hav av passive prinsesser.
Legg til at hun er mørkhåret og brunøyd, uredd og tospråklig, så har du en rollefigur du utmerket godt kan presentere for småjenter.

Men jentungene blir altså ikke særlig gamle før de vokser fra Dora. Allerede i femårsalderen begynner de visstnok å se seg om etter andre heltinner og leker, og når de nærmer seg åtteårsalderen er den utforskende barndomsvenninnen forlengst kassert. Da entrer ungene den mest attraktive målgruppa som finnes i markedet: tweens.
Aldersgruppa 8-12 får stadig mer penger mellom fingrene og større innflytelse over familiens innkjøp, samtidig som de mister interessen for tradisjonelle leker.
Her er det med andre ord kjempegevinster å hente for den som klarer å fange inn kidsa. Og får du dem hekta på merkevaren din tidlig nok, øker sjansen for at du klarer å holde på dem inn i tenåra.

Heldigvis har TV-produsenten Nickelodeon og leketøysgiganten Mattel slått seg sammen for å tilby et alternativ for tweenåringene, sånn at de ikke plutselig bruker alle de deilige pengene sine andre steder: En eldre versjon av Dora skal nå lanseres. Hun har blitt tweenåring selv.
"Det var fint", tenker du kanskje. "Det var jammen fint at den aldersgruppa også kan ha en rollefigur som er tenkende, handlende og problemløsende".
Men stopp en hal.
Tween-Dora har ikke mye mer enn merkenavnet til felles med sin yngre versjon. For der lille-Dora brukte tiden sin på gåter, kart og villmarksliv, satser store-Dora mer på mote, shopping og urban livsstil.

The companies have introduced a whole new way to look at Dora for girls five years and up. This groundbreaking initiative, featuring fashion dolls and accessories, is a completely new brand extension that empowers girls to influence and change the lives of Dora and her new friends.
As tweenage Dora, our heroine has moved to the big city, attends middle school and has a whole new fashionable look.

Gina Sirard (vice president of marketing, Mattel) forklarer det sånn:

“Girls really identify with Dora and we knew that girls would love to have their friend Dora grow up with them, and experience the new things that they were going through themselves. The brand captures girls’ existing love of Dora and marries it with the fashion doll play and online experiences older girls enjoy.”

Det geniale med fashiondokka Dora (accessories sold separately) er at hun kan plugges til datamaskinen. Slik kan tweens-jentene delta i Doras splitternye interaktive verden, som selvsagt oppdateres kontinuerlig. Og dermed kan produsentene selge bøttevis av Dora-dilldall samtidig som de sørger for at den mest attraktive målgruppa deres henger på Mattels hjemmesider hvert våkne øyeblikk. Og ettersom den nye Dora ikke oppfordrer til selvstendighet og kritisk tenking, slipper de å bekymre seg for at målgruppa skal vende seg mot dem.
Kjempesmart!

The cornerstone of the entire line is the Dora Links fashion doll. By plugging the doll into the computer, girls can access Dora’s brand-new interactive online world. This exciting innovation in computer-connected play offers girls a unique interactive experience: as girls are playing online they can customize their doll and watch as she magically transforms right before their eyes. For example, by changing Dora’s hair length, jewelry, and eye color on screen, the Dora doll magically changes as well.
(...)
“The doll really taps into a tween’s love of fashion and empowers girls to influence and change the ‘lives’ of Dora and her friends,” explains Ms. Sirard. “The instant gratification that girls receive as they change Dora online and watch as the doll magically transforms right before their eyes is groundbreaking in today’s toy market.

Det er interessant å se et begrep som øyeblikkelig behovstilfredsstillelse (instant gratification) brukes så eksplisitt som en positiv egenskap i forbindelse med leketøyssalg. Sånt pleide å være forbeholdt interne notater tidligere, men det er vel et tegn i tiden når man står på toppen av behovspyramiden og prøver å ta et ekstra hopp.

Selv synes jeg det er trist at Dora the explorer skal vokse opp til å bli Dora the material girl (accessories sold separately). For om det er vanskelig å finne alternative rollemodeller for barnehagejentene, er det bortimot umulig for tween-gruppa.
Tenk, så fint om store-Dora kunne vært en ørliten motvekt til flommen av strømlinjeformede Disneystjerner og glossy fashiondokker.

Men snart kan altså tween-jentene plugge Dora til datamaskinen, endre utseendet hennes så det matcher markedsidealene og være lykkelige debutanter på den livslange forbrukerfesten.

Fredagsdiktet: Det snør

Muggen, nå.


Det snør

Det snør, det snør
tiddelibom
Det er det det gjør
tiddelibom
Nå snør det mye mer enn før
tiddelbom
- og huttemegtu.

Lysets hastighet

Vi er ikke en sånn familie som har god tid om morgenen. Ikke at vi stresser på oss sure oppstøt, men vi har ikke de helt store marginene. Ingen av oss er utpregede morgenmennesker, selv ungene har et snev av B-menneske i seg (til unger å være, vel å merke).
Så vi subber rundt på autopilot i en nøye fastlagt rutine: morgenstell - påkledning - havregrøt - tran - matpakker - yttertøy, ha en fin dag. Rutine er viktig når man bare opererer på omlag tretti prosent av normal hjerneaktivitet. Det, og små del-deadlines gjennom morgenen. Jeg vet på minuttet når ungene bør sette seg til bords for å kunne spise i normalt tempo.
Og vi rekker det.
At storebror av og til glemmer seg bort på skoleveien, og blir stående i en veikant og filososfere over verdensrommet og bronsealder, er en annen sak.

Men de siste dagene har vi hatt påfallende god tid om morgenen, uten å stå opp noe tidligere enn vanlig.
Klokka ringer, vi kjører gjennom rutinene - og oppdager at vi har opptil flere titalls minutter å gå på. De to siste dagene har jeg sågar hatt mulighet til å lage kaffe og bla gjennom lokalavisa, og allikevel har jeg hatt god margin når jeg kommer på jobben.
Det er veldig mystisk.

Jeg kan ikke tenke meg noen annen årsak til dette fenomenet enn lyset. Vi våkner til vanlig tid, men i stedet for en dyster vegg av mørke utenfor vinduene, er det sola som møter oss.
Dette påvirker oss åpenbart sånn at i stedet for å subbe rundt med sedvanlig sirupsræv og undervannsaktige bevegelser, raser vi avgårde med et snev av kjekkasaktig filmavis fra femtitallet.
Opp igjen! Hu og hei! Ja, her går det unna! Like blid!
Vårlyset har trykket på fast forward-knappene våre, helt uten at vi har merket det.

Film i en fei

Storebror Spielberg og hans mor har lagd film på en-to-tre i ettermiddag. Storebror var regissør, og hans mor fikk lov til å skrive dialogen.
Vi var strålende fornøyde med resultatet, og nøler ikke med å karakterisere filmen som et sosialrealistisk hverdagsdrama på høyde med det beste fra fjernsynsteaterets glansdager (dog med visse åpenbare, markedsmessige bindinger).
Jepp.



Trykk for å snurre film.
Og hvis du vil, kan du rate den med uhorvelig mange stjerner.
Vi kunne godt tenke oss en tur, for å si det sånn.

Fredagsdiktet: Det er langt mellom venner

Fredagsdiktet er ikke helt tilfeldig valgt, for jeg kjenner noen som har bursdag på tirsdag.
Dermed tjuvstarter jeg gratuleringen litt i dag. (1)




Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Kolbein Falkeid)



(1) Slapp helt av, du får gave også, altså. Neste gang vi treffes!

Spøkelsesfjerner og monsterspray

Lillesøster fikk slett ikke sove i kveld. Det viste seg at rommet hennes var stappfullt av skumle spøkelser.
Spøkelsesinvasjon er et periodevis ganske vanlig problem på barnerom. Det kan være vanskelig å ta knekken på disse lumske skapningene, for de formerer seg i rekordfart. Ofte opptrer de i selskap med monstre og troll. Det er ikke sjelden å se hele kolonier som lever sammen i velfungerende skremmebiotoper bak gardiner, under senger og i klesskap.
Og det nytter slett ikke å late som ingenting og benekte at de er der. Alle kan jo se dem (i hvert fall den delen av husets beboere som er under en meter lange).

Da Storebror hadde løver og troll i klesskapet sitt for noen år siden, brukte vi monsterspray for å fjerne uhumskhetene. Den hadde vi dessverre ikke mer igjen av nå. Men heldigvis fant jeg et velegnet redskap bortgjemt på vaskerommet:

En spøkelsesfjerner!


(Fig 1: spøkelsesfjerneren huxens fluxens, modell A)

Jeg gikk til verket med stort alvor, og danset rundt i rommet med spøkelsesfjerneren mens jeg sang:

Hokus pokus, hu og hei,
spøkelser må passe seg.
Hokus pokus, promp og lort
- spøkelsene rømmer fort!

Lillesøster lå musestille i sengen og så på opptrinnet med lattermild vantro. Men jeg hadde garantert henne at det virket, og etterpå kunne hun bekrefte at joda, rommet var blitt helt spøkelsesfritt.
Så nå sover hun søtt.
Men jeg mistenker at støvkost...eh...spøkelsesfjerneren kommer til å få kjørt seg de neste kveldene også.

Det er like greit, for den er knapt nok brukt til andre ting.

Den gang da - 1975

Folk klager så innmari på denne snikislamiseringa.
Som om det var et nymotens fenomen.
Det var mye verre på søttitallet, skal jeg si dere.
Da ble til og med toogethalvtåringer tvangspåført hijab, da!


Selv ikke uskyldige, små badegjester på Costa del Østfold slapp unna. Ikke at det så ut til å plage dem nevneverdig.

Minus og minus gir pluss

Fremskrittspartiet vil innføre sanksjoner mot fattige og arbeidsløse ikke-vestlige innvandrere. - Nå må det bli en slutt på at innvandrerne tjener seg rike på å være fattige, sier en for anledningen klinkende edru nestleder i Frp Per Sandberg.

Hvis man ikke helt vet om man skal le eller gråte, er satire som regel den eneste fornuftige veien å gå: Le så du griner.
Takk til Opplysningskontoret.

Du vet det er mye snø når...

...det er blitt dagligdags å gi 3-åringen formaninger av typen
Du får ikke lov til å klatre opp på garasjetaket.

Fredagsdiktet: For Trykkefriheden

I går blogget en mengde mennesker om ytringsfrihet. Anledningen var Amnestys folkeaksjon for ytringsfrihet på nettet. Jeg nøt godt av å lese andres innlegg, men rakk ikke å bidra selv. Det tar jeg igjen i dag, og unnskylder meg med lettvinne fraser som at fokus på ytringsfrihet er viktig og sunt, året rundt - og bedre sent enn aldri.

Ukas fredagsdikt er dedisert til ytringsfrihetsaksjonen, og hva er da mer naturlig enn å trekke fram den gamle klassikeren "For Trykkefriheden" av selveste Henrik Wergeland.
Wergeland skrev diktet til "Sekularfesten 24de Juni 1840 i Anledning af Bogtrykkerkunstens Opfindelse", og det ble først trykt i Morgenbladet.

Mediebildet var en smule annerledes den gang Henrik var aktiv med dikterpennen.
Når han ber pressen om å befri all verden fra tvang, virker det unektelig lett absurd med tanke på nettaviser som først og fremst skriker om puppe-glipper i den knallharde kampen mellom Ungkaren og Paradise Hotel og at "Jakten-Silje" blir samboer.
Men vi vet at det fremdeles finnes viktige og nyttige ting i pressen generelt og på nettet spesielt (eller omvendt), bare man leser gjennom støyen.
Frihet betyr dessuten også friheten til å publisere både tant, fjas og sludder (og heldigvis for det, ellers hadde en urimelig stor del av bloggpostene mine blitt fjernet på et blunk).

Når Wergeland skriver trykkefrihed, kan vi helt utmerket godt lese det som ytringsfrihet - på blogger og i barer, på talerstoler og i nettfora, såvel som i den trykte pressen og på internett generelt.

Les gjerne diktet høyt og nyt klangen og rytmen.

Tenk gjerne litt på hvor heldige vi er som har frihet til å ytre oss om hva vi vil og teknologi til å publisere det vi vil.

Det er jaggu en ganske suveren kombinasjon.


For Trykkefriheden

Hvor trives noges Godt og Skjønt
og Stort i Tvang?
Qvæl Engen - Græsset bli'r ei grønt;
bind Ørnen - døer den paa sin Pynt;
stands Kilden, som med Sang begyndt
har raskt sin Gang,
og den en giftig Sump vil bli'!
Naturen hader, stærk og fri,
al Tvang.

Kan Aandens Kilder, Tankens Flugt
da taale Tvang?
Skal Sandhed ikkun straale smukt,
i eget Hjerte indelukt
som jamrende Aladdins Frugt
i Hulen trang?
Nej, Presse, løft din stærke Arm!
Befri Alverden i din Harm
fra Tvang!

Miss Vader

Lillesøster (3) forsvant opp i andre etasje, iført jeans og genser. Noen øyeblikk senere skred en kort og kjolekledd Darth Vader ned trappa. Vi hørte pustingen lenge før vi så henne.
Skjønneste sith lord gone crossdresser - ever. Og pluss for svært overbevisende tale på tulleengelsk.

Den gang da - 1989

Del to i serien "jeg publiserer gamle bilder som små snapshots fra fortiden".



Året er 1989. Jeg har nettopp fylt 17 år og poserer for et skolebilde på Kirkeparken videregående skole i Moss. Håret er blitt en anelse lavere og pastellene er fraværende, noe som gir oss et tydelig hint om at åttitallet er på hell. Men hva er greia med den uniformsaktige jakka jeg har på meg? Spennende kombinert med en jukserussisk genser og et middels våpenskjold i øret.

Jeg har nettopp begynt i 2.klasse, og nyter at jeg har valgt språklinja og endelig er kvitt matten for evig og alltid (senere skal jeg ta den opp, med brukbart resultat, men det aner jeg ikke her).
Jeg har slått opp med kjæresten jeg fikk i niende klasse (vi hadde ikke noe til felles lenger) og har nettopp kastet meg ut i den første av en rekke av mer eller mindre dønn ulykkelige forelskelser.

Jeg henger på røyketrappa i friminuttene og drikker kaffe på utestedet Madonna i fritimene. Noen ganger skulker vi neste time og drikker enda mer kaffe og snakker om alt som er feil med verden generelt og livene våre spesielt.
I helgene blir vi eksperter i å snike oss inn på byens utesteder, mye takket være ei venninne som har et stort tegnetalent innen falske stempler-segmentet. Vi spleiser på inngangsbilletten for den av oss som er over atten, og når han eller hun går ut for å lufte seg, får vi kopiert kveldens stempel med tusj på hendene.
Så slentrer vi inn med verdensvante miner og sommerfugler i magen, og venter på at noe vidunderlig skal skje.
Jeg skriver dagbok nesten hver dag. Jeg aner ikke hvem jeg er, og det er vanskelig å finne det ut. Videregående er som et slags vakuum, jeg er i limbo mellom det som var og det som skal bli, jeg lengter ut.

Dette hører jeg på:


"Splitter Pine" med DumDum Boys. Alle hørte vel på den? Vi var sjeleglade og ikke så rent lite stolte over at det kunne lages god, norsk rock. Jeg var på konsert med dem på Momarken. Prepple var så kul.


"I Want Your Love" med Transvision Vamp. Åh, den var tøff, og så var det ei dame som sang! Jeg synes fremdeles den er tøff og energisk, men musikkvideoen var nok litt tøffere i minnet mitt.


"Let Love Rule" med Lenny Kravitz. To år senere var jeg på Kravitz-konsert i Montpellier, noe som resulterte i at jeg ble den heldige eier av et håndkle med Kravitz-svette, i beste Elvis-stil.

Jeg gnåler offentlig

Og det gjør jeg på Håndverkeren i kveld.
Det dreier seg om noen av hjertesakene mine: tilknytning og adopsjon.

Jeg har holdt noen foredrag om adopsjon tidligere, mye fordi jeg er i den situasjonen at jeg både er adoptert og har adoptert, og dermed får jeg et litt sånt snedig dobbelperspektiv på det.
Eller som jeg gjerne sier: I min familie er adopsjon arvelig.

I kveld skal jeg snakke spesielt om tilknytningsprosessen. Jeg tror nok at bloggpostene mine om temaet er sterkt medvirkende til at jeg ble spurt om å snakke om akkurat dette. Nå kjenner jeg meg litt engstelig for at noen skal forvente å høre en spesialist med mange års forskning på temaet. Det er jo ikke jeg!
Jeg er imidlertid en adoptert adoptivmor med enormt stor interesse for temaet - og en del erfaring. Så får vi håpe at jeg kan bidra med noe konstruktivt og matnyttig.

Hvor Disney-stjerner kommer fra

Disney Lab Unveils Its Latest Line Of Genetically Engineered Child Stars

Er barna først og fremst mors ansvar?

- Men hvem passer barnet ditt?
- Eh...han har jo en pappa. Han er hjemme sammen med pappaen sin.
- Tør du det, da?

Storebror var omtrent åtte uker gammel, og jeg hadde tatt meg en tur ut på egen hånd. Noen jeg møtte syntes tydeligvis det var i overkant uansvarlig å overlate en baby til en skarve pappa.
Det ironiske er selvsagt at i dette tilfellet hadde Mannen jobbet både i barnehage og på bolig for psykisk utviklingshemmede da han var yngre, og hadde dermed mange års bleieskift og til dels krevende omsorgsarbeid under vesten, mens undertegnede, den nybakte mor, skiftet sitt livs aller første bæsjebleie da babyen var to dager gammel (og hun var livredd for å gjøre noe galt).
Allikevel var det åpenbart i dristigste laget å overlate ansvaret til han med skjeggvekst.

I föräldragruppen träffas mammor och får information om barnsäkerhet, babymassage och tillvänjning av barnmat. Efteråt brukar de gå ut och fika ihop.

I pappagruppen träffas man – gärna över en öl – och pratar om papparollen och sex efter förlossningen.

Är det någon som ser skillnaden?

Föräldragrupp = mammor med ansvar för barnet. Pappagrupp = pappor med ansvar för sitt välbefinnande.

Och sen undrar folk varför morsorna blir familjens projektledare.

Terri Herrera Eriksson er fast spaltist i svenske Aftonbladet. Les mer om hvorfor hun mener at BVC (helsestasjonen) er en mammasentral som holder fedre på armlengdes avstand her.

Den gang da - 1987

Jeg brukte en del av vinterferien til å rydde arbeidsrommet. Der fant jeg en eske med gamle bilder, brev og andre nostagiframkallende effekter. Det var en øyeblikkelig tidsmaskin. Jeg ble sittende uforholdsmessig lenge og mimre (på bekostning av den faktiske ryddetiden).
Hvem var jeg? Hva gjorde jeg? Det ble noen overraskende gjensyn.
Så nå kaster jeg all skamrødme og bluferdighet på båten, og publiserer noen av bildene som små snapshots fra fortiden, komplett med beskrivelser av hvem jeg var akkurat da. Musikken var viktig og betegnende, så den får stor plass.

Her er altså del én:
1987




Året er 1987. Jeg er temmelig nøyaktig fjortenogethalvt år gammel - og mer allvitende enn jeg noensinne har vært verken før eller senere. Jeg tenker dypere tanker og føler mer intenst enn noen noensinne har gjort.
Bildet er tatt av venninne Monica på pikerommet hjemme, og den observante leser legger sikkert merke til den uttrykksfulle og akk så triste klovnen som henger i bakgrunnen (foruten de åpenbare stilmessige tegnene på at vi befinner oss i Madonnas storhetstid).

Jeg har et veldig tidsriktig rom, med vannseng, rosa vegg-til-veggteppe, speilfliser på veggen, dobbel kassettspiller og en sånn hvit porselensvase formet som en hånd.
Undommen anno 1987 har ikke fancy teknologi, men Pusurboka mi fungerer som kombinert laptop/mobiltelefon/dagbok, og strutter tjukk og innholdsrik av dype sangtekster, tullete tegninger, bildeklipp av kjekke kjendiser, telefonnumre, karakterer og hilsener fra venner. Det er mye frustrasjon mellom permene.
Jeg får et dikt på trykk i Det Nye, under signaturen "teardrop-87".

Jeg drømmer om verdensfred, Jørgen, mindre rumpe og større pupper, og å slippe å bo langt inni granskauen. I karakterboka mi skriver læreren at "Hanne kunne tjene på å konsentrere seg mer om skolearbeid og mindre om gutter og fjas". Jeg synes det er urimelig, for jeg får utmerkede karakterer og leser flere bøker enn de fleste av mine skolekamerater. Men jeg skjønner forsåvidt poenget, for jeg prøver veldig hardt. Jeg piercer sågar nesa mi med stoppenål.
Samtidig er jeg livredd for det meste.

Dette hører jeg på:


"Ten Thousand Lovers" med TNT (jeg hadde en kjempecrush på Ronni Le Tekrø).


"You Give Love A Bad Name" med Bon Jovi. Jeg hørte hele albumet åtte milliarder ganger, og husker fremdeles sånne pinlige ting som når Jon Bon Jovi har bursdag (2.mars!).


"Love Bites" med Def Leppard. Jeg øvde meg på å tegne band-logoen, og tilbragte mange hjerte-smerte-stunder med denne såre sangen. Den sa liksom alt. Hulk.

Lurer du forresten på hvorfor jeg var så alvorlig?
For det første var dette et svært selvhøytidelig tiår. Ironien var ikke moderne, mens svulstighet var desto mer poppis.
For det andre hadde jeg tannregulering.

Fredagsdiktet: In Blackwater Woods

IN BLACKWATER WOODS

Every year
everything
I have ever learned

in my lifetime
leads back to this: the fires
and the black river of loss
whose other side

is salvation,
whose meaning
none of us will ever know.
To live in this world

you must be able
to do three things:
to love what is mortal;
to hold it

against your own bones knowing
your own life depends on it;
and, when the time comes to let it go,
to let it go.

(Mary Oliver)

Is is beibi

Lillesøster har fått magnet-tavle, og nå har hun skrevet sitt første ord. Hele fire ganger, faktisk.
En god ting kan åpenbart ikke sies for ofte.

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka.

Jeg er så glad for at vi lever i en kultur hvor kvinner ikke presses inn i roller som virker undertrykkende.
Det er forbilledlig og bevaringsverdig.
Tenk om vi hadde følt at vi måtte kle oss og te oss på en bestemt måte for å bli akseptert. For et mareritt det hadde vært.
I andre kulturer enn den vestlige er det nok av eksempler på klesskikker og andre krav til kvinner som gjør dem mer ufri. Ikke alltid direkte, noen ganger er det indirekte press og forventninger om en viss atferd og en viss kleskode som gjelder.
Men sånn her det heldigvis ikke her.
Våre kvinner, de frie og vestlige kvinnene, tar frie og vestlige valg og bedømmes ikke utfra hvilke klesplagg de ifører seg eller hvorvidt de viser avholdenhet overfor enkelte laster.
Takk og pris at døtrene våre vokser opp i denne kulturen, så de ser at de kan bli akkurat hva de vil.

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.
Look to Norway!
Our work here is done.