Kjære Etiopia

Ja, det var Twitter-spørsmålet mitt tidligere i kveld.
Jeg lurte også på hva andre ting heter på engelsk, for eksempel dren (1), og plutselig kom jeg ikke på noe godt ord for standhaftighet, heller.
Takket være Twitter spesielt og det fine internettet generelt klarte jeg å finne dugelige oversettelser for de fleste ordene jeg manglet.

Det er tid for den årlige rapporten til Etiopia. Når man er så heldig at man får adoptere et barn født i Etiopia, skal man nemlig skrive rapporter til etiopiske myndigheter om hvordan det går med barnet. Man skal skrive om barnets fysiske helse, psykiske helse, følelsesmessige utvikling og forhold til familie og omgivelser. Og så skal man legge ved fire-fem bilder av barnet, gjerne i hverdagslige situasjoner og sammen med familie og venner.

Dette skal man gjøre hvert år, fram til barnet blir 15 år.
Er det ikke fint?

Noen av de som vurderer å søke om å få adoptere fra Etiopia, ser på dette som en ulempe. De synes det er masete å skrive rapporter, de skjønner ikke hvorfor de må drive med sånt i år etter år. Noen synes det er både litt plagsomt og litt vanskelig å skulle forholde seg til giverlandet på den måten, etter at man er blitt barnets ordentlige foreldre, både juridisk, sosialt og følelsesmessig (og på alle andre måter enn rent biologisk).

Da vi valgte land, var imidlertid den årlige rapporten noe vi så på som en bonus.
- Det er et ledd i en ansvarliggjøringsprosess. Det er stort å ta et barn fra et land og flytte det tusenvis av mil nordover, og uansett hvordan man vrir og vrenger på det, er rapporten en kilde til ettertanke, og den bevisstgjør oss på hvordan det er å danne familie på den måten, sier Mannen (ja, jeg vet det høres bittelitt svulstig ut, men det kan vi koste på oss, vi er så flåsete ellers).

Egentlig burde man skrive en sånn årlig rapport om barn som ikke er adoptert også. Vi burde gjøre det med Storebror hvert år. Dette er nemlig noe annet enn det klassiske julebrevet - det er ikke snakk om å skryte uten filter om alt som er fint i familien vår.
Når vi setter oss ned for å skrive rapporten, ender vi opp med en nyttig øvelse: Vi stiller de viktige spørsmålene. Hvordan har vi egentlig hatt det dette året? Hvordan går det med barna våre? Hva har de gjort siden sist? Hva gjør vi som foreldre? Hva fungerer - og hva er en utfordring?
I en hverdag som bare går og går (og går fort!) mister man gjerne perspektivene litt, men når man stopper opp og tenker over innholdet i rapporten, blir det gjort noen nyttige refleksjoner.

Så får det heller være at rapporten ender opp med å inneholde en raus mengde godord om den unge hovedpersonen.
Er man brillefin, så er man brillefin. Ingen grunn til å ljuge, heller.

...ja, og det får dessuten være at vi som vanlig er ute i siste liten med rapporten. Deadlinejunkies'r'us.


(1) Man skulle ellers tro at årelang erfaring med E.R. ville gi meg et uovertruffent medisinsk vokabular, og det er forsåvidt riktig - jeg kan diagnostisere fletta av de fleste på imponerende kort tid - men noen ganger glipper det uansett.