Hjemme, nå.

Jeg feirer et aldri så lite jubileum. Det slo meg da jeg sukket over snøværet i dag. Etter pirrende dager med sol og asfaltlukt kom en ny krampetrekning med snø og la seg som en klam klut over vårfornemmelsene.

– Det er forbløffende ofte sånn, mumlet jeg innbitt til meg selv.
Ja, jeg snakker ofte med meg selv. Noen ganger ler jeg sågar høyt av noe jeg har sagt høyt - til meg selv. Ikke alltid et sjakktrekk med tanke på å smelte inn i omgivelsene, men tilværelsen har blitt adskillig lettere for oss selvsnakkere etter at handsfree-settene kom.
Nok om det, mer om noe annet (men fremdeles om meg selv): Det var dette jubileet, ja. Det krampaktige snøværet fikk meg nemlig til å huske at akkurat sånn var det de første ukene vi bodde her i forstaden. Og det er fordundre meg temmelig nøyaktig ti år siden i disse dager.

Ti år! På samme sted!
Dette reiste flere spørsmål: Er det ikke bare et par år siden vi flyttet hit, da? Hvor gammel er man egentlig, når man synes ti år har gått som en røyk? Er det ikke skrekkelig satt å bo hele ti år på samme sted? Hva har skjedd?

Da jeg flyttet inn i et rekkehus på Skjetten, var det den femtende gangen jeg flyttet på ni år. Femten flyttinger er en effektiv måte å kvitte seg med skrot på, men ikke særlig praktisk med hensyn til alt annet. Adresseforandringer, for eksempel. Og ettersom flesteparten av disse adresseforandringene skjedde før internett ble allemannseie, og mange av de jeg kjente hadde tilsvarende rabiate flyttehyppighet, er det ikke så rart at man mistet kontakten med noen av dem (nå har Facebook heldigvis vært til god hjelp på det området, men jeg mangler fremdeles noen).

Brorparten av flyttingene foregikk mens jeg var student. Og du verden, så mange rare steder man bor som student. I hvert fall var det sånn i gamle dager. Jeg leste et sted at studenter får stadig høyere krav til bostandard, både arealmessig og innholdsmessig, og det stemmer sikkert. Så kan vi selvsagt rynke på nesa over økte krav og si at "i våre dager var vi fornøyde med dusj på kjøkkenet/do på gangen/ni kvadratmeters studenthybel/ingen telefonforbindelse" og så videre. Men da glemmer man at studentene før oss igjen tok til takke med ingen kokemuligheter, et kaldt rom og en enda kaldere hybelvertinne som forbød herrebesøk etter klokka tjueett og ellers fant det for godt å blande seg inn i de utroligste ting.

Jeg leser på nettet at både i 1998 og i 1973-1974 var rundt 25 pst. av de enslige, borteboende studentene uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. I 1973 betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. (...)
I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen (98 pst.). I 1973 hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken (Lyngstad og Øyangen 1999:38).

For meg var det uaktuelt å bo et sted uten kokemuligheter eller med hybelvertinnovervåkning.
Men for øvrig var standarden av og til ..eh...spesiell. Da jeg bodde i Frankrike delte jeg soverom med ei villt fremmed fransk-kamerunsk jente jeg fant via en lapp på studentsenteret og flyttet inn til fem minutter etter at vi hadde presentert oss for hverandre og forsikret hverandre om at vi var ålreite mennesker. Heldigvis viste det seg å stemme.

I Bergen bodde jeg en periode i en leiegård som tidligere hadde blitt brukt til den typen virksomhet som innebærer et lurvete boblebad i stua og fellesdusjer med speil som fra den andre siden av veggen var vinduer. Speilviduenene ble overmalt før vi studentene inntok stedet, men dusjene var fremdeles felles for mange leiligheter, og man visste aldri helt hva slags ekkelheter man fant der inne. Et annet sted hadde vi (kjæresten min på den tida og jeg) riktignok doen for oss selv, men vi måtte via en utendørs gang for å komme dit. Og dusjen befant seg i et skap på kjøkkenet. Veldig kjekt å kunne holde et øye med speileggene mens balsamen virker!

Den første tida Mannen og jeg bodde sammen, hadde vi husly bak bokhylla i stua i toromsleiligheten til en felles kamerat av oss. Etter hvert leide vi en leilighet for oss selv og bodde der en stund, så kjøpte vi en annen leilighet - og etter enda en stund satt vi plutselig i et enderekkehus med uendelig mye plass og svært få møbler.
Vi var lamslåtte av all plassen vi hadde fått da vi flyttet inn her. Lenge hadde vi det uforholdsmessig morsomt med å rope til hverandre fra én etasje til en annen. Den som ble ropt på, svarte alltid:
– Jeg hører ikke hva du sier, for du er så laaaangt borte! Jeg er i en heeelt annen del av huset!
Og så fniste vi fornøyde mens vi sukket henført over hvor stort hus vi hadde fått. Så mange rom!

Fast forward ti år. De tomme, ledige rommene er fylt opp av av en Storebror og ei Lillesøster, barneleker, hjemmekontor, minner fra reiser, hageputer og symaskin, ymse arvegods, flere hyllemeter med bøker, barneklær jeg ikke har hjerte til å kaste og den obligatoriske nedstøvede ergometersykkelen som dobler som klesstativ. Og massevis av vaner, minner og noe som kan minne om tradisjoner. Den første jula etter at vi flyttet inn satt vi i stua med en fire uker gammel guttebaby mellom oss og kikket henført på det sovende mirakelet. Vi har feiret hver julaften her siden. Hver 17.mai har vi åpent hus med mellom førti og søtti gjester innom i løpet av dagen.
Da den store Telefonen kom, danset Storebror og jeg rundt i stua. Jeg har engasjert meg i lokalmiljøet her og er tidvis tullete patriotisk.

Noen ganger sitter jeg helt stille, etter at de andre har lagt seg, og kjenner på huset mitt. Hjemmet mitt.

Det begynner nemlig å minne mistenkelig mye om et ekte hjem.
Hurra!