Knask eller potet?

Jeg skjønner meg ikke på folk som surmuler over Halloween, altså. En anledning som innebærer godteri og utkledning, som ikke krever at man vasker huset (snarere tvert om, den favoriserer jo støv og spindelvev!) og som inkluderer alle aldre og etnisiteter - what's not to like?

Syteargumentene er dessuten ikke særlig overbevisende, når man sammenlikner med andre ting vi insisterer på å drive med:
Halloween er en overflatisk og kommersiell skikk, ingen vet hvorfor vi feirer den.
I motsetning til for eksempel jula, som er stappfull av renhet og opprinnelige intensjoner, og helt blottet for kommersielle innslag. Mmm.
Det er bare en importert høytid, den er ikke norsk!
Juletreet var også nytt her til lands en gang. Og Luciafering. Og kaffen og poteten, for den saks skyld.

For all del, folk får mene hva de vil, og de må gjerne slukke utelysene og droppe å delta. Selv benytter jeg sjansen til å ha det litt moro. Tidligere år har vi hatt fest for barn og voksne, og i fjor hadde vi Harry Potter-dag på skolen min. I år gjorde vi det litt enklere, men fremdeles moro.



Spindelvev og skjeletter skaper stemning i vinduene. Dessuten slipper folk å lure på om vi er med på Halloween-kjøret.



På ytterdøra hang det en plakat - skrevet med blod. Oææhhh.



Og selv hadde jeg pynta meg.
Litt av øvelsen er å skremme de håpefulle som kommer. Derfor er det mørkt i gangen, så nær som et stearinlys, og når noen banker på, spretter jeg fram med skummelfjes og utestemme. Moahahaha!
Slemt, sier du? På ingen måte. Jeg ser dessuten gjestene an, i det lille vinduet ved døra. Småtassene får slippe hjertestans og dårlig nattesøvn. De litt større gjør dette på eget ansvar.



Jeg fylte en bolle med poteter, løk og gulrøtter, og den hentet jeg fram når ungene kom.
Det er baare å forsyne seg, løken er skikkelig saftig!
Men stakkarene var så veloppdragne at de gjorde gode miner til slett spill.
Tusen takk, stammet de... og flakket tappert med blikket. Ja, to små skjeletter rakk sågar å forsyne seg med hver sin gulrot som de pent og høflig takket for, før jeg avslørte at jeg hadde noe godteri på lur også. Det var rent så jeg fikk vondt av dem.

Senere fikk jeg til åpningssekvensen så godt at to tenåringsjenter hylte høyt og hoppet minst fem skritt bakover. Og ansiktsutrykket deres da jeg svarte på deres engstelige kna-kna-knask eller knep med et gledesstrålende løk eller potet? var helt kostelig.
Jeg måtte støtte meg til dørkarmen. De kikket forvirret på den halvgamle heksa som lo og lo.



Men de fikk godteri, altså. ETTER at jeg hadde fått moroa mi.
Såpass kan jeg unne meg, det er tross alt jeg som betaler for godteriet.



Lillesøster ville først være bie, deretter Askepott, før hun bestemte seg for prinsesse – og samtidig noe skummelt, sånn som mamma. Det ble litt av hvert, som det så ofte blir med Lillesøster. Hun fikk være med to små venninner rundt i nabolaget, og kom hjem med sukker både i pose og mage. Senere gjorde hun en storartet innsats i ond latter-avdelingen (altså gangen vår).



Storebror forsvant ut i kvelden med kompisen før jeg rakk å ta bilde av kostymet hans. Han hadde strøket alt håret tilbake og hadde på seg svart og grønn jakke/kappe. Draco Malfoy. Veldig fin, og dette hadde han pønska ut på egen hånd.
Her er han tilbake i sivilt antrekk, men med sjokkis, etter vellykket tokt.

Og nå er ungene i seng, men jeg tror sannelig ikke de har fått sove ennå. Selv sitter jeg med en svak sukker-summing i hodet og lurer på om jeg får sove i natt. Vi kan med andre ord være enige om at det var en fin dag.



P.S. For den som måtte lure på hvor Mannen var, er svaret ganske åpenbart.
Åråsen.

Fredagsdiktet: Da vi lette etter hunden

Ukas fredagsdikt leste jeg første gang for et par måneder siden, og tenkte hm, det var et rart, lite dikt. Og så bladde jeg videre i boka, og tenkte at det ikke hadde gitt meg så mye. Men diktet festet seg visst et sted i hodet, for jeg har gått og tenkt på det med jevne mellomrom siden dengang. Så da er det bare å dele det med leserne, og se om det har samme effekt på dere. Får dere noe ut av det? Fester det seg? God helg, uansett!

Da vi lette etter hunden

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

(Annie Riis)

Intimitetslimbo: Hvor nært kan du gå?

– Jeg er så drittlei av at folk spør om jeg er gravid!
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?

Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.

Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.

Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).

Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".

– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!

Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!

Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.

Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?

Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.

Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?

Tirsdagslyd: Märk hur vår skugga

Forrige uke smatt jeg innom Hjerte til hjerte - spelet (pute-TV av dimensjoner, kan bare ses i svært små posjoner uten å flaue seg til døde), og der fikk jeg et gjenhør med en sang jeg kjente.
– Men er ikke den Thåström sin da, undret jeg høyt og søkte bekreftelse på nett.
Det viste seg å være både veldig feil og helt riktig.

For dette er den kjente Fredmans epistel nr 81, skrevet av selveste Carl Mikael Bellman og utgitt for første gang i 1790.
Litt pinlig da, å gjette på relativt nåtidige punkrockere, tenker du kanskje. Det har en logisk forklaring: Mange artister har spilt inn sangen, og jeg forbinder den først og fremst med Imperiets versjon. Den er så fin!



Siden torsdag har jeg altså gått og gnålt Märk hur vår skugga, märk, Movitz mon frère,
inom ett mörker sig sluta for meg selv. Døgnet rundt.

Samtidig holder jeg på å lese Kongefrykt - nest etter Gud, en historisk krimroman som skildrer livet på 1700-tallet ganske så detaljert, og sånn sett passer en Bellman-sang ypperlig som bakteppe og soundtrack. Selv i Imperiet-innpakning.

Enjoy!


Jeg introduserer med dette en ny, fast post her i bloggen. Den heter tirsdagslyd, og da sier det kanskje seg selv hva den skal inneholde og hvor ofte den kommer. Men i tilfelle noen føler seg litt tungnemme i dag (det kan virkelig skje den beste), forklarer jeg:
Hver tirsdag skal jeg dele en sang med dere. Enten fordi jeg liker teksten spesielt godt, eller fordi melodien er fengende, fordi den minner meg om noe, fordi den er aktuell eller fordi - ja, bare fordi jeg har lyst.

Stick around, it gets better

Hvis du ikke har sett dette klippet ennå, bør du gjøre det nå. Det er grusomt vondt og veldig fint og uendelig viktig - for alle.



Som det står i denne artikkelen:

Since last Tuesday, more than 1.5 million viewers have watched Joel Burns, a young, openly gay Texas city councilman tell teens to "stick around, it gets better." Burns talks about teens that have recently ended their lives, including the contemplation of ending his own.

Fredagsdiktet: Det står ein og ventar

Det står ein og ventar

Det står ein mørk ein
og ventar.
For alt eg veit
kan han stå
bak neste sving.
For alt eg veit
kan han gå
i mine enno varme spor.

Og snur eg meg
står han der kanhende
med bortvendt andlet
tyngd av tid.
Tyngd av si eiga visse.

Enno har eg ikkje sett han.
Enno har eg ikkje merka
hans kalde fingrar
kring handa mi.

Eg har berre kjent kjølden
når han gjekk inn
ei onnor dør.


(Ingebjørg Kasin Sandsdalen)

Du vet du er gamlisstudent når...

I fjor bestemte jeg meg for å bli vgs-lærer på ordentlig, og begynte således på et deltidsstudium ved HiAk – temmelig nøyaktig tolv år siden sist jeg kunne kalle meg student.

Det viser seg at det har skjedd en del i løpet av de årene. Det er forsåvidt ingen bombe at jeg sletter mailer om studentkroer, jeg har timeplaner å passe og lager mine egne vin-kollokvier helt uavhengig av studiesirkler. Men jeg skjønner at det uansett er veldig lenge siden sist jeg var student.

Tidligere denne uka kom en spørreundersøkelse fra OAS, og jeg elsker jo skjemaer, så jeg deltok. Men da jeg skulle velge fødselsår, fikk jeg en pekepinn om hvor jeg ligger i landskapet (klikk på bildet for større versjon):


Jepp, du kan velge alle år fra nittiognoe til søttitre. Deretter er det "før 1972" som gjelder. Vi som er født i den gyldne årgangen 1972 (og før) er en stor, grå (!) masse i statistikken. Gamliser'r'us.

Nå holder vi på med de betydningsfulle teoretikerne, og jeg tenkte at dette har jeg jo holdt på med før, her er det mye å hente. Jeg gravde fram notater og lærebøker fra den gang jeg studerte psykologi ved UiB, og sannelig ble det en tidsreise.


I gamle dager skrev vi nesten alt for hånd, og tegnet fiffige tegninger. Vi samlet fagstoffet i en perm, for det var ikke noe internett å søke det fram på dersom vi rotet bort notatene (høres jeg ut som Monty Pythons four yourkshiremen ennå?).

Jeg må nesten understreke at jeg tilhører de mer teknologipositive lærerne, men jeg liker å gruble litt på sånt. Dessuten ble jeg så gruelig nostalgisk av de håndskrevne notatene som fremdeles har i seg et snev sigarettrøyk fra en studenthybel.



Noen av oss var cutting edge. Jeg var så heldig å bo sammen med en fyr som hadde datamaskin, og kunne etter hvert imponere kollokviekamerater med dataskrevne notater. Jeg husker godt at jeg delte ut fancy sammendrag, men jeg hadde fullstendig fortrengt hvordan de så ut.
Au!

Da jeg skummet gjennom den gamle læreboka i utviklingspsykologi fikk jeg imidlertid virkelig spikeren i kista. Se bare her:


Det er den gamle rakkeren fra forrige århundres skolebøker: År 2000-scenariet.
Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg satt der i 1994 med en lærebok som først ble utgitt i 1983 (min utgave var fra 1992), og jeg har ikke notert noen sirlige refleksjoner rundt temaet i permen min.
Det verste er at jeg fremdeles sliter litt med å svare på spørsmålet.

Løksuppe er større enn forstanden

Jøss, jeg presterte visst verdens beste løksuppe i dag, sånn helt på slump og tilfeldigheter. Nå sitter jeg her, mett og helt idiotisk selvtilfreds, og tenker at jeg bør dele opplevelsen (og en slags oppskrift) med mine medmennesker.

Nybakte prektigpromper går lett i noen feller, og sånn var det med oss i dag. Vi er i ferd med å jobbe oss inn i et slags ukemenysystem som skal lette hverdagen både handle-, koke- og pengemessig. Nedtur da, å komme sulten hjem etter en hektisk arbeidsdag og påfølgende taekwon do-trening med ungene bare for å oppdage at vi helt hadde glemt å planlegge mandagsmiddagen. Ungene hadde riktignok spist før trening, men det var verre med oss voksne. Da var det bare å snoke i skapene og kjenne på magefølelsen.
– Løksuppe! hvinte vi, magefølelsen min og jeg.
– Hmmm, mumlet Mannen skeptisk. Og forlot kjøkkenet, klok av skade. Det går ikke alltid like bra når jeg skal spontankokkelere, for å si det sånn.

Jeg laina opp de aktuelle ingrediensene:
løk (duh!)
hvitløk
olivenolje
smør
mel
sukker, salt, pepper, timian
en slant hvitvin
oksekraft
vann
grovt speltbrød
ost (litt vanlig gulost, litt ridderost)

Og sånn gjorde jeg det:
Jeg skar 3 store løk i tynne, tynne skiver (skulle egentlig bruke alle de fire vi hadde, men den ene var ødelagt og ekkel).
Hadde litt smør og litt olivenolje i en kjele, og stekte løken i dette til den ble skikkelig myk og blank, nummeret før gyllen. Et par fedd hvitløk fikk være med på moroa, også.
Så strødde jeg over litt sukker og litt salt (kanskje en teskje av hver?) og lot det surre litt, før jeg gjorde det samme med en spiseskje hvetemel.
Deretter slumpet jeg oppi væske, og det er her det blir litt vanskelig, for jeg er slett ikke sikker på hvor mye jeg brukte. Men jeg tipper at det var snaut 2 dl hvitvin, ca 7 dl vann og en raus klunk med sånn toro oksekraft på gul flaske.

Dette fikk putre lystig med ei klype timian mens jeg ordnet brødet. Tre skiver grovt speltbrød ble pannestekt med litt olivenolje og gnidd inn med et fedd hvitløk.

Så var det bare å denge suppa over i en ildfast form, legge på brødskivene og toppe med osten. Etter et kvarters tid i stekeovnen var det en gyllen, boblende, velduftende herlighet.
Og den tidligere så skeptiske Mannen, som er en gourmet (les: kjøkken-nazi) av de helt store, ble gledelig overrasket. Det var etter sigende den beste løksuppa han hadde smakt i hele sitt liv.

Slett ikke rusk på en vanlig mandag i oktober.

Fredagsdiktet: Vera sitt eget lys

Vera sitt eget lys

På havsens botn
lever fiskar i stint mørker
Men dei er ikkje blinde
dei lyser sjølve
mot ferd og farar

Vi er sjølve fiskar
i et mørkare hav
men vi er ikkje blinde

Sol skal finnast
men vi ser ikkje sol
Manns einaste von
er å vera sitt eige lys

(Ragnvald Skrede)

Spionen og journalisten

Den elleville gjenopplivningen av Treholt-saken fikk meg til å tenke på noe jeg skrev i forrige århundre. Jeg var på humorkurs for skrivende journalister på IJ da en annen spionaffære eksploderte: Svein Lamark og hans Kodenavn Havmåke. Blodtåka lå tungt over presse-Norge. Dermed gikk vi spion-bananas.
For de som ikke husker saken, har PFU (!) en brukbar oppsummering:

Norsk Telegrambyrå (NTB) sendte tirsdag 3. november 1998 ut en nyhetsmelding med tittelen "Tre utnevnelser - en spion?". Meldingen tok utgangspunkt i lanseringen av boken "Kodenavn Havmåke", skrevet av Svein Lamark. Lamark ble landskjent tidligere samme år, da han sto frem som norsk dobbeltagent i forbindelse med utvisningen av flere russiske diplomater fra Norge

Kursholder Are Kalvø (iiiihhh!) ga oss en oppgave: Skriv en humoristisk tekst basert på dagens nyheter. Her er min besvarelse:

Spionen og journalisten

Det er spion jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «Kalinka», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for rikets sikkerhet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare kontaktene mine fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i KGB, CIA, MI6 og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av James Bond.

Jeg ville ha sett journalister overalt, og vært redd for at de skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som spion».


Det er journalist jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «sikre kilder», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for demokratiet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare desken min fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i NHO, Ap, LO og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av Gunther Wallraff.

Jeg ville ha sett spioner overalt, og vært redd for at andre journalister skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som journalist».


(Publisert i Journalisten november 1998)

Stein på stein (snapshot spesial)

I høstferien trampet vi rundt i østfoldskjærgården, snarere bestemt på halvøya der hytta vår ligger.
Der er det mye stein. Noen av dem ligger naturstrødd her og der, andre er blitt slept møysommelig på plass, til både nyttige og pene formål.
Jeg tok en del bilder underveis. De er knipset med iPhone i forbifarten, så det bildetekniske er ikke all verdens, men jeg har lyst til å dele.
Fine, gamle steinene.


Noen har bygd ei finfin trapp opp til hytta si. Om sommeren blomstrer det rundt trappetrinnene.



Flere steder er stien markert eller gjort mer farbar av hjelpesteiner. Ikke så elegant, men veldig hendig.



Vi fant en bålplass - av stein - vi kunne bruke. Det er ikke vanskelig å se at mange har gjort det før oss. På en av steinene sitter litt av pekefingerhuden min igjen nå. Varm rakker. Klønete meg.



Her har noen gjort et skikkelig stykke lempe- og løftearbeid en gang i tida.



Naturen har også møblert en del. Denne svære steienen bare ligger der, sånn omtrent halvveis til hytta, og heter selvfølgelig halvveis-steinen.



Evighetstrapp med løv og mose. Den ser ut som den ikke er blitt brukt på årevis, men fører opp til ei ganske så nyrenovert hytte.



Andre steiner har virkelig fått stå i fred en stund.
Denne muren har naturen tatt tilbake. Lurer på hvem som bygde den i første omgang, og hvorfor? Det er ikke noen hytte i umiddelbar nærhet.

Fredagsdiktet: Minutter

Minutter

Minutter, kanskje timer
av din eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

(Tor Ulven)

En femårig fashonistas viktigste råd

Lillesøster (5) viste seg tidlig som en kreativ og entusiastisk klesbruker. Vi er så heldige at vi har gode kilder til arvetøy, og når sånne bæreposer ankommer, er det jubel og skiftebonanza.
Jeg har forlengst gitt opp å styre dette. Det betyr at hun har ganske fritt valg innenfor rimelighetens grenser.

Noen tommelfingerregler har vi imidlertid, som feks:
– ingen bunad i barnehagen
– bruk fottøy når det snør
– maks tre klesskift om dagen
Kall meg kjip, men akkurat der bøyer jeg meg ikke (bortsett fra det med fottøy i snøen, som hun faktisk fikk lov til å kjenne grundig på selv, men det er en helt annen historie).

Uansett, Lillesøsters interesse har ført til mange fiffige antrekk. Noen av dem er tildigere omtalt i en egen motebloggpost, andre har blitt vist fram i forbifarten. Og man kan si hva man vil om småbarns smak, men påfallende ofte treffer hun blink på en litt sånn overraskende, gledevekkende måte.
Hvorfor skal man for eksempel på død og liv ha matchende sokker, når det er mye morsommere med én grønnblomstrete og én rosastripete? Hvem har sagt at det ikke er mulig å kombinere tre forskjellige hodeplagg på en gang? Og trenger fotballdrakter være så konservative? Alle ser jo at de blir mye friskere med ei bursdagskrone og noen smykker.

Lillesøster kler seg etter humør og innfall – hun kler seg energisk. Det håper jeg hun fortsetter med. Kanskje har noen hver av oss litt å hente på det området.

Hvis det gjør deg glad: Bruk det!
Hilsen Lillesøster.


Gif animator

Snapshot (6)

Høst- og vinterferiene er ypperlige for museumsbesøk, synes Storebror og jeg. Tidligere har vi besøkt Kon-Tiki, Fram, Folkemuseet, Vikingskipmuseet og Teknisk Museum (sistnevnte opptil flere ganger). I dag dro vi på Forsvarsmuseet sammen med kollega Stian og hans sønn (som er jevnaldrende med Storebror). Sannelig var det kjekt å ha med seg en egen historielærer på museumsbesøk. Og gutta fikk klatre på tanks.

TV-bilder kommer langveis fra

Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.

Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.

Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.

(klikk på bildene for større versjon)





Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.

Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.

Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?


Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)

Thank heaven for little girls

Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Når jeg hører hva Lillesøster (5) kan lire ut av seg, skjønner jeg hvorfor det ikke er lov å skjenke unger. Det ville avstedkommet en så nådeløs ærlighet at det knapt ville være menneskeheten til gagns.

Et eksempel fra forrige dagens leggeseanse. Vi ligger og klapper hverandre på kinnet, og stemningen er myk. Tror jeg.
– Jeg synes ikke du skal ha pannelugg, altså. Du er mye finere uten, og jeg vil at mammaen min skal være pen. Er det forstått? sier hun med streng mine og bydende tone.

Men jøssenam, hun er løsningsorientert også. Jeg sitter i sofaen og slapper av, da Lillesøster krabber opp i fanget mitt, trekker fram det lille lekekjevlet sitt, bretter opp ermene og sier gledesstrålende:
– Mamma, vil du ha flat mage?

Mæh, det er forsøket verdt.

Fredagsdiktet: Spor

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

(Annie Riis)