Knask eller potet?

Jeg skjønner meg ikke på folk som surmuler over Halloween, altså. En anledning som innebærer godteri og utkledning, som ikke krever at man vasker huset (snarere tvert om, den favoriserer jo støv og spindelvev!) og som inkluderer alle aldre og etnisiteter - what's not to like?

Syteargumentene er dessuten ikke særlig overbevisende, når man sammenlikner med andre ting vi insisterer på å drive med:
Halloween er en overflatisk og kommersiell skikk, ingen vet hvorfor vi feirer den.
I motsetning til for eksempel jula, som er stappfull av renhet og opprinnelige intensjoner, og helt blottet for kommersielle innslag. Mmm.
Det er bare en importert høytid, den er ikke norsk!
Juletreet var også nytt her til lands en gang. Og Luciafering. Og kaffen og poteten, for den saks skyld.

For all del, folk får mene hva de vil, og de må gjerne slukke utelysene og droppe å delta. Selv benytter jeg sjansen til å ha det litt moro. Tidligere år har vi hatt fest for barn og voksne, og i fjor hadde vi Harry Potter-dag på skolen min. I år gjorde vi det litt enklere, men fremdeles moro.



Spindelvev og skjeletter skaper stemning i vinduene. Dessuten slipper folk å lure på om vi er med på Halloween-kjøret.



På ytterdøra hang det en plakat - skrevet med blod. Oææhhh.



Og selv hadde jeg pynta meg.
Litt av øvelsen er å skremme de håpefulle som kommer. Derfor er det mørkt i gangen, så nær som et stearinlys, og når noen banker på, spretter jeg fram med skummelfjes og utestemme. Moahahaha!
Slemt, sier du? På ingen måte. Jeg ser dessuten gjestene an, i det lille vinduet ved døra. Småtassene får slippe hjertestans og dårlig nattesøvn. De litt større gjør dette på eget ansvar.



Jeg fylte en bolle med poteter, løk og gulrøtter, og den hentet jeg fram når ungene kom.
Det er baare å forsyne seg, løken er skikkelig saftig!
Men stakkarene var så veloppdragne at de gjorde gode miner til slett spill.
Tusen takk, stammet de... og flakket tappert med blikket. Ja, to små skjeletter rakk sågar å forsyne seg med hver sin gulrot som de pent og høflig takket for, før jeg avslørte at jeg hadde noe godteri på lur også. Det var rent så jeg fikk vondt av dem.

Senere fikk jeg til åpningssekvensen så godt at to tenåringsjenter hylte høyt og hoppet minst fem skritt bakover. Og ansiktsutrykket deres da jeg svarte på deres engstelige kna-kna-knask eller knep med et gledesstrålende løk eller potet? var helt kostelig.
Jeg måtte støtte meg til dørkarmen. De kikket forvirret på den halvgamle heksa som lo og lo.



Men de fikk godteri, altså. ETTER at jeg hadde fått moroa mi.
Såpass kan jeg unne meg, det er tross alt jeg som betaler for godteriet.



Lillesøster ville først være bie, deretter Askepott, før hun bestemte seg for prinsesse – og samtidig noe skummelt, sånn som mamma. Det ble litt av hvert, som det så ofte blir med Lillesøster. Hun fikk være med to små venninner rundt i nabolaget, og kom hjem med sukker både i pose og mage. Senere gjorde hun en storartet innsats i ond latter-avdelingen (altså gangen vår).



Storebror forsvant ut i kvelden med kompisen før jeg rakk å ta bilde av kostymet hans. Han hadde strøket alt håret tilbake og hadde på seg svart og grønn jakke/kappe. Draco Malfoy. Veldig fin, og dette hadde han pønska ut på egen hånd.
Her er han tilbake i sivilt antrekk, men med sjokkis, etter vellykket tokt.

Og nå er ungene i seng, men jeg tror sannelig ikke de har fått sove ennå. Selv sitter jeg med en svak sukker-summing i hodet og lurer på om jeg får sove i natt. Vi kan med andre ord være enige om at det var en fin dag.



P.S. For den som måtte lure på hvor Mannen var, er svaret ganske åpenbart.
Åråsen.