Tirsdagslyd: Everybody's Free (To Wear Sunscreen)

Plutselig gikk det opp for meg at det er tirsdag allerede, og jeg har ikke engang postet fredagsdikt. Det sier meg at jeg er litt i utakt med tiden og ikke så rent lite på etterskudd med bloggoppdateringene mine. Jeg ber om overbærenhet, forrige uke bød som nevnt på både en 10-årsdag og en 40-årsdag i kjernefamilien, ei heftig prosjektuke på skolen og et julebord skvisa inn sånn på tampen av jobbuka. Jeg skal nok fortelle både om Mannens førtiårsfest og det makeløse prosjektet de brillefine elevene våre gjennomførte forrige uke, men først skal jeg poste tirsdagslyden og fullføre Mye Stort og Viktig Arbeid.
Og puste. Inn og ut, med magen.

I mellomtiden kan vi nyte en instant klassiker, hvis tekst alle bør gjenhøre med jevne mellomrom. Den inneholder finfine råd som: Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.

Do one thing every day that scares you.

Jeg har for vane å prakke sangen på tenåringer generelt (og konfirmanter spesielt) i familie og vennekrets. Vel vitende om at vi gamliser finner mye mer sannhet i den enn de gjør, men likefullt i håp om at enkelte deler av innholdet fester seg. Det er forsøket verdt, tenker jeg, og lar dem ikke slippe unna.



Teksten er skrevet i 1997 av Mary Schmich, spaltist i avisa Chicago Tribune. Hun bestemte seg for å samle opp alle rådene hun gjerne ville gi avgangselever og formulerte dem som en fiktiv tale til "the class of '97".

Så kom selveste Baz Luhrmann (ja, den australske filmregissøren) på banen og lagde en finfin singel med en remix av sangen Everybody's Free og Scmichs liksomtale, lest inn av en skuespiller ved navn Lee Perry. Her åpner talen med Ladies and gentlemen of the class of '99 , men den øvrige taleteksten er den samme.

Don't waste your time on jealousy. Sometimes you're ahead, sometimes you're behind. The race is long and, in the end, it's only with yourself.

Remember compliments you receive. Forget the insults. If you succeed in doing this, tell me how.

Gymsal, altså

Du veit du er skikkelig dårlig til å langtidsplanlegge når du ender opp med en 10-årsdag og en 40-årsdag i samme uka – i samme kjernefamilien. Såpass burde jeg tatt høyde for en gang tidlig i 2000.

Ja, jeg tar selvkritikk. Riktignok er bursdagsbarna de to gutta i familien, og de har aldri briljert med planleggingsevner, men jeg burde ha visst bedre. Storebror skulle ifølge terminen vært født et stykke uti desember, og dermed hadde vi unngått denslags inkurier (inku'rie m1 (fra lat.) uaktsomhet, forglemmelse).

Men hva gjør jeg? Jeg løper til bussen, ned en bratt og sleip novemberbakke, og ramler så lang og tung jeg er. Vips, så er Storebror novemberbarn. Uaktsomhet, ditt navn er #ruter.

Men etterpåklokskap tjener ikke til noe som helst når uke 47 nærmer seg og ikke bare inneholder de to nevnte jubileer, men også prosjektuke for elevene, oppgaveskriving på HiAk og julebord med jobben.
Det første vi gjorde var å skille bursdagene så godt som mulig – med andre ord, flytte Storebrors feiring fra selveste bursdagsfredagen til en ganske alminnelig tirsdag. Som Mannen sa: Det er rett og rimelig at Storebrors fest er den som flyttes, jeg måtte tross alt droppe trettiårsfesten min. Og for Storebror var det mer enn ålreit å ha festen på en ukedag.

Vi drøftet bursdagsalternativer med ham: Lavkostnadbursdag med mange, eller dyrere bursdag med få? Storebror vil gjerne inkludere absolutt alle, og det er det lett å være enig i.
Dermed booket jeg skolens gymsaler og vi kunne invitere hele klassen, pluss ekstra venner i tillegg. Det er skikkelig luksus å kunne be inn fritt uten å bekymre seg over størrelse på stua eller støvsuging i forkant.


Trendy ballspill: Kanonball i gymsal 1.

Skolen vår ble bygd i det som heter gamle dager, noe som innebærer at den har to gymsaler ved siden av hverandre (opprinnelig én for jenter og én for gutter). Ingen av dem er store nok til skikkelig ballspill for skikkelig voksne, men de er til gjengjeld perfekte for bursdagsfeiring med lek og moro.

Vi kunne altså ha én gymsal med ballspill (fortrinnsvis kanonball, jfr rådende trend), og én med mat, musikk og ymse aktiviteter.


Eksempel på ymse aktiviteter (1): Springbrett og tjukkas. Helt tullete populært, vi snakker kø.


Eksempel på ymse aktiviteter (2): Turn og tilsvarende krumspring. Komplett med beundrende tilrop.


Eksempel på ymse aktiviteter (3): Henholdsvis løping og en lek som handler om å stirre hverandre dypt inn i øynene.


I går bakte jeg en stor haug minicalzoner (haram), et lite berg pizzasnurrer (halal) og en anselig mengde browniecookies (namnam), i tillegg til å denge sammen noen liter vaffelrøre. Jeg aner ikke når ungene spiste, for de sto ikke stille i det hele tatt, men maten forsvant.

Vi inviterte til en bråkete og aktiv bursdag, og det ble det heldigvis.

Fin fest. Glad sønn. Lykkelig mamma. Sove nå.

Tirsdagslyd: Det löser sig

I kommentarfeltet til forrige ukes tirsdagslyd kom det et ønske om en litt muntrere låt denne uka, noe jeg sporenstreks og uten snev av forbeholdt lovte. Gladsang skal bli, og det er jaggu på tide, tenkte jeg. Men så kom jeg litt i stuss.
For hva er egentlig en gladsang? Den låta som bidrar til mitt sinns munterhet er sannsynligvis en annens fordømte hodepine.

Jeg endte opp med en som i hvert fall gir meg studs i dojan når jeg er ute og spaserer med musikk i øret.



Det er deilig å synge med på refrenget og bli trygg på at
det kommer ordna sig, det gör det alltid.
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
Det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig...
(så kan man heller la være å analysere hele resten av teksten).

Glad er lyden, og glad blir jeg.
For det årnær sæ', som det heter på vår side av grensa.

Jag kastar bollen i luften ser var den landar
låter den studsa ler när den stannar
vet var jag är men är där jag hamnar
trevar och famlar lever och andas

Fredagsdiktet: Glad

Noen ganger skal det ikke så mye til. Heldigvis.
God helg!



GLAD

I kveld er eg glad
so underleg glad.
Kvifor?
Veit ikkje, berre glad.

Og så ljost i rommet
kva det no kjem av.

Med eitt demrar i minnet:
Det var i dag eg skifte
ljospære,
og ho lyser betre
enn den gamle.
So enkelt er det.

(Aslaug Høydal)

Musikk til arbeidet

I kveld sitter Storebror og jeg ved kjøkkenbordet, godt plantet i hver våre lekser. Storebror skriver en fortelling om det gamle Egypt. Innholdet er både spennende og detaljert, men når kreativiteten skyter fart hender det at håndskriften blir litt ... underordnet.
Da er det godt å ha en kjip mamma som maser om sånne kjedelige detaljer.

– Oi, nå må du holde bokstavene på linja. De er jo i ferd med å fly opp i himmelen, påpeker jeg. Storebror, dønn alvorlig, nøler ikke et sekund:
– Ja. Alla vill till himlen och åka limousine förstås.

Det skal ikke stå på allmenndannelsen.

Tirsdagslyd: Superstar

Det er ikke første gang jeg nevner (les: gnåler om) den gamle favoritten Sonic Youth her på bloggen, og det ville vært fullstendig tullete å ha en tirsdagslydspalte uten dem. Men ettersom jeg har postet en del SY-sanger tidligere, skal jeg gjøre en vri og dele en coverlåt de har gjort.

Det er ingen ringere enn The Carpenters som covres her, videoen er så dorky og fin og Superstar er helt nydelig. Det var venninne Siren som opprinnelig presenterte meg for sangen på en hjemmemekka julegavemixtape hun kalte Myk pakke.



Jeg kan ikke skjønne annet enn at den bør falle i smak hos et ganske så bredt publikum. Ikke at det nødvendigvis er noe mål i seg selv, men det betyr i hvert fall at du bør gi den en sjanse uansett hva slags forhold du måtte ha til Sonic Youth fra før.
Den kommer for øvrig fra albumet If I Were A Carpenter (1994).

God tirsdag og god uke, dere.

Fredagsdiktet: Den kvite fuglen

Dette diktet snublet jeg over på nettet. Det er helt nydelig.
God helg!
– med ønske om at du som står og vipper skal omringes av hvite fugler.


Den kvite fuglen

Vil einkvan deg vel,
flyg ein kvit fugl or hjarta hans,
kjem til deg
og kvitrar kjærleg.

Vil einkvan vondt,
kjem svart fugl,
set seg på stein,
stirer stingande.

Til kvardags har alle fuglar
mellomfargar.
Men ligg du i avgrunnen,
står du på tinden,
da er alle fuglar
kvite ell svarte.

Gløym aldri aldri
den kvite fuglen
som kom i avgrunnen
og kom på tinden!

(Ragnvald Skrede)

Jeg er ikke rasist, altså...

Rasist. Det er ordet sitt, en brannfakkel som kan få fyr på selv den mest nedpissa debatten. Noen er livredde for betegnelsen, andre deler ut merkelappene som godteri på Halloween. Og atter andre begynner setningene sine med jeg er ikke rasist, altså, men.... Påfallende ofte etterfulgt av et ganske så lummert utsagn.

Ta en titt på dette klippet fra C-SPAN med en 90 år gammel innringer (alderen hennes er slett ikke irrelevant, all den tid hun holder den foran seg som en fane, en prestasjon i seg selv, eller som et hendig frikort for å si hva hun vil):



Jepp. Ikke dårlig.
Dette klippet fikk skribenten Ta-Nehisi Coates i The Atlantic til å stille følgende spørsmål i spalta si:

I'm very interested in, precisely, what it means among white people to be considered a racist.
I don't mean under the sanction of black people. I mean in places where there are no black people. It almost feels like, among whites, to be accused of being a racist is a class slur.
Like racist is short for "inbred uncultured hick." It's fascinating.

I tastende stund har han fått 528 kommentarer til spørsmålet sitt, og ja – det er litt av hvert.
Jeg har ikke gått gjennom samtlige (herlighet, det får være grenser), men noen har heldigvis tatt seg bryet med å lese en del av svarene.
Enkelte av kommentarene er først og fremst relevante i en amerikansk konstekst, vi har tross alt ikke den samme historien. Mens andre ting kan vi ha svært god nytte av å tenke over:

My current theory is that we have the pictures and videos of the white hatred during the civil rights struggles, including against school children. We say to ourselves that is what racism looks like, and I would never do that so therefore I’m not a racist.

I don’t think you’ll find any white persons (very few, anyway) who would defend those contorted angry white faces, but I think we are ready to pat ourselves on the back for not being like that.

We let a black driver pull out in front of us and say to ourselves, “I’m not a racist. No sir, not me.” We nod at a mixed race couple at a restaurant and say to ourselves, “My grandfather would have punched that black so-and-so in the nose, but not me. See how civilized I am.” We have a black family living in our suburban neighborhood and congratulate ourselves that it doesn’t even bother us.

To my chagrin, I find myself making the same arguments, and then I realize what I’m doing and I’m ashamed.

We have defined racism down to the most virulent level and everything else is OK, proof that we’re not racists. This is probably similar to what the owners of those contorted angry faces were thinking in the fifties, “I think slavery is bad, so therefore I can’t be a racist.”

Jeg slutter ikke å la meg fascinere av de mekanismene vi bruker for å definere oss selv og holdningene våre, og noen ganger må vi våge å ta et dypdykk ned i vårt eget grums, våre egne mekanismer og skjemaer. Vi må kjenne litt på både det som er pynteglasert og det som er ekkelt, ta en real vårrengjøring, rett og slett.

Det er sunt å møte seg selv i døra, da kan man bli litt bedre kjent. Med seg selv.
Herrejemini, høres jeg ut som en selvhjelpsbok nå? Det får stå sin prøve. Jeg taster dette med venstre hånd fordi høyre ikke virker, så jeg kan ikke unne meg den luksusen det er å omskrive.

Uansett: Noen ganger hjelper det ikke verken med kultur eller kontekst, noen ganger uttrykker folk seg ikke bare klønete, men beint fram rasistisk. Det finnes midler mot sånt også.

Tirsdagslyd: Somliga går med trasiga skor

Det er få stemmer jeg liker bedre enn selveste Cornelis'. Han sang så man blir varm og får frysninger på én gang. Dessuten kan musikken hans følge en hele livet uten at man blir lei. Nei, hør som jeg generaliserer. Sånn er det for meg, mener jeg.

Ukas tirsdagslyd må derfor bli en favoritt fra mester Cee: Somliga går med trasiga skor. Og ettersom jeg føler meg raus, byr jeg på teksten også.




Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
gud fader som i himmelen bor
kansken vill ha det så.

Gud fader som i himmelen bor,
blundar och sover sött.
Vem bryr sig om ett par trasiga skor,
när man är gammal och trött

Vem bryr sig om hur dagarna går
de vandrar som dem vill.
Medborgare om etthundra år,
finns du ej längre till.

Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
du känner varken regn eller sol
ner' i din mörka grav

vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
Dolt i min älsklings hår.

Jag är en tvivelaktig figur.
Duger ej mycket till.
Bakom ett hörn står döden på lur.
Han tar mig när han vill.

Somliga går med trasiga skor,
tills de har slutat gå.
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då.

Fredagsdiktet: Tidlig morgen på vei til jobben

Tidlige novembermorgener blir til travle dager som strekker seg langt inn i kvelden. Denne uka har vært smekkfull av jobb, med ekstra mange møter som glasur. I dag har jeg vært på HiAk og blitt undervist selv, og i morgen er det også skoledag, komplett med oppgavejobbing.
Travelt? Ja.
Kjipt? Nei, egentlig ikke.
Jeg kjenner at jeg lever. Og jeg tror jammen at jeg er i ferd med å bestemme meg for å ta fatt på enda et (deltids)studium. Men det kan jeg fortelle mer om senere.

Her er fredagsdiktet. God helg!




Tidlig morgen på vei til jobben

Tidlig om morgenen på vei til jobben
er du med på å vikle små begivenheter
ut av innpakningspapiret -

At ungene morser adjø til deg på vinduet
At verkstedarbeideren kakker snadda mot gjerdestolpen
før han hiver seg på sykkelen
At karene som bygger ut den vesle lekeplassen
setter veskene med mat og termos fra seg
i den flyttbare bua
og at tobakkshandleren
starter opp den snåle bilen sin
for å være på plass i god tid.

Ubetydeligheter alt sammen.
Men forsynt med fotnoter
om at dette skal du savne mest
engang.


(Kolbein Falkeid)

Tirsdagslyd: Would?

Denne tirsdagslyden stammer også fra forrige århundre, nærmere bestemt 1992. Grungebølgen skylte over oss, og jeg var mer enn fornøyd, for det betød tilgang på mye god musikk.
Jeg kjøpte soundtracket til Singles på kassett (!) og hørte det nesten i filler (eller båndsalat, en reell risiko med kassett).

En av favorittene var Would? av Alice in Chains.
For en lyd. For en følelse. Jeg hører ofte på den fremdeles, høyt, høyt.
Det må være høyt.



Lenge etter at jeg hadde lært meg soundtracket utenat, fikk jeg se selve filmen på kino i Bergen. Den var helt ålreit. Men det var musikken som bar hele greia, og spilte den virkelige hovedrollen. Vi snakker cameos fra Alice in Chains, Pearl Jam, Soundgarden. Hva skal man egentlig med skuespillere og handling og sånt da?

Åh, tidlige nittitall og grungemusikk, som dere har satt preg på tilværelsen min!

Snapshot (8)

Jeg trodde aldri at jeg skulle si dette, men here goes:
Noen ganger er særskriving å foretrekke.


Enda godt det ikke var kake.