onsdag 26. januar 2011

Strømbrudd, rutinebrudd


Når strømmen går en grytidlig morgen i januar, lærer en seg virkelig å sette pris på en sånn liten hverdagsdetalj som elektrisitet. Der sto jeg på kjøkkenet, i ferd med å finne fram noen tomater til matpakka, da det sa – ja, det sa jo egentlig ingenting, det er hele poenget.
Når strømmen går blir det kjempestille. Og kjempemørkt.

Lillesøster hadde heldigvis akkurat fått i seg frokosthavregrøten sin, mens Storebror, som var litt seinere på'n, måtte innta noe som ikke krevde oppvarming. Tran trenger heldigvis ikke oppvarming. Et kvarters tidligere strømbrudd, så måtte jeg ha gått ut i januarkulda med klissvått hår. Så egentlig hadde vi ikke så veldig uflaks, men alt tar innmari lang tid når morgenritualene plutselig blir til mørkegjemsel. For hvor i den mørke gangen ligger støvlene til Lillesøster? Og nøklene mine, de lå da vitterlig omtrent her borte på kommoden et sted?
Famle, famle, med stearinlys som krever langsomme bevegelser for å holde flammen ved like. Et øyeblikk vurderte jeg å kalle det force majeure og krype til køys igjen, men det går jo ikke.

Vi kom oss ut til slutt, til et stappmørkt boligområde. Barnehagen stirret dystert på oss med tre etasjer mørklagte vindusruter, og Lillesøster ble litt i tvil om det var noe lurt å gå inn der. Det så ikke ut som det pleide. Men inne på avdelinga ombestemte hun seg huksens fluksens. Der satt ungene i ring rundt bordet og hørte på eventyr i skinnet fra stearinlys.
Det var lunt og trygt og varmt og hytteaktig, og jeg har aldri sett en gjeng med førskoleunger så rolige før. Mest av alt ville jeg sette meg ned, jeg også, høre på en voksen som leser eventyr og døse litt lykkelig i det halvmørke fellesskapet.

På vei til skolen tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre hvis det viste seg at strømmen var borte der også. Ville vi i det hele tatt komme oss inn klasserommene? Det er jo sånne kortløsninger på dørene der, og de virker ikke nødvendigvis uten strøm. Og hva med undervisninga?
I en vanlig undervisningsøkt ville det ikke vært så stort problem. Jeg er nemlig ivrig bruker av god, gammeldags tavleundervisning og mye dialog, kanskje ispedd noen illustrasjoner og filmsnutter her og der. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har brukt powerpoint-presentasjoner. Jeg synes powerpoint virker passiviserende både på meg og elevene, og undervisninga blir mer statisk. Med tavle, kritt, stemme og dialog har vi muligheten til alle mulige slags avstikkere og oppfølgere.

Men nå holder elevene på med større prosjekter, og da ville et strømbrudd betydd betydelige endringer i planene. Det er jo forventet at de skal bruke datamaskiner og annet elektronisk utstyr til absolutt alle deler av oppgaven. Research, lydopptak, bilderedigering, layout, webpublisering – vi måtte ha lagt hele greia på is inntil videre og gjort noe helt annet.
Noe old school, bokstavelig talt.

Dette grubla jeg altså på underveis til jobben, men da jeg kom fram lå skolen der og lyste som et Soria Moria-slott i tussmørket, og elevene kunne kaste seg over tastaturene sine som om ingenting hadde skjedd. Og det hadde det jo heller ikke, bortsett fra i hodet mitt.
For i hodet mitt satt elevene i ring rundt bordet og hørte på at jeg leste eventyr i skinnet fra stearinlys.

4 kommentarer:

ohlalacestlavie sa...

Ååå, ble nesten litt lei meg for at det ikke var strømbrudd på skolen din også, ble kanskje litt for revet med her? Like før jeg planlegger strømbrudd i heimen for å få fred og ro ;)

Hanne sa...

Du er ikke alene om å bli revet med, det var jo nettopp det som skjedde med meg, også. :)

livetleker sa...

Vi hadde også et sånt morgenstrømbrudd for en stund siden, og jeg håpet faktisk at strømmen skulle være borte litt til, - så kunne vi leke gamledager, som lille M kaller det. I løpet av de tre årene jeg har mine ungdomsskoleelever, er det en gang jeg slår av alt lys og tenner noen levende. Det er når jeg skal fortelle dem vandrehistorier av typen "Den stjålne svigermor". Skummeltskummelt!

Hanne sa...

Etter det første, korte blaffet av frustrasjon var det overraskende deilig å hengi seg til strømbruddregler: "Jaja, da må vi bevege oss langsomt så lyset ikke slukker. Det er som det er".

Og jeg kjenner at den der levende lys-greia (altså leke gamledager), har jeg også lyst til å gjøre i hvert fall én gang med elevene mine.