Jeg er tungt inne i en spennende kombinasjon av terminoppgjør på skolen og syke barn på hjemmebane, så dette blir verken langt eller finurlig.
Men samtidig er jeg ekstatisk overlykkelig over å ha fått kontakt med ei gammel venninne fra studieåret mitt i Aix-en-Provence. Vi var sammen hele tida, og klarte virkelig å holde kontakt i noen år etterpå. Via brev, som man gjorde den gangen. Men det var hyppig flytting for oss begge, og hun bytta attpåtil etternavn (en fullstendig upraktisk ting å gjøre, spør du meg). Og så gikk tida. Som den ofte gjør. Men nå har hun endelig fått seg Facebook – og vi har funnet hverandre igjen! Yay!
Derfor er ukas tirsdagslyd en av de store franske hitlåtene fra våren 1992, da vi drev rundt i varme, sørfranske gater, fniste, festa, diskuterte og lærte gloser på opptil flere språk på én gang. Oh, le temps perdu.
Voilà MC Solaar: Caroline.
P.S. For spesielt interesserte kom jeg på at jeg har visst skrevet om 1992 før. Kremt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Våren 1992 karra jeg meg gjennom de siste månedene på u-trinnet mens jeg holdt på å spy av skolen, leste Isfolket og var fortsatt i min Guns 'n Roses-periode, spilte Mozart på piano og syntes generelt de fleste rundt meg var ganske teite. Og så søkte jeg musikklinja på videregående, noe som antagelig var "det smartaste jag gjort" :)
Lykke til med hektiske dager, jeg kjenner på det samme sjøl med kombinasjonen praksisperiode, sjuk unge I og unge II med lus ;)
Og forresten skulle jeg ønske jeg kunne snakke fransk. Jeg lar meg imponere av de som kan det :)
Takkogtakk, der minnet du meg på at jeg har skrevet om 1992 før (det var Guns'n'Roses-henvisninga som gjorde utslaget), så jeg måtte sporenstreks legge inn en ørliten PS med avslørende lenke. Som du ser, trengte man ikke gå på ungdomsskolen i -92 for å synes at folk var teite og sånn... *rødme*
Håper praksisen din er bra og ikke minst fagrelevant. Og lykke til med lusemassakren. Hutre.
Tusen takk for glimt av en forgangen tid! Jeg rotet meg naturligvis inn i lenkelabyrinten og begynte dessuten å mimre litt selv. Du er et par år eldre enn meg, men jeg husker jo også 1992. Jeg satt vel stort sett med nesa i ei bok, men var da på et par konserter. Der spilte imidlertid ikke Pearl Jam eller Nirvana, men Petra og Jerusalem (og etter hvert DCTalk).
Merel:
Hihi, vi har vel vært inne på fortidens musikkreferanser tidligere, om ikke jeg tar feil. Jeg hørte imidlertid ikke bare på rock og denslags, det gikk mye i viser også. Sånn for ordens skyld. :)
Ja, jeg har vel nevnt det før, ja. Det er jo fascinerende at man kan vokse opp i samme land, og samtidig i hver sin verden. I mitt nåværende liv hører jeg vel egentlig bekymringsverdig lite på musikk, og veldig mye av det jeg hører, er barnemusikk, for eksempel disse gutta: http://www.myspace.com/rasmusverdensbesteband
(Hvis dere ikke hører på Rasmus og Verdens Beste Band i heimen, er det på tide nå!)
Men vi har jo vokst opp i samme verden på de fleste områder, selv om enkelte av dem (som musikkpreferanser i de formative årene) er forskjellige. Jeg tilbragte for eksempel også store deler av ungdomstida med nesa i ei bok, og jeg vet at vi har noen av de bøkene felles.
Nok om det: Takk for tips om Rasmus og Verdens Beste Band! Jeg har hørt gjennom noen av låtene nå, og er trygg på at dette blir en hit blant minst femti prosent av innbyggerne her i huset. :D
Fiskebolla i sjokoladesaus! (Kan den utenat etter en million runder, flaks at musikken er upbeat og fin + at teksten tåler utenatlæring.)
Jeg begynte å skrive om det der med oppvekst og forskjellige kulturer og geografiske områder, men skjente ut i en ordrik betraktning om at oppvekst kanskje er i ferd med å bli likere over hele landet, og så ble det altfor langt. Men: Har du lest Syv små australiere? Lånerne? Katitzi-bøkene? Alt om Tiriltoppen? Terje Vigen? Da vet du hvor jeg vokste opp! :)
Merel:
JA! Til alle!
Åh, jeg blir så glad når jeg kommer borti noen som har lest Katitzi-bøkene, for det er altfor sjelden jeg opplever gjenkjennelse der. Og Terje Vigen har jeg hatt lange, tårevåte opplesninger av sammen med venner (senest for et par år siden, haha). Men når vi først er inne på det: Har du noe forhold til Anne fra Bjørkely-bøkene? Og hva med Mobergs Utvandrere-serie?
Ååå, Anne fra Bjørkely! Lest omtrent i filler, den siste gangen muligens i smug et stykke opp i tenåra … Men Utvandrer-serien var det farmor som leste og gjenfortalte, så min opplevelse av den var filtrert og sekundær. Men sterk! Og jeg var andre steder i USA også: Alle Laura Ingalls Wilders bøker leste jeg mange ganger, og Davy Crocket.
Litteratur som gjør inntrykk i "the formative years", er med for alltid og blir stadig ny. Terje Vigen, for eksempel, nå som jeg har barn selv. Jeg er absolutt ikke i stand til å lese det diktet uten å grine. Leve litteraturen, altså!
Å - Anne fra Bjørkely! Katizi!Tiriltoppen og Polyanna og...men jeg leste alt på barnebiblo så...:-) Katizi var spennende, eksotisk og trist syns jeg å huske.
Terje Vigen derimot har gått meg hus forbi (notere på lista).
Det er så herlig å blogge når en post om fransk hiphop kan utvikle seg til en samtale om barnesanger, Anne fra Bjørkely og selveste Katitzi. :D
Du må lese Terje Vigen, k. Aller helst høyt, sammen med noen. Rødvin er et godt tilbehør, men slett ikke påkrevd.
Barndommens litterære opplevelser tvinger seg fram overalt, vet du. Og ikke minst Katitzi – de bøkene har formet mitt syn på alt slags utenforskap. Da jeg f.eks. leste om de nasjonale minoritetenes historie i Norge (denne boka: http://www.tapirforlag.no/node/1393),var bildet av Katarina Taikon med meg hele tiden.
Legg inn en kommentar