Fredagsdiktet: Himmelen er eit kart

HIMMELEN ER EIT KART

Der vi legg kvarandre ned

oppstår eit krater

for dei fortapte

Eit teater for dei frelste

Men det som elskar

i dei som elskar

er det som syng

i dei som syng

om det som er

og det som blir til

(Anne Karin Torheim)

London, baby!

Jeg sitter på ei hotellseng og vifter med tærne og kikker ut på Edgware Road. Så ble det omsider London-tur på en stakkar, lell - med hele familien, denne gang.
Jeg er stort sett vant til storbyferier som rene voksenturer, og det er noe ganske annet å reise med barn. Vi kan ikke stappe inn aktiviteter på løpende bånd og regne med at timeplanen holder, det blir hyppigere dopauser og tidligere kvelder. Men jammen er det moro å (gjen)oppdage en by sammen med ungene!

Storebror (11) har lenge vært heftig angrepet av anglofili, og nå får han endelig levd ut sin britiske side. Allerede på Gardermoen ble han så revet med at han kjøpte Harry Potter på engelsk, og det første han gjorde da vi kom fram (foruten å konversere entusiastisk med drosjesjåfør og hotellpersonale), var å ta seg en nice cup of tea. Siden har han benyttet enhver anledning til å snakke med de innfødte.
- Alle er så hyggelige og høflige her! stråler han. Mens han knipset bilder av absolutt alt han ser ute i byen.

Lillesøster (6) hadde tidlig planene klare.
- Jeg skal shoppe, selvfølgelig, meddelte hun. Jeg aner virkelig ikke hvor hun har fått det fra, for vi har snakket mye om museer og parker og sånt, men ordet shopping har ikke vært nevnt. Jeg tror faktisk ikke det ordet forekommer i huset vårt i det hele tatt. Men ut på shopping kom hun seg raskt, ettersom hun behendig glemte igjen ytterjakka si på Gardermoen, og Mannen måtte ta henne med ut for å skaffe en ny. Jeg mistenker henne for å ha lagt igjen den jakka med vilje, den lille sniken.
Pappa var åpenbart medgjørlig, for hun kom tilbake med både ny jakke, ny kåpe OG nye solbriller med matchende veske. - Men jeg satte ned foten ved den sølvfargede capsen med paljetter, mumlet Mannen innbitt, mest for å trøste seg selv.

I dag har vi spasert rundt i området her og vært på Madame Tussaud's. Der har det jaggu skjedd ting siden sist jeg var på besøk, for å si det sånn. Det er bråkete, folksomt og utrolig stas for ungene. Æh, hvem prøver jeg å lure: Jeg ble villt begeistret, jeg også. For to ting: Marvel Superheroes 4D-filmopplevelsen (hihiii, superhelter er alltid gøy, og ekstra mye i 4D) og for den utrooolig skumle Scream-opplevelsen, med et skikkelig skrekk-kabinett med ekte mennesker som plutselig dukket opp rett i ansiktet på en stakkar (altså virkelig bare to centimeter unna) og var så generelt creepy at det føltes som når jeg ser på en episode av The Walking Dead.

Nå skal det visst svømmes i hotellbassenget, og deretter skal det nok spises noe slags asiatisk mat. Og fremdeles har vi mange dager igjen av moroa.

Bokhyllas uutholdelige tetthet

På selveste valentindagen begynte jeg med et hjerteskjærende prosjekt: Å luke i bokhyllene.
Jeg har alltid hatt et nært, på grensa til hellig, forhold til bøker, og derfor har jeg sjelden klart å kvitte meg med noen. Man kaster da ikke bøker! Men det viser seg at når man ikke kaster bøker, blir det mange av dem.
Veldig, veldig mange.

Vi har ikke verdens største rekkehus i utgangspunktet. Vi er ikke verdens ryddigste mennesker i utgangspunktet. Det er en utfordrende kombinasjon, og når man legger til bokhyller som stadig går over sine grenser og truer huset innbyggere med å overta alt, er det på tide å ta grep.
Bare i stuehjørnet nede hadde vi omlag 33 hyllemeter med bøker. I tillegg kommer bøkene som var stablet oppå hyllene, alle bøkene som befinner seg i de mange hyllemeterne i andre etasje, i støvete kasser i boden, på barnerommene – og på noens nattbord. Gaah!

Jeg trengte noen dager til å kvinne meg opp, men så kom jeg i gang. Jeg kastet med hard hånd, mens jeg vekselsvis pep, heiet og argumenterte høylytt med meg selv. Alt mens jeg nøs så støvføyka sto (nevnte jeg at vi ikke er verdens mest støvtørkende folk, heller?). Storebror fulgte med fra sidelinja. Jeg synes synd på deg mamma, men jeg tror det er litt sunt også, mumlet han. Presis har han alltid vært. 

Nå er jeg nesten halvveis i hyllene, og to store kasser, en koffert og to bager er stappfulle av bøker. I kassa på bildet ligger blant annet Sigrid Undsets samlede verker, Bjørnsons samlede verker og en serie klassikere av bl.a Tolstoj, Dumas, Dickens osv. I de andre er det blanda drops: Mankell, Läckberg, Holt og Lindell ligger andføttes med Falkberget, Mykle, Hamsun og Sandemose. Franske klassikere (Madame Bovary, Les Trois Mousquetaires) geiper arrogant til Marian Keyes' pastellfargede paperbacks. Små reisehåndbøker og humorhefter gjemmer seg mellom de breie ryggene til trauste oppslagsverk i verdenshistorien. Åh, det er vondt, vondt, men helt nødvendig. 

Det er slett ikke alt som kastes. Heldigvis! Jeg klarer ikke å leve uten bøker, så det er mange som får bli her:

Bøker jeg gjenleser hele tida, bøker som betyr noe helt spesielt for meg, bøker jeg vil at ungene skal ha og bøker jeg ikke har lest ennå, men skal lese. Blant annet. Jeg samler dem i et par av hyllene inntil videre (for selve hyllene skal ut og erstattes med nye, eller rettere sagt med eldre og morsomme hyller).

Nå lurer du sikkert på om det bare er jeg som bestemmer her i huset? Svaret på det er nei, men ja (eller omvendt). Altså: De fleste bøkene er mine, så det er klart at jeg må luke og rydde og bestemme. Mannen leser også, men bare en brøkdel av det jeg gjør, og han har dessuten sitt eget system. Men han har sine egne avdelinger i bokhylla, og dem skal han få luke selv:

Det klarer han nok greit, for et par i overkant luftige og poetiske kokebøker har allerede funnet veien til kassene.

Halvparten av hyllene begynner altså å bli riktig så glisne, men jeg har fremdeles mange hjerteskjærende valg å ta. Bøkene på bildet under her er foreløpig usortert, sammen med sine søsken i resten av hyllene. Det hører med til historien at de står dobbelt – det er altså enda en rad innenfor den raden som synes.

Sophie's Choice for bibliofile, rett og slett.
My precious.  



PS. Jeg har selvfølgelig ikke planer om å kaste bøkene i søpla, jeg vil prøve å gi dem bort. Det er bedre hvis de kommer til et godt hjem, så jeg kommer til å gi dem til en bruktbokbutikk eller til et marked, eller noe.

Den der spontane følelsen

Når man skal holde foredrag om tilknytning og adopsjon på treff for ventende besteforeldre og andre spente familiemedlemmer, og har forberedt seg grundig med sirlige notater og en fiffig planlagt dramaturgi i det hele for å være sikker på å huske og ikke minst å få fram alle de viktige poengene, og kommer fram til lokalet som befinner seg i bydel Vestre Aker åtte minutter før foredraget skal begynne, bare for å oppdage at notatene ligger trygt og godt plassert i jobbesekken – som står i stua hjemme på Skjetten. 

Den følelsen.

Storebror ser på Skavlan

Jeg ser på Skavlan mens Storebror (11) spiller på PC-en, eller hva de nå driver med for tida, disse kidsa (mulig han mobber folk, legger ut bilder han ikke har rett til, chatter med førtisju år gamle menn og kjøper masse ting så vi går konk, for hva vet vel jeg om hva unger holder på med på nett, jeg kan jo ikke kontrollere sånt).

Uansett: Jeg ser på Skavlan, Storebror følger delvis med på det samme programmet. Han liker samtaler, Storebror.

Gahr Støre og Sahlin snakker om Gro Harlem Brundtland. Storebror våkner fra spilldvalen og følger oppmerksomt med. Han lurer på om jeg husker hva som skjedde i sommer?

Klart jeg husker: Mannen og Lillesøster (da 5) var på handletur i vår hyttelokale butikk. Lillesøster styrte handlevogna med myndig hånd. Plutselig sto ei dame i veien for vogna, og Lillesøster reagerte kontant: TUT!! TUT!! utbrøt hun med sin myndigste, dype stemme, og dama hoppet forskrekket til side og slapp den lille feltmarskalken forbi.
Storebror er fremdeles imponert: Selveste Gro Harlem Brundtland, kjent over hele verden, hoppet til side for lillesøstra mi!

Så dukket John Gray opp i Skavlan-studio (han derre Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus-fyren, gidder ikke å linke til ham, du får google det sjæl). Storebror glemte helt å følge med på PC-spillet. Han satt med åpen munn, og ble stadig mer rystet. Sa han virkelig det, mamma? Mener han virkelig at menn må få slappe av på sofaen, og at de hjelper konene når de gjør noe hjemme? Hvor er han egentlig fra?

Til slutt erklærte han at noen må skrive en ny bok. Den skal hete "Menn er fra Mars OG Venus. Kvinner er fra Mars OG Venus. Og Pluto, og Saturn, og Neptun. Hvis de vil."
– Men det blir kanskje en litt lang tittel, mamma?
– Jeg synes den høres helt fin ut, jeg.

Fredagsdiktet: Blikket

"Øystein mener at personligheten påvirker atferden mye mer enn diagnosen paranoid schizofreni. I mitt hode skiller jeg lite mellom psykisk syke og friske. Skal jeg først kategorisere, er det nyttigere å skille mellom bevisste og ubevisste mennesker. "

Dette er et sitat fra bloggposten Hjernen bak diagnosen, som jeg (og veldig mange andre) har delt på Facebook sist uke. Hvis du ikke har lest den ennå, anbefaler jeg deg å gjøre det. Den er klok og fin, i likhet med de fleste andre innlegg på den samme bloggen. Jeg blir nok litt ekstra rørt fordi en jeg var veldig glad i (og levde sammen med en gang i forrige århundre) hadde nettopp denne diagnosen. Han var en genial, rar og fin mann som sloss mot så vanskelige ting.

Og i tillegg nevner hun altså Øystein Wingaard Wolf, som jeg er superfangirl av. Han har vært i fredagsdiktet før, og jeg anbefaler bøkene hans på det sterkeste. Her kan du for øvrig lese litt mer om ham, og høre ham i konsert (sjekk spesielt Alene er du ingenting, helt nederst).

Blikket

Jeg prøvde om blikket ditt
kan hjelpe mot depresjoner,
syvsoverøyne med røykfargete iriser
som leter etter en stigende due
med en hjertelig beskjed i nebbet

Første gang jeg holdt deg
ble jeg truffet av to sabler
som stakk meg i mellomgulvet,
og jeg ble forhørt om fluktveier
i familiens skrekkabinett

Nå lyser du opp en by alene,
roper gjennom neonlysene
når jeg drømmer om kjærlighet
og har hundre kroner i lommen,
syngende som oktoberregn

(Øystein Wingaard Wolf)

Er det potetpresse det heter?

Mannen skal på pokertur med kompiser i helga, og har fått ansvar for matlaging på hytta. Han står på kjøkkenet og fyller en hel ryggsekk med diverse kjøkkenredskaper fra skuffer og skap, litt sånn Olsenbanden-style. 
– Døh, tenk om jeg kommer til å få bruk for det der i løpet av helga? innvender jeg.
Han kikker lenge på meg.
– Hanne, sier han. Vennlig og kanskje litt medlidende.
– Hanne. Vi vet begge to at du ikke klarer å nevne én eneste ting som er borte fra kjøkkenet. Du kommer ikke til å merke at det mangler noe, engang. 

Hrmf. Bare fordi jeg ikke lager puré av hver eneste rotfrukt jeg kan grave fram fra hyllene til Meny.

Det aller mest irriterende er at jeg kommer til å vri hjernen som en tulling for å finne ut hva som mangler i løpet av helga. Jeg kommer til å snoke rundt i skuffer og skap som en desperat Kims lek-deltaker fra helvete.

Og jeg kommer ikke til å klare å finne det ut.

Menn er fra Confex, kvinner er fra forstanden

Er du en leder, typen mannlig (vel, duh!), som sliter med å lede? 

Opplever du at dine ansatte dobbeltkommuniserer, baksnakker, skaper konflikter og er lite motiverte? 
Frykt ikke, du er ikke alene!

Du har nemlig ikke et ledelsesproblem. Du har et kvinneproblem. Kanskje arbeidsplassen din rett og slett er infisert av jentelus – og hva skal du gjøre med det?
Taram–ta–tam (faksimile, klikk for større utgave):

Med dette kurset kan du lære deg å lede dine østrogenbefengte undersåtter inn på fornuftige veier. Bare se på disse fengende kulepunktene:

• Kunsten å motivere dine kvinnelige medarbeidere (for vi er jo Pavlovs takknemlige tisper, hele gjengen, vi responderer på akkurat den samme bjella)
• Unngå konflikter - bli forstått og unngå feiltolkninger (det holder åpenbart ikke å være konkret, saklig og lydhør, man må ha egne østrogen-knep – stryke hønene litt med fjøra, så å si)
• Lær deg å tolke de non-verbale signalene – hva sier hun egentlig (det holder åpenbart ikke å oppmuntre til en konkret, saklig og lydhør kommunikasjon. Dessuten er det jo bare damer som driver med kroppsspråk, det vet jo alle)
• Bli en mer tydelig leder – unngå baksnakking og usikkerhet i avdelingen (se her ja, her kom tydeligheten inn. Var ikke det litt i seneste laget?)

Jeg blir litt matt av at sånne kurs ikke bare arrangeres i 2012, men at kursarrangørene kan forlange relativt ublu priser for det. Men for all del, kurset kommer jo med rikelig dokumentasjon.

Som dette (du kan lese dette, samt det praktfulle programmet hvis du laster ned brosjyre):

70 % av mannlige norske ledere sier de ønsker å bli bedre ledere for kvinnelige medarbeidere!

(hvordan denne undersøkelsen er utført, og blant hvem, framgår pussig nok ikke av materialet. Dessuten: Hvor mange prosent av norske ledere ønsker å bli bedre ledere for mannlige medarbeidere? Hvor mange ønsker å bli bedre ledere generelt? Hvor mange ønsker å bli verre? Og hvor representativt er utvalget? Så mange spørsmål! Typisk kvinnfolk, så jeg beklager selvfølgelig)

Skulle du fremdeles nøle, vipper nok dette deg over kanten:

Som leder vet du at menn og kvinner ikke kan ledes likt.

(Vårs ledere imellom, nudge-nudge, så veit du at du må forskjellsbehandle etter kjønn. Ellers er du ingen leder)

Og denne forskningsmessige juvelen:

Undersøkelser viser at menn og kvinners motivasjon for å yte maksimalt på jobb er ulik.

(Jeg lurer fremdeles på kilder og dokumentasjon for disse undersøkelsene: Sparer arrangørene dem til selve kurset? Kanskje er det en slags cliffhanger for betalende kunder?)

Og til slutt, rett under signaturen til selveste sjefen for det hele (som for øvrig ser fram til å ønske oss velkommen):

PS: Programmet er anbefalt og utviklet i samarbeid med ledere.

(Ooooooh! Ja, DA er jeg overbevist. Ledere, du! BÅDE anbefalt og utviklet. Tenk det!)

OK, nå har jeg vært veldig flåsete. Med rette, for i valget mellom å le og å gråte, velger jeg ofte å forkaste begge og peke nese i stedet. 

Men la meg få være seriøs et øyeblikk:

Ja, det er riktig at det på gruppenivå finnes noen forskjeller mellom kvinner og menn. Stikkordet her er gruppenivå.

De individuelle forskjellene er imidlertid så store at det er vanskelig å se noen gevinst i et sånt kurs. Snarere tvert om: De sementerer kjønnsroller og lærer ledere å se på ansatte som representanter for kjønnsstereotypier framfor enkeltpersoner. Er dette veien å gå for samspill på arbeidsplassen? At sjefen min tenker at jeg motiveres på samme måte som Magda, fordi vi begge er kvinner, selv om vi ikke har noe annet (ikke et pokkers fnugg!) til felles. Mens Arne, han er mann og har dermed helt andre måter å kommunisere på (tydelig! direkte!) enn damene, selv om han bruker alle pauser til å analysere hva noen egentlig mente med det de sa i et møte og synes at sjefen bør ta mye mer hensyn til ham, mens han griner på do. Jeg kan ikke se at verken Magda eller Arne har noe å tjene på at lederne deres tar dette kurset (men jeg tilstår at jeg nok gled litt ut i flåseri og stråmenn her, helt mot slutten).

Hva med et kurs som lærer ledere å lede - punktum. Lærer dem å lede en mangfoldig, variert gruppe med vidt forskjellige motivasjonstriggere og stort spenn i kommunikasjonsmetoder. Uavhengig av kjønn. Et kurs som lærer ledere å gjenkjenne uheldige tendenser i arbeidsmiljøet, enten det dreier seg om baksnakking eller ryggklasking, og som viser dem at deres egne stereotypier ofte kan skygge for forståelsen av hva som egentlig foregår. Et kurs som øver ledere i å være tydelige og lydhøre, uavhengig av kjønnet til den de kommuniserer med. Et kurs som lærer dem å gjenkjenne (og unngå) hersketeknikker og å håndtere nedsettende og diskriminerende ytringer som "bare er for moro, din gledesdreper".

Det er et kurs jeg ville betalt gode penger for. Men jeg innser at jeg ikke er i målgruppa til Confex.

Først tenkte jeg at jeg burde meldt meg på dette kurset. Bare sånn for underholdningas skyld. Men det er ikke verdt de fullstendig urimelige prisene. 

Min neste tanke er at jeg bør begynne å holde kurs selv i stedet. 

Kurs nr 1: Slutt å være tett i kålen!

Her er opplegget mitt: 

Kursavgiften setter jeg til 6000 kroner, cash. Og når deltakerne kommer med pengene, tar jeg seddelbunken, rister den kraftig foran nesa deres og skriker SLUTT Å VÆRE TETT I KÅLEN! 

Og så er det kaffe og oppsummering.





PS. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale Beates bloggpost om samme tema. 

Pausefisk-hermegås

Jeg fant denne lista hos Ida og har uten skrupler rappet den (for Ida har tatt den fra Hjartesmil, som oversatte den til norsk fra Sandra, so there). Ida har helt rett i at å svare på sånne lister er sååå 2007, men det er vel fint med litt retro av og til? Dessuten er jeg litt slapp og kvalm og halvklein og tilbringer den ukentlige studiedagen min i skikkelig langsom film. Da kan jeg vel tillate meg å være litt ekstra selvsentrert og skoledagbokaktig? 

1. kor gamal er du om fem år?
 44 år. Hjelpes!

2. kven var du minst to timar rundt i dag? 
Ingen foreløpig. Jeg er hjemme alene. Men snart kommer Storebror (11) hjem, hurra!

3. kor lang er du? 
178 cm.

4. kva var den forrige filmen du såg?
 Lørdag var hele familien på kino og så Katten med støvler (3D). Stas for ungene, ikke så verst for oss voksne heller.

5. kven ringte du sist?
  Mannen, for å snakke om hva han skulle handle.

6. kven ringte deg sist?
 Supersvigerinna, for å snakke om bryllupsplanlegging og arveklær.

7. kva stod på den forrige sms’en du fekk?
 "Diploma minner om time onsdag 10.08.11."

8. føretrekk du å ringa eller senda sms?
 Sende sms, uten tvil.

9. er dine foreldre gifte eller skilte?
 De hadde 46 års bryllupsdag sist søndag.

10. når såg du mamman din sist? I jula. Hun og pappa tilbringer resten av vinteren i Spania.

11. kva farge har du på augene?
 Grønne med brune spetter.

12. når våkna du i dag?
 Først klokka fem, så klokka sju, deretter klokka ni.

13. kva er din favorittjulesang?
 Folkefrelsar, til oss kom, Solbarn, jordbarn, Mitt hjerte alltid vanker, 12 days of Christmas – og veldig, veldig mange flere. Jeg er julesangentusiast og har fem forskjellige julespillelister på Spotify (høytid, barn, stemning, retro og alternativ)

14. kva er din favorittplass?
 Sittende på et sommervarmt svaberg med tærne i vannet. Fortinnsvis på hytta. 

15. kva plass likar du minst?
 Nattbussen til Volda kommer høyt opp på lista.

16. kvar trur du at du er om ti år? 
Da er jeg garantert ei kulturkjerring. Og stolt av det.

17. kva skremte deg mest om natta som liten?
Alt skremte meg om natta som liten, jeg var et usedvanlig engstelig barn.

18. kva fekk deg til å le hardt seinast?
 Jeg fikk ei god, gammeldags fjortislatterkrampe på Meny forleden dag, da Mannen sa at han skulle ha hjemmekontor dagen etter, og jeg svarte "Hvor skal du gjemme deg, da?". En utgått vits som plutselig ble så hysterisk, utstyrtelig morsom. Jeg lo og lo så tårene rant og folk gikk i store buer utenom meg.

19. kor stor er senga di?
 Vanlig dobbeltseng.

 20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin?
 Jeg har en hvit MacBook (og en gammel, stasjonær Mac, men den bruker jeg aldri lenger).

21. søv du med eller utan klede?
 Uten.

22. kor mange puter søv du med i senga?
 Minst to. Jeg har bare én under hodet, men liker å ha flere rundt.

23. kor mange land har du budd i?
 To (Norge og Frankrike)

24. kvar har du budd?
 I kronologisk rekkefølge: Oslo (Aline Spedbarnshjem), Våle i Vestfold, Våler i Østfold, Aix-en-Pce, Bergen (6 forskjellige steder), Volda, Oslo (3 forskjellige steder), Skjetten.

25. likar du sko, sokkar eller berrføtt?
 I sommerhalvåret kan det gå uker mellom hver gang jeg har på meg sko eller sokker. I vinterhalvåret er det lag på lag.

26. er du sosial?
 Ja, som oftest. Men noen ganger må jeg være helt alene.

27. kva er din favorittis?
 Hjemmelagd whisky-is med stroopsirup. Og cookies'n cream fra Haagen-Dazs.

28. kva er din favorittdessert?
 Det kommer an på hva jeg har spist til middag.

29. likar du kinamat?
 Åja. Særlige sånne ordentlige, små vårruller. Og ting med and.

30. likar du kaffe?
 Jeg fungerer ikke uten. Kaffe er the wind beneath my wings.

31. kva drikk du til frukost?
 Alltid vann. Noen ganger juice.

32. søv du på nokon spesiell måte?
 Rett ut som den korsfestede Jesus, eller på siden med hånda under haka.

33. kan du spela poker?
 Jeg har kunnet det, men det er mange år siden. Er ikke interessert.

34. likar du å kosa?
 Det kommer vel an på hva slags kos det er snakk om. Og med hvem, ikke minst.

35. er du eit avhengighetsmenneske?
 Ja.

36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg? 
Ja.

37. vil du ha born?
 Ja, jeg vil absolutt gjerne beholde de to jeg har.

38. kan du nokon andre språk enn norsk? 
Engelsk, fransk og litt (tulle)tysk.

39. har du nokon gong vore i ein ambulanse?
 Ja, jeg ble ambulansefrakta fra Alta til Hammerfest.

40. føretrekk du havet eller eit basseng? 
Havet. Jeg måler kvaliteten på sommeren etter hvor mye badetid jeg har fått i havet.

41. kva brukar du helst pengar på? 
God mat, god drikke, godt lesestoff.

42. eig du dyre smykker? 
Ikke spesielt.

43. kva er ditt favorittprogram på tv? 
Jeg ser nesten aldri på såkalt flow-TV, men mye på DVD og nett. Elsker Dr.Who, Torchwood, Community, The Walking Dead, American Horror Story, The Office og Parenthood.

44. kan du rulla med tunga? 
Jeg kan lage et sånt rør, ja. Men ikke en s.

45. kven er den morsommaste personen du kjenner?
 Jeg kjenner så mange morsomme personer at det er litt vanskelig å velge.

46. søv du med kosedyr?
 Nei. Eller, jo forresten: Når Lillesøster (6) insisterer på å sove i armkroken med kosedyr i sin armkrok.

47. kva har du som ringelyd?
 Dr.Who-themesong.

48. har du klesplagg frå du var liten?
 Nei, men jeg har en skinnpose fra jeg var baby. Den har begge ungene brukt.

49. kva har du nærast deg no som er raudt?
 Passene våre som ligger på bordet (måtte sjekke om de trenger å fornyes)

50. flørtar du mykje?
 Ustanselig. Det er stor forskjell på å flørte og å sjekke opp.

51. kan du bytta olje på bilen?
 Det kan jeg sikkert, hvis jeg må.

52. har du fått ei fartsbot nokon gong?
 Nope. Har bare to parkeringsbøter på synderegisteret.

53. kva var den forrige boka du leste? 
"Bake kake søte" av Jan Mehlum.

54. leser du avisa? 
Jeg har slått opp med de fleste papiraviser. Men jeg leser mye på nett.

55. abonnerer du på noko magasin? 
Psykisk helse, Utdanning, Illustrert Vitenskap Historie.
56. dansar du i bilen? 
Nei, men jeg hører på veldig, veldig høy musikk og synger. Og kanskje jeg trommer litt i rattet.

57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast? 
P2. Den eneste radiokanalen som ikke gir meg lyst til å skrike høyt eller denge noen.

58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir?


* hippocampus
* plastisitet i hjernen: "rewiring" etter skade
(stikkord i forbindelse med undervisning)

59. når var du i kyrkja sist?
 På søndag. Jeg var tekstleser. Det var såmannsdag, og vi fikk med oss ei lita potte med et solsikkefrø hjem. Lillesøster (6) vokter det som ei hønemor.

60. er du lykkelig? 
Ja.

Lest i januar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å holde litt oversikt over hvilke bøker jeg leser gjennom året. Det kan jo for eksempel være artig å se om det dukker opp noen slags mønstre. Og dersom jeg publiserer boklistene månedlig på selveste internettet, kan det hende jeg faktisk klarer å gjennomføre en sånn registrering, også. Det er nemlig ikke første gang jeg begynner å lage liste over hva jeg leser, men etter hvert glemmer jeg å notere underveis, og i god tid før sommerferien har det sklidd helt ut. 

Det er viktig å understreke at kommentarene mine er nettopp det, og slett ikke fullverdige og fullstendige anmeldelser. Jeg forbeholder meg retten til å være både flåsete, kortfattet og subjektiv, alt etter som.

Når døde hvisker - Kurt Aust

Denne begynte jeg på i romjula, så den er litt lest i desember også (men det er ikke så skrekkelig viktig). Jeg er ganske hekta på Austs historiske krimbøker om den danske professoren Thomas av Boueberge og hans trofaste norske sidekick Petter Hortten. De er som skandinaviske 1700-tallsversjoner av Sherlock Holmes & dr Watson. Krimplottet er greit nok, men detaljrikdommen i skildringen av miljø og hverdagsliv utgjør prikken over i-en i bøkene. Sånn er det her også, i den femte boka i serien. Men jeg kommer aldri i verden til å reise til Anholt. Huttetu.  

Fedrenes løgner - Tom Egeland

Egeland, altså. Han er ikke spesielt dyp eller artsy-fartsy, og velsigne ham for det. For han bedriver stor underholdning, så profft og velsmurt at boka nesten leser seg selv. Og akkurat når jeg tenker at dette får du jaggu dra lenger ut på landet med, så pøser han på enda litt til, denger på med absurde detaljer og fiffige sammentreff, og jeg blir både sjarmert og underholdt.

Kinamann - Brynjulf Jung Tjønn

La meg straks innrømme at jeg var litt skeptisk til denne boka i utgangspunktet, for jeg hadde inntrykk av at Tjønn og jeg sto ganske langt fra hverandre i adopsjon-biologi-debatten. Så jeg måtte rett og slett snakke litt strengt til meg selv om betydningen av å ha et åpent sinn før jeg åpna boka. Heldigvis, for boka bør absolutt leses. Den er litt ujevn, men den har partier som jeg har gått og grunnet over ganske lenge etterpå. Jeg har lyst til å skrive mer om boka, men det får i så fall bli mat for en annen post. Interesserte kan jo ta en titt på Eiriks omtale av boka så lenge.

Trynefaktoren - Torgrim Eggen

Jeg er en gjenleser, og Trynefaktoren leste jeg første gang da den kom ut. Det begynner å bli noen år siden, så nå var det på tide å blåse støvet av den igjen. Jeg har lest de fleste bøkene til Eggen, og jeg har veldig sans for hvordan han tar for seg forskjellige miljøer og skildrer dem med infam og nesten parodisk presisjon (går det an, egentlig? Det føles i hvert fall sånn). Her er det det sosialdemokratiske samfunnet generelt og partipolitikken spesielt som får unngjelde. Det var et hyggelig gjensyn.

Det dyrebare - Linn Ullmann

Her kom jeg ikke langt, det må jeg bare tilstå. Bokopplevelse interruptus. Jeg har en liten (muligens urimelig) sperre for Ullmanns bøker etter en noe uheldig leseopplevelse for en del år siden, og det henger igjen. Og det er kanskje urimelig, for det var ikke sånn at jeg mislikte begynnelsen av denne boka, jeg bare slet med en litt sånn udefinerbar motvilje. Jeg skal prøve igjen senere. Jeg tror den fortjener såpass.

This Charming Man - Marian Keyes

Ah! Vi er tungt inne i chick-lit-land, hvor Keyes er den ubestridte dronninga. Dette er også gjenlesing, for når jeg er litt sliten eller synes ting er dumt og teit, er Marian Keyes-bøkene mental comfort food. Vi snakker brain candy av ypperste kvalitet (og jeg har lov til å bruke norsk-engelsk hybridspråk i omtalen, for jeg leser bøkene på engelsk). Keyes er både smartere og morsommere enn de fleste andre i sjangeren.

Madrugada - Jan Mehlum

Denne lastet jeg ned som gratisutgave på iPaden før jeg skulle på tur, og det viste seg å være grei reiselektyre: Grei å lese, grei å legge fra seg og grei å plukke opp igjen (noe som er greit når man er ute og reiser). Jeg er ikke overvettes imponert over plottet, og det er virkelig ikke grenser for hvor mange heldige (og tidvis uheldige) sammentreff hovedpersonen utsettes for. Det lukter enkle løsninger, men jeg lever altså greit med det til sitt bruk. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg synes boka er grei. Verken mer eller mindre.

Fredagsdiktet: Globus

GLOBUS

Du snurrer meg rundt
som en sol
og hokus pokus
når jeg er i det hjørnet
kan ingen stoppe munnen på meg

For det skal være noe rettet mot deg,
noe du ikke kan se,
en tyngde i alt som kan tale,
tenke og le

og ikke noe sted utenfor
hvor du kan flykte og slippe vekk,
så kan verden holde kjeft.

(Tone Hødnebø)

Nesten som ekte damer og herrer!

 

Forrige dagen kom Storebror (11) hjem fra skolen med en lapp. På den lappen sto det at han og de andre ungene på sjette og sjuende trinn skulle bli tidsreisende. Whoopee!

"Kl 17.50 møtes guttene nede ved samlingssalen for å trekke borddame mens jentene går inn i gymsalen.
Kl 18.00 starter polonaisen. Det blir videre koldtbord med mye god mat, damenes og herrenes tale, dansekonkurranse, fridans og kåring av ballets Konge, Dronning, Prins og Prinsesse."

– Jasså, dere skal ha vinterball på 50-tallet? var den umiddelbare kommentaren som glapp ut av meg.

For all del, vi hadde også klassefester og skolefester på barneskolen. Vi møttes i gymsalen, det var underholdning og disco – og sågar en og annen form for halvhjertet knuging som med litt godvilje kunne kalles klinedans, for dem som var interessert i sånt (og ja, jeg tilstår at jeg var veldig interessert).

Men det var fest for barn som ville fjase, tulle og danse.
Det var ikke et ball for små damer og små herrer.
Det var ikke en fest hvor små mennesker ble presset inn endra mindre båser.

Jeg kikka på lappen og prøvde å tenke fordomsfritt og åpent over følgende spørsmål:
Når er det hensiktsmessig med kjønnsdeling på fester i barneskolealder?
Det er ikke helt åpenbart, nemlig. For meg som voksen er det én logisk grunn jeg kan tenke meg for å sortere og kategorisere folk etter kjønn i festøyemed, nemlig å se hvem jeg kan og vil ha sex med. Jeg går umiddelbart og uten videre ut fra at det aspektet er utelukket for 6. og 7.klassingene på skolen her.
Så hva gjenstår da, tenkte jeg høyt (jeg gjør ofte det). 

– De skal jo danse, da, sa Mannen lett mens vi ryddet kjøkkenet (det er greit for ham å trekke dansekortet, han som ble kåra til Coca Cola Disco King 1988). 

– Danseargumentet suger, repliserte jeg. Jenter kan godt danse med jenter, og gutter kan danse med gutter. Ja, det er sågar sånn at i den alderen er det mange som foretrekker å danse med noen av samme kjønn. Uhøytidelig forskning viser faktisk at unger foretrekker å velge dansepartner helt på egen hånd (og at den dansepartneren ofte er dem selv).

– Det er jo en veldig praktisk måte å organisere det på, innvendte en kompis halvhjertet på chat.
Jepp, jeg skjønner at det er praktisk når man først har bestemt seg for å pare opp to kull (om lag hundreogfemti) barneskoleelever. Men la oss stille det evige kontrollspørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor MÅ vi dele dem inn etter kjønn i første omgang? Kan de ikke bare få lov til å være seg selv?

For blant de hundreogfemti elevene er det garantert noen som forelsker seg i noen av samme kjønn, men som får enda en bekreftelse fra samfunnet og skolen om at de helst bør pares sammen med noen av motsatt kjønn.
Blant de hundreogfemti er det kanskje noen som slett ikke identifiserer seg med det kjønnet samfunnet og skolen mener de tilhører, men som får enda en bekreftelse på at det gjelder å innordne seg.
Og blant de hundreogfemti er det veldig mange som på ingen måte vil forholde seg til noe av dette her og nå, fordi de er barn, og de bør få være barn. Men vi velger å trykke kjønnsrollemønstrene godt og grundig inn i dem. Så er det gjort, en gang for alle.

La oss et øyeblikk godta at det bare er sånn: På fest her til lands deles folk inn etter kjønn. Gutter og jenter deles inn over en lav (alternativt halvhøy) sko: Vi setter dem sammen i par.
På denne barneskolefesten skal altså gutta møtes for å trekke borddamer.

Gutta. Skal trekke. Borddamer.
Det er nok velegnet til å dempe enhver gnisning i gruppa, tenker jeg.
Og jeg tenker at hvis noen på død og liv skulle trekke noen andre i et slags parlotteri, kunne de ikke i det minste la jentene få trekke bordkavalerer? For å være litt elleville med kjønnsrollene, lissom? Det hadde vært forfriskende, i den forstand at jentene kunne få være de aktive.

Ikke at det hadde spilt så stor rolle uansett. Det er lett å se for seg rollespilet som foregår etter kveldens lottotrekning:
Den tøffe gutten som rynker på nesa og gjør halvdiskrete brekke-seg-grimaser til kompisene fordi han har fått hun derre kleine jenta med de rare faktene som borddame. Den kule jenta som fniser megetsigende mens øyenbrynene morser febrilsk til venninner gjennom hele middagen fordi hun pares opp med han derre nerdete kjempetaperen.
Hvem er det som tror at sånt ikke merkes (smertelig og tydelig) av den uønskede parten?
Kjempestas å få lov til å danse sammen etter noe sånt, gitt. Som å vinne i lotto. Bare at lottogevinsten er bæsj – på de nye ballklærne.

Og hva med jentene som blir til overs fordi det alltid (alltid! det er en naturlov!) er flere jenter enn gutter på sånne tilstelninger. Når flokken pares sammen gutt-jente, gutt-jente, gutt-jente, skal overskuddsjentene attpåtil føle litt ekstra på at de ble til overs? For de fleste andre jentene blir jo valgt eller trukket ut av en person av typen hankjønn. La nå endelig jenter i elleveårsalderen føle litt på at de ikke fikk seg en (bitteliten, sannsynligvis utilpass) mann. Sånn gjør vi ungene til gagns mennesker, helt i tråd med den generelle læreplanen.

Nå er ikke min intensjon med dette å henge ut de ivrige sjelene som har jobbet med dette på skolen til Storebror, virkelig ikke. Jeg ser at de har gjort en fabelaktig innsats og at de gidder mer enn snittet. Jeg tror virkelig ikke noen mener noe vondt, og de har heller ingen lumske kjønnskonspirasjoner på lur – så vidt jeg vet. De opererer etter gode, trygge, veletablerte normer i samfunnet vårt.

Men skal vi virkelig sementere de normene hos ungene våre før de har rukket å bli kjent med seg selv?
Poenget mitt er at her gjør vi det mye vanskeligere enn vi trenger.

Kan ikke ungene våre få lov til å definere seg selv?