Varsel om oppsigelse (og partyhatter)

Noen ganger krangles det her i huset. Det er forsåvidt heller ikke helt uvanlig at noen lar seg rive en smule med, blir litt ekstra sinna og tramper litt, eller roper noe barnslig de angrer litt på etterpå. Men nok om meg.

I kveld hadde Lillesøster besøk av Nabokusinebestevenninna, og de ville spille Lego Pirates of the Carribean på PS3. Det passa ikke særlig godt. For det første sto spillkonsollen nede i stua der vi satt, og for det andre var det snart leggetid. Da ble Lillesøster muggen og usedvanlig kreativ i ordbruken. Den som gir seg er en dritt, synes Lillesøster, så til slutt måtte vi ta fram de ganske høye strengestemmene.

Lillesøster trampa opp trappa med Nabokusinebestevenninna på slep, og etter litt romstering og konspiratorisk hvisking skred hun ned igjen, denne gang med to store bæreposer og et papirark. Jeg har noe til dere! erklærte hun triumferende. Og overrakte en oppsigelse.

Jeg har fjerna noen navn på bildet, sånn for ordens skyld, men for øvrig bør det være krystallklart:
Til (storebror), Hanne, (pappa)
Jei (lillesøster) flyter komer ike tilbake. 
Jeg flyter til (nabokusinebestevenninna, onkel og tante)
 <3
Fra (lillesøster)

Komplett med hjerter og tegning av to lykkelige småjenter som åpenbart har det mye bedre etter at den ene fikk flytte fra de fæle foreldrene sine og ned i gata til den andre.

Vi iførte oss sørgmodige og alvorstyngede fjes og erklærte at det var veldig, veldig synd at hun ville flytte fra oss (det har forsåvidt skjedd før, men aldri med skriftlig varsel).
Har du pakka, da jenta mi? spurte jeg.
Jada, det hadde hun. Og ganske riktig, i bæreposene fantes alt en person i etableringsfasen kan få behov for: Kosedyrene Lammen og Kuli, et par dukkevotter, en plastblomst, ei lommelykt, litt plastilina og det etiopiske flagget.

Lillesøster tenker på alle, så hun delte også ut avskjedsgaver til oss som ble igjen. Og hjalp oss med å ta dem på i en høytidelig seremoni.

Jepp, dette virket som en alvorlig trussel mot kjernefamilien vår. Lillesøster lånte telefonen og ringte ned til tante for å spørre om hun kunne få bo der.
Du må huske å finne ut hvor mye husleie du skal betale, påminte Mannen hjelpsomt. Han jobber ikke i bank for ingenting.

Vi hørte ikke så mye av samtalen, bare den mumlende forespørselen om husvære og noen ja og nei og nei og javel, og spørsmålet om pris, før Lillesøster sukket tungt: Markedsleie, ja. Ha det.

Og dermed fikk vi heldigvis reforhandla avgjørelsen hennes. Og vi kom godt ut av det, vil jeg si: Ikke bare blir Lillesøster boende her. Vi får attpåtil beholde partyhattene!

Statusrapport, første ferieuke

Jeg er allerede ferdig med fjerde feriehverdag, og så langt må jeg si at det har gått alldeles strålende, sånn latskaps- og lystprinsippmessig.
Riktignok har jeg smugjobba bittelitt med å renskrive noen undervisningsnotater og lage noen lister for høstens gjøremål, men det var bare fordi jeg ville det selv, og dessuten er det lurt med gradvis nedtrapping. Bortsett fra den lille skampletten har jeg imidlertid oppført meg helt upåklagelig:

Jeg har solt meg litt hjemme på terrassen, blitt klissvåt av plutselig regnskyll, fått tre-fire myggstikk og drukket øl på den riktige sida av Oslo med to av verdens beste damer. Jeg har lest brorparten av den første Game of Thrones-boka for meg selv, og brorparten av Marikken på Junibakken høyt for Lillesøster. Jeg har nytt hvitvin i solveggen hos supersvigerinna mens ungene hadde vannkrig, bakt verdens aller beste kanelboller, forspist meg på verdens aller beste kanelboller, sett 10 episoder av Girls på rappen, kjøpt ny sofa og bestilt kinobilletter til Istid 4 i morgen.

Rimelig høy måloppnåelse, om jeg skal si det selv. Hva med dere andre?

Om myrull, rumpetroll og livets mysterium

Var på hytta i helga og lot meg begeistre over sånne ting som rumpetroll og myrull. Ikke bare fordi navnene er morsomme å si.

Ute på pynten ligger det nemlig en finfin dam. Foruten å være velegnet til å sjøsette egenlagde småfartøy, er den stappfull av rumpetroll på denne årstida. De myldrer og kryr, og ungene tar jevnlige turer bortom for å holde øye med utviklinga. Lever de fremdeles? Har de begynt å få bein ennå?

Det viste seg at de lever i beste velgående, og noen av dem hadde begynt å utvikle bittebittesmå, froskelignende bakbein som stakk ut. Veldig artig, synes Lillesøster.

Hun er i en fase hvor livets mysterium er ekstra interessant. Her forleden klaska hun ark og fargeblyanter i bordet. Mamma, tegn hvordan barn blir til! forlangte hun myndig. Jeg har det samme forholdet til tegning som til sang: Det jeg mangler i ferdigheter, tar jeg igjen i innsats.
Så Lillesøster har fått brukbar oversikt over prosessen, og ved rumpetrolldammen måtte vi visst snakke litt om den alldeles slående likheten med sædceller. Storebror var ikke begeistra. Utroolig pinlig!

Myrull er noe av det fineste jeg vet, og nå er det flust av de hvite bustehodene ute på halvøya vår.  De står og svaier i den friske vinden som nesten alltid blåser der ute, og er liksom rampete og elegante på en gang.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på diktet av Hans Børli. Det hender vel at jeg ryker på en liten tvangsdeklamering, også, i det rette selskapet. Som her, for eksempel:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:

- Jeg har sett noe
som var hvitere  enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

(Hans Børli)

Operasjon sommerferiefølelse (en tretrinnsrakett)

Se på den fine t-skjorta jeg fikk i går, av verdens fineste 3kmab!

Etter fire år som lærer har jeg allerede etablert en ganske sikker rutine for å få den rette sommerferiefølelsen. De siste ukene fram til skoleslutt er som regel veldig hektiske, men så kommer altså de faste øvelsene som gjør at sommerfølelsen sakte, men sikkert sniker seg på. "Operasjon sommerferiefølelse" har tre hovedelementer:

1. Den rituelle ryddinga.
Torsdag hadde vi ryddedag på skolen. For elevene innebærer det å fjerne rusk & rask fra klasserommene og fra ymse utstyrsrom og studioer, samt å stable alle pulter og stoler på gangen, sånn at noen kan gjøre et eller annet hovedrenholdsaktig eller vedlikeholdsaktig med selve rommene.
Og når det er vel overstått, er det min tur til å rydde arbeidsplassen min. Jada, jeg kunne selvsagt gjort det når som helst, men jeg venter med vilje. Det er en helt egen tilfredsstillelse å sortere papirbunkene, kaste ting jeg ikke trenger lenger, sette noe i permer og se en ren og ryddig pult tre fram - blanke ark og fargestifter som står og venter til høstens skolestart.

2. Fest for avgangselevene.
På skolen vår er vi velsignet med en ærverdig aula og noen usedvanlig dyktige musikk-, dans- og dramaelever. Sammen danner de ei flott ramme rundt den høytidelige avslutninga for alle avgangselevene i vg3. Torsdag kveld gikk de i prosesjon inn på skolen for siste gang (pynta med bunader, dresser, sine fineste hettegensere og alle andre mulige avskygninger av festantrekk), inn i aulaen hvor gladrørte og stolte familiemedlemmer og lærere venta. Og etter en fin og lang seremoni med taler, musikk og framvisning av samtlige elever på scenen er det tid for å feire litt mer uformelt.

MK-elevene og lærerne deres pleier å reservere plass på et av byens etablissementer for den delen. Det er som regel strålende stemning, litt sånn glad-hektisk og nostalgisk på én gang. Og det var altså her jeg fikk overrakt den alldeles fantastiske t-skjorta på bildet. Spesiallagd med Star Wars-referanse og personlig sitat. Åh, jeg ble så pipeglad at jeg var helt i hundefløytemodus.

Hvis du lurer på sitatet, kan jeg avsløre at det står "I dag skal vi bare bruke utestemme". Det stammer fra den gangen jeg ble litt lei av lydnivået i klasserommet, og lanserte utestemme-dagen, etter mottoet if you can't beat them, join them. De syntes det var rimelig slitsomt å høre meg undervise med utestemme, merkelig nok.

Dette er gjengen jeg var i London med tidligere i år, og jeg kjenner dem rimelig godt etter tre år. En makeløs gjeng! Jeg kommer til å savne dem skikkelig, men jeg trøster meg med at de skal videre i livet - og at de kommer til å gjøre makeløse ting helt andre steder. Sånn skal det være. Jeg er glad for at jeg har fått være sammen med dem i disse årene, og ønsker dem all mulig hell og lykke videre. Finingene.

3. Sommeravslutning og sommerlunsj.
Fredag (altså tidligere i dag) var siste skoledag for vg1, vg2 og oss lærere. Siste skoledag begynner alltid med en festforestilling i den nevnte aulaen, med sang, musikk, dans og taler. Deretter er det kake og kos klassevis, for meg betydde det å tilbringe litt avsluttende kvalitetstid med den lett feriehungringe vg2-klassen jeg har vært kontaktlærer for i år. Og når alle sommerhilsener og klemmer er overbragt og de siste elevene er vinka avgårde, samles nåværende og tidligere ansatte til felleslunsj. Kolleger som forlater oss fikk mange godord med på veien. Noen skal begynne i andre jobber, noen skal bli pensjonister. Selv satte jeg en finfin ny pers i antall snitter.

Og nå er det ferie. Riktignok skal jeg snike meg til å jobbe litt i neste uke, men det er bare kosejobbing og regnes ikke: Jeg skal finskrive noen undervisningsnotater, høyst selvvalgt.

Det blir sommer i år også. Komplett med feriefølelse. Så kan det bare regne, det er greit. Jeg har et hav av tid.

Snapshot (23)

Mange snakker om at dagens unger er blaserte og trenger dataspill eller actionfilmer for å bli underholdt. Det stemmer ikke.

Noen ganger holder det med en ny printer/kopimaskin i huset – og en mamma som forklarer hva kopifunksjonen kan brukes til.

Men jeg satte ned foten for rumpe, altså.

Når gjødsla du blomsten din sist?

Det er absolutt ingen grenser for hvor stappteite vi damer er. I hvert fall hvis kvinneretta reklame skal være noen indikasjon på hvordan det står til med våre kognitive evner. Vi er åpenbart så virkelighetsfjerne at vi kjøper hva det skal være av budskap og virkemidler, det er ikke mulig å undervurdere oss nok.  

Jeg har surmult om dette før, men på langt nær tilstrekkelig. Så la oss ta en bitteliten ny runde, dere. I dag snubla jeg nemlig over disse produktene på Tarapi-siden på Facebook. Det er Dr. Greve som står bak herligheten. Og den gode doktoren synes åpenbart at jeg burde pusle mer med hagestell:

Ta vare på blomsten din, hvisker dr. Greve og hans medsammensvorne innsmigrende.
Den sarte, delikate blomsten, som må vannes og godsnakkes med og som dufter så godt i hagen sin at....AAARGH, jeg klarer ikke å fortsette. For de snakker jo ikke om hageblogging eller stell av engelske roser. De snakker om MENSEN. Og TAMPONGER.

Og da lurer jeg på, Lilleborg: Har dere ingen menstruerende kvinner overhodet i markedsavdelingen deres? Hvor mange av dem omtaler kjønnsorganene sine som "blomsten sin"?
Den eneste jeg vet om er Monica i Friends, og selv hun gjorde det bare i den alternative tidslinjen i serien (den som gikk over to-tre episoder, hvor Monica var ekstra dorky og virkelighetsfjern).

Jeg vet at dere har enorme markedsføringsbudsjetter, og kan ikke annet enn å lure på om dere foretar markedsundersøkelser i en tilsvarende alternativ virkelighet?

Jeg skal slenge på et tips til dere, fordi jeg er så grei. Denne bør dere sette pris på. Hvis dere på død og liv skal gjøre om menstruasjon og underliv til en temafest, og samtidig vil nå ut til oppegående damer som ikke gidder å bli sammenligna med sarte blomsterpiker hver gang de menstruerer, vel å merke.

Jeg kan ikke ta kred for tipset selv, for jeg fant det i et Nemi-blad for et par år siden. Men dette er tamponger jeg ville kjøpt:

Lest i mai

Næmmen du store all verden, jeg har glemt å legge inn leseliste for mai! Og nå er vi nesten halvveis i juni, det er intet mindre enn en skikkelig liten og ubetydelig skandale.

Sharp Objects av Gillian Flynn
Etter anbefaling fra Hjorthen leste jeg Flynns Dark Places i april, og den ga mersmak. Så jeg lasta øyeblikkelig ned debutboka hennes og leste den i et grådig jafs. Sharp Objects er også velskrevet, mørk og med en markant og utypisk (anti)heltinne: Camille Preaker, journalist og eklatant selvskader. Hun har ikke vært i den lille hjembyen sin på mange år, da hun blir sendt dit av redaktøren for å skrive om en drapsgåte. Som i den andre Flynn-boka handler det om dysfunksjonelle familier og kvelende lokalsamfunn, og det er skildret så klaustrofobisk godt. Her snakker vi kvalitetskrim med verdi utover krimplottet. Jeg likte denne bedre, rett og slett. Flynns tredjebok kommer i disse dager, og jeg skal garantert lese den i ferien. Nammenam.

The Bitch Goddess Notebook av Martha O'Connor
En fiffig effekt av å lese bøker på den elektroniske måten, er at man kan bedrive en slags kindlesurfing. Typisk nok ble jeg ferdig med Sharp Objects seint om kvelden, og var klar for mer. Så jeg fulgte amazons tips om at "folk som kjøpte x likte også y", og endte dermed opp med denne. Og for all del, boka hadde noen ting til felles med Flynns. Den var mørk, medrivende, ganske så velskrevet og med kvinnelige hovedpersoner.
Dette var imidlertid en sånn bok man riktignok sliter med å legge fra seg underveis, men som ikke etterlater seg noe varig inntrykk. Den virker mye bedre underveis enn etterpå. Jeg innser at det ikke nødvendigvis er en god beskrivelse. Men jeg ble altså litt snurt. Det var så mange tråder og historier, så mye tristesse - og så lite igjen til slutt.

Kvinner av Marilyn French
Første gang jeg leste denne feminist-mursteinen (ganske tidlig på nittitallet) holdt jeg på å kveles, husker jeg. Ikke fordi den var dårlig, men fordi kjønnet mitt føltes som ei traurig tvangstrøye. Jeg leste for øvrig mye feministlitteratur på den tida, både fra søttitallet og samtidig.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gikk løs på Kvinner nå, for vanligvis når jeg har mye å gjøre tyr jeg til lettleste pageturnere i krimsjangeren, eller gamle favoritter jeg nesten kan utenat. Jeg antar at der har sammenheng med bøkene jeg har lest i det siste – med tøffe, kvinnelige rollefigurer. Hvordan er det å lese søttitallsfeminisme midt oppi dette, det kunne vært interessant, tenkte jeg plutselig. Og jeg er fremdeles usikker på konklusjonen. For Kvinner har absolutt en verdi, men den er samtidig veldig tidstypisk. Og jeg tenker at bokas verdi kanskje ligger mer i det politiske enn i det litterære. Jeg blir altså fremdeles sint. Jeg vil at unge mennesker skal lese boka. Men jeg tenker samtidig at den med fordel kunne vært kortere.

Se også:
Lest i april
Lest i februar
Lest i januar

Viktig melding til tanfen

Her forleden ramla Lillesøster på rolleblades. Full fart, rett i asfalten så blodet skvatt. Skrubbsår på kinnet, skrubbsår under nesa, bitemerke i tunga og ei veldig løs fortann. Heldigvis var det ei melketann, og da Lillesøster hadde tørka snørr, blod og tårer, gikk hun iherdig i gang med å fullføre den jobben asfalten begynte.

Det endte i suksess – enda ei tann nærmere stor jente-status! Men da jeg foreslo et lite glass vann til tannfeen, ble jeg møtt av protester. Næhæhei, mente Lillesøster. For når man har slått seg på den måten, burde virkelig tannfeen klinke til med ekstra utbetaling. Og papirpenger tåler som kjent ikke vann, så forslaget mitt var dønn uaktuelt.

Men det var nok lurt å skrive et lite notat til tannfeen, tenkte hun. Bare for å forklare hvorfor det var rett og rimelig med bonusutbetaling for akkurat denne tanna.

What teachers make

Jeg har spente sommerfugler i magen. Ei gruppe av psykologielevene mine skal opp til muntlig eksamen i morgen. De er så flinke og flotte, og jeg vil så gjerne at de skal få mulighet til å vise absolutt alt de kan til sensor. Og jeg håper virkelig at jeg (som skal være eksaminator), klarer å gjøre jobben skikkelig, sånn at elevene får skinne som de fortjener.

Muntlig eksamen er jeg mest vant til fra den andre siden – som eksamenskandidat. Jeg har vært oppe mange, mange ganger (sånn blir det når man stadig finner nye ting å studere). Første gang i historie på videregående, og (foreløpig) siste gang i fjor på denne tida, da jeg skulle forsvare eksamenskarakteren min på PPU. Noen ganger har jeg vært gruelig nervøs.

En gang kasta jeg opp før jeg skulle inn, det var den gangen jeg hadde et ganske kjølig forhold til læreren som skulle være eksaminator. Forholdet viste seg å være mer enn kjølig, det syntes tydelig på eksaminators himling med øynene og hørbare sukk hver gang jeg sa noe. Heldigvis var sensor av en annen oppfatning, så det gikk bra. Etter hvert har jeg klart å se på muntlig eksamen som en mulighet til å vise hva jeg kan. Og jeg skjønner at eksaminator og sensor som regel vil meg vel.

Jeg håper at morgendagens kandidater også kjenner at jeg vil dem vel. At de husker det jeg har sagt, særlig det om at det ikke er farlig å være nervøs, det er tvert om helt naturlig, og ikke et tegn på at noe kommer til å gå galt. Og at vi først og fremst er ute etter å finne ut hva de kan.

I sånne eksamensperioder kjenner jeg virkelig at jeg lever i jobben min. Det er så intenst. Følelsen av at nå gjelder det skikkelig. Det er vondt å se elever som er så nervøse at det går litt i stå, og veldig vondt med de som blir skikkelig skuffa over resultatet. Noen ganger føles det som å drukne en sekk med kattunger. Det er helt forferdelig.

Samtidig er det fantastisk å få være med når noen presterer med glitter og glans, særlig hvis de overgår sine egne forventninger og klatrer flere karakterer. I går hadde jeg ei gruppe MK-elever oppe til praktisk eksamen, og jeg måtte flere ganger klype meg litt diskret i hånda for ikke å la lettrørt-Hanne ta overhånd (hun blir veldig intens og egner seg virkelig ikke i sånne anledninger).

Uansett, jeg snubla over en videosnutt på Facebook i går kveld, og jeg kan trygt si at den er både morsom, klok og langt over middels inspirerende. Taylor Mali er lærer, slam-poet – og min nye helt. Se på dette:


Jepp, udir, når vi snakker om hva som skal til for å få folk til å bli lærere. Hva med noe som dette?
Åh!

Før jeg visste ordet av det var jeg mer enn voksen

Sofaen bød seg fram på skamløst vis da jeg var ferdig på jobben i ettermiddag. Jeg satte meg godt til rette med A-magasinet og lot meg gladelig omfavne av fredagsfølelsen. En stakket stund var jeg helt alene hjemme, også. Aaah. 

Det har vært ei bratt jobbeuke med mange ekstra timer til møter, samtaler, notater, oppsummeringer, eksamensforberedelser og ikke minst skoleårets aller siste vurderinger. Foruten eksamensvurderingene, da. Dem gjenstår det mange, mange av. Flere av elevene våre er godt i gang med eksamen: I går delte jeg ut forberedelsesoppgavene i tverrfaglig eksamen i mediefagene til halve vg2-klassen min, og nå jobber de på spreng med ymse medieprodukter. Det er nemlig en praktisk eksamen, og jeg har tilbragt mye tid på utstyrsrommet vårt for å låne ut kameraer og annet stæsj. Mandag har de (og jeg, forsåvidt) selve eksamensdagen, og deretter skal resten av klassen i ilden.

I tillegg til å være eksaminator for egne elever, sendes jeg avgårde til andre skoler rundt omkring i fylket for å være ekstern sensor. De første gangene var det en veldig rar rolle å ta på seg. Jeg så den nakne angsten i blikket til de fremmede eksamenskandidatene, og følte virkelig at jeg bare lot som: Oi, de tror de får en skummel, seriøs, ordentlig sensor, og så er det bare meg, lissom. Tenk at de lar seg lure!

Men det gjør de altså, gang på gang. Og jeg er i ferd med å innse at sensor-Hanne faktisk er meg, det også. Særlig skummel tror jeg allikevel ikke at jeg er. Jeg vet jo hvor nervøs en stakkars ung kandidat kan føle seg, og prøver å få dem til å senke skuldrene og vise hva de kan. Og jeg sier det ofte til egne elever når kalenderen nærmer seg eksamenstid og de første antydningene til nervøsitet melder seg i klasserommet: Verken eksaminator eller sensor er ute etter å ta dere. Vi vil dere vel.

I ettermiddag lot jeg som sagt alle jobbetanker fare for en heftig date med sofaen og A-magasinet. Jeg lente meg makelig tilbake med beina på bordet, og kjente på hvor godt det var å sitte sånn. Kanskje jeg skulle ta meg en ørliten høneblund også? Jeg var jo egentlig litt sliten.

Plutselig kom nabogutten (5) trampende inn i stua for å se om det var noen barn her, men det var jo bare meg. Vi er ganske gode kompiser, og noen ganger har han hatt lyst til å være på besøk selv om jeg har vært det eneste selskapet. Nå kikket han imidlertid granskende på meg:
– Jeg vet hvorfor du bruker briller, Hanne. Det er fordi du begynner å bli gammel. Da går det sånn. 
 Og med den lystige meldinga marsjerte guttungen ut igjen for å lete etter noen festligere folk å henge med. Unger, altså. Det er godt de er søte.

Mens jeg ble realitetsorientert av en femåring, hadde Mannen sitt livs opplevelse på Polet i dag. Han ble spurt om legitimasjon for å kjøpe vin. I en alder av førtiénogethalvt år.
Det er godt han har reist avgårde på hyttetur med broren sin, for jeg er redd for at vi er en litt dårlig match akkurat i aften. Han, høy som en drage på sin egen ungdommelige framtoning. Og jeg, to år yngre enn ham (!) og åpenbart klar for kamferdrops og Ønskekonserten.

Det er mange roller man må forholde seg til, gitt. Jeg hadde så vidt klart å venne meg til tanken på å være voksen og seriøs. Før jeg visste ordet av det var jeg visst en sånn derre cougar, attpåtil.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå har jeg et visst grunnlag for å kalle ham drittunge. Hvis det skulle falle seg sånn. Og det skal man ikke se bort fra at det kommer til å gjøre.

Kelner, det er mat i håret mitt

Lillesøster (6) kan ofte leses som ei lydbok på fullt volum. For den som kan språket, vel å merke. Da hun kom hjem fra skolen i går, så jeg at det var noe hun ville fortelle. Men jeg så også at det satt litt inne, så jeg satte oss i sving med etterskolemat så lenge. Hverdagslige aktiviteter er ofte god oppvarming.

Rett over nyttår fant Lillesøster ut at hun ville ha kort hår, for hun gadd ikke alt det styret med kam, børste, balsam, fletter og sånt lenger. Snippsnipp, så var det gjort. Sant å si var jeg også positiv til et avbrekk. Men selv kort hår kan styles, og forrige dagen erklærte Lillesøster at hun ville ha sånne fine rundinger i håret, som er som blomster. Merkelig nok forsto jeg med én gang hva hun mente:

Tilbake til gårsdagens kjøkkenbenk. Midt i en komplisert manøver som involverte kniv og ymse påleggssorter, brast det for den unge damen. En av gutta i klassen, en god kompis, hadde sagt noe dumt om håret hennes. Jeg lurte på hva det var. 
– Han sa at jeg hadde kjøttbollesveis! 

Og jeg lo og lo. Jeg klarte ikke stoppe, det var jo så morsomt. Og poengert!
– Beklager, jenta mi, men det var jo veldig tullete, snøfta jeg unnskyldende. 
Lillesøster skulte på meg i omtrent fem sekunder. Så begynte det å rykke i munnvikene hennes, også.
– Men bare så du vet det mamma, du er den ENESTE som har ledd av dette, erklærte hun halvmorsk før hun fniste bak håndbaken. Og så ga vi oss over, begge to.

Da latterbølgene var i ferd med å ebbe ut, tok vi en ny prat, sånn for sikkerhets skyld. Og Lillesøster var slett ikke traumatisert, men hun var bittelitt muggen. Mest fordi hun hadde blitt svar skyldig. Men en liten matvarebrainstorming gjorde susen: Det viser seg nemlig at hvis hun har kjøttbollesveis, har kompisen gulostsveis! For tenk.

Ifølge en meningsmåling gjort blant et bittelite utvalg førsteklassinger i ettermiddag, er matvaresveis noe av det morsomste man kan drive med for tida.

Once more, from the top

Noen ganger, spesielt når jeg sover litt urolig, drømmer jeg at jeg står opp. Som i dag. Klokka mi ringte, jeg slepte meg ut av senga og gjorde en hel masse vanlige gjøremål. For eksempel dryppet jeg øynene med øyedråper, pusset tenner, lette etter matchende sokker til Lillesøster og tok ut restene av gårsdagens middagspannekaker fra kjøleskapet og pakket dem inn som nistemat til ungene. Jeg brukte resten av aluminumsfolien og tenkte at jeg måtte huske å kjøpe ny. (1)

Så våkner jeg med et rykk og oppdager at det er tre minutter til klokka ringer. Og det som er så utrolig kjipt med det, er at jeg har jo allerede slitt meg gjennom de kjedelige, trøtte morgentingene! Og nå må jeg gjøre alt om igjen.

Blæh.
Heldigvis skinner sola i dag. I den alternative morgentidslinja mi regna det.



(1) Dette burde forsåvidt ha gitt meg en pekepinn om at det var en drøm, for jeg pakker aldri nistemat i aluminiumsfolie i virkeligheten. Men man er sjelden sterk på hint når man drømmer.

Fredagsdiktet: Datteren min

Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i
armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen.
Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min
vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne
ullgenseren. Det flokete håret. Opp fra gulvet og ut av
døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.


(Gro Dahle)