White moms can't braid

Jeg heter Hanne, og jeg er infoholiker. Det har gitt meg mange gleder.
For nesten to år siden snublet jeg over et tema jeg ikke ante særlig mye om. Afrohår. Ikke bare manglet jeg konkret kunnskap om stell og frisyrer. Jeg var også totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste for eksempel om afroamerikanere som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn - fordi de aldri vil kunne lære seg å stelle barnas hår skikkelig. Jeg leste om gråtende småjenter som heller ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Ja, det finnes utrolig mye litteratur på området.
Svært lite av det er skrevet på norsk. Men denne kommentaren av Haddy J. N'jie er absolutt verdt å lese.

Jeg bestemte meg uansett raskt for at jeg skulle bli den flinkeste afrohårmammaen på denne siden av atlanterhavet. Og da vi endelig hentet hjem Lillesøster, gjøv jeg løs på oppgaven med krum hals. For ikke pokker om jeg skulle være årsaken til min datters hårtraumer, i hvert fall. Det har vært en bratt læringskurve. Men du verden, som jeg har tatt meg opp.

Og jeg er veldig bevisst på å skryte av det nydelige, krøllete, kullsorte håret hennes. Akkurat det er ikke vanskelig: Jeg er dønn misunnelig. Men jeg regner også med at det vil komme en tid da hun vil ha det glatte, lange håret mange av de andre jentene har. Og da gjelder det å være en fornuftig mamma som gir den unge damen rikelig med selvfølelse og trygghet på at hun er akkurat som hun skal være.
Noe erfaring har jeg: Jeg har vokst opp som jente selv. Jeg vet at det uansett vil være ting å bekymre seg over, uansett hvordan man måtte være. Og at trygghet må komme helt andre steder fra enn i en prinsesseblond manke (eller den riktige jakka, for den saks skyld).
Men nå sporer jeg av. Jeg har etter hvert funnet produkter som fungerer. Jeg har funnet gode tips-sider. Og jeg har øvd meg, med velvillig assistanse fra den unge damen. Som oftest elsker hun hårstellstunden vår og tosomheten som følger med den. Og jammen er vi blitt flinke!



Her har hun en nesten helt utslått-variant. Panneluggen er delt i to, hver del er festet med strikk ved hodebunnen og tvinnet helt ut. Resten av håret er løst, og satt inn med rikelige mengder fet, god krem.



Og her har jeg brukt en såkalt "Two Strand Twist". Det er latterlig enkelt, holder skikkelig lenge og er veldig fint, synes vi.



Sånn ser den ut ovenfra. Praktfull symmetri, om jeg skal si det selv. Men så er modellen usannsynlig fin også, da.

Årets julekort

Ord om ord

Sagt av undertegnede 2.juledag kl 13.45:
"Nei Signe, det er ikke lov å kjevle juletreet"

Det hender at man sier eller overhører setninger som er såpass pussige (selv om de er helt logiske der og da) at man bare kan regne med at det er relativt historisk. Altså at det er første gang den setningen er blitt sagt. Uansett tilhører den ikke kategorien Verdens mest brukte setninger, som de mer ordinære "hvor mange ganger har jeg ikke sagt at....".

Min tidligere gode kollega (og fremdeles gode venn) Vetle og jeg hadde mye moro med sånne ting. En gang fikk han en festlig visittkortholder formet som en liten koffert i gave. Den så tilforlatelig ut, men luktet skikkelig vondt. Det forsårsaket utsagnet "Vil du lukte på kofferten min?", som vi lo av i minst etpar uker.

En annen klassiker dukker opp da Storebror skulle få fireårsbok i kirken. Det var høsttakkefest, og ungene skulle gå inn i prosesjon med mat som skulle legges på alteret. Dermed hørte jeg meg selv si formanende: "Storebror, hold godt på blomkålen din og følg etter presten".

Ord, dere. Mange muligheter - kjekke å ha.

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.

- Einar Skjæraasen -

Keepin' busy

Den unge damen går i park noen timer om dagen, og når det er kaldere enn 10 minusgrader, er parken stengt. Så i dag har den unge damen vært hjemme med sin mor, som innbilte seg at hun skulle fått gjort litt jobb og husarbeid uansett.
Men den unge damen har hatt horn i panna siden hun sto opp, og har virkelig lagt seg i selen for å gi mor spennende og uante oppgaver.

Hun har tømt en hekto pulverkaffe utover gulvteppet i andre etasje (som om ikke det gulvteppet er lurvete nok fra før, liksom).
Hun har demontert storebrors nattlykt.
Hun har tatt rede på hvor lang en dorull egentlig er. Forbløffende lang, viser det seg. Den dekker det meste av badet opptil flere ganger.
Hun har spist knekkebrød på pappas side av senga. Jeg anslår at cirka en tredjedel av knekkebrødet nådde så langt som til munnen. Resten havnet under puta, formodentlig til senere bruk. (Unnskyld Bjørnar!)
Hun har sørget for å holde stemmen sin ved like ved å gjøre ropeøvelser. Først og fremst med ordet "neeeei" bare sporadisk avbrutt av "jeg vil ikke" og "se på meeeg".
Hun har "ryddet" i klesvasken. Akkurat nå sitter hun faktisk midt oppi det rene tøyet i rent-tøy-lenestolen som vi aldri klarer å tømme.
Og da jeg satte meg ned ved Mac-en min igjen, oppdaget jeg at hun hadde endret tastaturet fra norsk til amerikansk. Fiffig.

Har jeg glemt noe nå? Helt sikkert. Fortrengning er skikkelig undervurdert. For hun er jo ganske søt der hun sitter, og nå begynner blodtrykkssusinga i ørene mine å avta.

De som eier verden

På begynnelsen av nittitallet studerte jeg i Bergen. Det var nye venner og dype diskusjoner, grønsj og Garage, fjasing og fest. En forelesning i ny og ne ble det også tid til.
Vi eide verden.

En ganske alminnelig ukedag endte vi ikke uventet på et svært fuktig og langtrukkent nachspiel på Handelshøyskolen. Det varte faktisk helt til morgenen, da noen lyse hoder kom på at det måtte være suverent å spise frokost på SAS-hotellet. Som sagt, så gjort.

Vi kastet oss på en gul buss ned mot sentrum, og ettersom det var en hverdagsmorgen, var bussen full av folk på vei til jobb. Der satt de halvtrøtte og alvorlige, med aviser og dokumentmapper i fanget.
I midtgangen sto vi, stinkende og fnisende. Vi var så fornøyde med oss selv, og hvisket (trodde vi, men vi var jo fulle) om hvor heldige vi var som fremdeles var unge, sorgfrie studenter, og hvor synd det var på alle de stakkars, voksne streitingene hvis liv besto av en endeløst gjentagende rekke bussturer, matpakker, barnehagehenting, middagshvil og kveldsnytt. Motbydelig, selvsagt.

Men overraskende mange av passasjerene smilte til oss.
- De drømmer om gamle dager da de selv levde livet. Nå gjenopplever de litt av det via oss, og lurer på hvor tiden ble av, tenkte jeg for meg selv. Fremdeles motbydelig, selvsagt.

Nå er jeg selv en av de voksne streitingene. Fra tid til annen dumper jeg oppi situasjoner hvor jeg sitter og smiler til fjasende ungdommer som eier verden.
Og nå vet jeg hva de virkelig tenkte, de som smilte til oss på bussen.
De tenkte: Vi vet mer enn dere.

Om bukseseler og hvite løgner

Det er mandag morgen, og guttungen er rasende og fortvilet. Han er en sånn type som ingen bukser sitter på. Alt sægger ekstremt, belte hjelper ikke det grann, og han mister buksa litt for ofte. Nå har jeg sagt at han må ha på bukseseler, og han blånekter intenst. Forrige runde med bukseseler resulterte nemlig i at han fikk tyn av de kulere gutta på skolen, og det må ikke skje igjen.

Det er ikke vanskelig å forstå at en liten kar ikke vil bli sett på som ukul av de andre, men jeg som mor har en litt annen agenda: Sørge for at sønnen min har klær på kroppen. Nye og kulere bukseseler med hodeskaller på er innkjøpt. Men det hjelper ikke, sønnen er ubøyelig.

- Men kjære deg, dette er sånne kule bukseseler, som ungdommer har.
Han stritter imot. Jeg blir desperat:
- Dette er sånne bukseseler som Tshawe bruker!
DER fant jeg de magiske ordene. Guttungen lysner og ser seg i speilet. Er de gode nok for hans store helt Tshawe, er de gode nok for ham - og det skal han nok klare å fortelle til de andre gutta.

Så kjære Tshawe Baqwa, jeg beklager om jeg ljuger på deg motedetaljer. Men det er for en god sak. Kanskje du kan ønske deg et par hodeskallebukseseler til jul?


---------------------------------


Oppdatering: Takket være min observante leser på Bislett, kan jeg i det minste vise frem et bilde som beviser at Tshawe har brukt bukseseler. Takk, Rikke.
Bildet er hentet herfra.

Hvordan beskrive det største i verden?

Den 12.desember 2006 begynte som en skikkelig møkkadag. Tåka hang tungt over garasjetakene, og humøret mitt matchet været. Det nærmet seg jul, og vi ventet på Den Store Telefonen på overtid. Det hadde vi gjort siden august, men ingenting skjedde. Ventetidene i Etiopia bare økte og økte. Jeg begynte å innse at vi måtte feire jul uten å være tobarnsforeldre, og det gjorde meg inderlig muggen.
Mannen var på jobb i Stockholm. Da klokka nærmet seg 14, var Storebror (som på den tiden ennå ikke var noens storebror) hjemme fra skolen. Han ble raskt smittet av sin mors dårlige sinnsstemning. Vi satt og skulte i hver vår stol, mens jeg prøvde å ta meg sammen og være den voksne.
Klokka 14.15 ringte mobiltelefonen min. Jeg sukket litt, grep den og kikket på displayet.

Adopsjonsforum, sto det.
Og jeg visste at ingenting ville bli som før.

Hjertet mitt stoppet virkelig et lite øyeblikk, jeg skalv sånn på hånda at jeg nesten ikke klarte å trykke på svarknappen, og jeg husker at jeg tenkte ”er det virkelig her og nå det skjer? Så uvirkelig. Så rart”.

Da hyggelige Toril i Adopsjonsforum uttalte de magiske ordene ”Vi har ei lita, fin jente til dere”, begynte jeg å gråte. Samtidig som jeg lo hysterisk, og gjentok ”Er det sant? Er det sant? Unnskyld meg, jeg klarer ikke å snakke ordentlig”. Hun var veldig blid og overbærende med en stakkars hysterisk og nybakt tobarnsmor (jeg regner med at min reaksjon slett ikke var uvanlig, og at å gjøre slike oppringninger må være den aller, aller beste jobben i hele verden).

Noen minutter etter satt Storebror og jeg spente foran PC-en og klikket på et mailvedlegg. Der fikk vi for første gang se bilde av verdens aller vakreste lille frøken. Mer om tildelingen kan leses her.



Det var en stor dag. Nå, ett år etter, får jeg fremdeles gåsehud og tårer i øynene ved tanken på Den Store Telefonen. Og jeg sipper som en unge når andre får oppleve det ubeskrivelig flotte. Derfor var det ekstra fint at en jeg har fulgt tett på nett i to år fikk Telefonen denne uken. Vi begynte adopsjonsprosessen samtidig, men i Kina har det gått veldig langsomt. Endelig er ventetiden over for dem. Jeg er så glad.

Det er så man får lyst til å gå løs på et barn til. Men foreløpig klarer vi oss med de vi har, sier mannen. Han har nok rett. Foreløpig, i hvert fall.

Kan ikke folk bare slappe av litt, a?

Ungdommer fra rike, vestlige land er generelt mer ulykkelige enn ungdommer fra fattige land, leser jeg i avisa i dag.
–Vi er vant til å ha så mye, men vi blir sure når vi ikke får noe, sier Are til RB.
Jeg sitter her og lurer på hvordan det egentlig ble sånn. For aldri har vi vel vært mer opptatt av barnas ve og vel enn nå?

Mye har skjedd på oppvekstfronten siden vi løp ubevoktet i skogen og vannkanten og slet hull i cordfløyelsbuksene våre sent på søttitallet. Ungene får flere og flere organiserte aktiviteter. Foreldre skysser og heier, stresser og styrer. Og er fullstendig livredde for ikke å være Den Perfekte Forelder, og dermed påføre de håpefulle sjelelige arr for livet.
Særlig usikkerheten er påfallende, sammenlignet med vår foreldregenerasjon.
Jeg tror ikke moren min noensinne lå søvnløs om kvelden og lurte på om hun hadde startet bleieavvenning for tidlig, om grøten min var økologisk nok eller om hun hadde krenket min integritet ved fysisk å fjerne meg fra den varme kokeplata. Nå vet jeg om flere som bekymrer seg til for tidlig aldring over slike ting (andre blant oss nøyer oss med å blogge som besatte om barna våre, men la oss ikke ta opp det akkurat nå).

Det er selvsagt mye som er blitt bedre siden de sagnomsuste gamle dager. På bilturer sent på søttitallet lå vår generasjons unger og skranglet usikrede i hattehylla, mens foreldrene våre sorgløst sugde nedpå tjue Teddy uten filter, uten at noen hevet et øyenbryn. Og så lurte de på hvorfor vi ble bilsjuke! Sånt slipper heldigvis våre unger, de er standsmessig sikret. Men vi trenger kanskje ikke tre på dem innehjelm, melde dem på treogførti forskjellige stimulerende og sunne aktiviteter og kaste dyre gaver etter dem i utrengsmål, heller. Hva skal man toppe med på julaften når unger får DVD-filmer og skistøvler i julekalenderen sin? En diamantbesatt ponni?

Lagom är bra. Unger har godt av å kjede seg. De har godt av å ønske seg ting. Og det er forskjell på det som er farlig og det som bare gjør vondt.
Gjenta dette mantraet ved behov. Det gjør jeg.

Tertia (tvillingmor fra Sør-Afrika) har en morsom og interessant blog med uhyrlig mange lesere fra hele verden, noe som ofte fører til både lange og opphetede debatter.
I denne posten tilstår hun at hennes verden dreier seg rundt barna, og setter dermed igang en spennende diskusjon. Om du har tid og ork, er den morsom å lese. Det er spennende å oppdage de små kulturforskjellene, og jeg blir ofte påminnet om hvor mye frihet unger i Norge fremdeles har, sammenlignet med sine jevnaldrende i f.eks USA. Så gjenstår det å se hvor det bærer hen.
Jeg synes uansett det er passende å bruke favorittuttrykket til en klok person jeg kjenner (ja Rikke, det er deg): “Kan ikke folk bare slappe av litt, a?”



Hanne, ca 1976. Uten votter, som vanlig.

Min lille ødipus

På vei hjem fra familiekoret i kveld var det glatt på veien, og jeg akket og oiet meg en del ned bakken her, mens jeg klamret meg til barnevogna Lillesøster satt i. Storebror syntes nok jeg klagde litt mye, for selv hadde han ingen problemer. Jeg forklarte ham at barn som oftest er litt mer lettpåtå enn gamle damer, men da kom protestene.
"Du er ikke gammel, mamma! For du har ikke sånne gladstreker som gamle folk har i ansiktet".

Finingen min. Og det på samme dagen som han sang selvdiktet sang til meg om hvor fin og flink og supermamma jeg er, til melodien "På låven sitter nissen" (siste setning: Alle barna syns at du er fii-hin, og vi danser rundt mamman vår i ring, ring, ring). Noen dager er det helt fantastisk deilig for selvtilliten å ha en sønn.

Just google it

Mot slutten av forrige århundre var jeg på kurs i internettsøk på Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad. Kurslederen var ei kyndig dame fra Poynter Institute, og hun introduserte oss for en fascinerende, ny søkemotor med det litt tullete navnet Google. Jeg var overbegeistret og tok den straks i bruk. Etter hvert eksploderte bruken av Google, og vi innførte verbformen; det ble vanlig å google noen eller noe.

Jeg innrømmer det: Jeg googler fremdeles det meste og de fleste. Når det gjelder norske søk er jeg for øvrig veldig glad i sesam.no, hvor man bl.a får gode bloggtreff og treff i norske papiraviser.

Det er vel og bra å google. Men jeg må innrømme at jeg lurer litt når jeg ser lista over hvilke søkeord som økte mest i popularitet i løpet av 2007. Ærlig talt: Trenger folk virkelig å google VG? Eller YouTube? Hvor vanskelig er det egentlig?