Fredagsdiktet: Sonnet 130

Til ukens fredagsdikt ba jeg min venninne Rikke om å foreslå en favoritt. Ikke overraskende valgte hun et av gamle Billy (hun har nemlig lest sin Shakespeare og vel så det). Så her er Sonnet 130, som er både treffende og morsom - kanskje ikke først og fremst det man forbinder med et kjærlighetsdikt fra den tiden.

Her er hva Rikke har å si om saken:
- Diktet viser ekte kjærlighet til et ekte menneske. Det er skrevet i en tid der de kvinnelige skjønnhetsidealene var veldig spesifikke, men har med årene bare blitt en enda viktigere kommentar. Den gangen var kvinner ofte begrenset til nettopp skjønnhetsidealene, siden det ikke var tillatt for dem å uttrykke seg på samme intellektuelle nivå som menn. I dag har vi alle muligheter åpne, men velger likevel å være slave for slike idealer. Det holder å være et ekte menneske, og å se ut som man gjør. Folk vil elske oss likevel. Nemlig!




SONNET 130

My mistress' eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red than her lips' red;
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damask'd, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound;
I grant I never saw a goddess go;
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet, by heaven, I think my love as rare
As any she belied with false compare.

(William Shakespeare)



Ser du ut som denne, kanskje?

Sjølmelding - check!

I dag har jeg levert selvangivelsen min på altinn. Hele TO (2!!!) dager før fristen går ut, det er uten tvil ny personlig rekord.
Betyr dette at jeg begynner å bli voksen?
Er det sånn det føles?
Nå skal jeg legge meg og velte meg i selvtilfredshet.





...La oss ikke henge oss opp i at grunnen til at jeg leverer i så god tid, er at jeg skal drive med selskapeligheter både i morgen og på lørdag. Og at selskapeligheten jeg skal drive med på lørdag er tjueårsjubileum fra ungdomsskolen, og når man er gammel nok til å gå på tjueårsjubileum, bør man strengt tatt utvise et minimum av voksenhet. Framsynt er framsynt, uansett.

Kjærlighet og fotball

Dagens fra Lillesøster:

- Pappa er glad i meg, og mamma er glad i meg. Og Storebror er glad i meg ...og Liverpool og Everton og LSK er glad i meg.


Jeg aner ikke hvor hun har fått Everton fra.

Avvikere i park

- Hvilken barnehage skal hun begynne i til høsten?
- Ingen, vi fortsetter i parken.
- Huff, dere får nok barnehageplass snart, skal du se.
- Vi har ikke søkt noen barnehageplass, vi.
- ... ??? ... (flakkende blikk og bråstopp i samtalen)

Denne og liknende ordvekslinger har funnet sted flere ganger ukentlig det siste halvåret. Når jeg treffer folk i butikken, på lekeplassen og andre steder i nærområdet og vi slår av en prat, kommer den ofte inn på ungene. Og barnehageplass er et yndet tema.
Da permisjonen gikk ut i november, begynte Lillesøster (2 ½) i park, og der går hun fremdeles. Vi stortrives. Ungene er ute hele tiden, parktantene (ja, det heter fremdeles ”tante” i park) er dyktige og dagene er akkurat passe lange – eller korte. Jeg klarer å jobbe en del mens Lillesøster er i parken, og to dager i uka passer en av parktantene Lillesøster litt ekstra, sånn at jeg kan legge inn et skippertak med jobbing.

Alt i alt er det en fin hverdag for både store og små. Men vi representerer åpenbart et kraftig brudd med folks forventinger, for mange blir litt rare i ansiktet når vi forteller at vi ikke har søkt barnehage. Praten går litt tråere, noen stammer litt forfjamset og folk vet liksom ikke helt hvordan de skal følge opp. Noen reagerer sågar som om jeg skulle sagt noe sånt som:

"- Nei, vi har ikke tenkt å gi ungene mat, vi. Vann holder lenge."

Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at manglende barnehagedeltakelse skulle representere et sånt avtalebrudd. Barnehage kan man snakke om på autopilot. Men hva sier man til en mor som ikke har toogethalvtåringen i barnehagen, og som slett ikke har noen planer om å søke heller?
Nå som jeg tilhører den lille gruppen avvikere som velger noe annet en barnehage, ser jeg hvor innarbeidet forventningen er her til lands.

- Er du ikke bekymret for at det ikke er pedagogisk personale i parken, spør mange.

Nei, jeg er ikke så bekymret for det. Parktantene er sindige, smarte, omsorgsfulle voksne kvinner som har erfaring fra både tre og fire egne barn. Hvis ikke de er i stand til å ta seg av barnet mitt, er jeg sannsynligvis ikke skikket selv.

- Men det er ikke noe organisert pedagogisk opplegg der, innvender andre.

Nei, det er en gruppe barn som får leke fritt og bevege seg utendørs fire-fem timer om dagen, samtidig som de får sosial trening. Resten av døgnet tilbringer Lillesøster med meg og/eller far, og vi kan både lese, synge, tegne og forklare elementær folkeskikk. Lillesøster kjenner igjen bokstaven sin, teller til tjue, synger ti-femten sanger utenat og klatrer til topps i epletreet.

- Når skal du begynne å jobbe ordentlig igjen da, smiler atter andre.

Jeg jobber ordentlig, jeg - når jeg jobber. Jeg gjør det bare ikke alle dager mellom åtte og fire. Men i tiden Lillesøster er i barnepark (pluss litt kveldsjobbing fra tid til annen), er jeg opptatt som frilansjournalist, lærer på videregående og babysanginstruktør.

Noen oppfører seg som om jeg er en rabiat barnehagemotstander som personlig vil ødelegge hele ordningen. Men jeg har prinsipielt ingenting imot barnehager. Storebror gikk i barnehage og stortrivdes. Vi er bare ikke interessert i barnehage akkurat nå, av flere grunner. Og jeg synes det er et problem når jeg må ha barnet mitt i barnehage og jobbe fulltid pluss moms for å kunne påberope meg å være en god feminist. For meg innebærer feminisme nettopp retten til å definere meg selv og min rolle uavhengig av hva som forventes av meg som kjønn. Det er en tid for alt.

Jeg synes ikke det noe problem at de fleste barn her til lands går i barnehage. Men det kan være et problem når vi blir så ensrettede i tankegangen at vi glemmer å vurdere alternativer. Nå legges parkene ned i alarmerende fart, fordi alle skal ha barnehageplass. For noen av dem som søker deltidsplass kunne kanskje park vært en brillefin løsning?
Og når vi kommer dithen at så mange barn har barnehageplass at det knapt finnes en park igjen, har vi mistet alternativene. Da kan vi like gjerne innføre obligatorisk barnehage i samme slengen, så ingen får sneket seg unna.

Fredagsdiktet: Grønthandler Grønn

Ukens fredagsdikt er ren moro, og hentet fra den rampete og absurde rim- og regleboka Mustafas Kiosk.
Den er skrevet og tegnet av danske Jakob Martin Strid og oversatt av Erlend Loe. Jeg begynte å lese den for Storebror da han var rundt tre år gammel, og mer enn fire år senere er den fremdeles populær. Selv elsker jeg versene, som varierer fra hylende absurdmorsomt til underfundig og filosoferende. Og tegningene er geniale! Du kan lese anmeldelser av boka her.




GRØNTHANDLER GRØNN

Grønthandler Grønn ble lei en dag
av å stå og selge meloner
Han kjøpte to pistoler
og åtte kasser patroner

Han skjøt bilen tilbake til kambrosilur
Han skjøt vilt mot en gammel kommode
han skjøt hull i ordførerens lommeur
og et hus som tilhørte Frode

Ordføreren var en mann med forstand
- Grønn må behandles med varsom hand
han elsker å skyte, den gode mann
å ta hans revolver går ikke an

Så Grønn fikk jobb på en ostefabrikk
som profesjonell ostehullskyter
Nå skyter han ostehull dagen lang
og det er en jobb han nyter!


(Jakob Martin Strid)

Sånn apropos: Ikke rasist, bare full

Jeg fant en link til en kommentar borte hos Lin i Fullt Hus, og jeg synes den er så knakende god - både innholdsmessig og språklig - at jeg bare må bringe den videre (med andre ord grovt utnytte en stakkars medbloggers arbeid). Anbefales!*

"Nesten ingen benekter at rasisme, i en eller annen form, finnes, også i dette samfunnet. Det er bare at alle utslagene er tilfeldige enkelthendelser som kan bortforklares. Eventuelt er de deler av et annet bilde, et bilde fra gamle dager, den gang flerkultur var noe ost og kefir hadde, ikke skoleklasser og borettslag.

Det er en usynliggjøringsstrategi som gjør det mulig å legge all skyld for alle problemer i dette området på de andre. På offeret. I og med at det ikke er rasisme, ikke egentlig, vil de alltid framstå som irrelevante sutrekopper."

Ikke rasist, bare full, av Anders Heger



*Kommentaren altså, ikke å rappe andres poster.

Voldtekter loddrett, negerlandsby vannrett

4 vannrett:
Rasisme på 19 bokstaver.
Løsningsord: Aftenpostenkryssord.

Kanskje er du en av dem som koser deg med kryssord? Kanskje kommer du til 4 loddrett og grubler litt over følgende ledetråd: Nesten tre av fire av slike i Oslo begås av «flerkulturelle». Etter å ha bitt litt i blyanten og funnet noen flere ord, kommer du til slutt frem til løsningsordet, og klasker deg selv i panna. Selvsagt måtte det være VOLDTEKTER! Hvor dum går det an å bli, lissom?
Så går du videre til neste kryssord og kan bryne deg på godbiter som Negerlandsby.
Du fryder deg over å løse nok et koselig kryssord, i maiutgaven av en avis som skal dekke størsteparten av Oslos mangfoldige befolkning.

Takket være Kristiane ble jeg gjort oppmerksom på dette innlegget av Haddy Jatou N'Jie. Først måtte jeg gni meg litt i øynene. Så måtte jeg sjekke datoen innlegget ble publisert. Var det fra 1.april i år? Eller kanskje det var fra nittenfemtiåtte? Men nei. Det var fra i dag.

N'Jie lurer på hvorfor ingen har reagert. Kristianes teori er at kryssordløsere er ekstremt dølle og saktmodige. En annen mulighet er at absolutt ingen faktisk løser kryssordene i Aften. Det siste kan vi selvsagt håpe på. Men det er vel grunn til å anta at selve avisen har en eller annen form for kontroll på hva de slipper til? Uansett får det meg til å lure på hva som egentlig formidles rundt i landets kryssordspalter, som vi ikke-kryssordløsere er lykkelig uvitende om.

Uansett: Dette går for pokker ikke an. Jeg mangler ord, så jeg må stoppe her.
Eller okei da, et lite budskap til Aftenpostens kryssordmaker:



Oppdatering:
Det ER åpenbart en skjult rasistisk kryssordkonspirasjon på gang. Moroa fortsetter nemlig her.

Enslige ingen adgang

Svigermor fortalte at da hun ble enke i en alder av 51, var det mye som endret seg. Noe av det mest overraskende var kanskje invitasjonene som sluttet å komme. Invitasjoner til tilstelninger der hun og mannen hadde vært selvskrevne gjester i årevis. ”Noen vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til ei enslig dame”, sa hun lakonisk. Jeg ble sinna på hennes vegne. Ikke nok med at man mister sin livsledsager, men så skal man også straffes sosialt ved å utelukkes fra gamle fellesskap. Hva slags vennskap er det, da? Og hvorfor er det så skrekkelig vanskelig?

På den tiden var vi unge og relativt uetablerte, og jeg trodde i min naivitet at singelekskludering var noe som hørte vår foreldregenerasjon til. For ikke var vel folk på vår egen alder så enkle at de måtte være to og to for å omgås?
Jeg har single venner som etter hvert forteller en annen historie. Om gamle kjente som har etablert seg i parforhold og gang på gang ”glemmer” å invitere de single i vennekretsen, eller endog sier rett ut at ”det hadde vært hyggelig å treffes, men det blir helst pargreier for oss”. Og jeg ser det i innlegg som dette.
Jeg sitter og lurer på når dette skjedde med oss og hvordan sånt henger sammen. Jeg er klar over at man har forskjellige fokus i forskjellige stadier av livet, og at nybakt foreldreskap for eksempel ikke alltid går hånd i hånd med utagerende jenteturer på byen.

Riktignok (og dette er viktig å huske) går ikke nødvendigvis ekskluderingen bare en vei: Det er mange single som ikke gidder å invitere med seg den hjemmeværende mammaen på byen, fordi hun sikkert er blitt så kjedelig, eller som takker nei til å være med på hjemmefest fordi det er mange flere spennende muligheter på byen. Det handler kanskje litt om hvem som er i mindretall i en vennegjeng.

Men de forskjellige periodene kan altså fint la seg håndtere dersom begge parter utviser litt overbærenhet med hverandre og vet at ting forandrer seg – kanskje opptil flere ganger i løpet av et liv. Dagens nybakte familielykke kan være morgendagens nysingle. Og dagens singelurbane bytryne kan være morgendagens sofakjære nyforelskede. Vi tjener lite på å sitte og skule til hverandre og latterliggjøre hverandres valg.
Uansett er jeg ikke interessert i å fattiggjøre det sosiale livet mitt ved bare å omgås folk som:
a) er klin like som meg (i alder, sivilstand, interesser og whatnot), eller
b) kommer i matchende par
Tenk så mye moro man går glipp av da!

Som det sies i ”Sunscreen song”:

“Understand that friends come and go, but with a precious few you should hold on. Work hard to bridge the gaps in geography and lifestyle, because the older you get, the more you need the people who knew you when you were young.”

Hvordan er det med dere andre? Har dere kjent på utelukkelse på grunn av sivilstatus eller livssituasjon? Det skulle vært interessant å høre noen tanker om temaet.

Fredagsdiktet: Du må ikke sove

Jeg får ofte gåsehud når jeg leser dikt av Arnulf Øverland. De har en rytme, et språk og en inderlighet som er til å miste pusten av. Eller til å knytte nevene av, og ønske å rope budskapet ut.

Ukens fredagsdikt kommer fra diktsamlingen “Den røde fane” (1939), men det ble først trykket allerede i 1935. I den utgaven jeg har, skriver Øverland følgende i forordet: “Når politiske dikt blir foreldet, får en være glad til – bare de ikke blir aktuelle påny!”

Dessverre trenger vi stadig vekk påminnelser om at vi ikke skal glemme så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
I morgen er det søttendemai, hurra! Vi skal feire og fryde oss. Gled deg over dagen, men husk samtidig at Norge er et land i verden. Det er mange steder det brenner fremdeles.

DU MÅ IKKE SOVE

Jeg våknet en natt av en underlig drøm, 

det var som en stemme talte til mig, 

fjern som en underjordisk strøm - 

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

-Du må ikke sove! Du må ikke sove! 

Du må ikke tro, at du bare har drømt! 

Igår blev jeg dømt. 
Inatt har de reist skafottet i gården. 

De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full, 

og alle kaserner har kjeller ved kjeller. 

Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter, 

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre? 

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss. 

Ennu mer: 

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener det kan ikke være sant, 

så onde kan ikke mennesker være. 

Der fins da vel skikkelig folk iblandt? 

Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves. 

Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves! 

Verden har glemt oss! Vi er bedratt! 

Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap 

og tenke på hvad der gir vinning og tap! 

Du må ikke skylde på aker og fe 

og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem 

og si: Det er sørgelig, stakkars dem! 

Du må ikke tåle så inderlig vel 

den urett som ikke rammer dig selv! 

Jeg roper med siste pust av min stemme: 

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! 

De puster på hatets og ondskapens glør! 

De liker å drepe, de frydes ved jammer, 

de ønsker å drukne oss alle i blod! 

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater,

som stimer med sang over torv og gater, 

og oppglødd av mødrenes fromme svig, 

vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag 

med heltemot og med tro og ære - 

du vet at en helt, det vil barnet være, 

du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål 

og henge igjen i en piggtrådsvase 

og råtne for Hitlers ariske rase! 

Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.

Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,

på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

Men den som ikke vil dø i en flokk 

får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!

Der er en eneste ting å gjøre: 

Verg dig, mens du har frie hender! 

Frels dine barn! Europa brenner!

***
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.

Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst

varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand 

steg med et skjær av blod og brand,

steg med en angst så åndeløs,

at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.

- Vår tid er forbi - Europa brenner!

Jokke og jeg

Mitt forhold til Jokke startet for nesten tjue år siden og nådde et høydepunkt på begynnelsen av nittitallet, da jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Jeg hadde Jokke & Valentinernes ”Alt kan repareres” på kassett (en dings vi drev med på den tiden, spør mora di) og hørte på den om og om igjen i nattestillheten på studenthybelen min (vekselsvis med bl.a Kjøtt, Pixies og Sonic Youth), mens jeg skrev dagbok, tente røyk etter røyk og syntes det hele var genialt. Det var ikke klissete romantikk, det var ikke tilgjort.

I de tusen hjem
er kveldstrimmen over
kona er våken
og gubben sover
hun tenner en røyk og
lytter til regnet
lytter til regnet
mens hun venter på action

Snart skal hele denne byen gå på jobben
Hele byen unntatt jeg skal gå på jobben
Jeg tenner en røyk og
lytter til regnet
Lytter til regnet
mens jeg venter på action
(Action)

Venninne Siren og jeg drakk julen inn med Jokke & Valentinerne på Sentrum scene lille julaften 1992. Det var en genial konsert, skjønt jeg har vage minner om at Jokke et stykke uti konserten lå i en trillebår. Det er mulig at jeg har konstruert det minnet i ettertid. Selv våknet jeg med en blytung julaftenshangover og fire lovende visittkort i lomma på skinnjakka mi (ja, det var før mobiltelefonens tid, også). Og det ble en fin julaften med familien, man var tross alt ung og kom til hektene etter hvert.

ikke si at jeg er slem
ikke si at jeg er snill
jeg lever jo bare i nuet

(Nederlag)

På midten av nittitallet var jeg aktiv i studentsamfunnet i Volda. Vi hadde booket Jokke og Petter Baarli, og jeg hadde æren av å være ansvarlig den kvelden. En blandet ære, når sant skal sies. For det er ikke lett å være ansvarlig for både Jokke og et hav av hans tilhengere. Artistene endte først opp i Ørsta og deretter i ølkassa på bakrommet, noe som førte til en kraftig forsinket lydsjekk. Så fort den var ferdig, hadde det sterkt animerte publikumet sluppet inn og begynt å slåss og kaste opp i krokene. Det ble en lang kveld, hvor jeg tørket spy av sofaer, la nedslåtte fans i stabilt sideleie, kastet andre av scenen og sørget for at gutta på scenen hadde det de trengte av vått og tørt – men ikke for mye, de skulle jo tross alt klare å opptre. Kanskje ikke så rart at jeg har en relativt høy stressterskel når det gjelder barneselskap, det er bokstavelig talt barnemat i forhold.

Jeg veit ikke ha jeg venter på
men jeg venter
Jeg veit ikke hva jeg tenker på
men jeg trur jeg tenker

Jeg veit ikke hva jeg gjør
før jeg har gjort det
Jeg veit ikke hva jeg har
før det er borte

Ååå, hvor er du nå
Ååå, hvor er du nå-å
Ååå, hvor er du nå-å min lille &%%**£/&%£&£"£

(Hvor er du nå)

Fast forward: Tiden gikk, jeg ble voksen og Jokke døde.
Jokke ble genierklært. Han var en av de største poeter Norge har fostret.
NRK-sporten begynte å spille ”Her kommer vinteren” som promosang.
Kan man bli mer stuerein? Å jada, man kan spilles på selveste Nasjonalteateret!

Så hvis du treffer på Knugern og Kleggen
Gi dem en sjanse det fortjener dem begge
Dem har alt man over hodet kan forlange
Dessuten har dem en jævla kul gange
(Kleggen & Knugern)

Og det var altså der vi var på fredag. På hovedscenen på National. Med gullpynt og utskjæringer, og Ibsen bevrende i veggen. Men i benkeradene bevret det av et publikum som vanligvis er å påtreffe andre steder. De hadde t-skjorter med bandnavn og trange jeans, de hadde øl i ånden og opprørsnostalgi i blikket. Det så ut som køen utenfor en hvilken som helst rockekonsert for ti eller tjue år siden, pluss/minus noen kilo og grå hår, for enkelte av dem (undertegnede har selvsagt ikke endret seg det grann.. ...host).

Hvorfor må jeg være så negativ, hvorfor må jeg være så kald
Livet er fullt av godbiter, jeg har vel bare ikke sett dem

Jeg er redd
Hvor er det vi har tenkt oss hen
Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem

Jeg er redd
Jeg begynner å bli engstelig
Hvor er mine venner, hvor er jeg nå

(Jeg er redd)

Det var fantastisk. Det er flott når en oppsetning får deg til å le deg fillete - og så plutselig sette latteren i halsen. Og omvendt, lar deg sitte med gåsehud og bevrende leppe, helt til du plutselig oppdager at du ler så du griner av en forløsende replikk. Jeg er veldig fascinert av hvordan de hadde satt sammen rollefigurer, dialog og musikk. Og for en som ikke kommer seg ut så ofte, føles det som en kjempebonus å ha vært både i teateret og på rockekonsert på en gang. Legg til hjertelige gjensyn (og –hør), så har du et kinderegg av en kulturopplevelse.

... hvis jeg var deg så ville jeg gitt meg alt du eier
veldedighet er in for tida
gi meg alt du eier
tenk deg hvilken byrde som vil løftes fra ditt hjerte
og tenk deg hvilken byrde som vil løfte seg fra mitt

For jeg orker ikke tanken på å gå ned til min seng
ligge der i mørket og lytte til min by
En by som alle rømmer til
en kirkegård av drømmer
Og ingen veit helt hva dem vil
eller hvordan dem skal få det til

Men jeg kommer for alltid til å høre noen av sangene på en litt annen måte enn tidligere. “Narkoman” har aldri vært noe annet enn ekkelt sterk. Men uten å røpe for mye kan jeg vel si at fremføringen av “Nederlag” ga meg både gåsehud og pustebesvær.

Så til dere som ikke har sett mussikalen: Stakkars krek!

Den lille filmkritikeren

Jeg lånte ”The Golden Compass” i kveld. Det er ikke så lenge siden jeg leste boka, og jeg har gledet meg til å se filmen, ikke minst av ren nysgjerrighet i forhold til hva de har gjort annerledes og hvordan de har løst ting.
Storebror var veldig misunnelig, og ba så pent om å få lov til å se den han også. Ti slutt ga jeg etter, til tross for filmen har elleveårsgrense og Storebror går i andre klasse.

Her i huset brukes nemlig filmaldersgrenser veiledende, og det er mange elleveårsgrensefilmer som har sluppet gjennom sensuren og blitt favoritter hos Storebror. Er jeg usikker, ser jeg som regel alltid filmen først selv. Når det gjelder filmer basert på bøker, hadde jeg opprinnelig et prinsipp om at mine barn jaggu skulle lese boka først, og så kunne de få se filmen. Den kamelen har jeg delvis svelget (forparten og en pukkel, sånn omtrent, mens bakparten fremdeles henger utenfor og spreller). Jeg synes fremdeles prinsippet er godt, men jeg har innsett at barn er forskjellige på det området også. Storebror er ikke noen lesehest (med unntak av leksikon og faktabøker), men det viser seg at han er mye mer motivert for å lese bøkene dersom han har blitt pirret av en film.

Jeg har lest denne boka og jeg kjenner sønnen min, så jeg var ikke bekymret for at det skulle bli for skremmende for ham. Men jeg visste også at handlingen kunne bli litt for komplisert for en sjuogethalvtåring, sånn at utbyttet kanskje ikke ble det største.
Så satt vi der, da. Jeg måtte hjelpe til litt med oversettelsen her og der, selv om han hang ganske godt med på undertekstene (glimrende lesetrening, for øvrig). Han fikk med seg at det dreide seg om et parallelt univers og alt det der, og ble både fascinert og tankefull.

Storebror: Du mamma, selv om det ikke er vår planet, må den ha en atmosfære som ligner på den vi har her på jorda, ellers ville de ikke klart å leve.
Jeg: Mmmhm, sikkert sant.
(film snurrer)
Storebror: Men det er jo tull at han der Asriel vil reise til andre universer, for det ville aldri gått i virkeligheten. Da ville han brukt så lang tid at han ville vært død før han kom dit, hvis han hadde klart å finne en måte å reise på, da. Bare å reise til en annen galakse tar for lang tid, altså.
Jeg: Huh?
(film snurrer)
Storebror: Er den verdenen delt opp på samme måte som vår, med samme kontinenter?
Jeg: Øøhhh....jeg tror det.
Storebror: Og har de samme solsystem?
Jeg: Øøhhh....kanskje?
(film snurrer)
Storebror: Hvis de liksom skal være i Norge nå, hvorfor snakker de ikke norsk, da?
Jeg: Fordi det er en engelskspråklig film.
Storebror: Pøh! Det burde de ha gjort. For sånn som det er nå, virker det ikke særlig norsk, altså. Ikke sånn norsk i et annet univers, engang. De kunne vel brukt noen som snakker norsk.

Og sånn fortsatte det. Den unge mannen fant logiske brister og ankepunkter overalt (men ble behørig imponert over isbjørnkampen, det skal han ha). Jeg har lært noe om hvorfor man av og til ikke bør la barna se filmer. Ikke fordi de blir skremt, men fordi de ødelegger hele opplevelsen med krav om fakta og logikk.
Herlighet, hva med litt fantasi, da?

Storebrors konklusjon var imidlertid at han likte filmen brukbart, og først og fremst på grunn av hovedpersonen Lyra. Hun var nemlig så tøff og smart, syntes han. Og det har den lille filmkritikeren selvsagt rett i - Lyra er et herlig, handlende og frittalende unntak fra de vanlige, tradisjonelle jenterollene. Jeg håper at han fortsetter å se på sånt som et pluss.

Fredagsdiktet: Ta vare på vennene

I gamle dager, da jeg var barnløs og bodde i sentrum, var jeg ute med venner hele tiden. Nå skjer sånne ting sjelden. Veldig sjelden, når jeg tenker meg om. Men i dag er det fredag, sola skinner og jeg skal inn til byen for å treffe tre venninner. Vi skal drikke øl på uteservering og se "Verdiløse menn" (Jokke-musikalen) og så skal vi drikke enda mer øl og skravle oss alldeles hese før vi vakler lykkelige hjem, forhåpentligvis skikkelig seint.

Dermed er det vel riktig så passende at ukens fredagsdikt handler om venner. Ha en strålende helg, folkens!

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Et lite stykke Østfold

Her løp faren min rundt i kortbukser, her klatret jeg i knauser og brakk ei tå, og nå er det ungene mine som springer rundt og eier tilværelsen ytterst i oslofjorden. Det ornær sæ' her.


Fyret til venstre, rumpetrolldammen til høyre, kløfta i midten, hav og himmel overalt.


Lillesøster i båtsundet. "Og deeer er fuglen".


Storebror sager til et passende emne for god, gammeldags spikking.


Fine blomstene!

Den stripete terroristen

På t-banen oppfører vi oss som lobotomert kveg, hele gjengen, der skal det ikke mye til før man er ureglementert i oppførselen. Så satt jeg der i dag tidlig på banen mot sentrum, med bok og morgentrøtt fjes. Rundt meg satt andre i hver sin verden. I øyenkroken la jeg imidlertid merke til at folk begynte å flytte ureglementert på seg, litt urolige, mens de flakket med blikket. Noe var i gjære.
En bitteliten blindpassasjer med gulstripet badedrakt og rastløs summing skapte uro rundt seg. Veps i vogna!

Jeg har et utrolig anstrengt forhold til veps, på grensen til hysterisk. Det kommer nok av at jeg har hatt noen ublide møter med dette satans eget insekt tidligere. Da jeg var fem, fikk jeg vepsestikk i halsen, med dertilhørende panikk. Og ettersom jeg stort sett løp rundt barbeint i gresset hver sommer, fulgte noen sesonger med vonde vepsetråkk sånn omtrent annenhvert år.
I tenåra ble jeg ydmyket på det groveste da en veps forvillet seg inn under blusen min midt i byen, og jeg i panikk rev opp hele plagget. Det var på den tiden ingen brukte BH, så dermed var jeg blitt blotter. En skikkelig flau blotter midt i den verste alt-er-flaut-alderen.

Jeg har med andre ord all grunn til å hate og frykte veps. Etter at jeg fikk barn, har jeg klart å undertrykke den panikkartede hylingen og veivingen en del. Man vil jo ikke overføre frykten sin til ungene, heller. Men inni meg er jeg på randen av et primalskrik hver gang.

Dermed oppsto et finfint lite dilemma på banen i dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig, mens jeg fulgte den stripete lille terroristen i øyekroken hele tiden. De kan sikkert lukte frykt, for den bestemte seg ganske snart for å konsentrere sirklingen sin rundt meg alene. De andre pustet lettet ut, mens jeg brukte stadig mer energi på å se uforstyrret ut (eller i det minste bare lett irritert). Alt jeg klarte å tenke var ”nå flyr den inn under jakka mi, hjelphjelphjelpHJELP”. Til slutt klarte jeg ikke mer, og dengte til den med boka så den ble sendt langt ut av kurs. Heldigvis kom vi til stortinget og jeg kunne flykte ut i friluft mens jeg så meg nervøst rundt.

Inntil videre sitter jeg trygt forskanset bak lukkede vinduer i fjerde etasje. Men nå regner jeg med at vepsen har summet seg (ahahaha) og varslet alle kollegene sine. På banen hjem kommer jeg sikkert til å møte en hel hær av hevnlystne små krek. Og hører jeg ikke en litt urovekkende summing her også, når jeg lytter litt ekstra godt?

Gud hjelpe oss alle. Vepsesesongen er over oss.

Fredagsdiktet (på en søndag, nå)

Langhelger kan være litt til ulempe for kontinuerlig blogging, særlig når man tilbringer den på en forblåst øy ytterst i Oslofjorden, hvor det knapt nok er mobildekning. Derfor kommer ukens fredagsdikt på en søndag - og i siste liten for det også, innser jeg.

Jeg har altså innledet hyttesesongen, og på hytta nyter jeg naturen på en måte jeg sjelden gjør hjemme. På hytta kommer vi med små gledesutbrudd over å se at mynten og gressløken vokser fint i bedet. Vi kan gå ut på svaberget og angi vindretning og -styrke på et blunk. Ungene leker med kongler og lærer seg å håndtere kniv og sag. Vi vasker opp i regnvann, finner fine steiner og prater om hvor ualminnelig lav vannstand det er akkurat nå. Her hjemme kunne det til sammenligning dukket opp en diger kaktus i bakhagen uten at vi ville lagt merke til det.



Sterkt preget av langhelgens fine naturopplevelser er ukens dikt et Håvamål-inspirert vers av Harald Sverdrup, ledsaget av bilder fra hytteøya vår. (nå innser jeg at det er midnattstider, og jeg må legge meg, så flere bilder får komme senere). Diktet, nå.

Dør fisk
dør fugl
dør furu

dør folk.