Jokke og jeg

Mitt forhold til Jokke startet for nesten tjue år siden og nådde et høydepunkt på begynnelsen av nittitallet, da jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Jeg hadde Jokke & Valentinernes ”Alt kan repareres” på kassett (en dings vi drev med på den tiden, spør mora di) og hørte på den om og om igjen i nattestillheten på studenthybelen min (vekselsvis med bl.a Kjøtt, Pixies og Sonic Youth), mens jeg skrev dagbok, tente røyk etter røyk og syntes det hele var genialt. Det var ikke klissete romantikk, det var ikke tilgjort.

I de tusen hjem
er kveldstrimmen over
kona er våken
og gubben sover
hun tenner en røyk og
lytter til regnet
lytter til regnet
mens hun venter på action

Snart skal hele denne byen gå på jobben
Hele byen unntatt jeg skal gå på jobben
Jeg tenner en røyk og
lytter til regnet
Lytter til regnet
mens jeg venter på action
(Action)

Venninne Siren og jeg drakk julen inn med Jokke & Valentinerne på Sentrum scene lille julaften 1992. Det var en genial konsert, skjønt jeg har vage minner om at Jokke et stykke uti konserten lå i en trillebår. Det er mulig at jeg har konstruert det minnet i ettertid. Selv våknet jeg med en blytung julaftenshangover og fire lovende visittkort i lomma på skinnjakka mi (ja, det var før mobiltelefonens tid, også). Og det ble en fin julaften med familien, man var tross alt ung og kom til hektene etter hvert.

ikke si at jeg er slem
ikke si at jeg er snill
jeg lever jo bare i nuet

(Nederlag)

På midten av nittitallet var jeg aktiv i studentsamfunnet i Volda. Vi hadde booket Jokke og Petter Baarli, og jeg hadde æren av å være ansvarlig den kvelden. En blandet ære, når sant skal sies. For det er ikke lett å være ansvarlig for både Jokke og et hav av hans tilhengere. Artistene endte først opp i Ørsta og deretter i ølkassa på bakrommet, noe som førte til en kraftig forsinket lydsjekk. Så fort den var ferdig, hadde det sterkt animerte publikumet sluppet inn og begynt å slåss og kaste opp i krokene. Det ble en lang kveld, hvor jeg tørket spy av sofaer, la nedslåtte fans i stabilt sideleie, kastet andre av scenen og sørget for at gutta på scenen hadde det de trengte av vått og tørt – men ikke for mye, de skulle jo tross alt klare å opptre. Kanskje ikke så rart at jeg har en relativt høy stressterskel når det gjelder barneselskap, det er bokstavelig talt barnemat i forhold.

Jeg veit ikke ha jeg venter på
men jeg venter
Jeg veit ikke hva jeg tenker på
men jeg trur jeg tenker

Jeg veit ikke hva jeg gjør
før jeg har gjort det
Jeg veit ikke hva jeg har
før det er borte

Ååå, hvor er du nå
Ååå, hvor er du nå-å
Ååå, hvor er du nå-å min lille &%%**£/&%£&£"£

(Hvor er du nå)

Fast forward: Tiden gikk, jeg ble voksen og Jokke døde.
Jokke ble genierklært. Han var en av de største poeter Norge har fostret.
NRK-sporten begynte å spille ”Her kommer vinteren” som promosang.
Kan man bli mer stuerein? Å jada, man kan spilles på selveste Nasjonalteateret!

Så hvis du treffer på Knugern og Kleggen
Gi dem en sjanse det fortjener dem begge
Dem har alt man over hodet kan forlange
Dessuten har dem en jævla kul gange
(Kleggen & Knugern)

Og det var altså der vi var på fredag. På hovedscenen på National. Med gullpynt og utskjæringer, og Ibsen bevrende i veggen. Men i benkeradene bevret det av et publikum som vanligvis er å påtreffe andre steder. De hadde t-skjorter med bandnavn og trange jeans, de hadde øl i ånden og opprørsnostalgi i blikket. Det så ut som køen utenfor en hvilken som helst rockekonsert for ti eller tjue år siden, pluss/minus noen kilo og grå hår, for enkelte av dem (undertegnede har selvsagt ikke endret seg det grann.. ...host).

Hvorfor må jeg være så negativ, hvorfor må jeg være så kald
Livet er fullt av godbiter, jeg har vel bare ikke sett dem

Jeg er redd
Hvor er det vi har tenkt oss hen
Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem

Jeg er redd
Jeg begynner å bli engstelig
Hvor er mine venner, hvor er jeg nå

(Jeg er redd)

Det var fantastisk. Det er flott når en oppsetning får deg til å le deg fillete - og så plutselig sette latteren i halsen. Og omvendt, lar deg sitte med gåsehud og bevrende leppe, helt til du plutselig oppdager at du ler så du griner av en forløsende replikk. Jeg er veldig fascinert av hvordan de hadde satt sammen rollefigurer, dialog og musikk. Og for en som ikke kommer seg ut så ofte, føles det som en kjempebonus å ha vært både i teateret og på rockekonsert på en gang. Legg til hjertelige gjensyn (og –hør), så har du et kinderegg av en kulturopplevelse.

... hvis jeg var deg så ville jeg gitt meg alt du eier
veldedighet er in for tida
gi meg alt du eier
tenk deg hvilken byrde som vil løftes fra ditt hjerte
og tenk deg hvilken byrde som vil løfte seg fra mitt

For jeg orker ikke tanken på å gå ned til min seng
ligge der i mørket og lytte til min by
En by som alle rømmer til
en kirkegård av drømmer
Og ingen veit helt hva dem vil
eller hvordan dem skal få det til

Men jeg kommer for alltid til å høre noen av sangene på en litt annen måte enn tidligere. “Narkoman” har aldri vært noe annet enn ekkelt sterk. Men uten å røpe for mye kan jeg vel si at fremføringen av “Nederlag” ga meg både gåsehud og pustebesvær.

Så til dere som ikke har sett mussikalen: Stakkars krek!