Fredagsdiktet: Halloweenspesial

Come now

my child

if we were planning

to harm you

would we be

lurking here

beside the path

in the very darkest part

of the forest?

(Kenneth Patchen)



I anledning dagen har jeg valgt et grøssefint dikt.

Diktet snublet jeg over mens jeg leste om fotograf Joshua Hoffine, som lager de skumleste bildene ever. Han viser oss våre klassiske mareritt på en måte som får det til å knyte seg i magen.
Ta en titt på siden hans.

Twitter schmitter

Det er mulig jeg eksponerer meg selv som en skikkelig gamlis her (noe som er litt ironisk, gitt tittelen på forrige post), men det lever jeg godt med: Jeg kan virkelig ikke skjønne vitsen med Twitter.

Er det noen som kan forklare meg hva i all verden som er poenget med den greia?
Hvorfor vil man være med?
Noen?
Hæ?

Gretne gamle gubber

Det er vanskelig å komme helt utenom pastellpopfenomenet Hannah Montana/Miley Cyrus når man har barn i huset. Ungene elsker det, og det er ikke så rart, for barn har ikke særlig god dømmekraft. Jeg tar det med en slags stoisk ro, de har visse faser de må gjennom.

Nå har Dagbladet vært i Tyskland for å intervjue selveste Miley Cyrus, og det ble stygt.
Men ikke på den måten Dagbladet-journalisten hadde planlagt det.
For det er helt tydelig at den utsendte pressemannen synes det er langt under hans verdighet å drive med akkurat dette, og at han synes Miley Cyrus er skikkelig teit.
Og det har han bestemt seg for å bevise, koste hva det koste vil.


- Kan du si noe mer om dine holdninger til internasjonal klimapolitikk, spør Dagbladets utsendte.

Ærlig talt, han snakker med en 15 år gammel popstjerne som intervjues fordi hun har utgitt ny plate. Det er vel ikke akkurat noen stor forventning om at hun skal ha dyp innsikt i internasjonal klimapolitikk.
Egentlig burde hun (eller noen av pressefolkene hennes) ha kontret med å be journalisten redegjøre for den spesielle og den generelle relativitetsteorien, eller noe sånt. Det ville vært akkurat like relevant for settingen.

Gjennom hele saken jobber journalisten iherdig for å vise akkurat hvor dum og overfladisk unge frk Cyrus er. Shopping, krig og fred og sånn, lissom. Hihihi, se på henne! Hør på henne!

Jeg synes hun høres ut som en femtenåring, jeg. En femtenåring som får en bråte mer eller mindre interessante eller vanskelige spørsmål kastet på seg.
Og hun ser ut som det hun er: En femtenårig Disney-stjerne. Så kan man selvsagt (mer enn gjerne) mislike og kritisere hele pastellmaskineriet som driver et slikt barnestjerneikon framover.

Men ved å henge ut en jentunge på denne mugne måten, viser journalisten seg bare som en skikkelig surkuk.
La nå mannen få jobbe med noe annet, noe virkelig viktig. Idol eller fotball, eller noe sånt.

Wot er hot i høst

Forrige dagen kom naboene våre på døra med favnen full av injera og wot og annet snadder.
"What??" tenker du kanskje.

La meg forklare: Dette er tradisjonell mat fra Etiopia og Eritrea. Wot betyr simpelthen stuing/gryterett, mens injera er et pannekakelignende surdeigsbrød som utgjør hjørnesteinen i det etiopiske kjøkken. Det er laget av en kornsort som heter teff. Teff er først nylig å få kjøpt her til lands, markedsført som helsekost til den nette sum av 55 kr/kg.

Lillesøster ble glad som ei lerke. Hennes første tid med fast føde inneholdt store mengder av denne maten, og det husker en liten gane. Selv har jeg en utmerket livskvalitet uten injera, men de forskjellige typene wot og sauser som finnes i det etiopiske kjøkkenet er skikkelig, skikkelig snaddermat.
Så jeg har prøvd å gjenskape noen oppskrifter (med god hjelp fra folk som kan mer om dette enn jeg), og har kommet frem til et par brukbare resultater.
I dag skal jeg dele med dere en oppskrift på doro wot. Ordrett oversatt betyr det rett og slett kyllinggryte.

Ifølge ekspertise jeg har konferert med, heter min variant alicha doro wott. Den er ikke helt autentisk, f.eks. mangler det spesielle, harsknede smøret som brukes mye i etiopisk kjøkken.
Men oppskriften er vennlig mot norske ganer (uten å være tannløs) og gir en finfin smak av Etiopia.

DORO WOT

Du trenger:
4-5 kyllingfileter
3-5 løk, hakket i store biter

2 ts salt
saften av en sitron

4 ss smør
1 ss knust ingefær
4 fedd hvitløk, finhakket eller knust
1/2 ts fennikel
1/2 ts kardemomme
1/2 ts muskat
1 ss sukker
1/2 ts berbere - veldig ca, må smakes til (mer om berbere lenger ned)
2-3 ss tomatpuré eller tomatjuice
1 dl hønsebuljong
1 dl rødvin

4-5 hardkokte egg

Slik gjør du det:
Skjær kyllingfiletene i store biter. Legg dem i en bolle sammen med sitronsaften og halvparten av saltet. La marinere i 30 minutter (eller lenger).

Stek løken på medium varme i et par minutter i en stor gryte, uten fett eller olje. Rør konstant så den ikke blir brunet. Den skal bare bli myk og blank.

Tilsett smøret sammen med hvitløk, ingefær, fenikkel, kardemomme, resten av saltet, sukker, berbere og tomatpuré. Rør.
Tilsett hønsebuljong og vin. Gi et oppkok og la det putre et par minutter mens du rører. .

Tilsett kyllingbitene, vær sikker på at sausen dekker dem. La det hele småkoke i 30-40 minutter – eller til kyllingen er ferdig. Smak til med mer berbere mot slutten av koketiden.

På dette tidspunktet pleier etioperne å tilsette hele, hardkokte egg i gryta. Jeg synes det er litt ekkelt og dropper det gjerne, men hvis du føler deg gæern, så kjør på.

Server.
Den tradisjonelle måten er å servere doro wot sammen med injera, men for oss som ikke er fullt så etiopiske, fungerer det utmerket med ris og/eller nanbrød ved siden av.

BERBERE



I wot-oppskriften er berbere en ingrediens. Og ikke en hvilken som helst ingrediens, heller: Dette er selveste Krydderet i etiopisk kjøkken, og forekommer i utrolig mange av rettene. Det har en nydelig, særegen lukt og smak.
Vi kjøpte med oss uanstendig mye berbere fra Etiopia, og ettersom det er sterkt, har vi sannsynligvis nok av det til Lillesøster når konfirmasjonsalder, sånn omtrent.
Det er slett ikke umulig at man får tak i det i såkalte innvandrerbutikker. Du kan også prøve å lage det selv, eller du kan bestille det her.
Jeg er heller ikke fremmed for å sende noen gram til trengende sjeler, gi evt et lite vink.

For å gi det hele et snev av autentisitet slenger jeg på et bilde av hvordan det ser ut når man spiser injera & wot på restaurant i Etiopia.


Ha en gla'-etnisk høst!

Oss kløner imellom

Det finnes knapt noen bedre start på en grytidlig mandags morgen i slutten av oktober enn at den helsikes %$#&-bilen ikke virker.
Det er så man forbanner alle bilprodusenter generelt og franske bilprodusenter spesielt, samtidig som man sender en ekstra olm tanke til den $%#&!! elektronikken som de stapper inn i nymotens automobiler.

Egentlig har jeg vært fornøyd med Renaulten vår, selv om onde tunger hevder at jeg bare ville ha den på grunn av det fjonge småstashet inni, og at jeg dermed, i realiteten, kjøpte verdens dyreste solbrilleetui.
Det er selvsagt bare sludder, jeg er sikker på at det finnes langt dyrere solbrilleetuier å få kjøpt, sågar uten fire hjul, motor og en hel masse potensielt irriterende elektronikk.

Vel hjemme igjen fra jobb har jeg fått rikelig med anledning til å irritere meg over registreringsskjemaer på nett som slett ikke fungerer som de skal og praktiske ting jeg i vanvare har forlagt/ryddet til et såkalt lurt sted og slettes ikke finner.
Hvor har jeg for eksempel gjort av stiftemaskinen min?
Og hva skjedde med den nye termosen, egentlig? Bortført av utenomjordiske gjester med hang til varme drikker?
Dessuten var jeg klønete og kom i skade for å knuse en tallerken. Ikke i sinne, dessverre - det hadde vært et løft.

Jeg er nemlig notorisk klønete. Let me count the ways:

* Jeg er av den typen som klarer å snuble mens jeg står stille. Stadig vekk.
* Jeg har skallet hodet i bakdøra på bilen (ikke den nåværende, den gamle) så blodet rant nedover ansiktet.
* Jeg har satt fast en nøkkel i leppa. Det var en sånn gummidings utenpå, med en sprekk i, og jeg satt fraværende og bet i den, da den smatt på plass som en skikkelig vond piercing.
* Høygravid og fin, bare få dager før Storebrors fødsel, løp jeg nedover en skråning etter bussen, da jeg skled i gjørma og måtte halte hjem og ringe jobben om at jeg ble hjemme. Den eneste buksa som passet akkurat da var jo tilsølt av gjørme.
* Jeg har kilt meg dønn fast inni svingdøra hos Sveriges Televisjon. Det var en søndagskveld, så det var ikke akkurat flust med folk der til å få løsnet den døra. Desto færre som bevitnet fadesen, da.
* Jeg har utallige matlagingsarr på armene fordi jeg stadig dulter borti kantene på stekeovnen mens jeg lager mat. Et praktfullt nanbrød-arr, for eksempel.

Da er det sannelig godt å se at noen har hatt verre dager. Noen har hatt en skikkelig drittdag, rett og slett. Jeg ler godt av at det ikke er meg, og kjenner meg bedre allerede.
Så får vi se hvordan det går med bilen framover.

(P.S. Bildet av bumperstickeren har jeg forresten fått på mail av en hjelpsom Rikke)

Fredagsdiktet: En blödande ros

I boka "Vandre med vers" trekker Halldis Moren Vesaas fram dikt hun har festet seg ved i løpet av livet. Om ukens fredagsdikt sier hun:
"Er det sant, alltid? Vi er åleine på ytste øy i våre tyngste stunder.
Ja, men kan det ikkje tilmed dit komme noko som gir hjelp, håp, trøst? Ei slik 'blödande ros' som Olof Lagercrantz talar om her?
Eit dikt kan vere ei slik rose, som gjer at allting blir om ikkje bra så i det minste betre."



EN BLöDANDE ROS

Finns en blödande ros
i världens stora trädgård.
Bryt den åt mig,
kära mäster.
Jag vet ett hjärta
i otakt med hela världen.
Jag vet et bröst
i pansar tvingat inn.
Där fäster jag rosen
och allt blir bra.
Visst blir allting bra.


Olof Lagercrantz

Alarm! Skandale!

Altså, det er forsåvidt greit at nettaviser har mange teite oppslag.

Jeg har vent meg til å se saker som "Lager torturporno for pengenes skyld" (om Saw-filmene).
Her har vi en tittel som sikkert frembringer en liten tabloid-desk-orgasme for finfin kombinasjon av ord (tortur + porno + penger = cum), og attpåtil en skandaløs avsløring: Folk lager spekulative skrekkfilmoppfølgere for pengenes skyld!!!
Og her gikk jeg rundt og trodde det var idealisme som drev dem.
Nok en illusjon knust, der altså. Hold på meg.

Nå trekker Dagbladet "vi-gir-deg-selvfølgeligheter-men-pakker-dem-inn-som-skandaler"-linja si enda litt lenger, som i denne saken.

Dramaturgien er klar: Våre helter, Ryan og Nadine, møter opp på et Palin-møte nedsyltet i Obama-effekter - og får tyn for det.
Tenk det!
Oooh, nå får jeg virkelig en følelse av hvor tøft klimaet er i USA, altså. Det er jo nesten som å være vitne til et gjengoppgjør i The Wire.
Våre to hovedpersoner ble "utskjelt i flere timer" og utsatt for grusom sjikane, som for eksempel:
"- Er dere med i Acorn, eller?"

Tenk hva folk blir utsatt for. Og her sitter vi i våre trygge hjem og tåler så inderlig vel.

Det er for j&%¤lig.

Geografiblogging

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på bloggportalen Bloggurat!

Det er samme kommune, i hvert fall. Beggars can't be choosers.

Når framtida ikke virker

(Bilde fra The Felt Source)

Katja sto opp og tok på seg den høyhalsede, sølvfargede drakten sin.
Hun spiste frokost: En pille med egg-og-baconsmak og en pille med appelsinjuicesmak. I dag var en stor dag: Hun skulle få sin egen robothund!

Omtrent sånn lød begynnelsen på en stil jeg skrev på på åttitallet. Jeg mistenker at vi var mange som skrev sånne stiler på åttitallet, og tittelen var alltid noe sånt som "En vanlig dag i år 2010".
Vi hadde store tanker om hvordan framtida skulle se ut, og forbløffende ofte handlet skolestilene våre om sølvfargede, høyhalsede klær, flyvende biler og mat i pilleform.

Nå som jeg endelig lever i framtida, har jeg mange ganger prist meg lykkelig over at den ikke inneholder så mye av denslags, men desto mer av de nyttige og morsomme teknologi-tingene, som internett, MacBook, iPod, PVR-bokser og nettbank (og Trond Espen Seim i sin beste alder, men det er en digresjon).
Framtida er rett og slett mye morsommere enn det sølvfargede vissvasset våre åttitallsfantasier klarte å drømme opp.

Dit framtida går, følger skolen etter.
Nå har alle vg1-elevene mine fått hver sin MacBook, til odel og leie. Oppgaver, prøver og beskjeder legges ut og besvares på noe som mest av alt minner om en slags pedagogfacebook (på godt norsk heter det It's Learning). Filmsnutter og nyttige faglinker kan deles på et blunk.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læring.
Når det fungerer, vel å merke.

Etter to måneders fartstid som nesten-fulltidslærer i videregående (jeg har vært timevikar før dette), har jeg lært meg å nyte de små øyeblikkene hvor alle har nett-tilgang og undervisningen kan foregå ifølge plan A.
Dette er slik det må gjøres i virkeligheten: For hver undervisningsøkt må man ha en plan A, en plan B - og kanskje til og med en plan C.

Plan A inneholder det man aller helst vil gjøre, som for eksempel å gi elevene oppgaver eller research som innebærer nettsøk, eller gjennomføre en test i hva de har lært så langt (ved hjelp av det tidligere omtalte pedagogfacebook).
Fire minutter inn i testen kommer de første irriterte utropene, og jeg kan ved selvsyn konstatere at jada, der falt nettforbindelsen ut.
Kanskje en umiddelbar lettelse for de som ikke har lest, men først og fremst en stor og underliggende irritasjon for de fleste fordi ting ikke fungerer som de skal.
Elevene våre produserer saker for flere aviser, de driver med ungdomsbedrift, de lager filmer og driver research til medieanalyse - de er avhengige av at teknologien de omgir seg med fungerer.
Det er utrolig frustrerende når de ikke får jobbet som planlagt i timene og levert sakene sine til deadline.

Som lærer skal jeg ikke bare undervise, jeg skal føre fravær, ha oversikt over møter, rette oppgaver og generelt holde meg oppdatert. Dette skal skje ved hjelp av nettbaserte systemer.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læreren.
Når det fungerer, vel å merke.
I dag satt jeg i halvannen time på arbeidsrommet uten annet resultat enn 1 (ja, én) sendt mail. Dermed må sånne ting gjøres hjemmefra, hvor nett-tilgangen er stabil.

Nå er det nok, dette kan vi ikke holde på med lenger.
Jeg må satse på mer bestandige og varige medier. Og jeg har funnet løsningen.
Heretter skal jeg utelukkende basere undervisningen min på stein, kongledyr og flanellograf.

Flanellografen har så mange fordeler. Den er enkel, visuell og til å stole på. Og skulle man miste en sau eller et tre, kan man raskt klippe til en ny i filt.

No more tears. Leve filten!

Bruk av politisk satire i godnattøyemed

Jeg står halvveis tvekroket utenfor rommet til Lillesøster, både lattermild og særdeles øm om hjerterota.

Lillesøster skulle ikke legge seg i kveld, og det var i hvert fall ikke den onde leggedespoten Mamma som skulle få utføre handlingen.
Ikke fillern.
Lillesøster skrek som bare Lillesøster kan, og Storebror fattet omtanke for den lille dramadama.
Han kunne godt legge henne, mente han. Og den ideen kunne Lillesøster virkelig like.

Så jeg måtte tre til side og finne en smugtitteplass rett utenfor rommet, mens en snart åtte år gammel pedagog gjorde jobben.
Og hvilken innlevelse!
Han brettet tøyet hennes så sirlig sammen og la det på krakken. Hans eget tøy har aldri fått den æren. Han klappet dyna over henne, fant frem bamse og slo av taklys, alt mens han snakket med sin mykeste kosestemme. Og på svarene hennes kunne jeg høre at dette var stas. Jeg ble så rørt, der jeg sto.

Så kom de til godnattsangen. Storebror startet friskt med "Kjære Gud, jeg har det godt..", men deretter var det bråstopp og jernteppe.

- Jeg husker ikke mer av den, jeg. Men jeg kan synge en annen fin sang for deg, forslo han etter en stunds stillhet.
- Jah, sukket Lillesøster salig.

Storebror kremtet og dro like godt til med denne sangen:


Så der sto jeg, altså, tvekroket utenfor rommet til Lillesøster, mens Storebror sang så sakte for ett lite troll, de vakreste ord han kjenner:
- Oh, if you become VP, oh it's Canada for me.
Oh, if you become VP, oh it's Canada for me,
it's Canada for me.


P.S. Etterpå fikk Mamma allernådigst audiens for gjennomsynging av klassisk nattasang. Jeg er ikke helt overflødig. Men det kan kanskje være greit å pugge litt alternativ underholdning, for å henge med i svingene etter hvert.

Du vet det er oktober når...

...du legger lua til Lillesøster på gulvet i gangen, og det danner seg en brun søledam.
Og da snakker vi bare om lua.



Jepp, Lillesøster har det moro i parken, for der er det så store og fine søledammer.
Nå ligger absolutt alle klærne hennes i vaskemaskinen.
Som vanlig.
Og slik går nu høstdagan.

Til sammenligning: Sånn ser mønsteret i lua egentlig ut.

Fredagsdiktet: I kveldingen

I dag er det vel ikke helt unaturlig å vende diktblikket mot den ferske salmedikteren Arnulf Øverland.
Diktet "Snehvit er natten" er faktisk både fint og passende i en salmebok, synes jeg. Jeg vil ikke ha noe i mot å synge dette i kirken. Jeg er imidlertid litt mer usikker på hvordan den tordnende dikteren selv ville reagert på å bli innlemmet i denslags selskap. Det er et stykke unna "stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt", for å si det sånn. Kanskje roterer han villt i graven akkurat nå? Eller kanskje han humrer godt fra det hinsidige og tenker litt ironisk på forbrødring og forsoning.
"Snehvit er natten" kjente jeg ikke til, men jeg har et forhold til mange av de andre diktene hans. Som ukens fredagsdikt, som jeg lærte meg utenat i femtenårsalderen (jada, jada, jeg var ei dikt- og puggejente) og fikk deilig gåsehud i nakken av tonen i det. Det er nesten som en besvergelse.

I KVELDINGEN

Det sto en stjerne i natten,
rød og trist. -
Hvor langt det er mellem stjerner,
hvor sent siden sist.
Sent får vi vite ting
som vi skulde ha visst.

Der blånet en drøm for mitt øie,
jeg hørte en sang. -
Men der var ikke tid til å drømme.
Siden engang -!
Jeg måtte sørge for ting som trengtes
- og alt blev trang.

Jeg gjentok: Tider skal komme!
Jeg venter en vår!
Men det blanke og lovende morgengry
blev atter et blekt: igår.
Og dagene skumret tungsindig ned
og blev tapte år.

Der kommer en aftentime,
engstelig sen,
da din ungdoms drømmer er kolde
som hugne sten,
og du roper, men ingen svarer,
nei ikke en.

Der stod en stjerne i natten,
trist og rød. -
Du hørte en sang - kan du minnes
hvordan den lød?
Akk nei, for du har ingen sorger
og har ingen sang og glød.

Mitt hjerte, du strider og slår og slår
i åndeløst jag.
Du brenner i unge drømmer,
du brister en dag.
Eller kanskje du visner i smålig sut
og smålig nag.

O, måtte du våke i uro
for fjern og nær,
og folde deg ut i flammer
som høstens trær,
og måtte du holde nogen
usigelig kjær!


Arnulf Øverland

White moms CAN braid!

Jeg har tidligere gnålt om mine utfordringer når det gjelder hårstell generelt og afrohår spesielt. Sakte, men sikkert har jeg klart å navigere meg i en ny hårverden.
Det første jeg fikk til var den såkalte "two-strand twist". Jeg har vist den før, men jeg legger inn bilde igjen, for jeg er så fornøyd med min egen jobb:



Det ser imponerende ut, men det er veldig, veldig enkelt. Sånn sett er det en svært takknemlig frisyre.

Mens dette med fletting av cornrows har vært skikkelig vanskelig å få dreisen på. Lenge var det greit å skylde på at Lillesøster har maur i rompa og ikke verdens lengste hår. Men etter hvert har hun blitt flink til å sitte stille og håret hennes har vokst, og dermed mistet jeg alle unnskyldningene mine, og satt igjen med to tomme hender, ti klønete fingre og et behov for lettstelte frisyrer som gjør at vi slipper å bruke timesvis med hårbørsten hver dag. Det var med andre ord på tide å gå løs på flettingens mysterier igjen.

Den første utfordringen besto i å tenke helt motsatt av hva jeg pleier. Jeg har over tretti års erfaring med å flette ved å legge de ytterste hårlokkene veksevis over den midterste (eller de ytterste deigstrimlene, når jeg baker fletteloff, noe jeg sant å si har gjort mer enn jeg har flettet hår). Men med cornrows er det omvendt - i stedet for overhåndsteknikken skal de ytterste hårlokkene (eller deigstrimlene, i fletteloffens tilfelle) under den midterste.

Instead of passing the two side strands over the center strand, one weaves them under it.

An easy way to tell which method you are using is to look at the position of your hands as you are braiding. If the palms of your hands are somewhat facing up, you are using the under-handed technique. If the backs of your hands are facing towards you as you braid, you are using the over-handed method.

Recently, I did an informal poll of a group of African American friends and only one of them had learned to braid over-handed. All of them agreed the under-handed technique forms a tighter braid that lasts longer than an over-handed braid.

If you are accustomed to the other method, this one will feel awkward at first but I promise you can do it with a little practice. I did!

(Hentet fra den nyttige bloggen Braids, beads, truth.)

For ikke å trette ut den lille hårmodellen unødvendig, øvde jeg på underhåndsteknikken på mitt eget hår og frynsene i sofapleddet en stund, til det føltes greit.
Jada, det høres teit ut, men er man kløne, så må ting øves inn trinn for trinn.

Deretter gikk jeg systematisk til verks og oppsøkte en rekke nettsteder som ga utførlige instruksjoner i fenomenet cornrows. Problemet er at noen av dem ga til dels motstridende råd, mens andre var så forseggjorte og avanserte at de skremte meg til ren apati.
Denne er ikke så verst.

Og deretter var det bare å prøve. Vi bevæpnet oss med kjeks og Bjørnen i det blå huset på DVD. Det første forsøket ble eh...så som så. Jeg skjønte at jeg hadde et stykke igjen da min eritreiske nabo lo hjertelig og tilbød seg å gjøre det for meg. Et veldig hyggelig tilbud, men her ble jeg like sta som Lillesøster. Klare selv!!

Og plutselig klarte jeg det. Min kamp er kronet med seier: Jeg har knekt flettekoden!
Det er ikke gispe-av-beundring-flott, men det duger, og jeg har klart det to ganger. Lillesøster er storfornøyd med fin frisyre, og jeg er storfornøyd med lettstelt hår.



Se hva jeg kan - omsider!

Kloke ord bør leses av mange

Det blir tidlig mørkt nå. Det er vått ute. Jeg er litt sliten og litt tiltaksløs. Men jeg tenner et stearinlys, planter rompa i sofaen og gleder meg til store og små ting. Det er fint å glede seg.

Når nettene blir lange er det dessuten veldig fint å ha et bloggunivers å gå på oppdagelsereise i. Jeg trenger ikke forlate huset for å dra på besøk til andres hjørner av virkeligheten. Jeg blir glad, rørt, engasjert, forbannet og imponert. Jeg blir utfordret til å tenke andre tanker. Jeg lærer. Kort sagt skikkelig fine greier.

I dag har jeg lest to kloke bloggposter jeg gjerne vil dele med flere.
Den ene er Virrvarrs og handler om å vokse opp i relativ fattigdom. Den finner du her.
Den andre tilhører Haustljos og introduserte meg for begrepet A4-livskompetanse. Les den her.

Fredagsdiktet: Gniar og gnuar

En brillefin liten diktkommentar fra selveste Skjæraasen passer kanskje ikke så altfor ille i disse småkritiske finanstider.


GNIAR OG GNUAR

Og gniarn og gnuarn
han gnur, og han gnir.
Har går åt e rik e
og lirker og frir.
De'r sølvårer i a
de'r gullbrøst han kjenner
når'n tar etter dama
med klåfingre hender.

Og gniarn og gnuarn
han gnir og han gnur.
Han spinker i skrin,
og han sparer i bur.
Han somner med nykjyl
kring halsen i senga
- og drømmer om skrinet
og buret og penga.

Når gniarn og gnuarn
ska rie tel fest,
da henter'n tur stallen
sin radmagre hest.
Det er ingen glans, men
han gnur-på og gnir-på.
Når'n bare kjem fram,
kan det kvitte hå'n rir på.

En gniar og gnuar
lyt tenkje på alt.
Han sukrer forsiktig
og styrer sitt salt
- og drekk itte brennvin
som sluska og slaska.
Han snuser på kurken
- og kurker att flaska.

Gu' veit hoss det går lell
te sjuende sist
når skrinet er her
og den gjerrige hist.
En lyt full ha råd te
å gnu tå-seg lorten
og gni tå-seg lusa
ska'n sleppe inn porten.

Einar Skjæraasen

Sorry seems to be the hardest word

Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Det er klart at det kan være tungt å krype til korset, legge seg flat, gå kanossagang, be om tilgivelse, be om pent vær, bekjenne sine synder.

Si sorry, rett og slett.



Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:

"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).

Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.

Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.

Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.

Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.

Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.


(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!

Just because I can see the moon doesn't make me an astronaut, you loon

Det finnes vanvittig mye moro med Sarah Palin på den verdensomspennende veven for tiden. Denne snublet jeg over inne hos Hjorthen, og jeg falt pladask (1).
Den er snurrig, søt og sinna på en gang, og går som en farsott verden rundt. Se & le!





(1) Skal jeg være helt ærlig, har jeg falt en smule for Hjorthen også. Litt sånn bloggecrush, lizzom.

Stein i øret (varm i toppen)

Nysgjerrighet er en spennende egenskap. Inni et lite barneøre er det mange snurrige krinkelkroker hvor et fremmedlegeme kan gjemme seg.

- Jeg har en stein i øret, sa Lillesøster.
- Har du en stein i øret?
- Ja. Jeg putta den der. Det gjør vondt.

Jeg så ikke noen stein, men parktantene kunne bekrefte tilløp til stein-i-øret-putting blant barna, så Lillesøsters historie var plausibel. Og ettersom hun klagde over tiltagende vondt i løpet av ettermiddagstimene, var det greit å være på den sikre siden. Heller legevakten rundt barne-TV-tid enn rundt midnattstid, for å si det sånn.

Dermed ble det legevakten rundt barne-TV-tid. Vi trampet inn på almennmedisinsk legevakt og forklarte om ørevondt og mulig stein, men at det også kunne være ørebetennelse og livlig fantasi, og var det mulig å sjekke?
Den hyggelige damen forklarte at dersom det ikke var stein i øret var vi på rett sted, men dersom det var stein i øret, måtte vi på skadelegevakten (for skade - brudd - byller - kutt, som det sto på skiltet). Hun mente det var best vi henvendte oss der først.

Nede i avdelingen for skade - brudd - byller- kutt ble vi møtt av en resepsjonist som heldigvis tok seg tid i en travel hverdag til å hjelpe oss uvitende foreldre med oppdragelsen. Da jeg hadde lagt frem problemstillingen, fikk jeg et aldri så lite lynpedagogisk foredrag om viktigheten av å lære barna at de ikke må putte ting i øret.

- Jada, både parktantene og jeg har sagt det, men det er jo fort gjort i den alderen.
- Man må bare forklare det på en ordentlig måte. Da gjør ikke barna slike ting, fastslo hun med et smil som ikke gikk en milimeter over nesetippen.
Åneivelnei. Sånn å forstå. Lillesøster pep om øret sitt og det lille damplokket i toppen min begynte å vippe faretruende. Jeg følte for å avslutte samtalen.
- Vel, noen barn er staere enn andre. Og da må man i så fall binde armene fast rundt livet på dem for å være sikker. Og det er ikke så HENSIKTSMESSIG, ER DET VEL?

Jeg fryktet litt for plassen vår i køen, men det viser seg at legevakten i Lillestrøm ikke diskriminerer foreldre de mener har svekkede pedagogiske evner, så vi kom raskt inn.

Til verdens mest barnevennlige sykepleier og ditto lege, som begge tok Lillesøster med storm. Hun lå musestille mens det ble lyst, pirket og plukket i øret hennes. Og ganske riktig: En stein hadde laget et lite sår. Klart sånt er vondt. Men det kommer til å gro.
Lillesøster fikk masse skryt, og da hun attpåtil ble presentert for to premier, var det klart at legevakten var blitt et skikkelig favorittsted.

Hun knuget den lille ringen og det rosa lykketrollet, og danset ut døra med følgende betryggende konklusjon:
- Jeg skal ikke putte hele trollet inn i øret.

Jeg er redd for at vi kommer tilbake. Vi kommer alltid tilbake.

Fredagsdiktet: After apple-picking

Ukens fredagsdikt er på engelsk, inneholder frukt og kan tolkes på flere måter. Det ser med andre ord ut som om vi kan ane et slags mønster her. Tilfeldig? Very much so. Men jeg har alltid likt rytmen i Robert Frosts dikt, og epler hører høsten til - så sånn får det bare bli, denne siste helgen i høstferien. Les det gjerne høyt. God helg!



AFTER APPLE-PICKING

My long two-pointed ladder's sticking through a tree
Toward heaven still,
And there's a barrel that I didn't fill
Beside it, and there may be two or three
Apples I didn't pick upon some bough.
But I am done with apple-picking now.
Essence of winter sleep is on the night,
The scent of apples: I am drowsing off.
I cannot rub the strangeness from my sight
I got from looking through a pane of glass
I skimmed this morning from the drinking trough
And held against the world of hoary grass.
It melted, and I let it fall and break.
But I was well
Upon my way to sleep before it fell,
And I could tell
What form my dreaming was about to take.
Magnified apples appear and disappear,
Stem end and blossom end,
And every fleck of russet showing clear.
My instep arch not only keeps the ache,
It keeps the pressure of a ladder-round.
I feel the ladder sway as the boughs bend.

And I keep hearing from the cellar bin
The rumbling sound
Of load on load of apples coming in.
For I have had too much
Of apple-picking: I am overtired
Of the great harvest I myself desired.
There were ten thousand thousand fruit to touch,
Cherish in hand, lift down, and not let fall.
For all
That struck the earth,
No matter if not bruised or spiked with stubble,
Went surely to the cider-apple heap
As of no worth.
One can see what will trouble
This sleep of mine, whatever sleep it is.
Were he not gone,
The woodchuck could say whether it's like his
Long sleep, as I describe its coming on,
Or just some human sleep

Robert Frost

Gamle dager, gamle helter

Denne gamle tegneserien fikk Mannen på mail forrige dagen. Heldigvis med en tekst om at det er godt at verden går fremover, og at vi som mennesker forbedrer oss. Det kan vel strengt tatt ikke sies om alle, men det er uansett interessant å se hva som ble regnet som fullstendig stueren underholdning for en generasjon eller to siden (klikk på bildene for større versjon).



"Alene vandrer Ola Dekksgutt om blant svartinger og røver pakk. Han får øie på en skjønnhet som vinker til ham"



"Ola Dekksgutt blir forelsket, men ikke verre enn at han aner noe forferdelig bak seg. Og der står svartingen som er våknet til raseri av sjalusi"



"Ola Dekksgutt er ikke sjømann for ingen ting, og det er ikke første gangen at han er ute i ruskevær og det får nok svartingen føle"


Dessverre har jeg ikke fortsettelsen, så vi må leve i uvisse om hva som videre skjedde med vår helt Ola på eventyr blant villmenn og pakk. Min gjetning er at han forsynte seg godt at den innfødte skjønnheten før han reiste hjem og levde lykkelig i alle sine dager. Og er han ikke død ennå, så har han fått seg en hobby som anonym nett-debattant.