Ukas fredagsdikt kommer direkte fra klasserommet til 2KMB, hvor elevene jobber med oppgaver, morer seg med personlighetstester og gleder seg til langhelg før eksamen på tirsdag.
Jeg var i beit for et passende dikt, og ba om tips fra unge hoder.
Og straks kom et forslag om et nydelig dikt som passer alldeles utmerket til årstiden. Tipseren sysler for øvrig en del med twitteratur, og kan følges under nicket @Jonaspaataket.
SYKKELSTYRET
Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.
De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.
Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.
Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.
Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.
De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.
Nordahl Grieg
fredag 29. mai 2009
mandag 25. mai 2009
søndag 24. mai 2009
Fredagsdiktet: Nå (på en søndag, igjen)
NÅ
I øyet har jeg bilder
som brenner fantastiske
dikt og forbannet flaks
uten fornuftige bestemmelser
Tankenes vaktsoldater
marsjerer bort
nå jeg har droppet
lysten til å vite alt
På tunga har jeg saltsmak
som prikker begjærlig
mitt sanseapparat
en hage av fornemmelser
Lystenes anarkister
myldrer fram
nå jeg har sluppet løs
min sugende uvitenhet
(Liv Lundberg, fra diktsamlingen Tveegget engel, 1988)
Krigsfilmer for barn
Storebror er en veldig historieinteressert ung mann, og det byr av og til på dilemmaer. For han har en glupende apetitt på bøker, programmer og annet stoff om gamle kriger, men det er slett ikke alt innholdet som egner seg for en guttunge - uansett hvor historiefremmelig han måtte være.
I går var vi på VideoNova. Storebror spottet straks Valkyrie i hyllene, og kom trekkende med den.
- Den egner seg nok ikke for deg, det er jo 15-årsgrense på den, sa jeg (dessuten spiller Tom Cruise i den, og han egner seg ikke for noen, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt).
Storebror kikket på meg med bedende øyne:
- Men mamma, den handler om von Stauffenberg og attentatet på Hitler!
Jeg pleier ikke være så nazi (pun delvis intended) på aldersgrenser, men det er som regel en grunn til at en film får 15-årsgrense.
Når vi er i tvil, ser vi voksne uansett filmen selv først og tar en vurdering. Derfor endte vi opp med en annen film for hele familien (svært middelmådig, for øvrig).
Og vi hadde ikke sett lenge på Valkyrie etter ungenes leggetid i går før vi fant ut at denne får han vente noen år med. Han tok nyheten med skuffet fatning, hadde nok mistenkt sakens utfall.
Men så er vi altså tilbake til den absurde problemstillingen: Finnes det krigsfilmer som egner seg for barn?
Altså spillefilmer, dokumentarfilmer eller faktaprogram om f.eks 2.verdenskrig som er gode og informative for den brennende historieinteresserte, uten å inneholde altfor mange sterke scener? Jeg er klar over at det kan virke som en umulighet. Men vi har sett et Fakta på lørdag-program om Max Manus, og det fungerte fint. Han har også pløyd gjennom flere episoder av en DVD-serie om den amerikanske borgerkrigen.
Det kan altså gjerne være voksent i betydningen langdrygt, dialogtungt og faktaspekket.
Men nå står jeg litt fast. De eneste filmene jeg kommer på, er grovt uegnede for barn.
Så kan man selvsagt argumentere med at krig per definisjon er grovt uegnet for barn. Og på et nivå kan jeg være enig, samtidig som jeg gjerne vil oppmuntre historieinteressen. Han lærer så mye av det, og vi bruker en del tid på å snakke om det han lærer og sette det inn i en sammenheng.
Noen tips eller tanker om dette? Jeg vil gjerne ha innspill.
I går var vi på VideoNova. Storebror spottet straks Valkyrie i hyllene, og kom trekkende med den.
- Den egner seg nok ikke for deg, det er jo 15-årsgrense på den, sa jeg (dessuten spiller Tom Cruise i den, og han egner seg ikke for noen, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt).
Storebror kikket på meg med bedende øyne:
- Men mamma, den handler om von Stauffenberg og attentatet på Hitler!
Jeg pleier ikke være så nazi (pun delvis intended) på aldersgrenser, men det er som regel en grunn til at en film får 15-årsgrense.
Når vi er i tvil, ser vi voksne uansett filmen selv først og tar en vurdering. Derfor endte vi opp med en annen film for hele familien (svært middelmådig, for øvrig).
Og vi hadde ikke sett lenge på Valkyrie etter ungenes leggetid i går før vi fant ut at denne får han vente noen år med. Han tok nyheten med skuffet fatning, hadde nok mistenkt sakens utfall.
Men så er vi altså tilbake til den absurde problemstillingen: Finnes det krigsfilmer som egner seg for barn?
Altså spillefilmer, dokumentarfilmer eller faktaprogram om f.eks 2.verdenskrig som er gode og informative for den brennende historieinteresserte, uten å inneholde altfor mange sterke scener? Jeg er klar over at det kan virke som en umulighet. Men vi har sett et Fakta på lørdag-program om Max Manus, og det fungerte fint. Han har også pløyd gjennom flere episoder av en DVD-serie om den amerikanske borgerkrigen.
Det kan altså gjerne være voksent i betydningen langdrygt, dialogtungt og faktaspekket.
Men nå står jeg litt fast. De eneste filmene jeg kommer på, er grovt uegnede for barn.
Så kan man selvsagt argumentere med at krig per definisjon er grovt uegnet for barn. Og på et nivå kan jeg være enig, samtidig som jeg gjerne vil oppmuntre historieinteressen. Han lærer så mye av det, og vi bruker en del tid på å snakke om det han lærer og sette det inn i en sammenheng.
Noen tips eller tanker om dette? Jeg vil gjerne ha innspill.
onsdag 20. mai 2009
"Akkurat som mitt hår"
Dette bildet fant jeg på Anti-Racist Parent-bloggen, og det gjorde meg begeistret av (minst) to grunner:
1) Bildet er dønn sjarmerende. En liten guttunge som ifølge bildeteksten "wanted to see if the President's haircut felt like his own". Og det gjorde det jo.
Tenk hva det sier om betydningen av rollemodeller!
2) Det hvite hus har en flickr-konto! Obama er bare så kongen av nye medier. Eller presidenten, da.
Vokt Dem for Frans
Gud ser alt.
Men i skolegården på Lillestrøm videregående har Han fått litt assistanse av en gammel kompis: Frans av Assissi.
lørdag 16. mai 2009
Da er vi klare!
Tiara: check.
Fjærboa: check.
Matchende antrekk: check.
Cleavage: check.
Make-up og glitter: check.
Gjennomgått MGP-klassikere fra de siste tretti år: check.
Schprudelwasser: check.
Flagg: check.
TV-signaler: check.
Tweetdeck åpen: check.
Oppdatering kl 23.12:
Kostymeskift og sjampis.
Ifølge de nøye nedtegnede skjemaene våre ser topplista sånn ut:
1) Norge
2) Tyskland
3) Moldova
Oppdatering 00.19
Vi vant! Hahahaha! I told you so!
Hurra!
In your faces, Europe!
fredag 15. mai 2009
Fredagsdiktet: Mil etter mil
Snart er den store dagen her,
hipp hipp hurra og alt det der.
Nei, jeg snakker ikke om 17.mai, men om Melodi Grand Prix-finalen i morgen. Weeee!
Etter mange års skikkelig middels interesse, har jeg endelig gjenfunnet gleden over dette herlig sjuke, fenomenalt rare fenomenet.
Utagerende kostymer, vindmaskiner med orkan styrke, nerdete poengstatistikker, bitre nabolandsfeider og jamrende sytepop - bring it on! Jo mer, jo bedre. Rikke og jeg har bevæpnet oss med tiaraer, fjærboaer, flere kjoleskift og sprudlevann.
I gamle dager samlet MGP landet i stor stil. Vi hadde bare én TV-kanal og lot oss begeistre av begivenheten med en imponerende dugnadsånd.
Ja, vi med svenskeantenne hadde strengt tatt SVT også, så vi fulgte Melodifestivalen i tillegg, og zappet mellom den svenske og den norske kommentatoren på selveste finalekvelden. Mens vi surmulende forbannet svenskene som alltid fikk poeng og alltid banket oss. Vi led oss gjennom forsmedelige nullpoengere gang på gang, men året etter var optimismen igjen på topp. Nydelig, var det. På en litt sjuk måte.
Så ble jeg eldre, NRK-monopolet falt, jeg dro på fester i stedet for å se på TV, vi ble plutselig enige om å være veldig ironiske og MGP ble fjernere og fjernere.
Men nå!
Oi, så moro! Og enda bedre blir det når man følger moroa på twitter samtidig. Det hagler med gode, begeistrede, engasjerte og sarkastiske kommentarer. Anbefales på det sterkeste.
Men gurimalla, det var jo dette fredagsdiktet. I anledning MGP-ånden som sveiper over landet generelt og web 2.0 spesielt, tenkte jeg på hva som er mitt første, tydelige MGP-minne.
Det er definitivt Jahn Teigens "Mil etter mil" i 1978. Jeg var femogethalvt år, og vi så finalen hjemme hos tante A, onkel R og kusine A. Jeg husker bukseselene og at jeg syntes han var en veldig tullete voksen mann.
Derfor er ukas fredagsdikt nok en gang en sangtekst. Med en dertilhørende Youtube-video som bonus.
Har du et sterkt MGP-minne? Ikke vær flau, del det gjerne i kommentarfeltet.
MIL ETTER MIL
Hvil deg nå, du er sliten
Hvil din kropp før din kraft ebber ut
Vann pipler inn i dine sko
Du vandrer i regnet
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Søk mot meg, hvis du lengter
Rett ditt sinn mot et annet sted
Kom hit hvor jeg er, hvor solen er nær
Du må ikke gå
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Og det er langt å gå
Det er lengselen som driver deg
Mot et lys som du kan se men ikke jeg
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
hipp hipp hurra og alt det der.
Nei, jeg snakker ikke om 17.mai, men om Melodi Grand Prix-finalen i morgen. Weeee!
Etter mange års skikkelig middels interesse, har jeg endelig gjenfunnet gleden over dette herlig sjuke, fenomenalt rare fenomenet.
Utagerende kostymer, vindmaskiner med orkan styrke, nerdete poengstatistikker, bitre nabolandsfeider og jamrende sytepop - bring it on! Jo mer, jo bedre. Rikke og jeg har bevæpnet oss med tiaraer, fjærboaer, flere kjoleskift og sprudlevann.
I gamle dager samlet MGP landet i stor stil. Vi hadde bare én TV-kanal og lot oss begeistre av begivenheten med en imponerende dugnadsånd.
Ja, vi med svenskeantenne hadde strengt tatt SVT også, så vi fulgte Melodifestivalen i tillegg, og zappet mellom den svenske og den norske kommentatoren på selveste finalekvelden. Mens vi surmulende forbannet svenskene som alltid fikk poeng og alltid banket oss. Vi led oss gjennom forsmedelige nullpoengere gang på gang, men året etter var optimismen igjen på topp. Nydelig, var det. På en litt sjuk måte.
Så ble jeg eldre, NRK-monopolet falt, jeg dro på fester i stedet for å se på TV, vi ble plutselig enige om å være veldig ironiske og MGP ble fjernere og fjernere.
Men nå!
Oi, så moro! Og enda bedre blir det når man følger moroa på twitter samtidig. Det hagler med gode, begeistrede, engasjerte og sarkastiske kommentarer. Anbefales på det sterkeste.
Men gurimalla, det var jo dette fredagsdiktet. I anledning MGP-ånden som sveiper over landet generelt og web 2.0 spesielt, tenkte jeg på hva som er mitt første, tydelige MGP-minne.
Det er definitivt Jahn Teigens "Mil etter mil" i 1978. Jeg var femogethalvt år, og vi så finalen hjemme hos tante A, onkel R og kusine A. Jeg husker bukseselene og at jeg syntes han var en veldig tullete voksen mann.
Derfor er ukas fredagsdikt nok en gang en sangtekst. Med en dertilhørende Youtube-video som bonus.
Har du et sterkt MGP-minne? Ikke vær flau, del det gjerne i kommentarfeltet.
MIL ETTER MIL
Hvil deg nå, du er sliten
Hvil din kropp før din kraft ebber ut
Vann pipler inn i dine sko
Du vandrer i regnet
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Søk mot meg, hvis du lengter
Rett ditt sinn mot et annet sted
Kom hit hvor jeg er, hvor solen er nær
Du må ikke gå
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Og det er langt å gå
Det er lengselen som driver deg
Mot et lys som du kan se men ikke jeg
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
Hva er galt med It's Learning?
Den som er innom skoleverket nå for tiden, har garantert støtt på It's Learning eller en av dens slektninger innen LMS (learning management system). Og det er sikkert mange som har bannet litt mellom sammenbitte tenner iblant. Selv var jeg over meg av begeistring da jeg begynte å undervise: Tenk at det fantes sånne systemer! Men det tok ikke veldig lang tid før småfrustrasjonene begynte å dukke opp.
Det er ting å hente når det gjelder brukervennlighet, for å si det sånn.
Ida Aalen er student, journalist og ivrig nettbruker. Nå har hun vært på Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring (NKUL). Der har hun besøkt standen til It's L.
Det ble et svært interessant møte.
Hun skriver om det i denne utmerkede bloggposten:
It’s:learning: – Vi trenger ikke bry oss om brukerne, så lenge vi tjener penger.
Les den!
Det er ting å hente når det gjelder brukervennlighet, for å si det sånn.
Ida Aalen er student, journalist og ivrig nettbruker. Nå har hun vært på Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring (NKUL). Der har hun besøkt standen til It's L.
Det ble et svært interessant møte.
Hun skriver om det i denne utmerkede bloggposten:
It’s:learning: – Vi trenger ikke bry oss om brukerne, så lenge vi tjener penger.
Les den!
torsdag 14. mai 2009
Oss kløner imellom - del 2
(bilde fra TypeTees)
I dag ramla jeg av stolen midt i en undervisningstime.
Det var stilig.
Jeg skulle sette meg til rette på en vaklevoren stol på hjul og kom skjevt ut. I hånda hadde jeg mobiltelefonen, så jeg fikk liksom ikke holdt meg fast, heller. Og jeg tenkte på noe helt annet.
Og vips, så seilte stolen avgårde og jeg satt der med rompa på gulvet og et fårete ansiktsuttrykk, foran et knippe hardtarbeidende ungdomsbedrifter.
Det snodige var at jeg ramla skikkelig langsomt.
Helt slow motion.
Underveis rakk jeg å tenke "åh nei, nå går jeg i gulvet, oiii, jeg klarer å redde meg inn, hurra, neida, det gikk ikke allikevel, der seiler stolen mot veggen, der treffer jeg bakken, så inderlig teit!"
Ifølge en av elevene minnet jeg litt om en ramlende panda (note to self: jobbe litt med autoriteten min). En annen lurte på om jeg hadde fått et illebefinnende.
Men jeg er jo bare notorisk klønete.
Og da de skjønte at jeg ikke hadde slått meg noe annet sted enn i selvfølelsen, vakte det naturlig nok en viss munterhet.
Oss kløner, altså. Guds egne practical jokes.
tirsdag 12. mai 2009
Værmelding
Værvarsel for sprinkelsengbrukere i Skjetten-området de nærmeste tjuefire timer.
Stort sett rolig, utsikter til god søvn.
Mulighet for haiangrep fra puteområdet og stor trafikk rundt dyna, særlig fra politibiler.
Etter sovetid særlig utsatt for regn i høyere andreetasjestrøk, sørg for beskyttelse.
Ved blitzangrep fra foreldre, sov uanfektet videre.
fredag 8. mai 2009
Fredagsdiktet: Hverdag
Morgenmarginer hvor sekundene teller. Gå fra klasserom til møterom. Kjøre fra én jobb til en annen. Stresse fra barnehagen, miste en støvel, mase med lekser, krangle om påkledning. Hva skal vi ha til middag? Når kommer du hjem i dag? Hvem skal legge Lillesøster? Hvorfor er det ikke rene klær igjen? Å nei, er det i kveld det er dugnad?
Sånn har denne uka vært.
Noen uker er sånn.
Og så kommer svigermor en snartur innom, og sier at hun har kjøpt en CD med en fin tekst hun gjerne vil dele. Vi sitter på verandaen, hun leser opp en gammel klassiker jeg nesten hadde glemt, og jeg kjenner gråten i halsen.
Sånn er det jo. Det er jo så fint.
Man bare glemmer det litt av og til. Takk for påminnelsen.
Og derfor er ukas fredagsdikt en sangtekst.
HVERDAG
Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
(Av Louis Jacoby)
Sånn har denne uka vært.
Noen uker er sånn.
Og så kommer svigermor en snartur innom, og sier at hun har kjøpt en CD med en fin tekst hun gjerne vil dele. Vi sitter på verandaen, hun leser opp en gammel klassiker jeg nesten hadde glemt, og jeg kjenner gråten i halsen.
Sånn er det jo. Det er jo så fint.
Man bare glemmer det litt av og til. Takk for påminnelsen.
Og derfor er ukas fredagsdikt en sangtekst.
HVERDAG
Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.
(Av Louis Jacoby)
mandag 4. mai 2009
Den gang da - 1992
Del tre i den svært smale kultføljetongen "jeg rydder i gamle bilder, kaster all skamrødme på båten og publiserer snapshots fra fortiden".
Her finner du for øvrig del en og del to.
Året er 1992. Det er sommer, jeg er nittenogethalvt og har nettopp kommet hjem fra et studieår i Aix-en-Provence, Frankrike.
Det er bare noen uker siden jeg landet på Fornebu med rastafletter og veldig svarte, veldig slitte klær, imponerende blek til å ha bodd i Sør-Frankrike. Og jeg tilbringer mesteparten av sommeren med å gruble selvhøytidelig over at det slett ikke er på utsiden jeg har forandret meg mest.
Jeg lengter meg syk etter studentkroa i Aix, etter vennene jeg har fått og ikke minst etter en troløs og utagerende polsk-canadisk rocker som har gitt meg tidenes kjærlighetssorg. Det er begynnelsen på en mangeårig hang til mørke, bleke og berusede rockegutter (inntil en blond skravlefant kommer skliende inn på et nachspiel og bryter den forbannelsen).
Men det vet jeg ikke da.
Jeg vet bare at jeg holder på å klikke av å være tilbake på hjemstedet mitt, at det føles som verdens mest kvelende sted og at jeg må videre.
Den høsten skal jeg flytte til Bergen.
Mens jeg venter på høsten og skolestart ved NHH, skriver jeg selvsentrerte innlegg i dagboka (en slags personlig papirblogg vi drev med i forrige århundre, spør mora di), uler mot månen (pinlig og så godt som sant, i hvert fall billedlig) og drar på Kalvøyafestivalen for å oppleve Nirvana live. Det er en stor opplevelse.
Dette hører jeg på:
"Smells Like Teen Spirit" med Nirvana. Alt med Nirvana, egentlig. Jeg slet ut Nirvana-t-skjorta mi den sommeren og var helt svimeslått av glede over å få oppleve dem live.
"Kiss Off" med Violent Femmes. De ga ut albumet (som også het Violent Femmes) allerede i 1982, og ti år etter skrålte vi oss hese på I take one one one cause you left me and two two two for my family and three three three for my heartache and four four four for my headaches and five five five for my loneliness and six six six for my sorrow and seven seven for n-n-no tomorrow and eight eight I forget what eight was for and nine nine nine for a lost god and ten ten ten ten...for everything everything everything EVERYTHING.
Som en mirakuløs bonus spilte de også på Kalvøya det året. Halleluja!
"Coma" med Guns N'Roses. Jeg fikk mye tyn for denne. Popmusikkvennene syntes den var bråkete og fæl, mens credrockevennene syntes hele bandet var håpløst harry. Jeg ga blanke og nøt den for meg selv. Og jeg merker at jeg fremdeles har en betydelig soft spot for denne låta. Den har..tja..dramaturgi og intensitet.
Her finner du for øvrig del en og del to.
Året er 1992. Det er sommer, jeg er nittenogethalvt og har nettopp kommet hjem fra et studieår i Aix-en-Provence, Frankrike.
Det er bare noen uker siden jeg landet på Fornebu med rastafletter og veldig svarte, veldig slitte klær, imponerende blek til å ha bodd i Sør-Frankrike. Og jeg tilbringer mesteparten av sommeren med å gruble selvhøytidelig over at det slett ikke er på utsiden jeg har forandret meg mest.
Jeg lengter meg syk etter studentkroa i Aix, etter vennene jeg har fått og ikke minst etter en troløs og utagerende polsk-canadisk rocker som har gitt meg tidenes kjærlighetssorg. Det er begynnelsen på en mangeårig hang til mørke, bleke og berusede rockegutter (inntil en blond skravlefant kommer skliende inn på et nachspiel og bryter den forbannelsen).
Men det vet jeg ikke da.
Jeg vet bare at jeg holder på å klikke av å være tilbake på hjemstedet mitt, at det føles som verdens mest kvelende sted og at jeg må videre.
Den høsten skal jeg flytte til Bergen.
Mens jeg venter på høsten og skolestart ved NHH, skriver jeg selvsentrerte innlegg i dagboka (en slags personlig papirblogg vi drev med i forrige århundre, spør mora di), uler mot månen (pinlig og så godt som sant, i hvert fall billedlig) og drar på Kalvøyafestivalen for å oppleve Nirvana live. Det er en stor opplevelse.
Dette hører jeg på:
"Smells Like Teen Spirit" med Nirvana. Alt med Nirvana, egentlig. Jeg slet ut Nirvana-t-skjorta mi den sommeren og var helt svimeslått av glede over å få oppleve dem live.
"Kiss Off" med Violent Femmes. De ga ut albumet (som også het Violent Femmes) allerede i 1982, og ti år etter skrålte vi oss hese på I take one one one cause you left me and two two two for my family and three three three for my heartache and four four four for my headaches and five five five for my loneliness and six six six for my sorrow and seven seven for n-n-no tomorrow and eight eight I forget what eight was for and nine nine nine for a lost god and ten ten ten ten...for everything everything everything EVERYTHING.
Som en mirakuløs bonus spilte de også på Kalvøya det året. Halleluja!
"Coma" med Guns N'Roses. Jeg fikk mye tyn for denne. Popmusikkvennene syntes den var bråkete og fæl, mens credrockevennene syntes hele bandet var håpløst harry. Jeg ga blanke og nøt den for meg selv. Og jeg merker at jeg fremdeles har en betydelig soft spot for denne låta. Den har..tja..dramaturgi og intensitet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
