Stille! Sinna feminist taler

Hvis du bare skal lese en sinnafeministbloggpost i år,
...er du sannsynligvis altfor lite opptatt av feminisme.

Det uler en antifeministisk vind over landet. Kvinner som vil sinte feminister til livs. Kvinner som vil at feminister skal kjenne sin plass. Kvinner som tror at deres medsøstre vil bli som menn, at feminister mener at kvinns skal være menn og at menn er de nye kjærringene. Vi snakker likestilling via avliving av feminismen. Antifeminister, glitterfitter og annet pakk, jeg må innrømme at jeg tenker at dere er aldri så lite dumme i hodet!

Jeg må anbefale denne bloggposten, borte hos Undreverset.
Den sparker røv, for å si det på godt dansk. Utsøkt og medrivende sinna.
Sånn skal det jaggu gjøres.

Fredagsdiktet: Din veg

Litt sent ute med fredagsdiktet denne uka. Sliten etter travel jobbuke, og i dag hadde jeg den aller første dagen som student - i dette århundret. Og i morgen er det jaggu også skole! Du verden, det er stas, og jeg kommer nok sterkere tilbake med skildringer av deltidsstudentlivets gleder og utfordringer.
Men man blir alltid litt matt i hodet av masse sånne nye ting. Legg til 1 stk sykt barn (nydelig timing, der altså) og 1 stk syk mann (ouch!), så skjønner man hvorfor fredagskvelden stort sett består i å bestille pizza og vegetere på sofaen.

Her er i hvert fall fredagens fine ord:



DIN VEG

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge

Kjøpefella

Åh, det var nære på.
Jeg spankulerer rundt i nærbutikken min, aner fred og ingen fare. Bøyer meg ned for å ta en kartong appelsinjuice, og HUTTETU! - der holdt jeg visst på å gå i kjøpefella!
Den var bare noen desimeter unna. Også i disse finanskritiske tider, da gitt.

Men jeg er fremdeles ikke sikker på om synet var betryggende eller foruroligende.
Slett ikke.

Om fellesskap, nyanser, trommekurs og bunad. Hæ?

Today, almost all parents who adopt internationally try to cultivate some kind of connection to their child’s birth land. Efforts range from throwing some ramen noodles in a salad to remodeling the interior of their homes to an Asian motif and spending thousands of dollars to send their children to language schools and heritage camps on another continent.
Parents do these things hoping to help their children adjust to the sometimes tricky duality of their existence. Yet I worry that some parents are now taking things too far: Going to extremes to idealize the native culture might be as damaging to an adoptee as ignoring it.

Her berører Mei-Ling Hopgood en diskusjon som til stadighet ruller og går på adopsjonsnettsider og blant bekjente, både av sorten adoptivforeldre og adopterte: Hvor mye skal foreldrene dyrke forholdet til barnas fødeland?

Utdraget er hentet fra en veldig interessant artikkel i The Boston Globe: Another country, not my own (og jeg snublet naturligvis over den via bloggen Anti-racist Parent).

Jeg kjenner voksne adopterte som ble kledd opp i opprinnelseslandets festdrakter ved enhver anledning og gremmet seg gjennom hele oppveksten, de ønsket jo bare å være som alle andre.
Samtidig vet jeg om barn som verket etter å få snakke om opprinnelseslandet og diskutere en følelse av annerledeshet, men som visste at dette var et tabu-tema i hjemmet.
Man kan vel trygt si at ingen av delene er noe å trakte etter - men hvor ligger egentlig løsningen?
Noen av oss er nok litt i overkant betatt av barnas fødeland, mens andre er redde for å fremmedgjøre ungene. For mye og for lite skjemmer alt, det kan være litt av en balansegang.

Jeg er veldig begeistret for Ane Ramms bok Adoptert og har flere ganger anbefalt den på det varmeste.
I et av kapitlene skriver hun om "juletrefest for de rare":

"Som barn gikk vi noen år på juletrefestene i det som den gang het Korea-foreningen. Foreldrene mine tok meg med på festen slik at jeg skulle få treffe andre barn som lignet på meg. Allerede i utgangspunktet var jeg skeptisk. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle gå på egen juletrefest, men jeg gikk, tanken på nok en ekstra godtepose var jo forlokkende. Et rom fylt av barn som så akkurat ut som meg, var også spennende.

Da vi kom fram til juletrefesten, fant jeg imidlertid ingen som lignet på meg. I mine øyne så alle de andre barna helt like ut. Det var litt forvirrende det hele. Jeg så utover forsamlingen med norske øyne. Da jeg var blitt vant til alle disse fremmede barna, oppdaget jeg smått om senn at de andre barna også så forskjellige ut. Det vi hadde til felles, var at ingen av oss så ut som nordmenn. Var det dette foreldrene mine hadde ment da de sa jeg skulle få treffe barn
som lignet på meg? Jeg lengtet hjem. Det føltes som om de hadde tatt meg med på juletrefesten for de rare, de som ikke så ut som nordmenn. Sjelden har jeg følt meg mer annerledes enn på disse festene, og sjelden har jeg følt meg mer usikker på hvem jeg var."

Betyr det at vi som adopterer fra utlandet sporenstreks bør rydde bort souvernirer fra hentereisa, holde oss langt borte fra adopsjonsrelaterte treff og insistere på at ingenting er annerledes i familiene våre?
Mnja, ikke nødvendigvis.

En klok dame jeg kjenner bruker ofte uttrykket: "På seg selv kjenner man ingen andre".

Som adoptert selv har jeg tidvis blitt oppgitt over det enorme maset fra omgivelsene om mine "ordentlige" foreldre og spørsmål om hvorfor jeg ikke vil finne ut mer om de såkalte røttene mine. Jeg har nærmest følt meg unormal som ikke var så opptatt av akkurat det, og derfor var det en befrielse da blant andre Geir Follevåg og Hanne Eide Andersen åpnet for den debatten. Førstnevnte med boka "Adoptert identitet" , sistnevnte med denne glimrende artikkelen.

Men så er det dette med nyansene og mangfoldet, da.
Selv om jeg personlig kjenner meg veldig godt igjen i Follevåg/Andersen/Ramm sine tanker og erfaringer, vet jeg jo at mange andre har det på andre måter. Og selv om jeg alltid vil fnyse av biosentrisme og påstander om at vi adopterte umulig kan bli skikkelige folk uten å kjenne vårt opphav og blablabla, merker jeg jo at jeg har et spesielt forhold til Lillesøsters opphavsland. Og uansett hvor mye vi vil fremheve likheter, er det sånn at omgivelsene kan finne på å påpeke andre ting.
Da vil jeg gjerne at hun skal være stolt av hele seg - inkludert den såkalte annerledesheten.

Her i huset har vi hatt noen runder rundt temaet, særlig da det i fjor ble spørsmål om å delta på såkalt Etiopiatreff. Det er bare å tilstå at Mannen i huset var rimelig skeptisk. Han så for seg en en gjeng med afrikafetisjistiske følere som ikke hadde noe som helst annet til felles enn barnas fødeland, og fryktet at dette ville bli i overkant klamt og konstruert.

Etter ti års ekteskap er han heldigvis vant til å skifte mening. Det ble med andre ord etiopiatreff i fjor, og i år gledet vi oss like mye, både han, ungene og undertegnede.
For oss voksne handler det om å kunne utveksle erfaringer og opplevelser - og ikke minst kose oss sammen med brillefine folk. For barna våre handler det i første omgang mye om utagerende lek med en hel haug andre unger.
At de andre familiene også er blitt til ved hjelp av adopsjon, er en kjempebonus.

Vi møter andre adoptivfamilier fordi vi har adopsjon til felles.
Vi møter andre fjerdeklasseforeldre på skoleavslutning fordi vi har skolebarn til felles.
Vi tilbringer tid med naboer på stikkveisfest fordi vi har gatenavnet til felles.
Ungene mine blir tatt med i selskaper med unger de ikke kjenner så godt fordi jeg studerte sammen med foreldrene deres i forrige århundre.
Det ene er ikke noe merkeligere enn det andre, så lenge vi ikke gjør det merkelig overfor barna våre. Vi trenger ikke tute ørene deres fulle med at "de er sånn som deg" eller "dette gjør vi for din skyld".
Vi kan tilby dem slike treff som et av mange forskjellige fellesskap. Så kan de selv velge hvilken vekt de vil legge på det senere.

Så er det også slik, at man alltid treffer noen man kommer bedre overens med enn andre i alle slike sammenhenger. Vi ville nok vært venner uansett. For vi liker jo hverandre!

En ting er jeg uansett ikke i tvil om verdien av: At barna våre får ta del i forskjellige typer fellesskap, og at de får treffe mennesker som speiler at ikke alle her til lands er hvite, heterofile kjernebiofamilier. Jada, jeg maser om mangfold igjen.
Når vi først omgås hyggelige folk, synes jeg absolutt det er verdifullt (for begge ungene mine) at de kjenner til andre adoptivfamiler, eller norskfødte barn med afrikanske foreldre, eller barn samkjønnede foreldre - og til og med noen som snakker bergensdialekt (og la oss innse det, sistnevnte stikker seg virkelig ut her på sentrale østlandet).

Har jeg noe poeng her, tro? Det er kanskje at alle erfaringer og innspill er nyttige og valide for oss som prøver å navigere gjennom våre barns oppvekst på en best mulig måte. Jeg vil absolutt ikke prakke på Lillesøster en masse følelser for Etiopia dersom hun ikke ønsker det.
Samtidig må jeg være åpen for at hun kan bli glødende interessert i dette selv. Og da har hun mange kjente med samme bakgrunn - noen av dem har hun sågar bodd på barnehjem sammen med. Det er fint å tenke på.

Selv om datteren min aldri blir opptatt av Etiopia, vil landet alltid bety noe spesielt for MEG. Fordi det var der jeg ble mammaen hennes. Det var der vi opplevde noe av det største i verden, og vi hadde et fantastisk opphold i et land som grep oss sterkt. I Etiopia måtte noen oppleve et tap som etter hvert ble til vårt livs lykke. Klarer man som forelder å være uberørt av slikt, bør man kanskje rote litt dypere ned i følelseskista si.
Men det er mine følelser, det er ikke dermed sagt at jeg bør overføre dem til datteren min.

It can be tough to maneuver the multiracial dynamics inside, and outside, the confines of a family, but what I tell parents is: “Relax.” There is a healthy middle ground that I think my own family more or less found.

Vi har ikke fasitsvarene, noen av oss - for det å være forelder er en risikosport.
Men vi har noe forrige generasjons (adoptiv)foreldre ikke hadde: En rekke varierte erfaringer å høste av og dette vidunderlige internettet, hvor vi får brynt våre egne tanker og holdninger.
Og vi har et oppriktig ønske om å gjøre det beste for barna våre.
Det er ikke det verste utgangspunktet man kan ha.



----------------------------------------------------------------------------------

P.S. Huff, dette ble langt og springende. Jeg får si som mange har gjort før meg:
Jeg beklager at denne teksten er så lang. Jeg hadde ikke tid til å skrive kort.

Fredagsdiktet: God tur, skolepike

Nå er det mange små og ikke fullt så små som har begynt på skolen. Storebror har begynt i 4.klasse og fått ny lærer, og Lillesøster gleder seg allerede til hun skal få begynne på skolen, selv om det er hele to år til.
På veien her kryr det av små førsteklassinger, og jeg får alltid klump i halsen av å se dem.

Ukas fredagsdikt er dermed skolestartrelatert. Jeg fant det inne på den brillefine bloggen til Helga Marie og stjal det uten skrupler (bildet er imidlertid mitt eget, knipset med ustø hånd av pappa en augustdag i 1979).

Uansett: Diktet er nydelig.
La oss ønske alle skolestartere en god tur og en god skoleopplevelse.



GOD TUR SKOLEPIKE

God tur, skolepike.
Med den røde ranselen som en soloppgang på
ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn, men jeg vet:
alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Kolbjørn Falkeid

Da kokken rømte hjemmefra

Søndag ettermiddag. Lillesøster (3) har vært en snartur ute i gata og kommer inn i stua. Hun ser seg forvirret rundt:

- Hvor er pappa?
- Pappa er på fotballkamp.
- Er ikke pappa hjemme? Men hvem skal lage middag til oss da???

Make your Stick Figure Family at FreeFlashToys.com

Hva mener partiene om adopsjon?

Adopsjon er politikk både her hjemme og i utlandet, skriver Adopsjonsforum, og oppfordrer alle som er opptatt av adopsjon til å sette seg inn i hva de forskjellige politiske partiene mener om adopsjonsrelaterte spørsmål.

I mai sendte Norsk Adopsjonsråd (NAR) flere spørsmål om adopsjon til partiene, og her får du en oversikt over hva de svarte.

Jeg synes flere av spørsmålene er veldig viktige, blant annet dette med heving av adopsjonsstøtten til 1G. Dette er noe de fleste partiene har lovt å gjøre, eller stilt seg positive til, uten at det har skjedd fælt mye på den fronten. Resultatet er at det blir stadig dyrere å adoptere.
I 2006 skrev jeg et muggent innlegg om nettopp dette.

Andre interessante temaer er hvorvidt det bør jobbes for å etablere kontakt med flere giverland, om adopsjonsforberedende kurs bør være obligatorisk (det synes jeg absolutt) - og hva partiene vil gjøre for å få mer lik behandlingstid for adopsjonssøknader her til lands.

Ta en kikk på svarene, og press en politiker nær deg. Mange av dem er godt tilgjengelige på nett.

Fredagsdiktet: Karenina

Nå er det sesong for å begynne med faste fredagsdikt igjen. Av og til bruker jeg sangtekster, og denne gangen blir det visst helt riktig å gjøre det, av musikkfestivalrelaterte årsaker.
Hvis ikke denne sangteksten er poesi, så vet ikke jeg.
Les og lytt.



KARENINA

Det är nånting du lämnat kvar
En doft av alkohol och sav
Och nåt du aldrig får tillbaks
För på mitt golv bland skärvor o glas
Finns en bit av ditt hjärta kvar
Och alla tusen mirakel
Som jag lova dej en natt

Karenina
Karenina
Karenina

Jag har bilder av dig kvar
Alla partyn o bakfylledar
Din kropp dina andetag
Och alla tusen mirakel
Som vi lovade varann

Karenina
Karenina
Karenina

Jag förstod aldrig orden som du sa
Aldrig varför vi två var ett par
Så medan jag väntar på ett svar
Ska jag kyssa ditt hjärta i kras
Här på mitt golv bland skärvor o glas
För jag har inga mirakel
Att lova nån i natt

Karenina
Karenina
Karenina

Mitt pussel blev aldrig klart
Jag ser ditt hjärta brinner svagt
Som en cigarett i mitt askfat

- Joakim Thåström (Thåström, 1989) -

Og her kan du høre sangen hvis du føler for det:

Først Øya, så hverdag

Det går mot siste helg i sommerferien, og jeg kjenner at jeg egentlig er glad til.
Jeg har ikke hatt så lang ferie siden jeg gikk på skolen selv. Det er uvant - og ikke bare av det gode. Når jeg har lite å gjøre, blir jeg nemlig så usigelig lat og får liksom ikke gjort noenting - jeg har jo ikke klart å blogge, engang!
Javisst er det godt å senke skuldrene og bare gjøre det man har lyst til, men alt til sin tid. Nå gleder jeg meg til å komme i gang, både med jobb, studier og alt annet hverdagsaktig. Jeg må visst ha det litt travelt for å fungere optimalt.

Men før jeg trekker på meg striskjorta på mandag, skal jeg altså iføre meg både regnjakke og solbriller (man har da vett på å helgardere) og nyte Øyafestivalen. Jeg unnet meg to dagers festivaldeltakelse i år, og det var ikke bare enkelt å velge dager. Man går jo alltid glipp av noe. Men til slutt endte jeg opp med fredag og lørdag, og det blir nok brillefint.
I fjor var det Sonic Youth som var det store, altoverskyggende trekkplasteret for meg - og de skuffet ikke.
I år er det ingen band i kategorien "jeg bare MÅ se dem før jeg dør", men derimot mange "åh, det blir fint å få med seg" og "oi, det må jeg sjekke ut".
Jeg gleder meg kanskje mest til å høre den gamle ringreven Thåström, som du for øvrig kan lese om hos Øyvind Holen.

Hvis du har Spotify og ønsker deg noen ørebiter av Øyamusikken, kan du jo ta en lytt på venninne Sirens utmerkede spilleliste. Den finner du her.