Storebror vet hvordan ting skal være

She ain't heavy, she's my sister

I går tilbrakte altså ungene og jeg en høstferiedag på Mysen. Vi gikk tur sammen med mormor, sparket i høstløvet, leste inskripsjonene til gravstøttene på den gamle kirkegården og inspiserte det flotte biblioteket de har fått (på den gamle skolen jeg nevner litt lenger nede).
Ungene ble fullstappet med vafler og godteri og spant rundt i sukkerrus, høye som drager.

I et rolig øyeblikk ved kjøkkenbordet avslørte Lillesøster (4) at hun hadde tatt armbåndet til dokka som bor på mormors kjøkken, og festet det rundt sitt eget håndledd. Det var rosa og altfor lite for Lillesøster.

- Jenter skal være litt jålete, sa mormor bifallende.
Da kikket Storebror (8) opp fra tallerkenen. Han satte et rolig og overbærende blikk i mormor:
- Jenter kan velge selv om de vil være jålete eller ikke. Gutter også.

Ah. Det virker!

Ser du meg?

Man lærer så lenge man har elever, heter det i en litt loslitt omskriving av et ordtak.
Jeg har så mye å lære om å være lærer.
Jeg lærer hver eneste dag, og heldigvis er det mange fine ressurser å øse av, både i virkeligheten og på nett.
Denne filmsnutten er mer inspirerende enn instruktiv, men du verden, som den får både tanker og tårekanaler i gang (jada, lettrørt).


Den kom seilende på Twitter fra @hcruud , som også har en blogg.

Jeg har aldri bodd på Mysen

Foreldrene mine bor på Mysen. Der har jeg aldri bodd.
Når jeg er på besøk hos dem, er jeg et helt nytt sted. Det er litt rart.

Det er forresten ikke helt riktig, sånn teknisk sett. Farmor og farfar bodde nemlig også på Mysen, så jeg har massevis av minner derfra, men det er altså som barnebarn på besøk, ikke sånne barndomshjem- og oppvekstminner.

Når jeg sier at det er litt rart, mener jeg ikke leit-og-sårt-rart.
Snarere snodig-og-spennende-rart.
Mamma og pappa flyttet dit sju år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, og jeg visste at jeg aldri kom til å flytte tilbake til bygda jeg vokste opp i uansett. Men det har ført med seg noen ting jeg ikke visste om da.
Som at jeg overhodet ikke har kontroll på hva som skjer i hjembygda mi lenger. Jeg har jo ingenting som knytter meg til den.
Vi som flytter langt unna uten å flytte hjem igjen, ønsker oss jo som regel en slags finfin pose og sekk-løsning: Vi vil komme oss langt unna og aldri se oss tilbake, men det er veldig greit om noen gidder å bli igjen for å avlegge rapport til oss, liksom.

Dermed er det mer enn ti år siden jeg satte fot i barndomsbygda mi, samtidig som jeg fremdeles synes det er nytt og ukjent å avlegge Mysen et besøk.
- Hvor er apoteket hen?
- Oi, så fin den bygningen er! Bakeri med kringle utenfor, yay!
- Hvor får man en anstendig pizza her?
- Du verden, for en fin slakterbutikk de har i sentrum!
- Finnes det rivaliserende boligområder i denne kommunen?
- Er denne puben harry? (denne er en no-brainer, her er svaret alltid ja).

Når jeg er på Mysen tar jeg meg stadig vekk i å bedrive "hva om jeg var oppvokst her"-leken, av og til så levende at jeg lurer på om jeg egentlig er i ferd med å skape en fiktiv og parallell fantasioppvekst.
Denne skolen hadde jeg gått på, og da hadde jeg sikkert hengt på dette hjørnet i friminuttene, tenkte jeg da vi gikk forbi den gamle skolen i dag.
Hva slags venner ville jeg hatt her, og hva ville vi gjort sammen, kan jeg undre.
I helgene hadde vi kanskje dratt til Askim, sånn for variasjonens skyld. Men oi, kanskje jeg ikke hadde hatt venner her i det hele tatt?

Og så ender jeg ofte opp med å bli litt engstelig, og konkludere med at jeg sannelig er glad for at jeg ikke vokste opp på et fremmed sted, for da ville jeg ikke kjent noen - noe som er så fullstappet av logisk brist at det er til å bli svimmel av.
Fornuften min vet jo at hvis jeg hadde vokst opp et annet sted, ville ikke det stedet vært fremmed.

Jaggu er vi mennesker stappteite iblant.
Av dette har vi sikkert noe å lære.

My friend Goo has a real tattoo...

...og det har jeg også!

I dag stakk jeg friskt innom Tattoo Tom Studio på Strømmen for å bestille en time.
- Vi har ledig nå i dette øyeblikk, ellers er det etpar ukers ventetid, fikk jeg beskjed om. Dermed var det bare å hive seg rundt. Skjønt, hive og hive - man kan jo diskutere hvor spontant det hele er, når man har planlagt å tatovere seg siden tidlig nittitall, men bare ikke fått ut finger'n ennå. Ja, det er litt flaut.

Jeg prøvde nemlig seriøst å tatovere meg da jeg studerte i Bergen, men det gikk ikke så bra. Størsteparten av tida var jeg ganske blakk, og i valget mellom tattis og konsert/øl, gikk jeg ofte for umiddelbar behovtilfredsstillelse. De gangene jeg tilfeldigvis hadde penger nok, kom det andre ting i veien (tatoveringsstudioet stengt pga motorsykkeltreff på Østlandet og liknende tilfeller av force majeure).
Etter hvert hadde så mange fått seg tatovering, jeg ble usikker på motivet jeg hadde sett meg ut og så gikk liksom bare tiden.

Men det siste året har jeg gnålt såpass mye om det til venner og bekjente at det begynte å bli dobbelflaut å ha ubesudlet hud. Det var på tide å ta grep, og jeg valgte meg et slags motiv.
Det måtte være noe litt sånn klassisk sjømannsaktig, passe retroharry, ganske stort. Gjerne noe med kors og banner, tenkte jeg. Ikke noe delfin på puppen eller tribal i rævsprekken her i gården.

Her er motivet streket på huden på leggen min, klart for skikkelig arbeid.

Jeg hadde ikke barbert leggen, så den unge tatovør-herremannen fikk æren av å gjøre det, og det var litt av en jobb, for å si det sånn. Haha, godt man er (nesten) fullstendig skamløs feminist.

Og ettersom jeg ikke klarer å vente med å vise fram selve tatoveringa, så kommer den her.
Ta-daaah:

Plastinnpakket, vaselininnsmurt og litt rød.
Det endelige, ferdiggrodde resultatet blir selvsagt blogget i en senere oppfølgerpost (man deler da raust med seg).

Er den ikke tøff og gladharry? Hæ? Hæ?
Dessuten passer den veldig fint for en som nettopp vant Kirkevalget. Kors og greier!
Et skikkelig kinderegg av en tattis, med andre ord.

Ikke var det vondt heller, snarere ganske besnærende.
Jeg er ganske sikker på hva som skal bli det neste motivet mitt.

Fredagsdiktet: Skumring

Du verden, da var det sannelig høstferie allerede. Det gikk fort, men denne ferien er etterlengtet. De to sykedagene i begynnelsen av uka ble avløst av tre hektiske jobbedager med elevprosjekter og deadlines i kø.
Neste uke skal jeg bedrive litt utstudert avslapping, men det blir en del jobbing, også. En bråte vurderinger og karakterer skal settes, og egen oppgave skal gjøres til neste samling på HiAk. Men først nå: Helg. Wohoo!

Helg betyr fredagsdikt. Ukas dikt er ikke akkurat muntre greier, men det er ett av mine (mange, mange) Inger Hagerup-favoritter. Det er et dikt som fester seg.




SKUMRING

Jeg undres om ensomheten

vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten

blir liten og grå som en mus

og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,

og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren

og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

Trøstehandling av feminist-stash

Etter en forrykende bursdagsfeiring gikk jeg fullstendig ned for telling, med tiltagende feberfølelse og halsvondt. Nå er jeg dausjuk på andre dagen. Svetter og fryser om hverandre, øynene mine føles som hardkokte egg som damper i skallen, og halsen er så vond at jeg tror noen må ha smughøvla litt nedi der med et rivjern eller noe.
I tillegg sliter jeg med en ulmende, underliggende følelse av dårlig samvittighet, for jeg har jo slett ikke tid til å være syk nå.
Jeg prøver å snakke fornuft til meg selv - er jeg syk, så er jeg syk. Jeg sover mye, og trøster meg selv i våkne øyeblikk med å lese True Blood-bøkene (TV-serien er mye bedre, men bøkene er mystisk fengende allikevel, på en sånn kioskromanaktig måte) og surfe litt på nett.
Eller rettere sagt, handle litt på nett. Det er veldig oppkvikkende!

Denne har jeg kjøpt til Lillesøster (4):

Her kan du se flere fine T-skjorter fra Stickersisters.com.

De har stickers og buttons også, som denne:

Her kan du se flere buttons.

Nå har jeg to ting å glede meg til:
1) At jeg blir frisk, og 2) at pakka mi kommer.
Wohoo (hark).

Fredagsdiktet: Glem det! Jeg har bursdag!

Vi har tropisk tema. Verdens beste Rikke har ordnet oppblåsbar palme med plass til is og veldig mye øl. Veldig mye øl! Weee!



Jeg har bakt foccaccia, og Rikke har pyntet med tropisk tema, som seg hør og bør. Dessuten thaisuppe med kylling, ingefær, chili, kokos og denslags fine ting.



Åh, så fin sydhavsblomst! Jeg har bursdag!!!


Åh, så fine sydhavsblomster! Jeg har fremdeles bursdag!

Oppdatering kl 05.55: De gamle er jaggu eldst. Ikke noe lårhalsbrudd ennå, tvert om høylytt sang og utagerende gester som (med litt velvilje) kan minne om dans. Samt ymse obskøne ytringer vi slett ikke skal dvele ved nå.
Sove, nå.
Veldig sliten, og veldig glad for at (mann og) barn er bortreist. God natt!

Jeg ser trommer i din framtid

Man skal være forsiktig med å dytte ungene inn i roller eller overføre egne forventninger på dem.
Men alle med et snev av forestillingsevne kan vel se at dette er en kommende kick-ass trommis i et kick-ass rockeband?


Lillesøster (nylig fylt 4) i barnehagens garderobe, torsdag morgen kl 07.55

Jeg pleier å si at ungene mine kan få lov til å drive med hva de vil, bortsett fra håndball og nynazisme. Klart de skal få gjøre selvstendige valg!
Men det er vel samtidig lov å, tja, kjøpe instrumenter til dem, for eksempel? Særlig hvis jeg legger til at Lillesøster trommer når som helst, på hva som helst, med hva som helst. Og at hun allerede har en kick-ass attitude.

Dagen derpå, uten sammenlikning for øvrig

Åh, trøtt i dag - noen av oss drev med iherdig telling av stemmer til langt på natt i går, og sørget dermed for å holde demokratiets hjul i gang, eller noe i den stilen.
Men jeg orker simpelthen ikke analysere eller reflektere nå, jeg er for trøtt.

På spørsmålet "Er du fornøyd med valget, da, Hanne?", nøyer meg meg med å svare:
- Mnjoda, når det gjelder Stortingsvalget kunne det absolutt vært verre. Men det kunne også vært bedre. Når det gjelder Kirkevalget, hadde vi god oppslutning.
Undertegnede fikk en bråte stemmer i Menighetsrådsvalget (flest stemmer, faktisk, hvis jeg skal være ubeskjeden) - men Bispedømmerådsvalget må jeg komme tilbake til når jeg har bedre oversikt.
Nok om det.

Borte i et kommentarfelt i den utmerkede bloggen Haralds strøtanker snublet jeg over denne hysterisk morsomme YouTube-snutten med den svenske komikeren Robert Gustavsson. Den vil jeg gjerne dele med dere:

Fredagsdiktet: The ode of Mary McGinty

Venninne Rikke kom på helgebesøk her forleden, og hun hadde med seg en bråte produkter fra Lush.
Lush lager hudpleieting som inneholder få konserveringsmidler, er belemret med lite eller ingen emballasje og dessuten har festlige navn og beskrivelser.
Altså miljøvennlige, hudvennlige og morsomme - og dermed milevis fra de fleste andre "kvinneprodukter", som forstemmende ofte er både fordummende, forsøplende og forgiftende.

Rikke gikk i gang med å teste alle disse vidunderlige produktene, og det til gagns. Derfor kom hun ned fra badet, sprekkferdig av glede etter å ha prøvd ansiktsrensen Mask of Magnaminty, med følgende kunngjøring:
- Jeg ble så begeistret at jeg spontantdiktet et skotsk høylandsdikt mens jeg sto i dusjen!

Dermed presenterer jeg ukas fredagsdikt med en formaning: Det må leses høyt, med patos og en litt tullete skotsk aksent - som om du var en slektning av Groundskeeper Willie.

The ode of Mary McGinty

There once was a lass who walked the moor
Her name was Mary McGinty
And as she walked, on her face she bore
The ancient Mask of Magnaminty

(Rikke, dusjdikteren fra Sagene)


PS. Jeg synes det er på sin plass å presisere at verken venninne Rikke eller jeg har noen bindinger til Lush, ei heller har vi mottatt noen ytelser eller gratisprodukter derfra.

PPS. Men det er også på sin plass å legge til at vi slett ikke vil ta det ille opp dersom det skulle vanke en overraskelse i posten etter dette.

Hva slags kirke vil DU ha?

Alle mener noe om været, men ingen gjør noe med det.
Det samme kan sies om Den norske kirke.

Kjenner du kantineklageren? Det er han som sitter i kantina på arbeidsplassen og klager over at ledelsen er treig og stemningen er dårlig, uten at det kunne falle ham inn at hans innsats også er med på å legge premissene. Det er hun som høylytt synser om at styret i borettslaget er en gjeng inkompetente tullinger, uten at hun møtte opp for å stemme på kandidater da styret ble valgt. Det er mye greiere å klage i ettertid, enn å medvirke i nåtid.
Du finner kantineklagere de fleste steder, og jeg er ganske sikker på at du kjenner igjen typen.

Det er mange som har sterke meninger om Den norske kirken.
Ikke så rart, ettersom kirken er en del av de store anledninger i folks liv:
Dåp, konfirmasjon, vielser og gravferd.

Kjærlighet, håp og død.
Og selv folk som ikke har satt sine bein i en kirkebenk siden de selv ble døpt, lar seg engasjere til hvitglødende raseri av de to store debattene: statskirkeordningen og ny ekteskapslov.
”Kirken er i utakt med folket”, lyder mantraet. ”Vi ønsker oss mer levende menigheter”, sier andre. ”Kirken bør være for alle”, lyder kravet.
Jeg har gode nyheter til dere:
Kirken ER for alle.
Det er ikke kirken mot folket: kirken er folket.

De lokale menighetene i folkekirken lever – takket være folk. Gamle og unge, konservative og liberale, permanentkrøller og hanekam, praktiske kakebakere og teoretiske synsere, faste kirkegjengere og sporadiske slengere. Det er behov for alle sammen, og sammen er vi med på å forme den kirken alle snakker om. Dersom menighetene skal fortsette å leve og være en viktig del av menneskers liv, trenger vi engasjement. For det er ingen hemmelighet at det er store variasjoner i det kirkelige klimaet. Noen steder er det en liten, intens gjeng som regjerer, andre steder er det en stor og variert gruppe som deltar.

Når du deltar i valget, er du med på å påvirke hva slags kirke du får.
Sammen med stortingsvalget 14.september er det kirkevalg. Da har du sjansen til å påvirke hvilke kandidater som velges til ditt lokale menighetsråd og til bispedømmerådet. Ikke la sjansen gå fra deg til å delta i det kirkelige demokratiet.

DU er kirken. Vi trenger deg.

Men hvem er de, og hva gjør de egentig?

Menighetsråd
Lurer du på hvem som er dine lokale kandidater, og hva de står for? Du finner kandidatene her (ved å klikke på kartet, og deretter velge menighet). Om du lurer på hva kandidatene mener, bør det finnes presentasjoner i menighetsblad, brosjyrer eller lignende. Der er det lokale variasjoner (du kan jo eventuelt google dem, så finner du kanskje noe gøyalt).
Her er (beskjedent nok) undertegnedes presentasjon:
(klikk på bildet for større versjon)

La oss ta en kikk på paragraf 9 i Kirkeloven, som er menighetsrådets "formålsparagraf". Der kan man blant annet lese følgende om menighetsrådets oppgaver:

«Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig hjelp avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet."

Det betyr egentlig at vi bestemmer om det skal satses mest på småbarn eller ungdom, gamle eller syke - eller alt sammen, og hvordan det skal gjøres. Her på 2013 Skjetten har vi blant annet et familiekor og en middagsordning, og vi har arrangert bruktsalg av barneklær og -utstyr, i tillegg til "vanlig" trosopplæring med babysang, konfirmantundervisning og lignende.

"Menighetsrådet avgjør om det skal tas opp offer eller foretas innsamling i kirken og forvalter de midler som blir samlet inn, bevilget eller gitt som gave til kristelig virksomhet i soknet, med mindre annet er fastsatt."

Offer (også kalt kollekt), er de pengene som samles inn i kirken. Noen ganger er det mange penger, andre ganger veksel og glansbilder. Men vi avgjør altså hvorvidt pengene skal gå til bibler eller bistand, barnekor eller bymisjon. I vår menighet har noen av oss for eksempel insistert på en del av pengene skal gå til Kirkens Bymisjon og til internasjonale bistandsorganisasjoner, særlig de med fokus på kvinner.

"Menighetsrådet medvirker ved utnevning og tilsetting i kirkelige embeter og stillinger etter de regler som gjelder til enhver tid. "

Hva slags folk skal døpe, vie, trøste og begrave folk i bygda di? Oh yes - vi får være med på å påvirke denslags også! Ganske viktige temaer, særlig når man står midt oppi dem.

Bispedømmeråd/Kirkemøtet:
Hva i alle dager driver de med, da? Denne faksimilen bør gi en pekepinn (klikk på bildet for større versjon):

Her kan du lese mer om dette.
Hvis du bryr deg om hva Den norske kirke styrer med offisielt og mener om ting, bør du bry deg om dette valget.
Du kan for eksempel velge å stemme homovennlig med anbefalinger du finner her.

Uansett hva slags kirke du måtte ønske deg: Er du medlem av Den norske kirke (og 15 år eller eldre), er kirkevalget DITT valg.
Du bestemmer.
Vil du være en kantineklager?

Slik stemmer elevene i Lillestrøm

Så fikk vi lov til å offentliggjøre resultatet av skolevalget ved Lillestrøm videregående skole, og jeg må si at det var interessante greier:

Antall elever ved skolen: 788
Antall avgitte stemmer: 680
Deltakerprosent: 86.3%



Aller flest stemmer til Arbeiderpartiet og Venstre, med SV på tredjeplass og Høyre på en fjerdeplass. Frp fikk sannelig bare 8,4 prosent av stemmene. Hvis man ser på det fine skjemaet her, kan man se at selv om Ap fikk flest stemmer, gikk de littegrann ned fra forrige gang, og det samme gjorde både H og Frp.
SV har fått litt flere stemmer enn ved siste valg, mens Venstre, gurimalla, har gått opp med hele 15,9 prosentpoeng!

Nå skal jeg løpe avgårde til et møte eller to, og senere i kveld skal jeg sammenlikne med lands- og fylkesoversikter, for å se hvor typiske (eller kanskje utypiske?) vi er. De endelige oversiktene foreligger nemlig ikke før kl 20.00, selv om noen juksa litt i går kveld.

Fredagsdiktet: Valgrett

Hvis du som leser dette tilfeldigvis skal i konfirmasjonsgudsjeneste i Strømmen kirke i morgen og ikke vil ha noen spoilere, må du slutte å lese NÅ!



Henger du her fremdeles? OK, da er det vel greit:
I morgen skal jeg nemlig være tekstleser i en konfirmasjonsgudstjeneste. Det er alltid stas å få være med på sånt, men denne gangen er det litt ekstra stas. For en av konfirmantene er en finfin ung mann jeg kjenner godt, og jeg skal få være med og feire ham etterpå. Det er veldig rart å være så voksen at man har venner med barn i konfirmasjonsalder. Det synes disse vennene også - at det er rart å ha så store unger, altså.
Uansett: Jeg gleder meg skikkelig til i morgen, og regner med at det blir en flott feiring.
Og jeg skal rett og slett være så ellevill at jeg gir en liten teaser fra morgendagens gudstjeneste her på bloggen, som ukas fredagsdikt.

Menneskerettighets-erklæring 

§ 1 Valgrett


Deg er det skjenket en rett til å bli
Død eller levende, trell eller fri.

Velg å bli narr eller velg å bli vis,
Fugl eller giftslange, ild eller is!

Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
Ingen skal nekte deg retten til valg.

Velger du det som er skjendig og slett,
er det din helligste menneskerett.

Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
Velg din fordervelse. Velg å bli trell!

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
Vit at ditt valg har besvart hvem du er.

Du er ansvarlig for den du er blitt.
Du har vært velgeren. Valget er fritt!

(André Bjerke)

For ansvarsfraskrivelse, trykk 1

Utdanning er skikkelig hot stuff i valgkampen i år, og det er interessant å høre alle de sterke meningene om hva som er galt med skolen fra folk som ikke har satt sine bein i ei tavle på tjue, tretti år - verken som elever, lærere eller foresatte.
Det er som om jeg skulle uttalt meg sterkt og påståelig om betongmiksen i nye skyskrapere, eller noe annet jeg ikke aner at jeg ikke vet så mye om.

Dette er imidlertid ikke et skolepolitisk innlegg - så langt derifra. Og ingen må finne på å tenke at det har med vurderingsforskrifter å gjøre!
Men morsomt, det er det. Jeg fikk den opprinnelig på mail med følgende tekst:

This is the message that the Maroochydore High School, Queensland, staff voted unanimously to record on their school telephone answering machine.
This is the actual answering machine message for the school.
It came about because they implemented a policy requiring students and parents to be responsible for their children's absences and missing homework.
The school and teachers are being sued by parents who want their children's failing grades changed to passing grades - even though those children were absent 15-30 times during the semester and did not complete enough school work to pass their classes.