Forrige fredag var det et kjærlighetsdikt på rim som fikk lufte seg i offentligheten. Mye av det jeg skrev var på rim, eller i det minste med en veldig klar rytme. Men av og til prøvde jeg meg på noe i den mer modernistiske gata. Her et et jeg skrev på vei hjem til ferie det første året jeg studerte i Bergen. Det er lenge siden, på mange måter.
ALLTID?
Skarpt lys.
Gjennom vinduet
flimrer andres liv: Hvordan
de er, hva de gjør.
Jeg reiser
forbi, farten
er stor. Men
her inne i meg er det
langsomt
sirupstog, et brunt tog
på klissete skinner.
Umulig å spore av, umulig
å øye hastigheten.
Andres liv er flate
bilder
av papp,
i skarpt lys.
HJ
2 kommentarer:
Jeg liker det:)
Takk, Toril. :)
Legg inn en kommentar