fredag 19. mars 2010

I see clumsy people. They're everywhere

Noen ganger tøyer man, helt uforvarende, grensene for kløneri. I dag skjedde akkurat det. Jeg har jobbet hjemme, og tida gikk uten at jeg helt skjønte hvor fort. Jeg kom meg ikke ut av døra for å hente Lillesøster i barnehagen før det nærmet seg stengetid. Men marginene skulle holde, så lenge det ikke oppsto noe uforutsett.
Enter uforutsett.

Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.

Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii
, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.

Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.

Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.

Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.

Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.

12 kommentarer:

Maria sa...

Wow, spooky. Kanskje hun burde vinkle seg inn på en karriere som telefonsynsk eller engleskolelærer?

Hanne sa...

Maria: Uhhh, det var vel ikke akkurat det jeg hadde sett for meg i hennes framtid. Men nå er jo ikke jeg den synske i familien, heller. ;p

Maria sa...

Nei, du får kanskje høre med henne hva hun kommer til å bli. Når jeg tenker meg om kan jo synskhet være en fordel i mange yrker. Hva med børsmegler?

Hanne sa...

Maria: Jeg spurte henne nå. Slik gikk den samtalen:
- Lillesøster, hva skal du jobbe med når du blir stor?
- Jeg skal jobbe med data.
- Men hva skal du bli for noe?
- Voksen.

Så da vet vi det. :)

Mette sa...

Ja, det siste var jo heilt klårt eit synsk utsagtn ;-). He, he, det er artig med slike merkelege og uforklårlege samantreff....

Toril sa...

Oi, så rart! håper bilen er kommet seg løs nå:)

Hanne sa...

Mette: Ja, hvis du tenker på den voksen-kommentaren, var det jo riktig så presist.
Nå skal jeg teste Lillesøsters mulige synskhet ved å la henne plukke ut morgendagens lottorekke. Jeg tror ikke på sånt, men jeg kjenner at jeg er svært åpen for å la meg overbevise. :D

Hanne sa...

Toril: Ja, vi fikk den heldigvis ut til slutt - med hjelp fra svoger og litt list og lempe. Herlighet, for et styr. Men man kan jo ikke vente til isen smelter, heller.

9na sa...

Merkelig historie. Det med trang garasje kan jeg alt om, men jeg har ikke synske barn.

Trine s sa...

Jeg var sånn da jeg var liten, og faren min brukte "gaven" som om den skulle vært en like vanlig ting som at noen barn er gode med ball: han spurte ALLTID om vi kom til å få besøk på kvelden i helgene og sørget for å ha kaffe osv hvis jeg sa ja, og jeg tok aldri feil.

Så bruk gaven for det den er verdt, det er faktisk ganske praktisk ;)

rikke sa...

Mener ikke å være noen djevelens advokat her, men hun har jo vært litt creepy i det siste. Jfr vekkingen jeg fikk klokka halv åtte den lørdagen av skummelt smilende Lillesøster som klappet på kosedyret sitt dr Evil-style. Ca tre cm fra ansiktet mitt.

Jeg aner et mønster... :)

Hanne sa...

9na: Trang garasje kan være utfordring nok, det.

Trine s: Oi, det må jeg si! Men jeg har kunnet fastslå at den eventuelle gaven hennes ikke strekker seg så langt som til lotto-rekka, for Lillesøsters tallrekke ble det ikke noen gevinst på.

Rikke: Æææææææhhhh! I see scary children. They're everywhere (in my house).