Fredagsdiktet: Speilet

Jeg kunne publisert fredagsdiktet nuh, og uten videre dikkedarer latt som om jeg hadde postet det innenfor anstendig fredagsfrist uansett. Men da hadde jeg ljugd, så jeg får vel heller unnskylde: Kjære lesere og diktvenner, jeg har sluntret unna mine bloggplikter! Jeg hadde det så travelt i går, ikke et øyeblikks pause. Jeg satt og jobbet på spreng, og da jeg var ferdig med å jobbe, måtte jeg forte meg å dusje og bare løpe til bussen - for jeg skulle ut på by'n med jentegjengen.
Dinner and drinks!
Kræsje fest!
Veldig moro!
Du veit du har vært på fest når du kommer hjem i grålysninga med buksa under armen (og tro det eller ei, det har faktisk en relativt anstendig forklaring).

Nok snikksnakk, her er fredagsdiktet, på en lørdag - men ikke mindre fint av det.




SPEILET

Et speil
der jeg ser mitt ansikt
å dette ansikt en alltid har med seg
stygt og vakkert, ømt og ondt
plutselig er det blitt et ansikt jeg minnes
fra onde dager og tunge netter
og morgener av klarhet, blå:
Sisyfos' ansikt, når steinen
skal løftes og bæres opp igjen.
Ønsket om frihet fra håp, kan det være risset inn
i dette ansikt som er mitt?

Magli Elster