Kan man ha for mange dikt av Halldis Moren Vesaas i en sånn diktspalte som ukas fredagsdikt?
Nei. Jeg elsker henne.
Her er enda ett av diktene hennes. God helg!
Dine ord
Dine ord
ville eg lese
slik som dei blinde les:
med fingertoppane
leite meg fram
ord for ord, inn mot deg.
Med synet finn eg
berre dei skrivne teikn.
I kjensle og hud
kanskje minnet om deg
lét meg få kjenne deg nær
kjenne deg att
kjenne deg
om eg fekk drikke inn dine ord
gjennom dei tørste tørste
fingertoppar -
(Halldis Moren Vesaas)
fredag 26. februar 2010
onsdag 24. februar 2010
Tap og vinn med samme sinn
Det er med en viss beskjemmelse jeg innrømmer at jeg føler meg truffet av dagens Nemi-stripe i RB (klikk på bildet for større versjon).
tirsdag 23. februar 2010
Prinsessen og frosken for tre, takk
Jeg tok med meg ungene for å se Prinsessen og frosken i dag, og du verden, det var en fin opplevelse.
Neida, den finnes ikke kontroversiell eller nyskapende på noe område – kanskje med unntak av at hovedpersonen Tiana er svart, men jeg gidder knapt juble over at Disney endelig fikk ut fingeren med å sørge for litt fargemangfold blant prinsessene sine, det skulle bare mangle etter 75 år. Når det er sagt, er det litt ekstra stas for Lillesøster at hun kan speile seg litt i Tiana.
– Jeg tror hun er fra Etiopia, hvisket Lillesøster konspiratorisk til meg i kinosalen (men det tror hun forsåvidt om han kose-kose-kos-duden i den nye Kims-reklamen, også).
Nei, nå sporer jeg av.
Prinsessen og frosken, ja.
Ingen 3D-effekter, ingen aliens, ingen nyskapende intrige eller mangefasetterte rollefigurer, som sagt. Så hva er det med den?
Det er rett og slett en god, gammeldags disneyfilm av den sorten som får en 37-åring til å smile fårete nostalgisk og føle seg som en jentunge igjen. Som får en etterhvert blasert filmseer til å vekselsvis krølle tærne av fryd og hulke rørt mens hun kaster alle motforestillinger på båten. Det er bare å la seg rive med, dere.
Først og fremst er det en vakker film, visuelt og musikalsk. Fantastiske bilder fra New Orleans, art deco-inspirerte restaurantscener, jazzmusikk det svinger av og sjarmerende bluegrass-spillende ildfluer. Det er mardi gras-parade, ærverdige hjuldampere, maskeradeball, spicy cajunmat og flashy flamingoer. Åh, det er så fint! På mange måter kan man vel si at New Orleans har en av hovedrollene i filmen, en rolle som fylles med glans.
Og hva syntes barna om filmen?
Storebror (9) følte seg slett ikke i målgruppa før vi dro, men lot seg overtale av oss to andre. Allikevel ble han revet med, trampet takten til musikken og lo godt flere steder.
– Det var morsomt, for eksempel da Tiana slo frosken med boka. Jeg synes det var kul musikk, særlig han krokodillen som spilte trompet. Han var morsom, konkluderer han i ettertid, og gir filmen terningkast 4 eller 5.
Så spør jeg Lillesøster (4), som svarer kontant:
– Jeg likte at de gifta seg, fordi Tiana hadde så fin kjole. Det var litt skummelt med de svarte spøkelsene. Det var så gøy å være på kino, og jeg var flink som satt stille. Jeg synes det var kjempekoselig.
Og det er Hanne (37) helt enig i: Det var rett og slett kjempekoselig.
Så får det heller være at det muligens er litt traumatisk for ungene at mamma hulker seg gjennom opptil flere scener. Det er godt at det er mørkt på kino, gitt, så man kan la seg rive med uten skam eller blygsel.
fredag 19. februar 2010
You may say I'm a dreamer
Jeg våknet i dag tidlig uten å huske hva jeg hadde drømt, men jeg hadde en lykkefølelse i meg, så jeg visste at det hadde vært noe fint.
Det er så deilig når følelsen fra gode drømmer henger igjen i kroppen utover dagen, litt som sånne fargede brilleglass som gjør at alle omgivelsene blir noen knepp lysere og finere. Sånn har det vært i dag, og at det er vinterferie i ei uke nå, legger ikke akkurat noen demper på sinnsstemningen.
Man kan ikke anstrenge seg for å huske drømmer, da smetter de bare unna. Men noen ganger dukker det opp et ord eller en gjenstand i løpet av dagen, og ping!, så står hele drømmen tindrende klart for en. Det skjedde nettopp. Jeg leste ordet dokumentkoffert, og ping!
Der husket jeg hele greia:
I natt drømte jeg at jeg fikk en kjempestor og litt gammeldags dokumentkoffert. Og i drømmen ble jeg skikkelig, boblende lykkelig for endelig å eie en sånn. Jeg satt på toget med den nye dokumentkofferten min på fanget og var så himla glad. Jeg gløttet til og med litt bort på sidemannen min, og smilte selvgodt fordi min koffert åpenbart var mye finere enn hans.
Jepp, det var den mystiske og ukjente drømmen.
Du verden, så poetisk. Dokumentkoffert.
Jaja. Fin dag, i hvert fall.
Det er så deilig når følelsen fra gode drømmer henger igjen i kroppen utover dagen, litt som sånne fargede brilleglass som gjør at alle omgivelsene blir noen knepp lysere og finere. Sånn har det vært i dag, og at det er vinterferie i ei uke nå, legger ikke akkurat noen demper på sinnsstemningen.
Man kan ikke anstrenge seg for å huske drømmer, da smetter de bare unna. Men noen ganger dukker det opp et ord eller en gjenstand i løpet av dagen, og ping!, så står hele drømmen tindrende klart for en. Det skjedde nettopp. Jeg leste ordet dokumentkoffert, og ping!
Der husket jeg hele greia:
I natt drømte jeg at jeg fikk en kjempestor og litt gammeldags dokumentkoffert. Og i drømmen ble jeg skikkelig, boblende lykkelig for endelig å eie en sånn. Jeg satt på toget med den nye dokumentkofferten min på fanget og var så himla glad. Jeg gløttet til og med litt bort på sidemannen min, og smilte selvgodt fordi min koffert åpenbart var mye finere enn hans.
Jepp, det var den mystiske og ukjente drømmen.
Du verden, så poetisk. Dokumentkoffert.
Jaja. Fin dag, i hvert fall.
Fredagsdiktet: homage to my hips
Forrige helg døde den amerikanske poeten Lucille Clifton, 73 år gammel. Jeg oppdaget det via bloggen Shapely Prose, som omtaler henne slik:
Clifton wrote wonderful, poignant, witty poems whose formal simplicity belies their emotional and political depth. She wrote of the realities of living in a large, black, female body in a racist, sexist culture; she survived cancer and wrote of the joys of the body in the face of mortality.
Nå har jeg lest gjennom en haug med dikt, flotte, morsomme, sinte, lagdelte, enkle - og noen litt ekle.
Her er det mye fint, altså.
Ukas fredagsdikt er derfor et av Cliftons verk. Yay!
God helg, folkens!
homage to my hips
these hips are big hips
they need space to
move around in.
they don't fit into little
petty places. these hips
are free hips.
they don't like to be held back.
these hips have never been enslaved,
they go where they want to go
they do what they want to do.
these hips are mighty hips.
these hips are magic hips.
i have known them
to put a spell on a man and
spin him like a top!
Lucille Clifton
Clifton wrote wonderful, poignant, witty poems whose formal simplicity belies their emotional and political depth. She wrote of the realities of living in a large, black, female body in a racist, sexist culture; she survived cancer and wrote of the joys of the body in the face of mortality.
Nå har jeg lest gjennom en haug med dikt, flotte, morsomme, sinte, lagdelte, enkle - og noen litt ekle.
Her er det mye fint, altså.
Ukas fredagsdikt er derfor et av Cliftons verk. Yay!
God helg, folkens!
homage to my hips
these hips are big hips
they need space to
move around in.
they don't fit into little
petty places. these hips
are free hips.
they don't like to be held back.
these hips have never been enslaved,
they go where they want to go
they do what they want to do.
these hips are mighty hips.
these hips are magic hips.
i have known them
to put a spell on a man and
spin him like a top!
Lucille Clifton
torsdag 18. februar 2010
Lettskremt og vettskremt
Det er bred enighet om at det er viktig for elevene at læreren ser dem.
Det snakkes ikke så mye om at det er viktig for læreren å se elevene, eller hvilke skrekkelige følger det kan få når man ikke gjør det. La meg komme med et helt tilfeldig eksempel:
Si at læreren intetanende spaserer bortover gata, dypt involvert i en samtale med tja, la oss si avdelingslederen sin.
Hun ser slett ikke elevene som lister seg opp bak henne, før de uten forsvarsel kaster seg brølende over stakkaren og skremmer livskiten ut av henne.
Og sånt kan en stakkars lærer få hjertestans av. For ikke å snakke om at hun risikerer å hyle noe alldeles uelegant mye.
Om dette lærer vi ingenting i pedagogikkstudiet.
Det snakkes ikke så mye om at det er viktig for læreren å se elevene, eller hvilke skrekkelige følger det kan få når man ikke gjør det. La meg komme med et helt tilfeldig eksempel:
Si at læreren intetanende spaserer bortover gata, dypt involvert i en samtale med tja, la oss si avdelingslederen sin.
Hun ser slett ikke elevene som lister seg opp bak henne, før de uten forsvarsel kaster seg brølende over stakkaren og skremmer livskiten ut av henne.
Og sånt kan en stakkars lærer få hjertestans av. For ikke å snakke om at hun risikerer å hyle noe alldeles uelegant mye.
Om dette lærer vi ingenting i pedagogikkstudiet.
tirsdag 16. februar 2010
Jeg veit hvor du bor
Jeg har ikke hatt mitt virke i videregående skole så skrekkelig lenge, men noen tendenser har jeg registrert. En av dem er at (noen) tredjeklassinger ofte sliter litt med å tviholde på motivasjonen når de nærmer seg fullføring av tretten års skolegang og står på terskelen av Et Nytt Liv i Horisonten (Pokker Ta Vanlig Skolegang)™
Her forleden begynte dagen som vanlig 08.10, og jeg skulle jobbe med en relativt liten vg3-gruppe i tre timer. Men da klokka hadde passert 08.15 var det sørgelig glissent i klasserommet. Det var tid for en rask opptelling over de nær- og fraværende.
Flesteparten av de tilstedeværende elevene holdt på med et UB-prosjekt og var fullt beskjeftiget med sine ting. De skulle med andre ord ikke ha noe undervisningsopplegg som sådan fra meg den dagen. Check.
Noen av de fraværende elevene hadde jeg allerede fått beskjed fra:
Sykdom. Check.
Avtalt utenlandsreise. Check.
Da gjensto tre elever.
En av dem satt i klasserommet og var tindrende klar for nye oppgaver.
De to andre manglet, og det var ikke første gang.
Så hva gjør man som lærer i en sånn situasjon?
Klart man kan ha et fullverdig undervisningsopplegg for bare én elev, det er jo som regel selve drømmesituasjonen for de av oss som syter over mange elever å holde styr på.
Individuell tilpasning'r'us.
Problem...eh...utfordringen var todelt:
1) Det er veldig vanskelig å sørge for at elevene får den undervisningen de skal ha når noen er borte store deler av tiden.
2) Nettopp denne dagen hadde vi (ikke UB-ere) planlagt å spille Kokkelimonke (1). Men vi manglet altså minst to personer for å kunne gjennomføre det, og noen hadde gle-hehee-da seg til å spille (jada, "noen" inkluderer meg, men også den tindrende eleven, la oss kalle henne E, for elev). I dette tilfellet var altså noen andre elevers fravær med på å ødelegge for de(n) som faktisk var til stede.
Men heldigvis visste E råd. Og ikke bare det, hun visste sågar hvor de to unnasluntrerne bodde.
- Vi kan jo hente dem, spøkte hun.
- Ja, det skulle tatt seg ut, fniste jeg. Før jeg tenkte hvorfor ikke? Hvorfor skulle vi ikke hente dem?
Og før jeg rakk å servere meg selv altfor mange innvendinger, satt jeg i bilen med E, på vei for å hanke inn de frafalne synderne. Den ene plukket vi opp noen hundre meter fra skolen, h*n var altså underveis. Den andre måtte vi vekke hjemme. H*n påsto riktignok at h*n var på vei inn i dusjen, men mye tyder på at en lærer og to elever (i en litt lurvete bil) var den reelle vekkerklokka den dagen.
For å gjøre en lang historie bittelitt kortere: I løpet av forbløffende kort tid var vi alle sammen på plass i klasserommet og kunne gjennomføre den planlagte undervisningsøkta. Stor moro og stor suksess der og da.
Og for en historie!
Men jeg aner fremdeles ikke om det var et fornuftig stunt å utføre.
Ulemper: Elevene kan tro de har fått privatsjåfør. De som ikke blir hentet heretter, kan tro det er forskjell på folk. De lærer ikke nødvendigvis å ta ansvar for egen læring ved at andre tar ansvar for deres tilstedeværelse. Noe som fører oss tilbake til: Elevene tror de har fått privatsjåfør. Og jeg forkludrer muligens lærerrollen.
Fordeler: De unnasluntrende elevene kom til økta og gjennomførte den. Undervisningsplanen kunne gjennomføres. Den tilstedeværende eleven slapp å lide for andres unnasluntring. De to elevene kom seg på skolen - og slapp mer fravær den dagen. Jeg signaliserte at jeg ikke er likegyldig til fravær, og at jeg liker elevene mine (særlig når de er til stede i klasserommet).
Attpåtil var det morsomt.
Jeg vet ærlig talt ikke om det var genialt eller idiotisk eller noe midt i mellom, og vi kan sitte og ramse opp fordeler og ulemper, og pedagogiske teorier ditt og skikkelig gjennomsnittlige elevundersøkelser datt til krampa tar oss - men underveis er det elever som pådrar seg altfor mye fravær, og en ting er bombesikkert: Fravær fører til frafall.
Vi vil ikke miste elevene våre. Men de har lov til å ha skrekkelig mye fravær nå for tiden.
Så hva skal vi gjøre?
Udir, can you hear me?
(1) Jada, det er fullt forsvarlig (og sågar ganske smart), læreplanmessig sett. Poenget med Kokkelimonke er å hoste opp den aller mest overbevisende definisjonen av ymse ord. Du må rett og slett selge inn din egen tekst til dine motspillere med et par, treffende ord eller vendinger. Vi snakker god trening, både mtp etymologi, sjanger, markedskommunikasjon m.m.
Her forleden begynte dagen som vanlig 08.10, og jeg skulle jobbe med en relativt liten vg3-gruppe i tre timer. Men da klokka hadde passert 08.15 var det sørgelig glissent i klasserommet. Det var tid for en rask opptelling over de nær- og fraværende.
Flesteparten av de tilstedeværende elevene holdt på med et UB-prosjekt og var fullt beskjeftiget med sine ting. De skulle med andre ord ikke ha noe undervisningsopplegg som sådan fra meg den dagen. Check.
Noen av de fraværende elevene hadde jeg allerede fått beskjed fra:
Sykdom. Check.
Avtalt utenlandsreise. Check.
Da gjensto tre elever.
En av dem satt i klasserommet og var tindrende klar for nye oppgaver.
De to andre manglet, og det var ikke første gang.
Så hva gjør man som lærer i en sånn situasjon?
Klart man kan ha et fullverdig undervisningsopplegg for bare én elev, det er jo som regel selve drømmesituasjonen for de av oss som syter over mange elever å holde styr på.
Individuell tilpasning'r'us.
Problem...eh...utfordringen var todelt:
1) Det er veldig vanskelig å sørge for at elevene får den undervisningen de skal ha når noen er borte store deler av tiden.
2) Nettopp denne dagen hadde vi (ikke UB-ere) planlagt å spille Kokkelimonke (1). Men vi manglet altså minst to personer for å kunne gjennomføre det, og noen hadde gle-hehee-da seg til å spille (jada, "noen" inkluderer meg, men også den tindrende eleven, la oss kalle henne E, for elev). I dette tilfellet var altså noen andre elevers fravær med på å ødelegge for de(n) som faktisk var til stede.
Men heldigvis visste E råd. Og ikke bare det, hun visste sågar hvor de to unnasluntrerne bodde.
- Vi kan jo hente dem, spøkte hun.
- Ja, det skulle tatt seg ut, fniste jeg. Før jeg tenkte hvorfor ikke? Hvorfor skulle vi ikke hente dem?
Og før jeg rakk å servere meg selv altfor mange innvendinger, satt jeg i bilen med E, på vei for å hanke inn de frafalne synderne. Den ene plukket vi opp noen hundre meter fra skolen, h*n var altså underveis. Den andre måtte vi vekke hjemme. H*n påsto riktignok at h*n var på vei inn i dusjen, men mye tyder på at en lærer og to elever (i en litt lurvete bil) var den reelle vekkerklokka den dagen.
For å gjøre en lang historie bittelitt kortere: I løpet av forbløffende kort tid var vi alle sammen på plass i klasserommet og kunne gjennomføre den planlagte undervisningsøkta. Stor moro og stor suksess der og da.
Og for en historie!
Men jeg aner fremdeles ikke om det var et fornuftig stunt å utføre.
Ulemper: Elevene kan tro de har fått privatsjåfør. De som ikke blir hentet heretter, kan tro det er forskjell på folk. De lærer ikke nødvendigvis å ta ansvar for egen læring ved at andre tar ansvar for deres tilstedeværelse. Noe som fører oss tilbake til: Elevene tror de har fått privatsjåfør. Og jeg forkludrer muligens lærerrollen.
Fordeler: De unnasluntrende elevene kom til økta og gjennomførte den. Undervisningsplanen kunne gjennomføres. Den tilstedeværende eleven slapp å lide for andres unnasluntring. De to elevene kom seg på skolen - og slapp mer fravær den dagen. Jeg signaliserte at jeg ikke er likegyldig til fravær, og at jeg liker elevene mine (særlig når de er til stede i klasserommet).
Attpåtil var det morsomt.
Jeg vet ærlig talt ikke om det var genialt eller idiotisk eller noe midt i mellom, og vi kan sitte og ramse opp fordeler og ulemper, og pedagogiske teorier ditt og skikkelig gjennomsnittlige elevundersøkelser datt til krampa tar oss - men underveis er det elever som pådrar seg altfor mye fravær, og en ting er bombesikkert: Fravær fører til frafall.
Vi vil ikke miste elevene våre. Men de har lov til å ha skrekkelig mye fravær nå for tiden.
Så hva skal vi gjøre?
Udir, can you hear me?
(1) Jada, det er fullt forsvarlig (og sågar ganske smart), læreplanmessig sett. Poenget med Kokkelimonke er å hoste opp den aller mest overbevisende definisjonen av ymse ord. Du må rett og slett selge inn din egen tekst til dine motspillere med et par, treffende ord eller vendinger. Vi snakker god trening, både mtp etymologi, sjanger, markedskommunikasjon m.m.
lørdag 13. februar 2010
Jeg skjemmer ut mamma, nok en gang
Mamma er på besøk, kikker ut i bakhagen vår:
– Hanne, har du lys i epletreet? Jula er jo over for lenge siden!
– Jada, men det er så mye snø i hagen, jeg orker ikke å vasse ut der nå. Og lys er vel fint?
– Men du kan jo ikke ha lys i treet nå!
– Hvorfor kan jeg ikke det?
– Fordi det tar seg ikke ut.
– Hvorfor ikke?
– Det er jo ikke jul nå.
– Men det er jo ikke julesymboler. Det er bare lys. Det er vel fint med litt lys i mørketida?
– Men tenk hva naboene vil si !?
– Ja, hva tror du de vil si?
– Jeg vet ikke...
– Men hvorfor skal jeg bry meg om hva naboene vil si?
– Det er jo ikke noe hyggelig for naboene om du har lys ute hele året.
– Hvorfor ikke?
– Fordi det er feil!
– Hvorfor er det feil?
– Det er jo noe man har til jul, og så tar man det ned etter jul. Sånn er det, bare.
– Men hvorfor skal jeg på død og liv ta ned lysene i januar eller februar?
– Fordi...Skulle du hatt lys i oktober også, da liksom?
– Ja, hvorfor ikke? Er det mørkt ute, så er det vel hyggelig med lys?
– Men Hanne, det er jo ingen andre naboer som har lys ute.
– Men mamma, er det virkelig avgjørende hva andre gjør?
– Det er litt pinlig at du insisterer på å være så rar.
– Ikke for meg.
– Nei. Det har det aldri vært (tørt).
fredag 12. februar 2010
Fredagsdiktet: Alltid?
Jeg fortsetter å dele friskt fra mitt mangslungne ungdomsarkiv av dikt og ymse skriblerier.
Forrige fredag var det et kjærlighetsdikt på rim som fikk lufte seg i offentligheten. Mye av det jeg skrev var på rim, eller i det minste med en veldig klar rytme. Men av og til prøvde jeg meg på noe i den mer modernistiske gata. Her et et jeg skrev på vei hjem til ferie det første året jeg studerte i Bergen. Det er lenge siden, på mange måter.
ALLTID?
Skarpt lys.
Gjennom vinduet
flimrer andres liv: Hvordan
de er, hva de gjør.
Jeg reiser
forbi, farten
er stor. Men
her inne i meg er det
langsomt
sirupstog, et brunt tog
på klissete skinner.
Umulig å spore av, umulig
å øye hastigheten.
Andres liv er flate
bilder
av papp,
i skarpt lys.
HJ
Forrige fredag var det et kjærlighetsdikt på rim som fikk lufte seg i offentligheten. Mye av det jeg skrev var på rim, eller i det minste med en veldig klar rytme. Men av og til prøvde jeg meg på noe i den mer modernistiske gata. Her et et jeg skrev på vei hjem til ferie det første året jeg studerte i Bergen. Det er lenge siden, på mange måter.
ALLTID?
Skarpt lys.
Gjennom vinduet
flimrer andres liv: Hvordan
de er, hva de gjør.
Jeg reiser
forbi, farten
er stor. Men
her inne i meg er det
langsomt
sirupstog, et brunt tog
på klissete skinner.
Umulig å spore av, umulig
å øye hastigheten.
Andres liv er flate
bilder
av papp,
i skarpt lys.
HJ
tirsdag 9. februar 2010
Kjære Etiopia
Ja, det var Twitter-spørsmålet mitt tidligere i kveld.
Jeg lurte også på hva andre ting heter på engelsk, for eksempel dren (1), og plutselig kom jeg ikke på noe godt ord for standhaftighet, heller.
Takket være Twitter spesielt og det fine internettet generelt klarte jeg å finne dugelige oversettelser for de fleste ordene jeg manglet.
Det er tid for den årlige rapporten til Etiopia. Når man er så heldig at man får adoptere et barn født i Etiopia, skal man nemlig skrive rapporter til etiopiske myndigheter om hvordan det går med barnet. Man skal skrive om barnets fysiske helse, psykiske helse, følelsesmessige utvikling og forhold til familie og omgivelser. Og så skal man legge ved fire-fem bilder av barnet, gjerne i hverdagslige situasjoner og sammen med familie og venner.
Dette skal man gjøre hvert år, fram til barnet blir 15 år.
Er det ikke fint?
Noen av de som vurderer å søke om å få adoptere fra Etiopia, ser på dette som en ulempe. De synes det er masete å skrive rapporter, de skjønner ikke hvorfor de må drive med sånt i år etter år. Noen synes det er både litt plagsomt og litt vanskelig å skulle forholde seg til giverlandet på den måten, etter at man er blitt barnets ordentlige foreldre, både juridisk, sosialt og følelsesmessig (og på alle andre måter enn rent biologisk).
Da vi valgte land, var imidlertid den årlige rapporten noe vi så på som en bonus.
- Det er et ledd i en ansvarliggjøringsprosess. Det er stort å ta et barn fra et land og flytte det tusenvis av mil nordover, og uansett hvordan man vrir og vrenger på det, er rapporten en kilde til ettertanke, og den bevisstgjør oss på hvordan det er å danne familie på den måten, sier Mannen (ja, jeg vet det høres bittelitt svulstig ut, men det kan vi koste på oss, vi er så flåsete ellers).
Egentlig burde man skrive en sånn årlig rapport om barn som ikke er adoptert også. Vi burde gjøre det med Storebror hvert år. Dette er nemlig noe annet enn det klassiske julebrevet - det er ikke snakk om å skryte uten filter om alt som er fint i familien vår.
Når vi setter oss ned for å skrive rapporten, ender vi opp med en nyttig øvelse: Vi stiller de viktige spørsmålene. Hvordan har vi egentlig hatt det dette året? Hvordan går det med barna våre? Hva har de gjort siden sist? Hva gjør vi som foreldre? Hva fungerer - og hva er en utfordring?
I en hverdag som bare går og går (og går fort!) mister man gjerne perspektivene litt, men når man stopper opp og tenker over innholdet i rapporten, blir det gjort noen nyttige refleksjoner.
Så får det heller være at rapporten ender opp med å inneholde en raus mengde godord om den unge hovedpersonen.
Er man brillefin, så er man brillefin. Ingen grunn til å ljuge, heller.
...ja, og det får dessuten være at vi som vanlig er ute i siste liten med rapporten. Deadlinejunkies'r'us.
(1) Man skulle ellers tro at årelang erfaring med E.R. ville gi meg et uovertruffent medisinsk vokabular, og det er forsåvidt riktig - jeg kan diagnostisere fletta av de fleste på imponerende kort tid - men noen ganger glipper det uansett.
fredag 5. februar 2010
Fredagsdiktet: Hemmelig dikt
Jeg er visst på nostalgikjøret for tiden. Forrige fredag delte jeg et dikt fra det ganske omfangsrike papirarkivet mitt, og det akter jeg å gjøre i dag også.
Det er jammen rart å lese femten-tjue år gamle dikt igjen. Noen ganger husker jeg følelsen på en prikk, andre ganger er jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig har ment. Og noen ganger får jeg lyst til å klappe ungdomshanne litt trøstende på skulderen og si at det ordner seg til slutt, det er ikke så farlig. Alt ordner seg.
Jeg husker knapt hvem jeg skrev dette diktet til den gang i forrige århundre, men selvfølgelig husker jeg den såre følelsen av dønn ulykkelig forelskelse. Kan man egentlig glemme den?
Hemmelig dikt
Jeg satte meg ned for å skrive et dikt.
Om oss to, skulle det være
og ha i seg ord og tanker om slikt
som gjør at du føles så nære.
Jeg satte meg ned, men gløden ble brutt
da jeg innså realiteten.
For diktet ble vagt og med usikker slutt
ved å gjenspeile virkeligheten.
Jeg skrev noen ord som du aldri får se,
du vil nok helst ikke høre
at jeg tenker på mye mer enn det
jeg gir inntrykk til deg av å gjøre.
Det ble et hemmelig dikt fra meg
om ting som ingen bør vite
fordi det er skrevet nettopp til deg
og for deg betyr dette så lite.
-HJ-
Det er jammen rart å lese femten-tjue år gamle dikt igjen. Noen ganger husker jeg følelsen på en prikk, andre ganger er jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig har ment. Og noen ganger får jeg lyst til å klappe ungdomshanne litt trøstende på skulderen og si at det ordner seg til slutt, det er ikke så farlig. Alt ordner seg.
Jeg husker knapt hvem jeg skrev dette diktet til den gang i forrige århundre, men selvfølgelig husker jeg den såre følelsen av dønn ulykkelig forelskelse. Kan man egentlig glemme den?
Hemmelig dikt
Jeg satte meg ned for å skrive et dikt.
Om oss to, skulle det være
og ha i seg ord og tanker om slikt
som gjør at du føles så nære.
Jeg satte meg ned, men gløden ble brutt
da jeg innså realiteten.
For diktet ble vagt og med usikker slutt
ved å gjenspeile virkeligheten.
Jeg skrev noen ord som du aldri får se,
du vil nok helst ikke høre
at jeg tenker på mye mer enn det
jeg gir inntrykk til deg av å gjøre.
Det ble et hemmelig dikt fra meg
om ting som ingen bør vite
fordi det er skrevet nettopp til deg
og for deg betyr dette så lite.
-HJ-
torsdag 4. februar 2010
Bokdebutant (4): Alt er fantasi
Bokdebutanter har lov til å være fornøyde. Og her ser du Lillesøster (4) som sprekkferdig av stolthet viser fram den rykende ferske boka si. Hun har diktet historien og tegnet bildene selv, mens assistenten har skrevet det ned og sortert bildene til teksten. Et utmerket samarbeidsprosjekt.
Det begynte med at Lillesøster diktet et spennende eventyr på sengekanten søndag. Mandag morgen kom omgangssjuken, og dermed måtte frøkna være hjemme fra barnehagen. Sånt er kjeeeedelig, og hun ble oppfordret til å tegne eventyret sitt. Som sagt, så gjort.
Jeg lagrer kopier av tegningene hennes digitalt (det tar adskillig mindre plass enn de enorme papirbunkene som akkumuleres), og det slo meg at veien var kort til en iPhoto-bok.
Kort vei, ja! Jeg dengte på plass tekst og bilder mandag kveld, trykket "kjøp bok" og fikk mine to eksemplarer i postkassa allerede i dag. En til Lillesøster, og en til Kusinebestevenninna (det er mulig vi går for et 2.opplag om ikke så lenge). Det står ikke på prisen: 75 kroner pr.bok (med myk innbinding). Jeg har sett mange dyrere barnebøker med slettere innhold.
Nå kan hvemsomhelst lage egne (potensielt slette, men billige) bøker med noen enkle tastetrykk. Hurra for framtida!
Jeg er overbevist om at du nesten ikke kan styre nysgjerrigheten din, så jeg skal la deg kikke gjennom boksidene (klikk på bildene for større versjon):
Til slutt er det bilde av alle som var med på festen, og der er både Lillesøster, Kusinebestevenninna og Storebror. Veldig moro med seg selv inni boka, mener forfatteren. En slags cameo, rett og slett. Eller en tøtsj av Knausgård.
Og så kunne pappa og Lillesøster lese den spennende boka fra perm til perm i sofakroken.
Og deretter kunne mamma og Lillesøster gjøre det samme på sengekanten.
Åh, så stas!
P.S. Prosjektet hadde for øvrig en veldig ålreit bivirkning. Storebror (9) er ikke glad i å skrive, og vegrer seg for å øve. Det har vært noen drakamper over leksearbeidet.
Men da jeg viste ham boksidene vi hadde sendt avgårde, fikk han blod på tann. Det kunne brukes til noe!
Han har satt i gang med å skrive en historie om et middelalderslag. Han skriver noen setninger hver dag, og det er sjumilssteg for en som synes bokstaver er litt kjipe og vrangvillige. Planen er å illustrere med bilder av Lego-figurene, for grensa hans går ved tegning. Men sannelig har den unge mannen fått ny skrivemotivasjon. Det varmer en tekstlærermammas hjerte.
onsdag 3. februar 2010
Hannes hårskole: Perling for svin
Lillesøster har fått nye hårperler og ny sveis å ha perlene i. Denne gangen valgte jeg en kombinasjon av cornrows og løse fletter, delt opp i to "lag". På den måten holder håret seg godt, samtidig som Lillesøster kan riste litt på flettene, noe som står høyt på bli-glad-lista hennes. Det ble ganske fint, ikke sant?
Det er ikke første gang frøkna har perler i håret, og jeg må tilstå at jeg har plundret en del tidligere for å få disse perlene inn på flettene. For noen av disse perlene har bittebittesmå hull! Og håret bøyer seg jo! Aaargh! Jeg er neppe den eneste som kløner med sånt. Derfor vil jeg dele min vidunderlige oppdagelse med verden.
Ta-dah: Den brillefine perledingsen!
Jada, den er i aller høyeste grad hjemmemekka av ståltråd (nå passer det å nynne MacGyver-temaet), men den fungerer utmerket. Jeg fikk ideen på Shuruba Hair Products & Accessories. Det er en nettbutikk med masse fristende produkter, men fraktprisen er hårreisende (pun intended). Litt tynn ståltråd er imidlertid både tilgjengelig og tilnærmet gratis, og dermed så den hjemmelagde perledingsen dagens lys. Som du ser, har den en løkke i den ene enden og er tvinnet i den andre.
Det er klask-meg-i-panna-enkelt.
Når man først kommer på det.
Og det kan ta litt tid, sånn erfaringsmessig.
Så er det bare å brette den ytterste delen av en hårlokk eller ei flette over løkka, tre ei hårperle over den andre enden, og that's a bingo!
Jeg tenkte at jeg skulle lage en hendig instruksjonsvideo for de som eventuelt er like detaljorienterte (les: tungnemme) som meg.
Dessverre kastet Lillesøster inn tålmodighetshåndkleet før jeg kom dit, så Barbie-dokka hennes måtte steppe inn som hårmodell på kort varsel.
I forfjamselsen glemte Barbie klærne sine, så det ble til og med litt utilsiktet toppløs-action.
Og ettersom jeg er hjemme alene og manglet en ekstra hånd eller to, måtte jeg sette kameraet på bordet og la det stå til på aller mest amatørmessige vis.
Vær overbærende, kjære leser.
Lurt, ikke sant? Nå er det bare å perle i vei!
Har du noen sånne klask-meg-i-panna-så-greit-løsninger? Alle gode tips og innspill tas imot med takk og glede. La oss dele.
Abonner på:
Innlegg (Atom)