Turist på hjemmebane

Denne uka ser jeg kjente ting med nye øyne, slik man alltid gjør når man skal vise fremmede rundt på eget område. Vi farter rundt med våre nederlandske gjester (25 elever og 2 lærere), og da får man sannelig frisket opp i serverdighetene. Søndag slentret vi lærerne på Opera-taket, pekte på deltakerne i Oslo maraton og spaserte i og rundt festningen, mens elevene gjorde seg kjent med hverandre uten vår innblanding.

I går holdt vi oss på skolen og hadde ymse mediaworkshops. Elevene sammenliknet medievanene sine for å se om de var noen forskjell på forbruket mellom de to landene, de kikket nærmere på norske og nederlandske TV-reklamer og de hadde fotosafari i Lillestrøm. Senere i uka skal de presentere resultatene i plenum.
I dag har vi vært på Vikingskipmuseet, Hjemmefrontmuseet og i Vigelandsparken. Og været har virkelig vist seg fra sin aller, aller beste side. Brukbar temperatur, strålende sol og nydelige høstfarger er nesten mer enn man tør håpe på. Men jeg fortsetter allikevel å håpe for resten av uka, for i morgen drar vi til skogs for en real naturopplevelse med leirbål og overnatting.

Åh, fun fact:
Nederlenderne moret seg litt over at våre statsbaner heter NSB, da dette var navnet på det nederlandske nazipartiet under andre verdenskrig. Da vi kom til Hjemmefrontmuseet ville moroa ingen ende ta, for vi fant ut at "vårt" naziparti deler navn med de nederlandske statsbanene: NS.

Hahaha! You can't make that stuff up.

25.september

Det er så man skulle ønske man var Märtha og kunne snakke med de døde. Det hadde vært fint, og gudene skal vite at jeg prøvde, den gangen i slutten av forrige århundre da du valgte å avslutte. Jeg fikk det ikke til, til tross for de mest tullete forsøk (jeg har åpenbart helt elendig mobilkontakt med de døde). Men jeg er litt skremt og veldig fascinert av hvor hardt jeg prøvde. Du verden, så desperat man kan bli av å kontakte noen som er borte.

Du var dønn borte, og jeg er fremdeles litt sint på deg for det. For jeg er her nå, men det er ikke du, og det er helt urimelig. Det er så mye jeg kunne fortalt deg, hvis du bare hadde blitt her litt til! Jeg orker ikke tenke på alle tingene du valgte bort.
"Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt." - men det er et valg som tar fra så mange mennesker så mye. Det var så mye jeg gjerne skulle sagt. Det var så mye vi aldri fikk gjort opp.
Aldri er et endelig ord.
Det er et grusomt ord.
Heldige Märtha, som kan få og gi beskjeder. For oss andre er døden altfor endelig. Den tar med seg alt man skulle sagt, burde fortalt, ville hørt og gjort. Plutselig spiller det ingen rolle lenger, for det er for sent.
For sent.
For sent.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt det:
For sent.
Ugjenkalleligheten var det verste av alt. Dette var noe som ikke kunne endres.

Jeg tror du ville likt 2010. Seriøst, det er så mye moro her for altfor begavede datanerder som deg. Musikken er heller ikke verst, mange hører på det samme som du gjorde. Rock har med andre ord ikke gått av moten. Du kunne fremdeles protestert mot alt og alle - det er fremdeles lov å være både opprørsk og vrang.

Du trodde nok at det ikke ville spille noen rolle fra eller til. Men vet du hva som er rart? Det har gått tolv år, og her sitter jeg og gråter en skvett på bursdagen din. Jeg tenker på deg. Pokker heller.

Fredagsdiktet: Privat huskeregel

Dette har vært ei usedvanlig bratt uke, men nå er det jaggu fredag igjen, og en lang dag på skolebenken ble avrundet med legevaktbesøk. Lillesøster var nemlig kreativ i barnehagen og putta ei perle i øret. Tidligere har hun prøvd det samme trikset med stein.

- Jeg har vært her fire ganger før, kunngjorde hun fornøyd da vi endelig kom inn til legen. Og det stemmer jo. Kutt over øyet, hull i haka, stein i øret - you name it. Forsåvidt godt at noen av disse tingene har skjedd i barnehagen, ellers ville vel noen slått alarm.

Ei oransje perle kom omsider ut, og vi kom oss hjem.
Nå må huset måkes og vaskes, for i morgen skal jeg møte 25 nederlandske elever og to lærere på Gardermoen. De to lærerne skal være med meg hjem, mens elevene skal utveksles hjemme hos mine elever, som gjenvisitt fra vår tur til Delft i april. Lillesøster har allernådigst gått med på å låne ut rommet sitt, og Storebror gleder seg stort til å få gjester han kan snakke engelsk med.

Kollega Stian og jeg har lagt opp et ganske så ålreit ukeprogram (om vi skal si det selv, og det bør man jo), med med museumsturer, mediaworkshops, konserter, lek og moro – og selvsagt en real overnattingstur med lavvoer og gapahuker langt inne i den heilnorske granskauen. Jepp, vi skal få kjørt oss.

Nok snikksnakk og forsinkelse, det er tid for fredagsdiktet. Høy tid, sågar. God helg, folkens!


Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

(Kolbein Falkeid)

Er det synd på afrikanere?

Via internettets fiffige krumspring og omveier snublet jeg nylig over en gammel tekst av Haddy N'jie. Den er verdt å lese, synes jeg: Er det synd på afrikanere?

Samme året satt jeg på en benk midt i Oslo og ventet på at mamma skulle hente meg etter ballettrening. En gruppe middelaldrende damer gikk forbi. Alle så medlidende på meg, og idet de passerte, klemte en av dem en tier inn i hånden min. – Stakkars liten, sa hun.

Den er ikke lang, men den tar opp et interessant tema. Når det snakkes om Afrika, handler det som regel om fattigdom, sult, passivitet og andre ting med negativt fortegn. Afrika blir en stor og stakkarslig sekkebetegnelse, som om det var ett eneste stort land, fylt med elendighet – i stedet for en verdensdel med et enormt mangfold av språk, religioner og rik historie. Ikke så rart da, kanskje, at ordet "stakkars" så ofte knyttes til omtale av afrikanere. Men hvor stas er det å bli møtt med generalisering og stakkarsliggjøring til stadighet? Det er ikke optimalt for selvbildet, i hvert fall.

Når du først er i gang, kan du jo ta en titt på et par av de andre artiklene det er lenket til nederst på den siden:

Finnes det afrikanere i Afrika? – om hvordan Afrika blir omtalt i skolebøker.
Dette er interessante greier. Jeg er velsignet med en usedvanlig historieinteressert sønn, og han har opptil flere bøker om verdenshistorie for barn og ungdom. I en av dem er det gamle Aksum-riket omtalt, men ellers er Afrika en forsvinnende liten del av verden, ifølge bøkene. En ting er at de velger å være eurosentriske, men i de selvsamme bøkene får flere land i både Amerika (nord- og sør-) og Asia langt fyldigere omtale.

Det medieskapte Afrika – om hvordan mediene velger å vinkle afrikastoff.

Snapshot (5)

Nitelva, i dag tidlig klokka 07.40. Det ligger tåkedis på vannet og alt er musestille, men så!
Flere kilometer med fugl flyr rett over hodet mitt, i snorrett linje. Jeg tror det var gjess, de hadde lange halser og langde en litt sånn "honk-honk"-aktig lyd. Det tok litt tid før jeg kom meg av sykkelen, fikk av vantene og fisket telefonen ut av lomma, derfor synes de knapt på bildet, men elva er pen.
Uansett: Dette var åpenbart den store sydenturdagen for pip-piper. Jeg skjønner ikke hvordan de avtaler sånt, helt uten internett.

Fredagsdiktet: Pi

PI

I dag! For en dag!
Jeg har pi i intelligenskvotient
jeg har pi i promille
og det står 3,14 kroner på kontoen min
“i vår favør” riktignok,
men pytt, pytt.
Når jeg tenker på at min livssirkel
består av pi r²
og videre betenker at radiene
består av stort sett tankespinn og
melodrama mens det som står fast
er pi
hever jeg glasset og priser meg
lykkelig, hurra for pi.

(Tove Lie)

Når det piper i telefonen

Unger er enormt intuitive med iPhone. Med den gamle sorten mobiltelefoner var det mye feilknotting og instruksjon, ny knotting og frustrasjon. Men da Lillesøster endelig fikk lov til å legge sine bittesmå klåfingre på mammas iPhone i en alder av knapt 4, var det touch'n'go på et blunk.

Siden har det blitt mye mas om å få låne aipøøønen, og helt uten hjelp fra oss knipser hun bilder, zoomer inn og ut, gjør lydopptak som spilles av femtusen ganger i forskjellige stemmeversjoner, hører på favorittmusikken sin og har lasersverdkamper med Storebror (som låner pappas aipøøøn).

Ikonene er selvforklarende og greie - med ett eneste, viktig unntak.
Quiz: Gjett hvilket?



Da hun forrige dagen skulle få lov til å ringe mormor på egenhånd, sa det nemlig stopp.
- Men hvor trykker jeg hen, pep hun.
- Du trykker på bildet av en telefon, sa jeg.
- Hvor da?
- Helt nederst, på telefontegningen.
- Den er ikke der.
- Åjoda, det er helt nederst, knappen er grønn.
- NEI, det ER IKKE noen telefon der!

Jeg tok den og pekte på det riktige ikonet, et hvitt telefonrør på grønn bakgrunn.
- Der, Lillesøster, er telefonen. Ser du?
- Høh? Er DET en telefon?

Hun snøftet av indignasjon. Og plutselig demret det for meg:
Det er selvfølgelig ikke sånn en telefon ser ut for en unge av aipøøn-generasjonen!
Hun har jo aldri brukt et gammeldags telefonrør. Jeg tror ikke en gang hun vet at det går an å ha telefoner som sitter fast i veggen.

Og det er jo egentlig ganske absurd, at en av de mest nyskapende telefonene har en gamlistelefon som telefon-ikon, og ikke en ...tja, iPhone, for eksempel. Men den brukes jo til så mye annet enn å ringe med. Man vil jo ikke forvirre folk unødig, heller.

Men dette kommer jo til å få konsekvenser langt utover det vi kan overskue. Hva kommer for eksempel til å skje med gamle klassikere med linjer som:

"En ting vi kan gjøre: Vi tar tak i røret,
og slenger den rundt som en slegge."

Snapshot (4)

Storebrors klasse skal overnatte i skogen, og familiene får være med en stund av kvelden. Vi griller pølser og marshmallows, og de dristigste får prøve seg på delikatessen en av fedrene (av jegertypen) medbringer: Hjortehjerte!

Lillesøster er ikke sein om å tre litt hjerte på en pinne og grille det over bålet.

Fredagsdiktet: Forståelse

Nå skal jeg gjøre noe helt ellevilt og uvanlig, noe jeg aldri har gjort før i fredagsdiktet: Jeg skal bruke samme forfatter som i forrige uke! Oioioi! Noe må jeg jo gjøre for å bøte på at Tove Ditlevsen har vært totalt fraværende i fredagsdiktserien min.

Forståelse

De gamle forstod os ikke.
Og det var sent da vi så,
at der ikke var stort at forstå.

Nu vil vi ikke forstås.
At forstå er at træde for nær.
Forståelse skiller os altid
fra den som vi mest har kær.

Det kommer kun an på at elske.
Det kommer kun an på begær.
I dine arme, min elskede
har jeg håndgripelig værd.

De spørgsmål som ikke stilles.
De svar som vi aldrig kan få,
ægger og binder vor elskov,
og det er dens død: at forstå.

(Tove Ditlevsen)

Når noen blir fem

(fig 1: 4-åring, snart 5-åring, sovende sådan)

Når noen blir fem sniker noens foreldre seg opp og tar bilder natta før - altså mens noen sover sin søteste søvn.
Noens foreldre vet det er litt nevrotisk, men gjør dette for å huske at noen har vært fire, og at noen såvidt klart å sovne fordi noen har gleda seg så veldig til femårsdagen sin.



(fig 2: typisk bordpynt i femårsdag, også kalt rosa kamel)

Når noen blir fem er noen veldig opptatt av hvordan bordet skal pyntes. Noen ønsker seg rosa farger, Hello Kitty og gjerne blomster. Det gjør at noens foreldre svelger kameler mothårs og setter i gang med liv og lyst. Noens foreldre tenker dessuten at spiselig pynt er gøy, derfor havner et par poser popcorn på duken. Det liker noens gjester veldig godt.



(fig 3: fargerik kamel, også kalt pinata. Som regel sukkerfylt)

Når noen blir fem bør det være leker og moro. Noens mamma har hørt at en såkalt pinata kan være et artig alternativ til fiskedam og denslags. Noen får velge ut en fargerik og fin versjon, og alle noens gjester får lov til å prøve seg. Når det til slutt regner godteri ned over hele selskapet, er noen veldig glade.



(fig 4: barn i motlys. Illustrasjonsfoto, for at noens gjester ikke skal identifiseres)

Når noen blir fem har noen 12 små gjester til bords, og noen er sågar så generøs at selv noens storebror får være til stede.
Storebror viser at han setter pris på gesten (og bursdagsbarnet) ved å insistere på å iføre seg dress, skjorte og slips fordi det er en stor dag.

Når noen blir fem får noen besøk av massevis av familiemedlemmer rett etter noens barnebursdag, hvilket fører til at noens mamma og pappa ikke klarer å holde tritt med bildene. Men noen er så fornøyd og glad og sliten at noens foreldre regner mer at noen har hatt en fin dag.

Når noen er blitt fem setter noens mamma seg ned om kvelden, etter at alle har lagt seg, og tenker på hvor fin noen er, og hvor heldige noens familie er. Hvordan verden er som den er, og hvor urettferdig det kan være. Og så lurer noens mamma på om noen andre også tenker på noen.

Noens mamma tenker i hvert fall på noen andre på en dag som denne. Det er mange som betyr noe for noen.

Fredagsdiktet: Børn

Det er med en viss vantro jeg konstaterer at jeg ikke har hatt et eneste Tove Ditlevsen-dikt her ennå. Det er underlig og ganske uhørt, og jeg skal sporenstreks gjøre noe med det. Muligens opptil flere ganger, også.

I boka “Mit vilde hjerte - Tove Ditlevsen i utvalg” (1980) skriver Magli Elster i forordet:
“Tove Ditlevsen ble født i 1918 og døde i 1976. Da hadde hun bak seg tre ekteskap, fire barn, en stor litterær produksjon, en lengre narkoman periode, mange og vonde depresjoner. Hun hadde opplevd alt hun hadde drømt om i barndommens gate, og mer enn det, så snart hun hadde kommet seg ut av den. Det er noe litt vilt, utemmet, sanseløst, men også sanselig, som stråler ut fra bilder og beretninger om denne Københavner-pigen. Gaten har hun med seg til siste slutt, som et dikt som forlanger å komme tilbake til første linje”.


Børn

Mit hjerte elsker alle de umuligste børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.

Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighet tør nævne Gud ved navn.

Den kender mest til kærlighet som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mer end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.

(Tove Ditlevsen)

Man måste jämnföra

Lillesøster sitter tett inntil meg og ser på en av Storebrors legofilmer. Jeg synes hun trykker seg spesielt mye inntil meg, og blir mamma-mistenksom. Må sjekke:

– Er du redd?
– Pff, næsj!
– Er du sikker på det? Helt greit å være litt redd, vet du.
– Klart jeg ikke er redd, mamma. Jeg er jo ikke med på filmen!
– Nei, du er jo ikke det.
– Du vet jo det mamma, at hvis jenta di(1) hadde vært med på filmen, så hadde jeg blitt redd nå. Men det hadde du blitt også, asså!




(1) Hun liker å snakke om seg selv i tredjeperson av og til. Dette skjer særlig i hypotetiske situasjoner, som f.eks i klassikeren "Hva ville du gjort om jenta di rømte hjemmefra?". Svaret krever selvsagt en del hjerte, smerte og teatralsk innlevelse fra foreldreparten.