En trassig jomfru satt i lønn

... Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.

Deretter ble Maria overveldet av trass. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet at hun slett ikke ville være med på dette.
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei for å gjøre noe morsommere.
Josef var blitt alenefar, og tok rollen på alvor. Han holdt tappert stand.

Slik lyder juleevangeliet når jomfru Maria gestaltes av en egenrådig treåring.
Og kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall:
"Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"
Jeg tipper hun følte seg dønn alene og livredd. Hun var på et fremmed sted, uten erfarne fødselshjelpere til stede, bare i selskap av med mer eller mindre ukjente menn og noen husdyr.
Men hun hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.

De gode tradisjonene

I går kveld gjennomførte jeg en av de aller hyggeligste (og nyeste) juletradisjonene mine: Å møte venninne Sissel på Stolen for å skravle jula inn.

Jeg har hørt at første gangen man gjør noe er det en tilfeldighet, andre gangen gjør man det fordi det var hyggelig første gang, og tredje gangen er det en tradisjon. Men i dette tilfellet ble det altså en øyeblikkelig tradisjon som begge deltakere setter høyt.
Venninne Sissel og jeg har kjent hverandre siden studietida i Volda (altså siden midten av nittitallet), vi bodde sammen en periode og har hengt sammen mer og mindre hyppig og intenst siden den gang. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å få til jevnlige treff, fordi ting som jobb, reiser, familie (og at enkelte av oss flytter til forstadene mens andre blir boende sentralt) stikker kjepper i hjulene. Det går uansett ikke veldig lenge før jeg får abstinenser, og når vi treffes er det skravling på inn- og utpust og total mangel på toleranse overfor de som måtte finne på å forstyrre oss.

I desember 2006 var det altfor lenge siden sist. Jeg hadde nettopp fått verdens fineste nyhet, og ringte Sissel samme dag. Hun satte seg rett ned på en slapsete benk i Birkelunden og snufset litt på våre vegne, og alle hjerter gledet seg. Desemberdagene fløy forbi i gledesrus og forberedelser til den store reisen.
Vi ble uansett enige om at vi måtte klare å klemme inn en date før julaften. Et par dager før julaften møttes vi på Stolen på Grunerløkka. Det var så magisk! Juletre, julemusikk, indisk krydderlukt og masse øl. Jeg husker den kvelden som glitrende lys og et stort smil.
Da jula nærmet seg i fjor, var det liten tvil om at vi måtte gjenta det hele, og vi booket en date på samme sted til omtrent samme tid.
Og i år var det ikke engang spørsmål om saken. Vi avtalte tid, det var det, men jeg tror aldri sted ble nevnt, og vi hadde begge satt av tid til den tradisjonelle juledaten, både kalendermessig og mentalt.
- Det er så deilig å treffes sånn, rett før jul, sukket jeg lykkelig mens jeg slurpet skum av en halvliter.
- Det er genialt å treffes så tett opptil julaften, samtykket venninne Sissel:
- Da kan vi senke skuldrene og drikke oss gjeldfrie og bekymringsløse akkurat i rett tid. Alle burde gjøre dette.

Vi spiste indisk mat, drakk øl og oppdaterte hverandre på absolutt alt som foregikk og alt vi tenkte på. Vi vendte hendelser, analyserte og spekulerte. Vi fniste og fjaste og skoggerlo.
Vi ble rett og slett både gjeldfrie og bekymringsløse, faktisk såpass at siste bussen hjem gikk uten at jeg satt på den. Men hjem kom jeg, med en hyggelig eritreisk drosjesjåfør som måtte høre på at jeg telte til ti og sa meningsløse ting som "kaffe" og "brød" på amharisk for å kjekke meg. Han var høflig imponert.
Jeg var sitrende juleglad.
Og nå skal jeg pynte treet.
Med rolig senkede skuldre.

Fredagsdiktet: Askepott tok aldri banen

Weeeee, nå er det juleferie! Travel dag i dag, men et fredagsdikt har man jo alltids tid til. Ukas dikt er av en relativt ukjent poet. Ikke ukjent for meg, da - for det er en min venninne (og tidligere kollega) Ann som skrev det for noen år siden. Nå fikk jeg heldigvis lov til å publisere det. Det er mulig en del vil nikke gjenkjennende til innholdet. Jeg tror ikke det trenger noen ytterligere forklaring eller tolkning.
Enjoy!


ASKEPOTT TOK ALDRI BANEN

Min vogn er ikke et gresskar
og føreren ikke en mus.
Nr. 3 er knapt nok farbar
med passasjerer i all slags rus.
Jeg sitter alene og venter
en ensom og stille sjel.
Og ser på de unge jenter
ute på livet i kveld.
Jeg ser på de andre som sitter
og undres på hvor de skal hen.
Jeg tenker på mitt mens jeg titter
og lengter vel egentlig hjem.
Men prinsen er ikke der hjemme,
han er på et ukjent sted.
Den prinsen jeg ikke kan glemme,
har steget av hesten ned.
Jeg sitter på 3’ern og aner
at midnatt alt er passert.
Jeg ser at de unge glaner,
som prinsesse jeg nok er kassert.
Men en ting jeg vet, og det er at
drømmer må en gang ta slutt.
Klokken er nå slagen midnatt,
magien og trolldom er brutt.
Resignert jeg innser, for faen.
At Askepott aldri tok banen.

(Ann Lieng)

The Horror: A Pack of Gifts Now

Mye juleforbedelser og greier for tiden, og da får blogginga svi. Kommer sterkere tilbake når alle gaver er i boks og juleferien senker seg.
Men inntil videre kan de av dere som setter pris på film generelt, Apocalypse Now spesielt og en god latter i tillegg, kose dere med A Pack of Gifts Now. Have yourself a merry little Christmas.

Fredagsdiktet: Reise seg

Marie Takvam (1926-2008) brukte seg selv i diktningen, og det fikk hun til tider svi noe voldsomt for. Inne hos Fr. Martinsen (my old nemesis) kan du lese mer om Marie Takvams liv og diktning i denne fine posten.
Og her i fredagsdiktet kan du lese et dikt som kommer fra samlingen "Falle og reise seg att" fra 1980.



REISE SEG

Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar,
aldri har halta med gips rundt ankelen,
aldri falle for smil frå lepper
som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden
aldri har vandra i glede mot utstrekte hender
som greip hardt og slo - funne seg liggande i blod
einsam på jorda,
aldri har gått seg vill i skremmande skogar
på leiting etter ein blome med ukjent namn
aldri har stupt i trapper av rusgifter
og svimla i svermar av ukjende stjerner,
har aldri kjent den umåtelege glede
ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att,
finne att den første veldige siger langt, langt
tilbake i ein barndom som tida har raka oske over.

Som eingong langt tilbake i urtida, kravlar
eg meg opp på jorda att, først på hender og kne
så står eg på eigne føter og kan gå!

(Marie Takvam)

Tempus fugit

- Jeg synes tiden har gått så fort siden 1.desember, jeg, sa Storebror ettertenksomt da vi gikk hjem fra grøtmiddag med familiekoret.
- Mmm, samtykket jeg, og tenkte på alt som måtte gjøres.
- Du skjønner det, mamma, at jeg har funnet en genial måte å få tiden til å gå fortfort fram til julaften, hvisket han konspiratorisk.
- Åh?
- Jeg bare later som jeg gruer meg skikkelig til jul. For når man gruer seg til noe, går tiden alltid kjempefort. Var ikke det lurt?

Tilknytning, del 2: Alt kan repareres

I forrige kapittel av Hannes tilknytningsskole kunne vi lese litt om hva tilknytning egentlig er. Denne gangen skal vi snakke om hva som fremmer tilknytningen.

Husk nå endelig at barn pussig nok er som folk flest: Forskjellige.
Ingen barn tar særlig skade av å få styrket tilknytningen sin, men samtidig er det ikke alle som har et skrikende behov for at man fokuserer spesielt på denslags. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? At det er greit å være på den sikre siden.

"Ikke røre gulvet"-leken
Når et tidligere barnehjemsbarn har fått foreldrene sine, kan en ordentlig tilknytningsprosess starte. Dette er et langsiktig prosjekt som må gjennomføres for at barnet skal bli trygt og få en sunn utvikling videre. Barnet må våge å stole på at det er elsket, og det må lære å skille mellom nære omsorgspersoner og mer perifere personer.
Så hvordan gjøres det?
Blant annet ved hjelp av den omsorgsmessige varianten av "ikke røre gulvet"-leken. Foreldrene bærer barnet mye. Og da mener jeg MYE (de av oss som har hatt barn hengende rundt halsen inne på et flytoalett, vet hva jeg mener).
Vi snakker bære, bære, bære, til armene blir støle, nakken vond og man føler seg mer som en sjimpanse enn som en menneskemor. En bæresele eller et bæresjal kan være et fantastisk hjelpemiddel.

Hjerte mot hjerte
Jeg sydde et ringsjal (billig og enkelt, selv for håndarbeidsnoviser som meg), og det ble brukt mye. Å være ansikt-til-ansikt, hjerte-mot-hjerte og skjermet for omverdenen er en prima kickstart. Sjalet var i bruk størsteparten av døgnet den første tiden.
Lillesøster (dengang 1 1/2) sov middagsluren sin i det flere dager, og kom trekkende med det for å bli båret. Selv på relativt strabasiøse klatreturer på den etiopiske landsbygda lå den unge damen og snorket søtt i bæresjalet og siklet på mammas bryst.
Det kan altså være en god investering både for tilknytningen og for de voksnes rygger å anskaffe et brukbart bæreredskap. En god oversikt over de forskjellige typene finner du blant annet her.

Falsk selvstendighet
- Bære rundt på en treåring sånn, han har da bein å gå med. Da min lille Gnure var i den alderen, løp han rundt overalt, mumler kanskje tante Tulla misbilligende.
Mange har ristet på hodet over nybakte hønemødre (og -fedre) som har båret rundt på barn i mobil alder, eller som har behandlet nyfåtte som yngre enn de faktisk er.
- Ungen vil jo spise selv, hvorfor skal de absolutt hjelpe henne, tenker kusine Berit, som har født og oppfostret tre barn helt uten dikkedarer.

Da er det viktig å huske på at tante Tullas lille Gnure og kusine Berits hjemmemekka barn er blitt båret rundt, stelt og dullet med fra de var nyfødte. De har fått omsorgen og nærheten de trenger i den "riktige" rekkefølgen, og dermed kan de prøve seg selv på det "riktige" tidspunktet.
Et barn som har bodd på et overfylt barnehjem har kanskje vært nødt til å bli flink og selvstendig veldig tidlig for å overleve. Det er ikke nødvendigvis sunt og godt. Noen trenger dermed å få slippe taket en stund og være litt mindre enn alderen tilsier.
Det er vel ikke vanskelig å unne et lite barn såpass?

Mat, trøst og trygghet
I nyfått-perioden er det klokt at folk utenfor den nærmeste familien unngår altfor nær følelsesmessig eller fysisk kontakt med barnet.
En god tommelfingerregel er at mat, trøst og trygghet skal være foreldrenes oppgave.
Selvsagt er det fristende å løfte opp det nye sjarmtrollet og få det til å le. Og kanskje en og annen besteforelder insisterer veldig hardt på å få mate og bysse med en gang, "for det gjør jo alle andre".
Da er det greit å forsikre omgivelsene om at man setter pris på interessen og omsorgen, men at alt har sin tid. Nyfått-perioden er barnets tid for å utvikle grunnleggende trygghet, nærhet og tillit. Når dette er på plass, kan slektninger og andre få rikelig anledning til å gå fullstendig bananas og gjøre sitt for å skjemme bort barnet på tradisjonelt vis.

Å, nå ble jeg utrygg
Hvis du har et nyfått barn i omgivelsene, og er enda mer usikker etter å ha lest dette, kan jeg bare beklage. Senk skuldrene, og les alt en gang til.

Her er noen stalltips:
1) Husk at mat, trøst og trygghet er foreldrenes oppgave.
2) Unngå å løfte opp barnet eller å ta det med bort fra foreldrene.
- Men hun gjorde tegn til at hun ville opp på fanget mitt, sier du kanskje.
Jepp, det hender. Og bakgrunnen for det kan du lese om her.
3) Hvis barnet selv kommer og setter seg på fanget eller i armen din, flytt barnet vennlig, men bestemt ned ved siden av dere - eller sett ham/henne hos foreldrene og fortsett den sosiale aktiviteten.
4) Lek, spøk og snakk som vanlig med barnet - men ikke gå for tett på, følelsesmessig eller fysisk.
Høflig avstand, heter det vel.
5) Er du i tvil? Spør!
De fleste vil være rørende takknemlige for at du faktisk tar deg bryet med å spørre.
Enten spørsmålet er "Er det greit om jeg gir ham sjokolade?" eller "Hva tenker dere om klemming?". Og er du i tvil om spørsmålet er passende, still det mens barnet er utenfor hørevidde.

Hvor lang tid tar det?
Noen eksperter opererer med et slags half'n'half-tall: At barnet trenger like lang tid i sin nye tilværelse som i sin gamle før ting faller på plass. Det vil si at et barn som adopteres som toåring, begynner å falle til ro som fireåring.
Men dette er selvsagt veldig omtrentlig. Det finnes like mange svar som det finnes barn og familier. Noen barn er trygge og tydelige etter kun kort tid, mens andre trenger mange år på å falle på plass.
Om du er forelder, kan det være greit å huske at tilknytning uansett er en kontinuerlig prosess, og at når du kjenner barnet ditt, er magefølelsen en fin pekepinn. Er du i tvil, er uttrykket "better safe than sorry" godt.

Og om du tilhører omgivelsene: Vær trygg på at foreldrene vil gi deg beskjed når du kan nærme deg barnet på ”vanlig” vis. Det er dessuten både lov og lurt å spørre.
Men folkeskikk er alltid et godt utgangspunkt.

Mer om tilknytning (praktiske råd i hverdagen, FAQ etc) i del 3, TBA.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

PS. Jeg vet at flere som leser dette har erfaringer i forhold til adopsjon og tilknytning. Jeg blir veldig glad om dere vil komme med innspill, enten i kommentarfeltet eller via epost.

..men okse der og giraff sto

"Men okse der og asen sto, og asen sto,
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja."

Så sier sangen "Et barn er født i Betlehem". At den ikke sier et kvidder om verken skjeletter eller giraffer, bryr ikke Lillesøster seg om. I et ubevoktet øyeblikk bestemte hun seg for å ommøblere i julekrybba.
Stakkars Maria er blitt skjøvet ut i kulda, en vismann har fått et skjelett på fanget, to kjempestore engler er med i selskapet - og plastgiraffen Melman følger spent med på opptrinnet.

Egentlig synes jeg krybba fikk et lite løft av Lillesøsters regi, så den skal få være sånn. I hvert fall inntil den lille teologiarkitekten bestemmer seg for å ommøblere igjen.

Har'u en stemme til overs?

Så er skrekkens dag kommet: Jeg skal konkurrere mot et av mine virkelige blogg-idoler. Fr.Martinsen er alle de tingene jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli. Der hun er lavmælt og underfundig, er jeg høyrøstet og plump. Der hun er er en gåtefull katt, er jeg er en trampende elefant.
Jeg er fornøyd med meg selv, altså. Men i cup-sammenheng blir alle kontraster og mangler nådeløst tydelige.
Det får nå bare være som det er.

Kjør bloggerick:


En vettaskremt blogger fra landet,
hun gledet seg ikke det granne.
Mot dronning av blogg
var hun underdog
og tryglet sårt: "Stem litt på Hanne!"


FAQ:
1. Hvordan stemmer jeg?
Du stemmer her. (åttendelsfinale nr 6).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av og trykker "vote") og i kommentarfeltet (som du finner helt nederst på siden).
NB! Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

2. Hvorfor bør jeg stemme på Hanne?
Du mener foruten den desperate bloggericken?
Nå har jeg gjort det til en slags valgkampvane å tilby utvalgte smakebiter fra bloggen min, og ser vel ingen grunn til å la være i dag.

Derfor:
Hos meg får du alt det gøye (og noe alvorlig)jeg har nevnt før.
Dessuten kan du lese om bittesmå feminister og sære ganer.

Jeg skriver om nyervervet visdom og store dumminger.
Og så krydrer jeg med en dæsj musikk og litt film - og de evinnelige fredagsdiktene.
Blant annet.


Oppdatering lørdag: Jaggu fikk jeg mange stemmer, men fr.Martinsen fikk enda flere. Dermed er jeg ute av konkurransen og kan konsentrere meg om noe annet enn å trykke F5. Jeg er veldig fornøyd med å havne blant de 16 beste, og vil gjerne takke for alle stemmer og brillefine kommentarer. En spesiell takk for de suverene kommentarrickene!

Fredagsdiktet: Morgen

Jeg kan ikke skjønne at dette diktet ikke har vært fredagsdikt tidligere. Venninne Siren og jeg elsket det så intenst og inderlig da vi var nitten- og noenogtjueårige studenter.
På den tiden hendte det ikke rent sjelden at vi tvangsdeklamerte dikt for tilfeldige stakkarer som befant seg i vår nærhet på fest, og dette diktet var altså en gjenganger. (1)
Jeg har en slags erindring av oss, med svømmende blikk og et fast grep rundt offerets overarm, mens vi skrålte vers og følte oss umåtelig belevne og kloke.

Jaja.
Det er uansett et veldig fint dikt, som ikke skal lide for at enkelte tok litt av.




MORGEN

Kjære venn, jeg er litt full i dag,
full av vin og lykke allerede.
Alt er nytt og deilig. Vegger, tak
står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi
er personer i det gamle spillet
som vi mange ganger spilte i
når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill
mellom ord den nesten ikke kjenner.
Jeg vil bare, bare være til
som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn
ganske stille mot din hodepute.
Alt er virkelig, og alt er løgn.
Om et øyeblikk er stykket ute.

(Inger Hagerup)


(1) Det hender forsåvidt fremdeles at jeg bedriver en mild form for tvangsdeklamering, men mest for den innerste krets.

..og såmmå å som hende er stjerna borte vekk

Savnet: 1 stk julestjerne, av typen man henger i vinduet.

Sist sett i begynnelsen av januar.
Har åpenbart blitt stuet bort i stor hast mens eier tenkte på noe helt annet og egentlig var litt lei av hele opplegget.
Nå har eier lett i ei hel uke, uten snev av resultat.
Gode innspill som fører til at stjerne kommer til rette mottas med takk.

Hvor i %$#" er den hen?

Med bloggerick som våpen

Nå skjønner jeg endelig hva folk mener med uttrykket "cup er cup". For det er det virkelig. Det er spenning, terror og alt som er gøy og skummelt. Og det er en lammende frykt for motstanderen min, for hvem jeg har stor respekt.
Men cup er altså cup, og jeg ljuger som en tulling hvis jeg prøver å påstå at jeg ikke ønsker å vinne.
Tegneserie-nisjen er tatt, det samme er tilfelle med sjarmerende sang-valgkamp. Så hva gjenstår?
Jeg går for limerick. Eller nærmere bestemt bloggerick.

Ei kamplysten dame fra Skjetten
som var noen år over tretten
sa: "Gi meg din røst
- kjære, hvis du har løst
så skal ikke jeg være gretten."

Du kan sikkert rutinen nå, men for sikkerhets skyld:
Du kan stemme på meg her (tredje runde kamp 9).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av) og i kommentarfeltet (som du finner nederst).
Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

Forrige runde ga jeg en liten rundtur i bloggen min. Jeg forsetter med noen smaksprøver på hva jeg tilbyr her i hjørnet:
Jeg kan gi deg skråblikk på ungdomskulturen og barns hverdag.
Du får kjekke språkråd og intime betroelser.
Og så hender det jeg blir litt sint. Eller veldig tilfreds.


Oppdatering torsdag: Hurra, jeg kom videre! Yay!
Og med så mange fine kommentarstemmer at jeg er blitt høy som en drage. Ren eufori.
Tusen takk, dere.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet

- Åh, så tillitsfull og trygg hun er!
Dette er noe mange nybakte adoptivforeldre får høre fra omgivelsene den første tiden. Ofte knyter det seg i magen til foreldrene, for de vet at barnet er alt annet enn trygt. Det bare virker sånn.
Men sånt er veldig vanskelig å forklare for omsorgsfulle slektninger og overivrige bekjente.

Tilknytningsproblematikk har nok gitt mange adoptivforeldre et rykte som overbeskyttende gærninger, og ført til fornærmede reaksjoner i den nyskapte familiens omgivelser.
- Jeg skulle bare løfte opp den lille, men det er tydeligvis IKKE populært, nei, snurper kanskje gammeltante Tulla fornærmet, mens hun tenker sitt om folk som mister gangsynet når de får barn.

Det litt ulne begrepet tilknytning er et spennende tema jeg har hatt på bloggeplanen min lenge, og nå kom det på banen igjen med juleniss-posten. Så la oss snakke litt om hva tilknytning innebærer, og hvorfor dette er viktig å kjenne til når et barn gjør sitt inntog i familien via adopsjon.

Hva er tilknytning?
Alle barn trenger nærhet til sine primære omsorgspersoner, som oftest er foreldrene. Et nyfødt barn er helt avhengig av omsorg fra andre for å overleve. Når barnet kommuniserer med gråt og andre lyder og fakter, tolker foreldrene barnet og yter omsorg.
Gir mat, trøst, bysser og skifter, småprater og er den trygge havnen. Ideelt sett, altså. Samtidig gir barnet respons på omsorgen det mottar, noe som gjør at forelderen tolker barnet enda bedre, noe som gjør barnet enda tryggere, noe som...ja, du skjønner sikkert tegninga.
Det er en slags finfin strøm av kjærlighet og omsorg som fører til at barnet allerede fra det er ganske lite foretrekker foreldrene framfor andre mennesker, og søker til dem for trøst.
Kanskje kan vi rett og slett si at tilknytning er det som gjør en mamma til en mamma (og en pappa til pappa) for et barn. For det er altså barnets tilknytning vi snakker om.

Spontant hos spedbarn
Hos de fleste barn som er mekket på hjemmekontoret, går denne tilknytningen gradvis og spontant fra barnet er nyfødt. Noen mener sågar at den starter før barnet blir født eller at den er genetisk betinget, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Akkurat det kommer jeg gjerne tilbake til en annen gang.
Uansett: Nybakte foreldre kurrer og steller, bysser og prøver så godt vi kan, mens vi dåner innvendig over at akkurat vi fikk den mest vidunderlige lille bæsjebylten i hele, vide verden. Og bylten svarer etter hvert med en tildels altoppslukende forelskelse i mamma/pappa, og er ikke et øyeblikk i tvil om hvor det hører til og hvem som gir den trygghet (etter noen år går dette over i en festlig løsrivelsesprosess, men det er en litt annen side av saken).

Når det må læres
Dessverre er det ikke slik for alle barn. Et barn som har blitt utsatt for omsorgsbrudd kan bli skadet i tilknytningsprosessen. Og et barn som aldri har hatt en mamma og/eller en pappa vet ingenting om hvordan det er å være noens barn. Det må rett og slett læres.

Hvis man for eksempel er ett av mange barn på et barnehjem, er et trygt fang en knapphetsgode. Udelt oppmerksomhet er en luksus. Voksne kommer og går, og konkurrentene er mange.
Da kreves det strategi for å bli sett. Det gjelder å holde seg inne med de voksne som til enhver tid finnes i nærheten. Alle voksne og all oppmerksomhet duger.
Og dermed får barnet ingen følelse for hvem som er den primære omsorgspersonen. Mange forklarer det slik at barnet går på en slags følelsesmessig autopilot, og at det har blitt grenseløst. Jeg synes det er et litt kjipt uttrykk, men det er nok dessverre ganske betegnende.

Trygg eller grenseløs?
Grenseløse barn skiller ikke mellom kjente og ukjente, familie og fremmede. De kan klatre opp i fanget til sidemannen på bussen når de er trøtte og vil hvile, søke til en fremmed for trøst når de slår seg og følge etter tilfeldige forbipasserende på butikken uten å bekymre seg over at mamma kommer ut av syne.

For et utrent øye kan de virke både glade og sjarmerende, og dermed smelter omgivelsene:
- Åh, så tillitsfull og søt hun er. Hun kom rett bort til meg og ba om en klem!
Og en mor eller far som setter grenser og hindrer andre i å plukke opp barnet, blir sett på som en litt sær forelder som er utrygg eller ovebeskyttende i rollen sin. Men av og til er det helt nødvendig å sette grenser for omgivelsene.
Barnet trenger nemlig å lære hva nærhet er.
Det trenger å lære hva det innebærer å være noens barn, og at mamma og/eller pappa er annerledes enn tilfeldige fremmede.
Tilknytningen må repareres.

Hvordan det gjøres?
Det kan du lese om i Tilknytning, del 2: Alt kan repareres.

Også relevant:
Tilknytning, del 3: De små superheltene. 
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Juleniss og juleterror

Lillesøster (3) er på vei inn i sin andre julefeiring her til lands. Det hun mangler i erfaring, tar hun igjen i entusiasme. For det er ikke grenser for lykke som fyller den lille kroppen når hun oppdager en nisse, et juletre eller noe som helst annet som kan ha juleprefiks.

Her om dagen tok hun en flaske julebrus som gissel i butikken.
Hun gikk i dekning bak ei hylle på Meny og nektet å forlate butikken uten den julerøde fristelsen.
Knallharde forhandlinger fulgte, men regjeringen har som linje at vi ikke gir etter for terrorister. Vi hinter i stedet om at de skal få kravet sitt oppfylt på lørdag. Hvis de oppfører seg ålreit.

En av mange ting som er morsomt med å ha barn, er å følge den snedige logikken i språkutviklingen deres. Lillesøster har stort sett hørt julenissen omtalt i bestemt form. Dermed har hun funnet sin egen ubestemte form: Det heter selvsagt en juleniss.
En juleniss - julenissen.
Dønn fornuftig, i grunn. Og veldig søtt.

I fjor jul bestemte vi oss for at vi skulle droppe nissebesøk på julaften, for Lillesøsters skyld.
Mesteparten av fjoråret gikk med til å etablere en sikker tilknytning og lære den unge damen å skille mellom nær familie/venner og fremmede mennesker.
Da falt det seg ikke naturlig å fleske til på julaften med en tilsynelatende villt fremmed, beskjegget mann trampende inn i stua.
"Klemme den litt skumle mannen, da, vennen min, og ta imot gavene han gir deg" er ingen kronidé i en sånn sammenheng.

I år har imidlertid handlekraftige Lillesøster ordnet den saken selv.
- Når skal pappa ta på seg juledressen og legge pakker under treet, undret hun forrige dagen.
Så da slipper vi å lure mer på det.

Julenissen er død. Leve julenissen!