Har de Facebook i himmelen?

"You will be missed", sto det på Facebook-veggen hans.
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.

Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.

Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.

Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.

Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.

Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.

Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.

Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.


-------------------------------------------------------------------------------


Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

(Halldis Moren Vesaas)